lørdag 27. september 2014

Omorganisering

Dette innlegget er en fortsettelse av Effektiv møtetid og er skrevet for deg som allerede har kjennskap til Alexanderteknikken.


For noen uker siden fortalte jeg om hvordan jeg brukte Alexanderteknikken for å utnytte tiden mens jeg satt på et møte. Møter er en nødvendig og uunngåelig del av arbeidslivet. Å sitte på møter kan være slitsomt. Du kan ende opp med å føle deg sammensunket eller anspent, eller begge deler. Ved å bruke inkluderende oppmerksomhet og Alexanderteknikkens tenkemåte om «lengde og bredde» kunne jeg forbedre tilstanden i mitt eget muskelskjelett-system istedenfor at den ble verre. Her kommer neste del-rapport om mine erfaringer fra møtet. Nå skal jeg fortelle om hvordan jeg ytterligere optimaliserte organiseringen av muskelskjelett-systemet ved hjelp av bevegelse.


Bevegelse 
Enhver bevegelse er en utfordring for balansen, og dermed for hele muskelskjelett-systemet. Hele systemet må tilpasse seg. Det må skje endringer over alt. For å fortsette å trekke paralleller til næringslivet, som jeg gjorde i første del-rapport, kan det sammenlignes med hva som må skje i en bedrift som møter endrede konkurranseforhold. Uten justeringer vil bedriften gå konkurs. Uten justeringer i muskelskjelett-systemet vil vi miste balansen og gå på trynet.

Gjør vi en god bevegelse er endringene til det bedre generelt sett. Gjør vi en dårlig bevegelse ender vi i en dårligere tilstand. Om utgangspunktet er dårlig, om vi er anspente og dårlig koordinert, kan gode bevegelser løse opp og gjøre forholdene bedre.

Dessverre gjør anspenthet og dårlig koordinasjon sjansen større for at bevegelsene blir dårlige. Dette både fordi fleksibiliteten i systemet er mindre, og fordi et dårlig koordinert muskelskjelett-system er symptom på dårlige bevegelsesvaner. Mer bevegelse blir bare mer av det samme. Det blir som å fortsette i samme retning når du (eller bedriften) er på feil vei.

Hvordan kan vi sørge for at bevegelser blir gode? Det er her Alexanderteknikkens konsept om «retning» eller «lengde og bredde» kommer til sin fulle rett. Det egentlige formålet med å tenke retninger er å forberede bevegelse.

Planlegging
Ved å tenke retning oppnår vi flere ting på en gang. Vi reduserer eventuelle unødvendige muskelspenninger og vi forbedrer organiseringen av spenningene. Sagt på en annen måte øker vi synergien mellom muskler og skjelett. Musklene har et bedre utgangspunkt og kan jobbe mer effektivt. Ved å fortsette å tenke retning i det vi beveger oss sikrer vi at muskelskjelett-systemet er fleksibelt og åpent for nødvendige justeringer. Retningene er først og fremst preventive. Å tenke «lengde og bredde» hindrer at vi bruker kraften i feil retning slik at vi gjør oss kortere og smalere.

Justeringene som skjer i muskelskjelett-systemet når vi beveger oss skjer helt av seg selv. Vi har innebygde mekanismer som sørger for omorganisering og behøver knapt å skjenke det en tanke. Slik er det dessverre ikke i samfunnslivet der større omorganiseringer må planlegges veldig nøye. Ellers går det til helvete. Bedrifter og organisasjoner er ikke selvorganiserende systemer slik vi er. Alt vi behøver å gjøre når vi beveger oss er å sørge for ikke å forstyrre prosessen. (Forøvrig noe ledere i samfunnslivet kanskje også må tenke på).

Alexanderteknikkens retninger er universelle. De kan brukes i forbindelse med en hvilken som helst bevegelse. Da jeg satt på møtet eksperimenterte jeg med flere bevegelser, men bevegelsen jeg brukte mest var å lene meg forover.
Fordelen med å lene meg forover er at det er en bevegelse jeg kunne gjøre sittende, men som likevel involverte hele kroppen. (Det er umulig ikke å bevege beina også om du lener deg forover sittende). En annen fordel er at når du lener deg forover ser det ut som du er veldig interessert i det som blir sagt av møteleder.

Gjennomføring
Utfordringen i Alexanderteknikken, og i livet ellers, er å være bevisst i gjerningsøyeblikket. Det kritiske øyeblikk, når vi setter i gang bevegelse, da er det uvaner slår inn og det kan være vanskelig å holde tanken om retninger gående. Derfor er det best å begynne med å gjøre ingenting. 

Å gjøre ingenting er en mulighet som alltid bør vurderes ellers i livet også. Når det gjelder å gjøre en enkel bevegelse, som å lene seg forover, betyr det å gjøre ingenting at jeg gav meg selv muligheten til å begynne fra nøytral. Veldig ofte når jeg underviser og foreslår for eleven at han eller hun gjør en bevegelse, for eksempel reise seg, er eleven på spranget til å gjøre bevegelsen før jeg er ferdig med å si setningen. Eleven har da uten unntak spent en masse muskler unødvendig, har låst seg i posisjon, og er ikke i stand til å gjøre en god bevegelse.

Å gjøre ingenting betyr at du er i nøytral og tar deg tid til å tenke retning. Du må ha en klar forestilling om retningene og bevegelsen du skal til å gjøre. Retningene er mentale beskjeder akkurat som forestillingen om bevegelsen er en mental forestilling. Bevegelsen må være en fortsettelse av retningene og retningene må være innebygd i bevegelsen. På den måten blir det lettere å beholde retningene når du setter i gang bevegelsen.

For å gjøre det enda lettere å beholde tanken om retningene gav jeg meg selv flere valgmuligheter. Jeg gav meg selv valg mellom å gjøre andre bevegelser i tillegg til å lene meg forover. Det var for eksempel å bevege hånden eller en fot. I tillegg hadde jeg muligheten til å velge å gjøre ingenting.

Å holde flere muligheter for handling åpne var noe Alexander eksperimenterte med når han skulle endre sine vaner (se The Use of the Self, kapittel 1 Evolution of a Technique). Å holde valgmulighetene åpne gjør noe interessant med oppmerksomheten. Du får en slags avstand til handlingen og et større overblikk, økt kontroll. Vi kommer nærmere å observere igangsettelse av bevegelsen, i den grad det er mulig. Når vi gjør bevegelsen har hjernen allerede gjort valget for oss.

Jeg begynte altså med å gjøre ingenting, tenke retning og holdt alle muligheter åpne, for så å gjøre et valg. De fleste gangene, kanskje 9 av 10, valgte jeg å gjøre ingenting, og fortsatte å tenke retning.
Dette virker kanskje sprøtt. Det jeg holdt på med var Alexanderteknikkens svar på musikeres etyder eller skalaøvelser. Utenfra kunne man ikke se noen ting, bortsett fra den ene lille bevegelsen jeg av og til gjorde. Jeg satt fortsatt og fulgte med på møtet. Alexanderteknikk-tankene var noe jeg sjonglerte med i bakgrunnen.

De gangene jeg valgte ikke å gjøre noe var like viktig som den ene gangen jeg gjorde en bevegelse. De gir forberedelse til å fortsette å tenke retning den ene gangen handlingen utføres. Alexanderteknikken foregår nemlig mentalt, i det lille området mellom tanke og handling. Det er her alt avgjøres. Og da mener jeg alt.

Selvfølgelig, i dagliglivet kan vi ikke gå rundt og velge 9 av 10 ganger å ikke gjøre noe. Poenget er at vi alltid har et valg. Vi må bare bli vant til å oppdage det, og bruke det. I dagliglivet går det i løpet av brøkdelen av et sekund. Framgangsmåten med å gi seg valgmuligheter og å ikke gjøre noe kan likevel være en praktisk nyttig øvelse. Den kan være effektivt hvis du jobber med en eller annen konkret uvane. De få gangene du gjør en bevegelse vil den kunne være helt annerledes enn den vanestyrte. Du vil kunne oppleve noe uvanlig.

Evaluering
Fordi bevegelsen ikke er vanestyrt vil den kunne føles annerledes. Forskjellen kan være liten, andre ganger stor. Da jeg hadde gjort en bevegelse stoppet jeg derfor opp og tenkte over saken. Hadde jeg vært oppmerksom? Kunne jeg gjort noe annerledes? Kunne følelsen i kroppen gi noen indikasjoner

Det er et poeng ikke å prøve å kjenne etter under selve bevegelsen. For det første er det vanskelig fordi du er for opptatt med å tenke retning. For det andre føler vi på etterskudd og da er det for sent uansett. Det heter jo kjenne etter. For det tredje vil forsøket på å kjenne etter bety stor risiko for at du faktisk forsøker å gjøre noe for å kjenne etter, det vil si spenner muskler, og dermed forstyrrer bevegelsen. Det blir som unødvendig rapportering i arbeidslivet. Ting stopper opp og prosessen blir tungrodd, byråkratisk og lite fleksibel. Akkurat slik blir det i kroppen din også.

Det er i det hele tatt avgjørende ikke å ville oppnå en bestemt følelse. Skal du gjøre en bevegelse som ikke er vanestyrt vil du ikke kunne vite på forhånd hvordan den vil kjennes ut. Om du bestemmer deg på forhånd for hvordan det skal kjennes vil du garantert forstyrre hele prosessen. Det beste er derfor å planlegge bevegelsen, gjøre bevegelsen og bare la det stå til, og så heller evaluere etterpå. Da kan man vurdere om forsøket var vellykket eller ikke og eventuelt prøve noe annet.

Ved å gjøre en bevegelse slik jeg har beskrevet oppnådde jeg at det skjedde mer forandring i kroppen enn om jeg bare hadde tenkt retning og «slappet av». Jeg oppnådde noe mer også. Jeg trente på å bruke Alexanderteknikken og ble kanskje litt flinkere. På sikt er det langt viktigere enn hvordan jeg følte meg akkurat der og da.

I tillegg til å lene meg forover, bevege hånden eller foten osv. gjorde jeg en ting til. Jeg hadde nemlig et lite hjelpemiddel som jeg benyttet meg av. Hva det var skal jeg fortelle mer om i tredje del-rapport om mine erfaringer fra møtet.


Relaterte blogginnlegg

fredag 19. september 2014

Butterfly

Svømmesesongen har vart ekstra lenge i år og jeg forsøker å strekke den så langt jeg kan. Ennå håper jeg å ha noen turer tilgode. August pleier å være den fineste tida, da lufta begynner å bli kjølig og vannet fremdeles er varmt. I år har været vart langt ut i september. Jeg har hatt en spesiell motivasjon for å tøye svømmesesongen. Jeg har nemlig lært meg å svømme butterfly.

For noen år siden kom jeg over noen videoer om butterfly med Steven Shaw. Shaw er Alexanderteknikk-lærer og tidligere svømmer. Han har utviklet sin egen metode kalt The Shaw Method, basert på Alexanderteknikken. Jeg har vært på et par korte kurs med ham for noen år siden. Men på de kursene hadde vi bare brystsvømming og crawl.

Da jeg så Vikki Harmer svømme butterfly i denne videoen, tenkte jeg: det der vil jeg også kunne! Ta en kikk. Det er vakkert.

Å lære meg butterfly
Jeg kan ikke helt huske når jeg begynte å øve på butterfly. Jeg har i alle fall trent på det i to år. I fjor sommer brukte jeg veldig mye tid på bare å trene bølgebevegelsen og delfinspark som er basis for stilarten. Hver gang jeg var ute og svømte varmet jeg opp med delfinspark i ulike varianter.

I bølgebevegelsen er det hodet som leder og kroppen som følger. Hørt det før? Det er Alexanderteknikk. Gi slipp på hodet og la kroppen være lang. Å la vannet bære hodets vekt er en nøkkel både i butterfly og andre stilarter. Nedover går det greit, men når hodet kommer opp igjen gjelder det å forsatt la nakken være fri og fleksibel og ha lengde i kurven gjennom kroppen. Bevegelsen må være en naturlig fortsettelse av oppdriften vannet gir hodet ditt.
Du kan se flere basis-øvelser i denne første videoen: A Shaw way to fly Alexander technique..Butterfly lesson 1

På slutten av fjorårssesongen begynte jeg å bruke armene også. Først bare under vann, uten den karakteristiske framoverbevegelsen over vannflata. Å ta ett tak med armene og så bare gli er en fin øvelse. Du kan se det i denne andre videoen: A Shaw way to fly Alexander technique..Butterfly lesson 2 

Det som kalles «breastafly» er spesielt nyttig. Da tar du ett butterfly-tak, glir gjennom vannet, og så fører du armene fram som i brystsvømming før du tar neste tak. Denne varianten er fin å bruke også i et basseng. Som en kollega av meg sier: «butterfly er ikke særlig sosialt».
Tørrtrening på land som vist i videoen kan være fint for å bevisstgjøre hva som skjer. Øvelsene tror jeg er noe Shaw har utviklet fordi han ofte underviser større grupper. Da kan slike øvelser være nyttige. Men ellers synes jeg ikke øvelsene på land er så bra utført i videoen som de i vannet.

Først denne sommeren begynte jeg for alvor å gjøre vanlig butterfly-bevegelse med armene. Det som er veldig nyttig i den forbindelse er Alexanderteknikk-konseptet om «fri» nakke og lang og bred rygg. Når armene skal opp og ut til siden er det lett å stramme nakken. Da dras armene inn i skuldrene, det blir mye tyngre å gjøre bevegelsen, og skuldrene kan bli overbelastet. Av og til når jeg har blitt for ivrig og ikke gjør bevegelse med god kvalitet har jeg kjent hvordan det «krasjer» i skulderen. En gang fikk jeg til og med akutt smerte, men det gikk heldigvis raskt over. Nakken må være fri, hodet må være på vei forover, ryggen lang og bred, og armene lange, løse og ledige. Tenk gjerne lengde i armen helt fra korsbeinet og til fingertuppene. La hånden være lang og bred og forholdsvis løs, også når hendene er nede i vannet. Da får du størst grep og best tak i vannet.

Til å begynne med gjorde jeg bare ett butterfly-tak om gangen. For hvert tak lot jeg meg gli gjennom vannet, løftet så hodet opp for å puste (uten å stramme nakken for mye og uten å miste lengde i ryggen), før jeg tok et nytt tak. Pausen mellom hvert tak er viktig. Det gir tid til å komme tilbake til nøytral og bare flyte lang i vannet, og planlegge neste tak og vurdere om det var noe jeg måtte justere på.

Når du lærer en kompleks ferdighet er det best å gjøre det trinnvis, slik vist i videoene. I Alexanderteknikken har vi et eget begrep for det: «attending to the means-whereby». 
Det er også veldig nyttig å ta små pauser hele tiden. Stopp og tenk deg om. Sørg for å ha en klar forestilling om hva det er du skal få til før du begynner bevegelsen. Hvis det ikke funker så stopp og tenk deg om en gang til og finn på noe nytt. Hvis noe ikke virker er det høl i hue å prøve på samme måte en gang til.
Hvis du merker at du prøver og prøver febrilsk på noe er det et symptom på det vi kaller «end-gaining». End-gaining er motsatsen til fokus på «means-whereby» og innebærer tankeløs streben etter å nå et mål uten å vurdere midlene. Svømming er ofte preget av end-gaining. Alle midler blir tatt i bruk, også de som ikke er hensiktsmessige, for å nå andre enden av bassenget fortest mulig.

Når jeg hadde klart å gjøre ett og ett tak var det ganske enkelt å gjøre to eller tre etter hverandre. Fortsatt hadde jeg ikke anelse om hvordan jeg skulle få til og puste, så antall tak om gangen begrenset seg naturlig. Det var egentlig like greit, så fikk jeg mulighet til å tenke meg om, som nevnt ovenfor.

Pusten
Pusten er alltid en utfordring ved svømming, siden vi hverken har gjeller eller pustehull på toppen av hodet. Jeg strevde lenge med å finne ut hvordan jeg skulle puste i butterfly. Generelt er problemet for de fleste som har pusteproblemer under svømming at de ikke puster ut. Såpass visste jeg, så det var ikke det som var problemet. I butterfly er man enda mer avhengig av timing mellom pust og bevegelse enn i andre svømmearter. Det var ett eller annet jeg ikke hadde skjønt.
Av og til fikk jeg til å puste og trodde jeg hadde løst problemet, men etterpå kunne jeg ikke forstå hvordan jeg hadde fått det til. Bare flaks, og den går det ikke an å stole på i lengden.

Løsningen kom da jeg innså at jeg hadde grunnleggende feil rytme. I denne artikkelen om The Secrets of Shaw Method Superfly står det at butterfly er tredelt. Det er riktig at stilarten har tre faser, men de tre fasene er ikke like lange. Jeg svømte i en slags tretakt, og det var feil. Butterfly går i to-takt. Eller kanskje det er riktigere å si 6/8-dels takt (3+3). Bølgebevegelsen går fram og ned på 1-2-3, armene bakover og kroppen oppover på 4-5-6. Den tredje fasen, armene ut til sidene og fram, skjer lett og raskt som opptakt til neste ener slik at hendene lander i vannet på «1».

Da jeg hadde skjønt det med rytmen gjorde jeg endelig framskritt. Men jeg støtte på et nytt problem: stress.

Der er veldig lett å stresse for å puste når man svømmer. Det er helt naturlig. Hvis vi ikke puster dør vi, så uten pust blir situasjonen fort prekær. Jeg gjorde samme feilen som sikkert alle andre gjør i butterfly, jeg tok i ekstra mye på puste-taket. Hodet må løftes, noe som gjør at man er ekstra tilbøyelig til å stramme i nakken. Samtidig forsøkte jeg å bevege armene raskere, noe som gjorde at jeg trakk dem inn og strammet nakke og skuldre enda mer.
Etterhvert oppdaget jeg at jeg i tillegg hadde en forestilling om at jeg ikke burde komme for mye opp av vannet. Denne forestillingen gjorde at jeg stoppet hodet fra å gå fremover og dermed bremset jeg hele bevegelsen.

Løsningen er ikke vanskelig å gjette seg til hvis du kjenner Alexanderteknikken. Jeg lot hodet få gå forover, lot nakken være fri, ryggen lang og bred og armene lange. Å la ryggen være bred og armene lange gjør en veldig stor forskjell i butterfly. Forskjellen i følelse er så tydelig. Det er som å ha store vinger som begynner helt nede i korsbeinet. Ganske passende at det heter butter-«fly».

Ett av gjennombruddene kom en dag det var bølger. Jeg trodde det ville bli vanskelig å svømme butterfly i urolig sjø. Det var tvert imot lettere. Bølgene gjorde tydeligere dynamikken mellom kroppen og vannet. Jeg kjente tydeligere oppdriften jeg kunne få når jeg beveget meg forover. For å få til butterfly må du samarbeide med vannet, gi deg hen og ikke kjempe imot.

I denne tredje og siste videoen om Shaw Method butterfly kan du se hvordan det kan gjøres: A Shaw way to fly Alexander technique..Butterfly lesson 3

Butterfly for konkurranse
Når jeg (litt stolt) forteller folk at jeg har lært meg butterfly får jeg ofte spørsmålet: Men er ikke det veldig anstrengende? Nei, egentlig ikke. Butterfly krever noe mer styrke og fleksibilitet enn andre stilarter, men utfordringen er først og fremst teknisk.

Folk flest forbinder butterfly med hvordan konkurransesvømmere utfører den. Det viktigste for en konkurransesvømmer er å komme fortest mulig til den andre siden. Problemet er at i vann er motstanden stor. Motstanden øker når farten øker. Konkurransesvømmere må legge inn enormt mye energi for å få den siste lille fartsøkningen.

Shaw og Harmer har utviklet en form for butterfly basert på rolig rytmer og myke bevegelser. Alle kan lære den. Profesjonelle svømmere vil sikkert fnyse av denne måten å svømme på. Men hvorfor skal man hele tiden svømme fortest mulig? Du spurter ikke for fullt hver gang du er ute og løper. Du går ikke det forteste du kan hele tiden når du er ute på skitur. Likevel er det manges holdning til svømming. Kjempeteit spør du meg.

Shaw Method butterfly vektlegger glifasen. I glifasen bruker du ikke kraft, men går likevel forover. Å utnytte glifasen i vannet avhenger mye av hvordan du klarer å gi slipp på hodet og la hodet lede bevegelsen, akkurat som i Alexanderteknikken. Hvis du stresser når du svømmer hopper du over glifasen. Det blir som å gå på ski uten gli.

Her er en video som viser en dyktig svømmer svømme butterfly. Når du ser henne forfra, legg merke til hvordan hodet er rotert. Et sikkert tegn på unødvendig spenning. Den spenningen hjelper henne ikke å svømme fortere.

Crawl
Hvis du ikke kan crawl (fristil) bør du lære det før butterfly. Sammenlignet med butterfly er crawl enkelt. I crawl kan du lære grunnleggende svømmeferdigheter som å gi slipp på hodet i vannet, å balansere og la seg bære av vannet, og å gli gjennom vannet med lengde gjennom kroppen.

For en del år siden lærte jeg meg bedre crawl gjennom en kombinasjon av Alexanderteknikk, Shaw-metoden og Total Immersion. Total Immersion er en svømmemetode utviklet av Terry Laughlin. Metoden har mange øvelser som passer godt til anvendelse av Alexanderteknikken. Jeg hadde spesielt nytte av boken «Swimming made easy».

Akkurat som når jeg lærte meg butterfly brukte jeg mye tid på det grunnleggende. Først bare beinspark liggende på ryggen eller på siden, deretter med en arm utstrakt, og etterhvert rotasjon og armbevegelser. Grundig arbeid og fokus på «the means-whereby» vil lønne seg i lengden. Om to år glir du gjennom vannet som en fisk. Det er verdt det.

Jeg har fremdeles ting å forbedre på butterfly-teknikken. Jeg jobber spesielt med bevegelse og timing når jeg skal opp og puste. Jeg har en forestilling om at det kan gjennomføres med mindre bruk av krefter og mindre plask. En generell regel for svømming er at jo mindre plask jo mer effektiv er teknikken.

Nå når jeg endelig har lært meg butterfly benytter jeg enhver mulighet til å svømme i det klare høstværet. Jeg må bare passe på så jeg ikke holder på for lenge og blir for nedkjølt. Det er så gøy å svømme butterfly at jeg ikke vil opp av vannet.


Relaterte blogginnlegg:

Lenker:

 

søndag 14. september 2014

Effektiv møtetid

I dagens arbeidsliv blir det stilt store krav til effektivitet og økonomisk tidsbruk. Det omorganiseres over en lav sko i håp om å gi økt effektivitet og produktivitet. Samtidig holdes det til stadighet møter. Noen av dem nødvendige, de fleste ren rutine. Hvor mange prosent av potensiell BNP fordufter i uproduktiv møtetid? Hvor mange visjoner forblir urealiserte?

Bruk heller tiden fornuftig. Tid er penger. Kombiner deltagelse på møter med helseforebyggende tiltak! Implementer ny programvare (les: Alexanderteknikk). Oppdater og omorganiser muskelskjelett-systemet for effektive og økonomiske bevegelser og økt yteevne.

Da jeg for en tid tilbake måtte overvære et obligatorisk møte av rutinemessig karakter fikk jeg fullt utbytte av mine ferdigheter innen Alexanderteknikken, noe som gav resultater langt utover det forventede. Jeg presenterer her første delrapport fra møtet.

Effektiv sitting
Sitting slik aktiviteten blir utført av den gjennomsnittlige kontorarbeider er en ytterst destruktiv handling. Det er en generell kollaps i systemet. og deler av strukturen får ikke nødvendig støtte. Arbeidsoppgaver er uhensiktsmessig fordelt med uforholdsmessig og statisk belastning på skadeuttatte elementer, (ryggvirvler L5/S1, populært kalt korsryggen). Denne form for sitting gir direkte utslag på sykefraværsstatistikken, og er heller ikke forenlig med effektive møter.

Effektiv og dynamisk møtesitting forutsetter at man fullt ut utnytter synergien mellom sitteredskap og sitt eget muskelskjelett-system. Det kan kun gjøres ved å ta like mye hensyn til seg selv som til sitteredskapets beskaffenhet. Min første strategi var derfor å skaffe meg et raskt overblikk over situasjonen.

Jeg sjekket forholdet mellom hode og nakke, mellom føtter og underlag, mellom sitteknuter og stolsete, og mellom ryggen og stolryggen. Dette tar bare få sekunder. Underveis beholdt jeg oppmerksomheten mot møteleder. Det gjelder å ikke overinvestere eller overfokusere. Overfokusering på egne muskler fører bare til statisk og uproduktiv muskelvirksomhet. Det blir som å sende tre medarbeidere til kopimaskinen når én kan gjøre jobben. De to siste blir bare stående der. Ved å utvide oppmerksomhetsfeltet til å omfatte både indre og ytre miljø kan man lett sette inn tiltakene der de behøves, og de enkelte oppgaver utføres med minimale ressurser.
Etter en rask orientering gikk jeg inn for å optimalisere forholdene.

Synergioptimalisering
Den menneskelige organisme er et svært komplekst system. Perfekt organisering er utopisk. Det betyr på den annen side at det alltid er rom for forbedring. Forbedring kan skje gjennom tankeprosessen «å tenke retning». «Retningene» er mentale beskjeder som er ment å stimulere til lengde, bredde og volum i muskelskjelett-systemet, faktorer som innebærer optimale arbeidsforhold for alle muskelgrupper.

Men først må det sjekkes at nakke-hode-balansen er relativt fri. Anspent og statisk nakke vil hindre nødvendig justeringer i å skje, som igjen gir stivhet i resten av systemet. (Omtrent som når kreative nyvinninger i en organisasjon hemmes når det ikke finnes aksept for endringer). Mens jeg beholdt noe oppsikt med hode-nakkeforholdet, hadde en liten tanke i bakhodet så og si, gikk jeg videre til å å tenke på lengden og bredden av ryggen.

Til daglig sitter jeg uten å bruke stolryggen. Møtesitting er et av unntakene. Da utnytter jeg kontakten med stolryggen. Jeg lot stolryggen ta i mot vekten av min egen rygg, og lot ryggen utvide seg mot denne kontakten. Når stolryggen tok over noe av vekten kunne ryggmusklene jobbe litt mindre, de trekker seg mindre aktivt sammen, slik at ryggen også kunne bli lengre. Ryggsøylen dekomprimeres, både nedenfor og ovenfor kontakten med stolryggen. Dette kan man la forplante seg seg opp til nakken som også kan gi slipp på eventuell unødvendig spenning, som i sin tur gjør at hodet kan balansere friere.

Jeg gikk videre med å utnytte brukergrensesnittet (stolen) ved å la sitteknutene slippe ned på stolsetet. Dette forsterket effekten av at ryggen ble lengre og bredere, som en kjedereaksjon oppover rygg og nakke.
Når jeg lot sitteknutene hvile mot setet kunne jeg også gi slipp på lår og lårmuskulatur. Siden lårbeinet er festet på hver side av bekkenet innebar det å få mer bredde nederst i ryggen. Igjen kunne denne effekten spre seg videre oppover.
Å gi slipp på eventuell unødvendig spenning i lårmuskulaturen gir mindre sammenpressing i lårene, noe jeg utnyttet ved å tenke på å la knærne gå forover. Siden noen muskler går fra lårbeinet og inn til korsryggen hadde det å la knærne gå forover også positiv effekt på ryggen.

Jeg gav så enda mer slipp på beina ved å la føttene gå ned i bakken. Jeg lot føttene utvide seg, bli lengre og bredere, ved hjelp av trykket mellom underlag og fotsåle. På denne måten gav jeg enda mer slipp på beina, som i sin tur gjorde at sitteknutene kunne hvile mer mot underlaget, som i sin tur gjorde at ryggen kunne bli lengre og bredere, som i sin tur gjorde at jeg kunne la nakken være «fri».

Å ha «lengde og bredde» i ryggen har to viktige funksjoner. For det første betyr det at bevegelse i ribbeina ikke hemmes. Det blir mer rom for pusten. (Pusten indikerer hvor effektivt organisert kroppen er, organismens Dow Jones). For det andre gir «lengde og bredde» i ryggen optimale forutsetninger for bruken av skuldre og armer. Skuldrene er helt avhengige av at ryggen som underleverandør kan tilby en tjeneste av god kvalitet.

Etter å ha latt nakken være fri, ryggen lang og bred, og gitt slipp på beina, lot jeg ryggens bredde fortsette ut i skuldrene ved å la skulder og overarm gå ut til hver side. Akkurat som bredde i bekkenområdet innebærer at du kan gi slipp på beina, gjør «bredde» over skuldrene at du kan gi slipp på eventuelle unødvendige spenninger i armene. Armene blir «lange», dvs musklene får mer optimal hvilelengde og er klare for innsats.

Ikke slipp skuldrene ned. Skuldrene er som stillas. Utgangspunkt for armene og hendenes arbeide. Om du har heist skuldrene opp vil de komme ned av seg selv om du slutter å holde på dem, uten at du behøver å gjøre noe for å få dem ned. Hvis du sitter med albuen på et armlene kan du dra nytte av det. Albuen går ned i armlenet, men vil du ha lengde i armen må du samtidig la skulderen gå «opp»(!). 
På det aktuelle møtet der jeg satt brukte jeg ikke armlenene. Jeg hadde hendene på lårene, og tenkte tilsvarende som med føttene å utnytte kontakten med underlaget. Jeg gav slipp på hånd og fingre ved å tenke at den tok i mot trykket fra underlaget ved å bli lengre og bredere. Siden det meste av muskler som beveger fingre og hånd finnes i underarmen, er effekten av å gi slipp på hånden at underarmen blir «lengre». Som i beina lot jeg effekten forplante seg oppover i overarm, skulder, rygg og nakke, og hele veien til hodet.

Hodet har en dynamisk balanse på toppen av ryggsøyla med tyngdepunkt litt foran hode-nakke-leddet. Å gi slipp på nakkespenning vil innebære å tillate hodets naturlig tendens til å rotere forover, kombinert med redusert spenning og dekomprimering i nakken vil hodet gå «fram» og opp. I prosessen med å tenke lengde og bredde vil hodet går fram og opp i sunn opposisjon til ryggen som blir lengre og bredere. Dette skaper en vital og tilpasningsdyktig dynamisk balanse.

Å tenke lengde og bredde gjennom kroppen tar bare noen sekunder. Noen ganger vil man ta seg bedre tid for å tillate kroppen å «vokse». Men å dvele for lenge kan gjøre muskler og tanker statiske. Man kjører heller flere runder. Prosessen beskrevet over tar mindre enn et minutt og kan kjøres i bakgrunnen, i alle fall under rutineoppgaver.

Hele tiden underveis hadde jeg oppmerksomheten mot møteleder. Tankene om fri nakke og lengde og bredde var bare et program som kjørte i bakgrunnen. Jeg var fortsatt online og logget på møtet. Jeg hadde åpne kanaler både innover og utover, og fri flyt av informasjon.

Ved å tenke Alexanderteknikk «directions» eller «retninger» hadde jeg forbedret forholdene i muskelskjelett-systemet, og forholdet mellom meg og stolen. Men jeg kunne gjøre mer. Hva det er skal jeg redegjøre for i neste del av rapporten.

***

Dette blogginnlegget er skrevet med tanke på de som allerede har noe kjennskap til teknikken, og handler ikke om årsmøtet i Norsk forening for lærere i Alexanderteknikk som ble effektivt avholdt i går.

Relaterte blogginnlegg:
Omorganisering
Kaffekoppen


lørdag 6. september 2014

Tiramisu

Tiramisu betyr «trekk meg opp» og er ifølge rykter en dessert oppfunnet av en kokk med kjærlighetssorg. Den skal ha en oppkvikkende effekt, blant annet fordi den inneholder kaffe.

Navnet sier noe om sammenhengen mellom fysisk og mental tilstand og ordene vi bruker for å beskrive tilstanden. Vi er «ovenpå» når vi er opplagte, hvis ikke trenger vi kanskje en «opp»-muntring.

«Opp» er et ord ofte brukt i Alexanderteknikken. Feil eller uorganisert spenning i muskelskjelett-systemet gjør at vi enten kollapser eller presser oss sammen. I begge tilfeller går vi nedover. I stedet tenker vi opp. Vi tenker opp fra bakken, så vi inkluderer «ned» også.

Å komme opp er en prosess som skjer i kombinasjon mellom intensjonen om å bli lengre og bredere, og utnyttelsen av forholdet mellom hodet, nakken og ryggen. Hvis vi lar hodet gå «fram og opp» vil hodet, på grunn av utformingen av nakke og rygg, bidra til å reise ryggsøylen opp. Med andre ord kan du la hodet «trekke deg opp», som tiramisu.

Hvis noen kommer til en Alexanderteknikk-time og er veldig sammensunket, kan effekten av å bli lengre være synlig og målbar. Men oftest er det å komme «opp» i Alexanderteknikk-sammenheng kun snakk om å være mindre sammenpresset. «Going up» er sjargong som mest av alt beskriver en endring til mer dynamisk tilstand i muskelskjelett-systemet. Du føler deg lettere og dermed «trukket opp».

Å komme «opp» uten hjelp av berøringen fra en Alexanderteknikk-lærer er vanskelig om du ikke har lært teknikken. «Opp» i Alexanderteknikken er det motsatte av å rette seg opp. I Alexanderteknikken kommer vi opp utelukkende gjennom å gi slipp på spenning. Hvis du retter deg opp ved å bruke muskler drar du deg egentlig «ned». Du har kanskje fått en oppstrammer. Ikke oppmuntrende, og det går ikke lenge før du må gi opp.

Når vi er oppreiste er muskelskjelett-systemet bedre forberedt til bevegelse. Vi kan også være bedre forberedt til møte hva som helst. Mer disponert til å føle oss opplagte og ovenpå. Mindre disponert for å grave oss ned.

Det betyr ikke at Alexanderteknikken nødvendigvis hjelper mot vanskelige følelser. Hvis man har kjærlighetssorg og er deppa og nedfor har man kanskje mer lyst på tiramisu. 
Sist jeg spiste tiramisu er en stund siden. Å velge tiramisu fra menyen kan være en risikosport. Det lages så mye dårlig tiramisu. Men jeg husker sist gang jeg spiste tiramisu fordi den var fra Pascal og den var så god.

Nå fikk jeg lyst på mer.


Relaterte blogginnlegg:

Artikkel om opprinnelsen til tiramisu: