Eyebody part 1

The art of integrating eyes, body and brain – and letting go of glasses forever

Vision is our dominating sense. Its influence on how we think, act and live should not be underestimated. Peter Grunwald is regarded by many as the leading authority on eyesight and visual functioning in the Alexander Technique community. I have known about him since I trained to be an Alexander Technique teacher in England in the nineties, but I didn't know much about his work. Last year I happened to hear an interview which caught my attention and I decided to take a closer look at the Eyebody Method. In this first part of the article I present the underlying principles.(1)

The Eyebody Patterns
Peter Grunwald was strongly myopic and wore glasses for myopia and astigmatism from the age of three. He had a bad stutter and as he grew up he developed a slumped posture. German born he moved to New Zealand where he encountered the Alexander Technique. Through the Technique he was greatly helped with his stutter and body use and trained to be an Alexander Technique teacher. Always keenly interested in eyesight he also studied the Bates method (2) intensively. This led him to stop wearing glasses.

Then one day he was sitting in his studio: 

“... pondering my astigmatism, an irregular curvature of the cornea, which I had had since childhood. I wondered if it was possible to access my corneas and I started to think about them, especially about their insides. As I did this I got a kinaesthetic sense of them. When the thought of tightening my corneas went through my mind I noticed a marked slumping in my chest area. As an Alexander teacher it would have been easy for me to rectify this and to move out of my slump. Instead I stayed with it, but this time I directed my corneas to release. Instantly my chest moved out of the slump into uprightness” (Grunwald 2004, p. 33).

Although Grunwald could possibly have sensed his corneas, the ‘tightening’ most probably involved tensing extrinsic eye-muscles. There is a strong association between a fixed glare and holding the breath. Grunwalds experience shows the intimate connection between our thoughts and what happens in the body. But Grunwald believed there was a direct connection between the corneas and the chest, and wondered if there were other such connections:

“My next question was about the retina: was there any part of the body relating to the retina? There was indeed ... by thinking into my retinas, as I had my corneas, I noticed my lower back started to change from tightening to releasing. I became taller and more balanced over my pelvis” (ibid, 34).

Again, this shows the intimate connection between thinking and muscle activity. When somebody is slumping, the head and neck tends to move forward, hence in the Alexander technique an idea that is often used is thinking ‘the back back’. Thinking ‘into the retinas’ could may well have similar general effect and thus naturally influence the lower back.

Disregarding the Alexander Technique principle of mind-body unity Grunwald went on to ‘discover’ numerous connections ending up with a whole body pattern. Each part of the body corresponding with a part of the visual system:

“If we see it from the perspective of the body, the head and neck correspond with the eyelids and conjunctiva, the torso with the eyeball, the hands and arms with the sclera and outer sheath of the optic nerves, the upper and lower legs with the optic nerves, and the feet with the visual cortex” (ibid, 34-35).(3)

By practicing the Alexander Technique one realises, or should realise, that there is a limit to what one can feel. Sensing the optic nerves is definitely beyond those limits, not to speak of sensing the difference between the sheath of the optic nerves and the optic nerves themselves.

How we interpret sensory information is in addition strongly influenced by our habits. In the Alexander Technique there is even a name for it: faulty sensory appreciation. Naturally, Grunwald had hesitated earlier on:

“Doubts arose, and I wondered if I had gone astray from my Alexander work by fishing in water too deep to see the bottom,” (Grunwald 1999b, p. 26).

But, unfortunately, having come this far, he carried on and found additional patterns – each part of the eye corresponding with different structures of the brain:

“Here is an outline of the connections between the various parts of the brain (reptilian, limbic and neocortex) and the eyes: the thalamus relates to the interior parts of the eye; the limbic brain relates to the anterior part of the eye; the upper part of the neocortex (upper visual cortex) relates to the auxiliary parts of he eye” (Grunwald 2004 p. 37).

Is it possible to discern ones thalamus from ones limbic system? Or actually feel those structures or those structures working? Very unlikely. There are no proprioceptors in the brain. It is in fact possible to perform brain surgery on patients who are wide awake, using only local anesthesia to get through the scalp


The Primary Coordinating Mechanism
In The Eyebody Method, special importance is attributed to ‘the upper visual cortex’ (which is the upper part of the visual cortex and must not be confused with the primary visual cortex) (4):

“... there is a primary coordinating mechanism situated in the upper visual cortex [...]. It integrates the visual pathway through the neocortex, limbic system and reptilian brain and coordinates the whole. This coordination includes, among other things, the thalamus and hypothalamus, which in turn coordinate our senses, heartbeat, breathing, hormonal balance and many other involuntary processes, and allows for the optimal functioning of the whole system” (ibid, 50).

The concept of a primary coordinating mechanism is clearly inspired by the Alexander Technique's ‘Primary Control’ which normally is referred to as the dynamic relationship between head, neck and back. (5) There is seemingly no end to the benefits this primary coordinating mechanism can offer:

“This primary coordinating mechanism integrates and enlivens the operation of the neocortex for clearer abstract thinking, decision making and visualizing; integrates the limbic system, giving an effect of emotional lightness and freedom; and affects the reptilian brain with its thalamus and hypothalamus, improving physical coordination, ease of movement and functioning – and the eyes follow as well” (ibid, 51).

You may not even be aware that the primary coordinating mechanism in your ‘upper visual cortex’ is not functioning properly, but it could be the cause of all your problems (6):

“If the visual pathways in their entirety are not being stimulated properly (or not at all) [from the ‘upper visual cortex’] my overall functioning will be impaired whether I am aware of it or not, resulting in poor eyesight, pain, inability to think clearly, disconnection from self or others, and other maladies, general or specific” (ibid, 51).

Higher functions of the brain tend to be the outcome of concerted activity of multiple brain centres. The idea that one part of the visual cortex functions as a coordinating mechanism for “the whole person” seems outdated, reductionistic and very unlikely. The brain is a complex system and it is not likely that the subsystems of for instance heartbeat and breathing are dependent upon another subsystem like the visual system for optimal functioning. It would have been very impractical.
Another reason for disbelieving Grunwald is that the reason we have a brain is that we move. If there actually is a coordinating mechanism it is much more likely related to the organisation of movement than to the visual system. The visual system can't organise movement because it is too busy processing visual information,


Conscious Depth Perception 
The primary coordinating mechanism is activated by conscious thought: 

“Mental direction is how this work works” (ibid, 56).

“Direction” is a term borrowed from the Alexander Technique.(7) Grunwald has developed his own ‘visual directions’:

“An example of these visual directions [...] would be first to mentally engage with the peripheral space within your retina (panoramic vision) then to include the choroid layer surrounding the retina, with the intention of your vitreous humour [the main content of the eyeball] making contact with the expanding retina” (ibid, 57).

In some way this is similar to instructions sometimes suggested by Alexander Technique teachers of being aware of the periphery of the visual field and thinking about letting the eyes ‘widen’. This can have a calming effect. Grunwald thinks he knows why: 

“Appropriate visual directions set the eyes, optic nerves and brainstem free and allow information to flow freely within the entire visual system” (ibid 56).

As we shall see later Grunwald believes that brain activity (or lack thereof) somehow can create mechanical forces that influences the structures of the brain. (8)

‘Panoramic vision’ is the first form of direction a person learns to use. The ultimate form of visual direction is ‘conscious depth perception’:

“Conscious depth perception is a mental direction (akin to panoramic vision), which creates coordination and integration of all regions of the brain. Through this mechanism a dynamic balance is achieved within the entire system that results in clarity of sight and thinking alike” (ibid, 37).

“Conscious depth perception activates new brain pathways. This in turn creates a new freedom towards the front. The neocortex is then able to lighten up off the reptilian brain, allowing the entire brainstem to be less contracted, [...] At the same time subtle pressure can be released from the eyes so that they can function more effectively” (ibid, 52).

“Conscious depth perception is an internal thinking/visualizing process by which I visualize from the upper visual cortex panoramic space within the depth of the retinas [...], then bring attentiveness from the lower visual cortex to beneath the surface of an object.(9) Conscious depth perception happens within the upper quadrant of the visual cortex” (ibid, 51).

It seems as if Grunwald believes that by thinking of a specific part of the brain this part of the brain is somehow activated. If I could activate for instance the brain area that governs my hand movements just by thinking about this area, how could I know what was a useful and not harmful way of activating it? Too much activation would mean epileptic seizure. It would be analogous to hitting a piano keyboard with the fist. It wouldn't sound like Mozart. If I think about moving my hand, the corresponding brain area is activated, but, thankfully, it does probably not work the other way round. (10)

When we see, or visualise, parts of the visual cortex will of course be active, but how does Peter Grunwald know that he has activated the ‘primary coordinating mechanism’ in the ‘upper visual cortex’? Well, he believes that he, and others, can feel it:

“During my workshops I ask participants to place their hands on the back of my skull to illustrate from the outside what can happen when this primary coordinating mechanism is activated. When I use my conscious depth perception the person with his or her hands on my head usually says something like, “I can feel your skull moving slightly”, “You brain here seems to have more activity”, “The bones are moving” or “It feels everything is expanding further back and your whole head is more balanced on top of your spine” (ibid, 51-52).

Is it possible to register brain activity from outside, without EEG or advanced scanning equipment? Not very likely. Can the bones of the skull move just because of brain activity beneath? I dearly hope not! (11)

Contracted or overextended

According to the Eyebody Method the ‘upper visual cortex’ can be either contracted or overextended. This relates to two different personality types:

“Major differences in the upper visual cortex- whether it is overextended or contracted - appear to underlie two parallel distinctive types. We seem to be born with either one of these predominant patterns within our upper visual cortex” (ibid, 39).

“To simplify and put things in a practical context, the overextended visual cortex underlies hypermetropia [...], and the contracted upper visual cortex underlies myopia [...]” (ibid, 39).

The majority of people, between 80 and 90 percent, belongs to the contracted category.

Here is how Peter Grunwald describes the contracted visual type:

“From an Eyebody perspective, the upper visual cortex qualitatively spirals forwards and down, affecting the auxiliary area of the eye. The limbic brain is then caused to press forward, thus contracting the frontal areas of the eye and changing its shape. As a result of this frontal contraction the pupil, retina, choroid and vitreous humour will also tighten, resulting in non-stimulation of the thalamus, as information from the peripheral photoreceptors of the retina are not receiving enough light. This lack of stimulation will narrow the thalamus, moving it backwards and down. The resulting tightening of the optic nerves will pull the eyeball back into an elongating shape. This means the retina cannot carry out its panoramic functions and the fovea centralis will be overworking. With the thalamus not getting enough stimuli, there is a resulting shortening of the brainstem that brings about a slumping in the body. This is the pattern of myopia” (ibid, 42).

How can Grunwald know that the thalamus is narrowing or the brainstem shortening? He can't. He must be making things up. If most people slump it is not because of the shape of their brains. There are simpler and more plausible explanations.

The contracted type can also have certain other physical dysfunctions:

“The contracted character type's body posture is often stooped with the head and brainstem tilting back and downward. The lower back, pelvis and upper legs to the knees are especially affected. The body may show signs of overstrain in the liver, spleen and kidneys, difficulty in respiration and digestion, sometime headaches or migraines and there may be reproductive dysfunctions later in life. [...] Other dysfunctions originating from the contracted upper visual cortex type are cataracts, glaucoma, astigmatism, floaters and more” (ibid, 42).

Your ‘upper visual cortex type’ also relates to mental and emotional characteristics. Grunwald writes about the contracted type that:

“Mentally, this character type is associated with frontal lobe thinking, over-focusing on detail and generally a lack of overall vision or larger perspective. [...] has a detailed mind, accurate at times, but woozy at others. [...] a tendency to narrowly focus in life, to see the small picture, [...] the tendency is to mind-wander, to dwell on old memories and get stuck there. This detracts from the ability to be in the moment. [...] In contracted types the limbic system, where we store old memories, needs the weight lifted off it [!]. [...] Emotionally, the underlying pattern relates to fear, anxiety, frustration, lack of self-esteem and a narrowing uptightness. The general disposition is friendly” (12) (ibid, 41-42).

This is how Grunwald describes the overextended type:

“From an Eyebody Pattern perspective, the overextended pattern leads to an over-widened visual pathway throughout the neocortex, limbic system and reptilian brain which leads to an over-widening of the eye. In particular, the parts of the front of the eye – the pupil, iris, aqueous humour fluid, canal of Schlemm, cornea and the eyelids – are overly wide. Physically, this manifests as tension held within the bone structure of the skull, the neck and shoulder areas, the breathing and especially the heart” (ibid, 40).

And here are some of the mental and emotional characteristics of the overextended type:

“People with this pattern see everything rather big – often bigger than life. [...] They stand out, they are different. In a world of predominantly contracted upper visual cortexes they somehow don't fit in. [...] Many people with this pattern report a tendency to ‘woosh out’ – that is to disconnect from the self and environment. [...] 

Their visual cortex works in such a way that it is over-widened. Pressure results from the over-widening [...] which directly affects the lens and the entire front area of the eye. This can lead to frustration and a short temper, [...] Grandiosity and ambition are also characteristic. This again can cause loads of frustration, [...]

Because of the over-widening, the close-up world becomes threatening and letting people in can be a challenge. [...] Their emotional boundaries are very strong, even rigid, [...] overextended types are brilliant organizers. Along with this comes a sense of vigilance. There may be a hyper-awareness of sounds, [...]” (ibid, 39-40).

In addition to contracted and overextended, a third type is possible:

“A combination of contraction and overextension is possible if you are short-sighted in one eye and long-sighted in the other. This often leads to headaches, tremendous physical tension, and fatigue as both sides of the visual pathway, body and brain, are functioning in opposing manners” (ibid, 43).

The reason for giving so much space to the description of the contracted/overextended types is that this idea plays an important role in the Eyebody Method:

“The existence of these fundamental upper visual cortex types is the first principle of this work and the rest are built upon that” (ibid, 43). (13)

Another reason is that this illustrates very well that the Eyebody Method is about much more than improving eyesight. It is more like a form of psychotherapy.

Vision leads

The subtitle of the book Eyebody, “The art of integrating eyes, body and brain – and letting go of glasses forever”, can be misleading. The average reader will interpret this as a promise of improved eyesight. According to Grunwald, seeing is not the primary function of the visual system:

“The primary function is the coordination of our physical, emotional and mental states. [...] It needs to be working well so we can breathe, digest our food, move around, make appropriate decisions or sleep at night – optimally” [...] Clear sight is a secondary function of the visual system”(14) (ibid, 38).

The Eyebody-method is about vision, and the word vision has multiple meanings:

“I like to define vision holistically as the interaction of the coordinated visual system (which, of course includes the whole person in depth) with the environment, including the goal, the new organization, and the desired outcomes, such as reading and understanding the book in my hands right now, or whatever my desire might be” (ibid, 52).

“[...] vision leads and eyes, body, and environment follow. The upper visual cortex leads by means of conscious depth perception and the rest of the brain, eyes, and body follow when we make contact in depth with the surrounding environment”(15) (ibid, 52).

A quote popular among Alexander Technique teachers is: “The head leads and the body follows.”(16) Since we often go in the direction we look, one could say that the eyes are leading the head. On another level, our intention or plan of action is leading. Peter Grunwald is in line with the Alexander Technique on this point. But as always he takes it a few steps further:

“[...] accessing the upper visual cortex and applying conscious depth perception while making contact with the environment, creates fundamental change in the different layers of the brain, resulting in psycho-physical integration” (ibid, 49).

This process can according to Grunwald create a feeling of safety and well-being:

“New pathways(17) can be created within the brain so that we can harmonize the primary functions, thus enabling us to perform the secondary functions effortlessly. The whole body, including the brain, then has the ability to work to its full potential. Our emotional and spiritual self will be affected by this new coordination as well, with an increased feeling of safety, satisfaction and overall well-being” (ibid, 38).

Without it you are not really happy:

“Without vision generated within the upper visual cortex leading, the body and emotions do their thing without clear guidance. This is surviving rather than thriving” (ibid, 53).

Or it could be that you are engaging in the wrong kind of vision or visualising:

“Visualizing from the frontal area of the neocortex does not have the same powerful effects; in fact it creates two-dimensional outcomes” (ibid).

Unfortunately for Grunwald his ‘holistic’ definition of vision includes planning ahead, which is a task assigned to the frontal lobes.

“This sort of visualisation has not activated the pathways of the visual system – overall coordination is lacking and therefore excludes the limbic system for memory and emotional balance and the reptilian brain for coordinating our physicality with our intention”. [...] If I habitually bypass my visual pathway I will be without the primary coordinating mechanism, lacking the appropriate vision necessary to guide me efficiently through life. As I see it, this is one reason so many of us experience pain and discomfort in our lives, physically, mentally and emotionally” (ibid). 

Is it possible to visualise without activating the visual cortex? Probably not. Is it possible to exclude the limbic system? Not very likely, unless you have a brain damage. (18) Peter Grunwald is serving a constant stream of meaningless pseudoscientific psychobabble.

What the Eyebody Method is, and probably can do, is to induce a feeling of harmony and well-being by engaging the mind constructively through being aware of the eyes and visual field and/or by visualizing.(19)  The theoretical framework on which it is founded is complete bunk.

My vision

Vision is important in our lives, on all levels. We think in images (but not necessarily visual images), we see in our minds eye, we daydream, we remember things from the past, we imagine the future. 

It is easy to agree with Grunwald when he writes: 

“The decisions we in modern society are making in many arenas are generally short-sighted – an overall vision is lacking” (ibid, 53). 

It is important to have a vision. My vision is that Alexander Technique teachers all over the world abolish pseudoscience, of which Peter Grunwald is such an avid proponent.

In the next part of the article I'm writing about some of the things Grunwald says about the function of the eyes, and about the health claims of the Eyebody Method.

Please feel free to comment below!

Related blogposts

Kraniosakral terapi

Eyebody part 2
Eyebody part 3

NOTES

1) My main source of information has been the first edition of Peter Grunwald's book Eyebody from 2004. An updated version was published in 2007 but I have reasons to believe that Grunwald's theories have been extended but not modified.

2) The writer Aldous Huxley, a pupil of Alexander and staunch supporter of the Alexander Technique claimed to have been helped by Bates. This may be the reason that so many Alexander teacher seem to believe in the method. Alexander was by the way very much against the Bates method. (See for instance F.M The Life of Frederick Matthias Alexander by Michael Bloch, page 189).

3) The Eyebody book has got a fold out map at the back. More details about the eye-body connections are listed on pages 34-35 and 85-89. You can find an earlier and simpler version of the map in Direction Journal volume 2, number 7, Vision issue (1999), page 24.

4) The Primary visual cortex seems to correspond more or less with what Peter Grunwald labels ‘the lower visual cortex’.

5) There exist no common definition of the Primary Control. Alexander himself varied in his descriptions. I suggest that the Primary Control is regarded as an attractor in a dynamic system. In an earlier blogpost, Mirakelmekanismen (sorry, Norwegian only), I discuss the history and nature of the Primary Control.
Early on in the development of the Eyebody Method there seems to have been a link between ‘the upper visual cortex’ and ‘the primary control’ which is not mentioned in the Eyebody book: “One of the functions of the visual cortex is depth perception. Actively perceiving depth initiates the release of the sub-occipital muscles, hence releasing the skull to move forward and up with ease” (Grunwald 1999a). See also quote from Grunwald (1999b) in note 9.

6) This is parallel to when Alexander Technique teachers claim that a stiff neck, interfering with the Primary Control, is the root to all evil. It signifies a lack of understanding of how the Primary Control functions.

7) Alexander Technique ‘directions’ are mental messages that are primarily preventive, but are often phrased positively, the classic version being: let the neck be free, let the head go forward and up, let the back lengthen and widen. The whole body, even the eyes can be included in the directions, but the working mechanism is always signals from brain to muscle. The term ‘direction’ can also be used in a wider context about the organisation of awareness.

8) This reminds one of the ‘subluxations’ of the infamous David D Palmer.

9) An earlier definition of ‘depth perception’ is found in Direction Journal vol 2, number 7 page 26:

“Through my experiments I recognised that the function of the Primary Control mechanism is stimulated naturally and primarily through depth perception, which includes imagining what lies inside and behind the object I look at. As soon as we regard our environment with this thought the head release on top of the spine, allowing the sub-occipital muscles to lengthen so that the head moves forward and up” (Grunwald (1999b).

Alexander Technique directions of ‘lengthening and widening’ can be expanded to include the surroundings. For instance, awareness of the space between you and an object you are handling or watching may help you stay ‘neutral’ and prevent unnecessary tensions. Awareness of surrounding space can also increase your sense of self and aid you staying in the present.  The ‘depth perception’ of the Eyebody Method may have similar effect.

Frank Pierce Jones writes in “Freedom to Change” about “the expanded field of consciousness”: “... you can take in both your eyes and the object you are looking at;” (Freedom to Change page 192). Peter Grunwalds eyebody directions are not entirely original.

10) He is not the only Alexander Technique teacher to believe this. Missy Vineyard in her otherwise excellent book “How We Stand, How We Move, How We Live” proposes that you can activate the inhibitory processes of your frontal lobes by thinking ‘up in the attic’.

11) Galen Cranz, an Alexander Technique teacher and professor of architecture, has written the preface to Eyebody. She expresses similar ideas in this interview with Robert Rickover: What is the head of the head forward and up.

The idea that the bones of the skull can easily move comes from Craniosacral therapy, the homeopathy of bodywork. I discuss the above interview in this blogpost: Kraniosakral terapi (sorry, Norwegian only).

12) You can also find a description of the contracted/overextended types on pages 156-157 in the article “Integrating Eyes, Brain and Body” in the Congress Papers from the International Congress of the F.M. Alexander Technique in Oxford 2004 (Grunwald 2005).

The description of the contracted or overextended personality types give strong associations to the theory of phrenology. In this case the shape of the brain itself determining personality traits.

13) The list of principles in the Eyebody book is 1. Upper visual types, 2. Eyebody Patterns, 3. Primary coordinating mechanism, and 4. Vision leads. (See Grunwald 2004, p. 44). For the sake of clarity I have organised the content of my article differently.

14) “What about the poor blind people?”, you might wonder. I assume Grunwald thinks that visualizing, on one level or another, works just as well for them. Seeing, it turns out, is not that important.

15) “Vision leading means that my internal coordination and my external environment are continuous – as I harmonize my internal vision it is incorporated into my surroundings” (Grunwald 2004, p. 53). It can seem as if Grunwald means this quite literally. On page 99 he writes: “Unfortunately some martial arts practitioners wear glasses or contact lenses; these act as lids to the vital energies radiating through the visual system and into the environment.” A whiff of vitalism and an indication of pseudoscience.

16) The quote is from a lecture in 1926 by Rudolf Magnus, a German scientist who investigated the role of head-neck reflexes in mammals: “The mechanism as a whole acts in such a way that the head leads and the body follows. The attitudes impressed upon the body by a certain head position in the decerebrate preparation closely resemble the natural attitudes shown by the intact animal during ordinary life.” On some Results of Studies in the Physiology of Posture. A decerebrate preparation is an animal that has had its cerebral cortex surgically disconnected from the rest of its nervous system. In healthy animals, and humans, the head's leading influence is not that clear. 

17) “New pathways” is one of Grunwalds favourite phrases. It is suited to impress the ignorant, but it doesn't mean a thing because all kinds of learning involves changes in the brain.

18) ‘Excluding the limbic system’ – There is case story in Descarte's Error by Damasio about a man by the name of Elliot who had damage to his orbitofrontal cortex. He was able to think logically, but had big problems making decisions because he had lost touch with his emotions.

19) In part 3 I suggest a reason for why the Eyebody directions may have such an effect.

Literature and resources

Grunwald, Peter (1999). Eyesight and the Alexander Technique. Statnews Vol. 5 Issue 3.
Grunwald, Peter (1999). The Eye-body Reflex Patterns. Direction Journal, vol 2, number 7, Vision issue.

Grunwald, Peter (2004). Eyebody, The Art of Integrating Eye, Brain and Body – and letting go of glasses forever. Eyebody Press, New Zealand.
Grunwald, Peter. (2005) Integrating Eyes, Brain and Body. In A. Oppenheimer (ed.), The Congress Papers: 7th International Congress of the F.M. Alexander Technique. Stat Books.

Løgstrup, Mette. (2008) Eyebody. Article in the magazine Nyt aspekt og Guiden, september-oktober 2008. [This article is no longer on the Eyebody Method website. It contained unfounded health claims, which could be the reason for its removal].

Grunwald, P (2013). How the Alexander Technique can help with vision improvement, part 1. Interview by Robert Rickover at bodylearning.buzzsprout.com, 5 August. 

Kontroll

Control should be in the process, not superimposed
- FM Alexander*

Har du kontroll?

Tenk deg at du kjører på ski ned en bakke i påskefjellet. Det er hardt og bratt. Hva er det som avgjør hvor fort du kjører? Tenk deg at du er ute og kjører bil i dårlig vær og på glatt føre? Hva avgjør hvor fort du velger å kjøre? 

Du avpasser farten etter forhold og ferdigheter, og den avgjørende faktoren er om du er i stand til å stoppe. (Med helsa i behold). Evnen til å stoppe avgjør om du har kontroll. En person som røyker kan ha problemer med å slutte å røyke. Så lenge han ikke er i stand til å stoppe har han ikke kontroll med sin nikotinavhengighet.

Vaner

Det meste vi gjør av bevegelser er automatiske og vanepregede. I det øyeblikket vi får innskytelsen til å gjøre bevegelsen, utfører vi den. Det går fint så lenge bevegelsesvanene er gode. Men hva om du opplever å få hodepine, stive skuldre og vondt i armene hver gang du sitter foran PCen? Det må være noe du gjør, måten du bruker en pc på, eller rettere sagt - måten du bruker deg selv når du bruker en pc. Hva er det du gjør?

Antagelig merker du ikke hva som forårsaker problemene fordi aktiviteten og bevegelsene er vanemessige. Det leie med vaner er at vi som regel ikke merker hva vi gjør. Hva vi gjør er helt «normalt» og sansene våre registrerer det som «ok». Siden vi registrerer vaner som ok og ikke merker dem, har vi ikke kontroll. Så lenge vi ikke er bevisst en uvane er det den som har kontroll med oss. «Hands-on» veiledning i Alexanderteknikken brukes blant annet for å bevisstgjøre hva som faktisk skjer i kroppen slik at vi har muligheten for å ta kontroll.

Vi kan ta som eksempel en annen aktivitet som ofte medfører mye uhensiktsmessig og unødvendig spenning: Å skrive for hånd med penn eller blyant. Spenningene kommer allerede når du setter kroppen i en posisjon for å skrive. Tanken på å skrive setter kroppen i «skrive-modus». Du kan antagelig lettest merke det på hvordan du holder pennen eller blyanten. Følsomheten er størst i fingrene.

Når du skriver former du ord og setninger i tankene som automatisk og vanemessig oversettes til bevegelser i fingrene og hånden. Målet om å skrive styrer bruken av spenninger. Så lenge spenningene er hensiktsmessige er det greit, men hva om de ikke er det? Hvordan kan du ta kontroll?

Et fromt ønske om å bruke mindre spenning kan fungere til en viss grad, men vil neppe gjøre at du endrer innøvde bevegelses- og spenningsmønstre.

Prosess

For å endre bruken av deg selv må du ta kontroll, og for å ta kontroll må du ha muligheten til å stoppe. Hvordan du gjør det kan til en viss grad avhenge av situasjonen og problemet du står overfor.

Når du kjører bil senker du farten for å ha kontroll. Du bremser for eksempel ned i en sving. Kjører du på ski kan du også senke farten, eller du kan kjøre raskt men ta korte kontrollerte strekk om gangen, som når du krysser ned en bratt fjellside.

Fokuset på hvert steg som skal til for å nå målet, på prosessen eller «arbeidsoppgavene», er det som gir kontroll. Et mål kan ikke kontrolleres direkte, men kan kontrolleres indirekte gjennom prosessen for å nå målet.

I Alexanderteknikk-undervisningen brukes mange ulike framgangsmåter. Noen ganger er det hensiktsmessig å gjøre noe langsomt, andre ganger kan aktiviteter deles opp trinn for trinn, eller man kan gjøre andre varianter av aktiviteten.

Uansett framgangsmåte er det viktig å begynne fra et nøytralt utgangspunkt for å gjøre synlig hva du gjør som reaksjon på å skulle gjøre noe (som for eksempel skrive), og for å ha muligheten til å stoppe en uønsket reaksjon.

Ved å begynne fra nøytral kan du også oppdage eventuell ubevisst bakenforliggende intensjon. Kanskje skriver du anspent og krampaktig fordi du ubevisst føler at du må gjøre deg ferdig fortest mulig?

En annen ting vi gjør i Alexanderteknikk-undervisningen er å sørge for å ha en velfungerende balanse mellom hodet, nakken og ryggen. Det skaper et bakteppe av godt organisert spenning som gjør at unødvendige spenninger trer tydeligere fram. Alexander kalte forholdet mellom hode, nakke og rygg for «The Primary Control».

Alexander

Alexander var veldig opptatt av kontroll. Hans første bok hadde undertittelen «Conscious Guidance and Control in Relation to Human Evolution», hans andre bok het «Constructive Conscious Control of the Individual» og hans tredje bok, The Use of the Self, hadde undertittelen «Its Conscious Direction in Relation to Diagnosis, Functioning and the Control of Reaction».

Det kan synes som om han var en kontrollfreak.

Alexander mente at instinktive og ubevisste reaksjonsmåter som gjorde mennesket tilpasset et liv ute i naturen ikke var tilstrekkelige for å møte utfordringen i et «sivilisert» samfunn. I et moderne samfunn hvor vi uavlatelig møter nye impulser behøver vi bevisst kontroll for å gjøre veloverveide valg.

Alexander hadde mye rett i det han skriver, men måten han skriver på er preget av tiden han levde i. Rundt 1925, inspirert av forskningen til den tyske fysiologen Rudolf Magnus begynte han å beskrive bruken av forholdet mellom hodet, nakke og rygg som «The Primary Control». Rudolf Magnus kartla hode-nakke-refleksene som gjør at hos pattedyr har kroppen tendens til å organisere seg etter hodets orientering.

«Control» i Primary Control må ikke ses på som en absolutt kontroll, men heller ses på som noe som har en sterkt innflytelse på organiseringen av muskel-skjelettsystemet. I praksis kan Primary Control fungere som en sikkerhetsventil. Hvis du har en intensjon om å la nakken være «fri» når du setter i gang en bevegelse, vil det være med å sikre at du ikke bruker mer spenning enn nødvendig.

Primary Control fungerer som en indirekte kontroll. Hvis du forsøker å kontrollere forholdet mellom hode,nakk og rygg direkte, ved å bruke muskelspenninger, vil du bare fiksere hodet i en posisjon. Kroppen vil bli stiv. Dette er eksempel på negativ kontroll, overkontrollering.

Negativ kontroll

Det er visse ting du ikke bør prøve å kontrollere direkte. Hodebalansen er ett eksempel. Å gjøre noe veldig langsomt kan også medføre en form for overkontrollering. Hvis du reiser deg opp veldig sakte vil du overstyre reflekser som hjelper å rette ut beina og du bruker mer krefter enn nødvendig. Andre ganger kan det være fristende å ta kontrollen mer enn nødvendig når en bevegelse egentlig kan overlates til tyngdekrafta.

Pusten kan du kontrollere når du gjør øvelser, men forsøker du å kontrollere pusten under normal aktivitet vil det garantert gå galt før eller siden. En annen ting som ikke kan kontrolleres direkte er følelser.

En person som forsøker å slutte å røyke har i utgangspunktet en lett oppgave. Alt han eller hun behøver å gjøre er å la være å ta en røyk. I Alexanderteknikken kaller vi det å la være å reagere på noe for «inhibisjon». Skal du endre måten du skriver på må du «inhibere» dine vanemessige reaksjoner på ønsket om å skrive, men du må fortsatt skrive. Røykeren kan ganske enkelt la være å gjøre noe som helst.

Men røykeren slipper ikke unna følelsen av tap når behovet for røyk ikke dekkes. Han (eller hun) kan ty til kompenserende stimuli, med andre negative konsekvenser. Vi kan forestille oss at røykeren i respons på trangen til røyk bruker muskelspenning som avledning fra følelsene, eller i et forsøk på å stoppe seg selv fra å ta en røyk. På den måten reagerer han mer på røyksuget, ikke mindre, og han har egentlig ikke kontroll.

Røykere hemmer seg selv, og i en slik sammenheng brukes ofte ordet «inhibisjon». Alexanderteknikkens inhibisjon ligner mer på begrepet brukt inn nevrologi og vil ha motsatt effekt. Ved å avstå fra å reagere på stimulus oppnår du kontroll. Men du kan ikke unngå å oppleve følelsene som stimulusen fremkaller. For å ha kontroll med reaksjonen på stimulus må du akseptere følelsen.

Begrensninger

Det er grenser for i hvor stor grad vi kan ha kontroll over våre reaksjoner, illustrert av dette berømte eksempelet:

I put my face close to the thick glass-plate in front of a puff-adder in the Zoollogical Gardens, with the firm determintation of not starting back if the snake struck at me; but, as soon as the blow was struck, my resolution went for nothing, and I jumped a yard or two backwards with astonishing rapidity. My will and reason were powerless against the imagination of a danger which had never been experienced. - Charles Darwin**

Å være lettskremt øker overlevelsesevnen i visse sammenhenger. Er du i fare for å bli påkjørt når du hører en bil bak deg er det bra at automatikken tar over. Da er det sunt at det er grenser for vår bevisste kontroll. Den er ikke alltid mest hensiktsmessig.

Andre ganger tar det autonome nervesystemet mer kontroll enn det behøver. For eksempel er sceneskrekk et resultat av naturlig aktivitet i det autonome nervesystemet som fremkaller ubehagelige reaksjoner. Men reaksjonen er knyttet til en situasjon som egentlig ikke er virkelig farlig eller livstruende. Årsaken til at vi finner den truende kan til en viss grad være tillært. Våre minner og oppfatninger kan gjøre at vi vanemessige tolker situasjonen som farligere enn den behøver å være. Da er det oss selv som setter begrensninger for kontrollen vi kan ha.

Beredskapen til det autonome nervesystem kan vi ikke koble ut. Det er heller ikke ønskelig fordi vi uansett har nytte av en viss beredskap for å prestere. Men vi kan bli bevisst reaksjoner som kommer i form av vanemessige tanker og dermed åpne for en ny tolkning av situasjonen. Det arbeidet må gjøres på forhånd som del av forberedelsene. Du må ha tid til å stoppe opp, bli bevisst tankene du gjør deg og ta tid til å stille spørsmål ved dem. Kanskje det hjernen din trodde var en slange ikke er en slange likevel.

*FM Alexander. Aphorisms (2000), side75. 

**Charles Darwin. The Expression of Emotions in Man and Animals (1872).

Relaterte blogginnlegg:

Tilbake til nøytral

Nei

Mirakelmekanismen

Sceneskrekk

Foten

Når du jobber med å endre vaner og forbedre måten du bruker kroppen på er det til stor hjelp å vite noe om hvordan kroppen henger sammen. Med ujevne mellomrom har jeg skrevet blogginnlegg om praktisk anatomi. Forrige gang skrev jeg om ankelen. Denne gangen handler det om foten.
Anatomi

Hvordan ser du for deg en fot? Når du ser en person med med bukser og sko ser det ut som om leggbeinet står rett opp fra hælen. Hvis du ser på en modell av skjelettet kan du se at leggbeinet, (tibia), hviler på ankelbeinet (talus), og ankelbeinet hviler på hælbeinet (calcaneus). Men, hælbeinet er mer langstrakt og og går et stykke bakover og danner en del av buen under foten. Enden av hælbeinet er noen cm bak ankel-leddet. Opp fra hælen går akilles-senen som sammen med muskler fyller baksiden av leggbeinet slik at man kan få inntrykk av at beinet går mer eller mindre rett opp fra hælen.

Undersøk din egen fot. Er strukturen slik du trodde den var? Hvis du har fått endret opplevelse av hvordan foten din er, gå litt rundt med denne nye forestillingen og opplev hvordan de «nye» føttene føles. Ofte kan det å få en klarer forestilling om kroppens struktur mer eller mindre automatisk endre måten du bruker kroppen på.

I blogginnlegget om ankelen skrev jeg om ankel-leddet, som er leddet mellom ankelbein og leggbein. I ankel-leddet har vi hovedsaklig bevegelse forover og bakover (dorsifleksjon og plantarfleksjon). På undersiden har ankelbeinet flere leddflater mot hælbeinet og foran en buet leddflate mot båtbeinet (naviculare). Sammen med selve ankel-leddet fungerer disse nærmest som et kuleledd som gjør at du kan bevege foten i alle retninger.

Selve foten er også bevegelig for å tilpasse seg underlaget. Kanskje mer bevegelig enn du normalt tenker over. Ankelbeinet har leddflate foran mot båtbeinet, og hælbeinet har leddflate mot terning-beinet (cuboid). Sammen utgjør disse leddflatene «Choparts ledd» (transverse tarsal-ledd). Dette leddet gjør at den forreste delen av foten kan bevege seg noe i forhold til hæl- og ankelbein.

Foten kan også ses som todelt på langs. Den ene delen utgjøres av ankelbein, båtbein (naviculare) og de tre kileformede knoklene (cuneiform) som båtbeinet støter til. Båtbein og de kileformede knokler utgjør toppen av foten foran ankelen. Hver av de tre kileformede knoklene er forbundet med hvert sitt mellomfotsbein som går videre til stortå og de to tærne ved siden av. Den andre halvdelen av foten utgjøres av hælbein, terning-beinet på siden av foten, og de to mellomfotsbeina terning-beinet støter til og som hører til de to minste tærne.

Her er en video som gir et godt inntrykk bevegelsene i ankel og fot og den todelte foten. Kommentarene er veldig tekniske. Er du ekspert klarer du å følge med, hvis ikke kan du like gjerne skru av lyden. Ankle & Subtalar Joint Motion Function Explained Biomechanic of the Foot - Pronation & Supination

Visste du at foten har 26 knokler, bare en mindre enn hånden? Akkurat som i hånden har du fem mellomfotsbein, og akkurat som i hånden er det beinet på lilletåsiden som er mest bevegelig. Bare prøv. Tærne har også samme antall knokler som i fingrene – to i storetå og tre i de andre tærne. Selv om disse knoklene er små er det er mer å bevege på enn vi vanligvis tenker over.

Støttepunkter
Foten må være fleksibel for effektivt å formidle krefter mellom kroppen og underlaget. Det gjøres hovedsaklig gjennom tre punkter: endene av mellomfotsbeina bak stortå og lilletå, og hælen.

Når det skrives om kroppsbruk nevnes ofte en slags idealfordeling av vekt på foten. Dette er relativt unyttig fordi vi sjelden vil være i en slik idealposisjon, og om vi forsøkte ville vi lett stivne. En annen pedagogisk bivirkning er at om noen finner ut at de er «feil» balansert over føttene vil de prøve å korrigere dette ved å gjøre en bevegelse som høyst sannsynlig ikke vil innebære naturlig justeringer gjennom kroppen. Jeg ser dette ofte når jeg i en Alexanderteknikk-time ber eleven om å legge vekten mer over på ett bein. Det første eleven gjør (om han eller hun ikke har lært å ikke gjøre det) er å gjøre hele kroppen stivere. Det motsatte må til for å endre balansen på en myk måte.

Men, når det er sagt, er det svært nyttig å bli kjent med hvordan du utnytter føttenes kontaktpunkter. Hva er dine vaner, har du mest vekt på hæl eller forfot, innside eller utside? Er det forskjell mellom føttene? Den vanemessige vektfordelingen er en liten del av mønsteret som går gjennom hele kroppen. For å endre vektfordelingen må det skje noe gjennom hele kroppen. Det kan ikke gjøres direkte ved å manipulere føttene.

Utnyttelsen av kontaktpunktene under føttene kan påvirkes av unødvendige spenninger som fører til utoverrotasjon av foten. Det som kan prøves da er å løfte beinet og sette det forsiktig ned igjen. Hvis bevegelsen gjøres på en god måte, dvs med «lengde og bredde» i kroppen, vil beinet få sjansen til å derotere, foten havner i en mer nøytral posisjon og kontakten med underlaget bedres. Dette kan gjøres enten du sitter eller står, men avhenger av at du kan å tenke Alexanderteknikk «retninger».

I enkelte situasjoner kan det lønne seg å tenke at foten har fire og ikke tre kontaktpunkter. Hælen kan ses på som å ha to punkter, på indre og ytre halvdel. Når jeg går i fiskebein på ski har jeg for eksempel nytte av å tenke at kontakten mot bakken er på indre halvdel av hælen. (Takk til kollega Tove Grytvik for tipset).

Når du bøyer deg ned i det vi i Alexanderteknikken kaller «monkey» er det normal tendens å legge vekten mest på forfoten. For å beholde kontakten med hælen har det vært vanlig blant Alexanderlærere å fokusere på å la hælene gå ned i bakken. Noen ganger overdrives dette i bøker om teknikken. Som i alle sammenhenger lønner det seg å bruke sunn fornuft. Å ha mest vekt på forfoten gir en mer dynamisk posisjon og kan av og til være fordelaktig.

Bevisstgjøring av kontaktpunktene med bakken kan være veldig nyttig i en læringsfase. Som hovedregel kan vi si at å fordele vekten på størst mulig flate er en god idé, men ellers er dette noe som regulerer seg av seg selv uten at vi behøver å tenke på det, om bevegelsene er frie.

Alexander

Alexander skriver lite om bruken av føttene i sine bøker. For lite synes noen, men det er ikke alt han skriver som er like bra. I sin første bok skriver han om «korrekt» plassering av føttene.* Dette presenterer en tenkemåte som er helt avleggs.

Mer interessant er hva han skriver i første kapittel av tredje bok, The Use of the Self. I sitt arbeide med å kartlegge sine uvaner i forhold til det å bruke stemmen oppdager han at:

«undue muscle tension affected particularly the use of my legs, feet, and toes, my toes being contracted and bent downwards in such a way that my feet were unduly arched, my weight thrown more on to the outside of my feet than it should have been, and my balance interfered with». 

Og at:

«... what I was doing with my legs, feet and toes when standing to recite was exerting a most harmful general influence upon the use of myself throughout my organism.»**

Sagt på en annen måte er det grenser for hvor «fri» nakken kan være om føttene er anspent.

Her er et et eksperiment jeg ofte gjør med musikere og sangere for å demonstrere effekten av spenninger i føttene som du kan prøve ut: Gjør store sirkelbevegelser med armene mens du står, stram tærne så mye du kan, (du strammer sikkert mer enn bare tærne men det er ok). Observer den effekten strammingen av tærne har på armbevegelsene. Veksle mellom å stramme tærne og gi slipp på dem. Du kan også få noen andre til å gjøre bevegelsene mens du ser på. Da er det kanskje enda letter å se effekten på bevegelsene.

På denne måten blir musikeren/sangeren bevisst på hva det vil si å ikke stramme tærne, og hvor viktig det er å la være. Når de så synger eller spiller med tanke på å la tærne være avspent er det nesten garantert at sangen/spillet blir friere og klangen bedre.

Selv om det er mye snakk om hode, nakke og rygg i Alexanderteknikken betyr ikke det at føttene ikke teller. Tvert imot kan det du gjør med føttene ha avgjørende betydning. Når vi Alexanderteknikk-lærere bruker hendene våre er kontakten med bakken veldig viktig for kvaliteten av berøring. Du kan si vi bruker føttene like mye som hendene.

Når vi ikke snakker så mye om føtter er det kanskje fordi føtter er enkle å forholde seg til. Hvis du har en intensjon om å la føttene hvile mot underlaget reduserer du sjansen for at du gjør noe unødvendig med dem. Ofte er det alt som skal til.

Utfordringen når det gjelder føtter er at når du tenker på dem kan resten av kroppen begynne å synke. Det er en fordel om eleven har en forståelse for hva som ligger i begrepet «lengde» før han eller hun fokuserer på føttene. Føttene er et viktig utgangspunkt for å tenke lengde i kroppen, føttene er jo i ene enden. Vi ønsker lengde fra føttene til hodet (og omvendt).

En annen måte å tenke på er at føttene skal få lov å ta imot trykket fra bakken, at føttene kan få utvide seg, bli lengre og bredere, og at dette trykket kan gå opp gjennom kroppen. På den måten tillates vekten å gå ned i bakken, mens kroppen kommer «opp» fra bakken.

Spenninger og følsomhet

Som nevnt kan spenninger i føttene ha konsekvenser for resten av kroppen. Vi har mange små muskler i føttene. I tillegg virker muskler i leggen på føttene. Hva folk kanskje ikke er klar over er hva unødvendige spenninger kan gjøre med selve foten. Du kan prøve det ut på dine egne føtter. Ta av sko og sokker og se hva som skjer med foten når du strammer den. Om du har en rimelig myk fot kan du se at form og størrelse endrer seg. (Om foten i utgangspunktet er anspent vil du ikke se så mye forskjell). Når noen tar timer i Alexanderteknikk og de blir mindre anspente hender det av og til at skoene blir for små. Det er særlig om de har prøvd å presse føttene inn i for små sko.

Når du vet hvor mye dynamisk bevegelse det er i en fot under normal aktivitet blir det innlysende at å gå med sko med stive såler ikke er en god idé, og at høye hæler er enda verre. Oppbygde såler for å fylle ut buene i foten hemmer spenst og styrke i muskler og bindevev. Menneskets fot er et av evolusjonens mesterverker. Skoteknologien er ennå ikke på høyden.

Om du setter føttene i isvann til du mister følsomheten og deretter forsøker å gå, vil du ha vansker med å holde balansen. Unødvendige muskelspenninger i føttene kan også påvirke følsomheten negativt. I føttene har vi tusenvis av nerveender som gjør føttene svært følsomme for berøring. Selv med sko på kan vi kjenne detaljer i underlaget vi går på. Noe jeg av og til gjør med musikere, som er for opptatt av hendene og for lite av føttene, er å la dem gå rundt i rommet bare for å registrere alt de kan oppleve gjennom føttene. Det kan «vekke opp» føttene slik at du får mer kontakt med dem. En variant er å gå rundt i blinde og føle seg fram med føttene i stedet for med hendene.

Å ligge i aktiv hvilestilling gir en fin anledning til å tenke på føttene. Du har fortsatt noe vekt på føttene slik at føttene er aktive, samtidig som du kan tenke på å gjøre minst mulig. Legg for eksempel merke til om du gjør noe med tærne. Kanskje det er forskjell på høyre og venstre fot? Tenk på å la føttene bli lengre og bredere. La føttene åpne seg mot underlaget. Om du har føttene for langt fra kroppen vil for mye av vekten være på hælene. Føttene nærmere kroppen gir jevnere fordeling av vekt.

Jeg har kjent på utallige føtter opp gjennom årene. Føtter i alle varianter. Føttene speiler tilstanden i resten av kroppen. Vi bruker føttene hele tiden og måten vi bruker oss selv på vil også prege føttene. Føttene fortjener all den oppmerksomhet vi kan gi dem. Samtidig er det slik at de tjener oss best om de får være i fred til å gjøre jobben de er ment å gjøre. 

*Mans Supreme Inheritance. Alexander (1910) 1996 s.169

**The Use of the Self. Alexander (1932) 1985 s.33

Enig? Uenig? Provosert? Inspirert?

Si hva du mener i kommentarfeltet.

Relaterte blogginnlegg:

Ankelen 

Skoene som ødelegger helsa

Føtter