Hos tannlegen

Forrige uke var jeg hos tannlegen. Et tannlegebesøk er en fin anledning til å praktisere Alexanderteknikken. Du møter mange impulser som kan få deg til å reagere på mer eller mindre hensiktsmessige måter.* Noen reagerer negativt bare ved tanken på en tannlegetime. Alexanderteknikken kan være en hjelp til å unngå å gå inn i stressmodus. Når du er bevisst hvordan du reagerer vanemessig, har du også muligheten til å la være den lite konstruktive reaksjonen det er å heise skuldrene opp til ørene.

Men hvis tannlegeskrekk er et alvorlig problem skal det mere til enn å tenke på å «la nakken være fri». Når utøvende kunstnere eller idrettsfolk står overfor en utfordring bruker de mye tid på planlegging og øving. De har konkrete arbeidsoppgaver å utføre som gjør at de kan forholde seg konstruktivt til situasjonen. Problemet med et tannlegebesøk er at du skal ikke prestere, du skal bare sitte der og ikke gjøre noe. Tannleger som spesialiserer seg på pasienter med tannlegeskrekk møter pasienten på forhånd slik at de kan planlegge hva som skal skje. «Attending to the means-whereby» ville Alexander kalt det. Fokusere på arbeidsoppgavene.

Selv er jeg ikke plaget av tannlegeskrekk, selv om vi hadde en god gammeldags og beryktet skoletannlege på barne- og ungdomsskolen. Jeg lever fortsatt i beste velgående med noen amalgamfyllinger som minner.

Når jeg kommer til tannlegetimen blir jeg vanligvis tatt i mot av tannlegeassistenten som viser meg til stolen. Jeg henger fra meg jakka og tar plass. Det første jeg alltid tenker når jeg sitter i stolen er: så deilig! Slik skulle jeg hatt hjemme. I en tannlegestol sitter du, eller nærmest ligger, med hele kroppen og hodet godt støttet av et fast underlag og med leddene i midtstilling. Det finnes knapt noe mer avslappende. På mange måter ligner det på «aktiv hvilestilling» vi bruker i Alexanderteknikken. Innen tannlegen ankommer etter noen minutter er jeg som oftest behagelig avspent.

Så snart vi har gjort unna den innledende høflige konversasjon (hvor min hyggelige tannlege kommer med minst én vittig kommentar) skal det tas røntgen av tannsettet. Her kommer første utfordring: å gape.

Om du klarer å gape opp uten å spenne nakken for mye unngår du samtidig å predisponere deg for stresstendenser i nakke og rygg. Hvis nakkeleddet kan være friest mulig vil kjeven også være løsere. Det kan også hjelpe å tenke på å la nakken være lang. Jo mer du kan beholde den behagelige ro tannlegestolens utforming innbyr til desto bedre.

Før hadde tannlegen en morsom lydeffekt når han trykket på røntgen-knappen – en stemme som hørtes ut som Arnold Schwarzenegger som sa «radiation detected». Han har den ikke nå lengre. Kanskje var det pasienter som ble skremt? Jeg glemte å spørre.

Når bildene er gransket tar tannlegen fram verktøykassa og setter i gang med pirking og graving og skraping. Det kan gjøre ganske vondt når han fjerner tannstein. Jeg har merket at jeg alltid har lett for å spenne høyre pekefinger, og høyre legg. Kanskje jeg ubevisst vil sparke tannlegen. Eller kanskje løpe min vei? Det som er interessant er å oppdage de samme tendensene i andre situasjoner. Siden jeg sitter relativt avspent i tannlegestolen vil jeg lettere oppdage disse tendensene der.

Når du ligger der og gaper med kjeften fylt med metalldingser og tannlegefingre er det lett å begynne å holde pusten. Du kan jo ikke puste gjennom munnen. Som alltid hjelper det mye å ikke stramme i nakken. Det blir liksom mer plass bak ganeseilet for luft som skal forbi på vei fra nesa.

Denne gangen hadde jeg en nesten bisarr opplevelse da jeg tenkte på å la hodet gå oppover. (Dvs. i den retningen ryggsøyla peker). Jeg hadde spent meg mer enn jeg trodde og når jeg ga slipp på den spenningen var det som å løsne ei fjær. Plutselig føltes overkroppen vektløs. En merkelig kontrast til tannlegens faste håndverk i tanngarden. Smertene som jeg av og til kjente var like sterke, men var samtidig mer på avstand.

Etter så mange interessante observasjoner av egne reaksjoner, og like interessant forsøk på å ikke reagere, var det nesten (men bare nesten) en viss skuffelse når det hele er over etter ganske kort tid. Jeg kunne lett ha sittet ti minutter til. Men deilig er det i alle fall å få skylt ut slam og grus etter tannlegens pukkverksdrift.

Etter å ha betalt og sagt adjø, med ønske om helst ikke å se tannlegen igjen før det har gått et helt år, er det godt å komme ut i det fri. Da tenker jeg alltid på at nå skal jeg jammen være flink til å pusse tenner, og alt det der, så det går bra også neste gang. Det er med tannstell akkurat som med Alexanderteknikken. Det er litt om gangen hver dag som gjelder. Det er de små tingene vi gjør hver dag som litt etter litt gjør en forskjell. Hvordan vi bruker oss selv i det daglige som avgjør hvor spreke og friske vi er, ikke bare neste år, men om tjue år, og lengre.

En annen ting er at den daglige tannpussen også er en fin anledning til å praktisere Alexanderteknikken. Det er noe du gjør hver dag hvor du kan observere måten du gjør det på, hvorvidt du anstrenger deg unødvendig. Det lønner seg å ha en fast aktivitet som du benytter Alexanderteknikken i, og lærer å bruke teknikken i forhold til. Etterhvert kan du så overføre bruken til andre aktiviteter.

*Som Alexander sa: «You are not here to do exercises, or to learn to do something right, but to get able to meet a stimulus that always puts you wrong and to learn to deal with it». (Aphorisms s. 74, Aricles and Lectures s. 203)

Relaterte blogginnlegg
Alexanderteknikk i dagliglivet
Sceneskrekk
Møte med sjefen

Tilbake til nøytral

En ganske fersk Alexanderteknikk-elev sitter på en stol. Foran henne på en annen stol har jeg lagt ei bok. Oppgaven er å lene seg forover og hente boka. Eleven er fokusert på oppgaven. Hun ser på boka og er allerede på vei mot den uten å vite det. Overkroppen har sunket sammen, hodet trukket fram og ned. Idet hun lener seg forover og strekker ut armen spenner hun i nakke og skuldre, holder pusten. Hun griper boka med stiv arm og tar den til seg, ser på den. 

Hvordan gikk det, spør jeg. 

Fint, tror jeg. 

Ok. Nå kan du gjøre det en gang til, men på en litt annen måte.

Jeg tar boka og legger den tilbake. Jeg ber eleven komme tilbake til nøytral, bare sitte rett opp og ned. Jeg ber henne tenke på å la nakken være myk og la ryggen være lang og bred. Så ber jeg henne se på boka, men samtidig bevare tanken om lang og bred rygg. Jeg stopper henne idet hun vil ta boka på nytt: Nei, ikke slik. Du behøver ikke å bruke noen muskler for å komme forover, bruk tyngdekrafta. Kom forover fra hoftene samtidig som du beholder lengden.

Eleven lener seg forover på nytt. Denne gangen lar hun det skje av seg selv. Nakke og skuldre er i myk ro. Med lengden i kroppen når hun lengre og bevegelsen virker kortere. Plutselig sitter hun med boka i hånda, nesten overrasket: Det var lett!

Stopp

I det daglige gjør vi bevegelser uten å behøve å tenke over hvordan vi utfører dem. Den ene bevegelsene følger den andre i en jevn uavbrutt strøm, i den vante tralten. Uten å være klar over det kan vi bære med oss unødvendig spenninger fra den ene aktiviteten til den andre. På slutten av dagen kan vi være stive, slitne og anspente.

Å stoppe helt opp og komme tilbake til en slags nøytral posisjon kan være veldig effektivt for å bli bevisst på om vi gjør noe vi ikke behøver og gjøre, og om vi holder på unødvendige muskelspenninger.

I en Alexanderteknikk-time er dette et element i alle aktiviteter. Vi stopper opp og kommer tilbake til nøytral, for så å begynne bevegelsen fra nøytral. I seg selv kan det være nok til å gjøre ting med mindre spenning. Det er spesielt nyttig om du skal lære noe nytt eller gjøre noe som du opplever som krevende. Da er det lett å overforberede, være på spranget til å gjøre noe før tiden er inne, og ende opp med å bruke for mye krefter.

Alexanderteknikk-timen er en kunstig situasjon. Du kan tilbringe så mye tid du vil i «nøytral» før du gjør noe. I dagliglivet har vi ikke alltid samme mulighet. Men muligheter til å stoppe opp er det alltid nok av. Tenk på alle gangene du må vente på noe, enten det er på bussen eller etter å ha trykket «enter» på datamaskinen. Det er muligheter som byr seg fram. I tillegg kan du velge dine egne øyeblikk når det måtte passe deg.

Noen få sekunder kan være tilstrekkelig. Nybegynnere vil ofte trenge mange sekunder for å sjekke at de er i nøytral. Med øvelse vil det til slutt ikke nødvendigvis være behov for å stoppe bevegelse. Det går an å nullstille underveis.

Nøytral

Hva er egentlig nøytral? Hvis du stivner i en posisjon er du ikke i nøytral. Hvis du holder pusten gjør du noe ekstra og er ikke i nøytral. En person som er anspent holder for mye fast på hode, bein og armer. Han gjør noe unødvendig og er ikke i nøytral.

Det er en grense for hvor «nøytral» vi kan være, og en av disse begrensningene er vanene vi har. Holder vi på vanemessig spenning er det ikke sikkert vi kan slutte med denne unødvendige aktiviteten på bare noen sekunder. Men vi kan komme et stykke på vei. I morgen kommer du kanskje enda litt lengre. Det betyr at det som er «nøytral» for deg i dag kanskje ikke er det samme som nøytral innebærer for deg i morgen.

Å ligge i aktiv hvilestilling er en øvelse i å komme tilbake til nøytral. I aktiv hvilestilling gjør du ingenting. Ved å gjøre minst mulig mens du ligger der vil du kunne gi slipp på unødvendige spenninger du går og holder på. Samtidig gjør posisjonen at muskelskjelett-systemet er velorganisert for aktivitet. Posisjonen er heller ikke helt «slapp» siden du har knærne bøyd og føttene i bakken. Beina må balansere og balanseprosessen er til en viss grad aktiv slik at situasjonen ligner på det å være oppreist. Ved å øve på aktiv hvilestilling jevnlig vil du kunne komme stadig nærmere en ideell nøytral situasjon også når du er i bevegelse.

Neste skritt

Å stopp og komme tilbake til nøytral er en måte å ta pause på. Men enda viktigere er at det å komme tilbake til nøytral er forberedelse til aktivitet. Å være i nøytral betyr at du er klar for hva som helst. Dette er et kjennetegn på at du faktisk har kommet til nøytral. Du er fri til å velge i hvilken retning du vil bevege deg i, og hva slags bevegelse du vil gjøre.

Da Alexander utforsket prinsippene for Alexanderteknikken eksperimenterte han for å bli kvitt sine uvaner. Å bestemme seg for å gjøre ingenting var første skritt han måtte ta. Han tenkte så «retning» (nakken fri, hodet fram og opp, ryggen lang og bred ...). I det han skulle sette i gang bevegelse gav han seg selv valget mellom flere bevegelser for å sikre at han ikke forstyrret sitt nøytrale utgangspunkt. Dette er et knep du kan prøve ut selv. Kom tilbake til nøytral og holde alle muligheter åpne.

***

Enig? Uenig? Inspirert? Provosert?

Skriv hva du mener i kommentarfeltet.

Relaterte blogginnlegg:

Alexanderteknikk i dagliglivet

Stopp ikke stopp

Nei

Hårfint

Sist gang jeg var til frisør var på midten av 90-tallet da jeg bodde i Bergen. Jeg var allerede ganske tynn i håret og hadde begynt å klippe meg helt kort. Jeg gikk til en frisør i Paradis-krysset og ba henne klippe like kort over det hele. Hun tok fram maskina og satte i gang. Da hun var ferdig så hun på meg og sa: hadde du hatt en slik klippemaskin kunne du gjort dette selv. En glimrende idé. Siden den gang har jeg aldri hatt problemer med håret.

Som Alexanderteknikk-lærer kommer jeg i nærkontakt med utallige frisyrer. Det er sjeldent noe jeg tenker over, om ikke eleven har så lang lugg at hun blir stiv i nakken av å holde håret vekk fra øynene. Ellers kan hårstrikk og hårspenner være i veien for hendene til en Alexanderteknikk-lærer, men selve håret har jeg veldig lite bevisst forhold til.

En frisør må ha det annerledes. Hvordan er det for en frisør å gå på gata og se håret til folk? En frisør kan sikkert legge merke til mye vi andre ikke ser. Gjennom stadig å berøre hår må de få en erfaring som gjør at de ved et raskt blikk kan vurdere både hårets kvalitet, hårfrisyren, og om håret blir tatt godt vare på. Vi Alexanderlærere har det sånn med måten folk beveger seg på. Stive skuldre der, stressnakke og hemmet pust der.

Det som er likt mellom kvalitet på bevegelser og hårfrisyre er at det kan være vanskelig å bedømme seg selv. Din egen sveis ser du ikke uten et speil. Dine egne bevegelser er vanskelig å bedømme på grunn av at de er så vanemessige. 

Det som er forskjellen er at du kan se i et speil om du er bustete på håret. Du kan ikke så lett se i speilet om du bruker kroppen på en «bustete» måte.

Når du ser i et speil (eller i et butikkvindu) ser du etter om håret ligger på plass (om du har hår), og om klærne sitter som de skal. Kanskje legger du merke til din egen kroppsholdning. Det Alexanderteknikk-lærere observerer er mer enn kroppsholdning. Kroppsholdningen er bare ett av de synlige resultatene av hvordan vi «bruker» oss selv. «Bruk» i Alexanderteknikken handler om den totale aktiviteten, både bevegelsene og intensjonen bak bevegelsene.

Folk flest bruker mye mer tid (og penger) på håret sitt enn de bruker på å være oppmerksomme på egne bevegelser. Selv på treningsstudio, der alt dreier seg om å bevege seg, er det lite bevissthet om kvalitet. Tvert imot går mange bevisst inn for å slippe å være mentalt tilstede. I stedet for å bevege seg bedre forsterkes bare uvaner de måtte ha. Men de oppnår kanskje det de ønsker – å ikke være for feite. Men et par ekstra kilo gjør ingenting om du beveger deg på en god måte.

Folk steller pent med håret sitt fordi det synes. Men folk flest har ellers lav bevissthet om seg selv, og om hvordan de gjør dagligdagse ting. Det kan til og med gjelde dansere og skuespillere som er avhengige av høy grad av kroppsbevissthet. Sett fra en Alexanderteknikklærers synspunkt er det som om folk flest går rundt og er bustete på håret uten å vite det.

De skjønner kanskje at noe ikke er helt som det skal være. De kjenner at de er stiv i nakke og skuldre, har spenningshodepine eller vondt i ryggen. Slike plager er sterkt knyttet til hvordan du gjør ting i det daglige. 

Om du har en «bad hair day» kan du gå til frisøren og bli frelst. Hva gjør folk om de er stiv i nakken? Går til en kiropraktor eller lignende og blir «brekt opp». Men om tre uker er håret kanskje like vilt, og nakken like stiv? Det er der vi Alexanderteknikklærere har en mer bærekraftig tilnærming. Som min kjære frisør på Paradis gir vi råd slik at du kan greie deg selv. Du lærer å observere deg selv på en ny måte slik at du kan legge merke til mer enn bare om lokkene ligger pent. 

Håret skal du stelle pent med (så lenge du har noe igjen). Om det skulle bli helt krise kan du klippe det kort og så vokser det ut igjen. Vokser det ikke ut kan du fint overleve med parykk. Resten av deg selv bør du ta bedre vare på. Du kan ikke overleve uten.

***

Enig? Uenig? Inspirert? Provosert?

Fortell hva du mener i kommentarfeltet.

Relaterte blogginnlegg

Klær og sånn

Våg å være så høy som du er

En av mine nye elever spurte meg her en dag om hvorfor vi hele tiden trekker oss sammen og gjør oss mindre enn vi egentlig er. Et veldig godt spørsmål.

Når du ser noen som er sammensunket og med «dårlig holdning» vil du kanskje tro at det er tyngdekraften som har skylden, at vedkommende har svake muskler og må trene for å få bedre «kroppsholdning». Min erfaring er at tyngdekraften svært sjeldent kan anklages. Vi er fra naturens side relativt godt tilpasset det å være oppreist. Hvis vi ikke har god «kroppsholdning», må det være noe vi gjør som forstyrrer vårt naturlige samspill med tyngdekraften.

Hva er det vi gjør?

Dårlig «holdning»

Jeg tror en viktig faktor er vår tilpasning til samfunnet rundt oss. Vi lever i et samfunn der vi sitter veldig mye, og vi sitter dårlig. Sjokkerende få er i stand til å sitte oppreist og balansert. Over tid gjør dette noe med oss. Vi blir på en måte programmert til å ha dårlig holdning. Rund rygg, hodet og nakken forover, hodet rotert bakover og ned mot nakken.

Tendensen blir forsterket av alt arbeidet vi gjør sittende foran en datamaskin. Å skrive på pc kan fysisk sammenlignes med det å spille piano. De færreste har lært hvordan de teknisk sett skal utføre dette arbeidet best mulig. 10 min med en ergoterapeut holder ikke.

Den sammensunkne holdningen er blitt den aksepterte norm. Sitter du oppreist og i full høyde i en forsamling stikker du deg ut. Stikke oss ut vil vi ikke, så vi tilpasser oss.

Dette begynner allerede ved skolestart. Skolebarn sitter i timesvis, noe som slettes ikke er bra for barn. De har ofte dårlig tilpasset stol og bord. Selv om høyden er passe, leser og skriver de på en vannrett flate som gjør at de må bøye hodet forover. Voksne ville aldri ha godtatt slike arbeidsforhold. Vi synes tydeligvis at det er godt nok for barn.

Så kommer puberteten hvor alle negative tendenser har en tendens til å bli forsterket. Når vi er voksne er vi blitt ganske så proffe på å gjøre oss kortere enn vi egentlig er.

At «alle andre gjør det» er ingen unnskyldning, men kan forklare hvorfor det blir som det blir. Vi behøver ikke å gjøre som alle andre, vi vet bare ikke at det er mulig fordi vi ikke har opplevd alternativet.

Dårlig retning

Å endre skolehverdagen og skolemøblementet ville gitt oss et bedre utgangspunkt. Men det ville ikke løse problemet. Alexander skrev i sin første bok at: «No, what we need to do is not to educate our school furniture, but to educate our children».*

Selv om vi i utgangspunktet har «kroppsholdning» som er ganske god, kan vi legge oss til vaner som gjør at vi trekker oss sammen. Bevegelsesvaner er lette å lære, vanskeligere å avlære. Den generelle tendensen om vi bruker musklene uhensiktsmessig er at trekker vi trekker oss sammen og komprimerer ryggsøyla. Kraften går i feil retning.

Vi som har peiling på Alexanderteknikk, og samtidig interessert i sport, har sett mye av det under OL. Når utøveren trøkker til med dårlig teknikk ser du en trekkspilleffekt i ryggsøyla. Hodet går bakover og ned, nakken forover og brystkassa kollapser.

Olympiske øvelser eller dagligdagse aktiviteter, tendensen vil være den samme. Men vi mister ikke en medalje om vi utfører en bevegelse dårlig. Derfor tenker vi heller ikke over det. Vi får gjort det vi skulle likevel, men så blir vi vant til å gjøre det på den måten. Vi gjør oss kortere i alle bevegelser.

Dårlig følelse

Når vi bruker musklene feil og krafta går i feil retning, synker vi sammen på grunn av hvordan muskel-skjelettsystemet er organisert. Du kan godt si at det er naturlig. Men å trekke seg sammen er også naturlig av andre grunner. Det er en naturlig reaksjon på ytre fare, den såkalte «fight or flight»-responsen. Det er også en naturlig reaksjon på stress eller ubehagelige følelser.

Hvordan skal vi unngå å trekke oss sammen når det er en naturlig ting å gjøre?

Jeg tror generell dårlig kroppsbruk disponerer oss til å reagere mer enn nødvendig på faresignaler. Vi er i konstant stressmodus og det skal lite til føre vi stresser enda mer. Bedre generell kroppsbruk vil høyne terskelen for hva vi reagerer negativt på.

Men det vil ikke nødvendigvis fjerne følelsen vi opplever. Kanskje vi tvert imot blir enda mer vàr for følelsene når vi er mer tilstede i kroppen. Kanskje vi trekker oss sammen for å slippe å føle. Det krever en viss grad av mot å være oppreist, «lang og bred», i en vanskelig situasjon. På dette punktet blir Alexanderteknikken ofte misforstått, og kanskje misbrukt.

Hvis vi forsøker å være oppreist og i full høyde på tross av hva vi føler vil vi bare motarbeide oss selv. Vi vil kanskje være oppreiste, men stive, og vi holder pusten. Første bud er derfor å akseptere og anerkjenne hva vi føler. I stedet for å motarbeide følelsene er det bedre å tenk på å romme dem. På den måten kan vi bruke energien fra følelsene til å være lang og bred og oppreist. Å være oppreist vil normalt være den beste måten å takle situasjonen på.

I stressende og truende situasjoner vil spenningsnivået i kroppen øke. Selv om vi tenker på å la nakken være fri vil den slettes ikke føles fri. Å føle seg avspent er umulig, men ved hjelp av Alexanderteknikken kan vi sørge for å være i en mest mulig dynamisk tilstand. Om vi opplever situasjonen som så vanskelig og ubehagelig at det å trekke seg sammen i forsvarsposisjon er uunngåelig, er det lettere å komme ut av den sammentrykte posisjonen etterpå.

Dårlig vane

Som du ser kan det være mange grunner til at vi gjør oss kortere. Uansett årsak så kan det å gjøre seg kortere være en vane. Det kan være vanemessig måte å bruke kroppen på, vanemessig reaksjon på en situasjon eller vanemessig reaksjon på en følelse. Alexanderteknikken gir oss mulighet til å la være å bli kortere, gir oss mulighet for valg. Det er ikke alltid lett. Det vante er komfortabelt. 

Ofte er det sånn at vi er så vant til å være litt kortere enn vi egentlig er at det å være oppreist føles feil og unaturlig, enda det er den mest naturlige ting i verden. Det kan nesten være litt skummelt det å komme opp i sin fulle høyde og se verden fra en annen synsvinkel. Nesten så det kiler i magen. Men mest av alt er det deilig befriende å ikke lenger trykke seg selv ned. Sunnere er det også. 

* Alexander, FM. Man's Supreme Inheritance. Mouritz 1996, s 95.

Enig? Uenig? Inspirert? Provosert?

Skriv hva du mener i kommentarfeltet. 

Relaterte blogginnlegg: 

Å komme opp

Å synke sammen

Yogapust

NRK meldte nylig at gymtimene snart kan bli «litt mer avslappende». Høyskolen i Hedmark har som første lærerutdanning innført yoga som eget fag. 

I innslaget på Dagsrevyen 21 så vi studenter gjøre solhilsen. Vi kunne også se klipp fra en barneskole hvor yoga blir prøvd ut. Lektor ved høyskolen fortalte: « Det er mye stress, og det er fokus på prestasjoner og idretten har ganske langt ned i alder fokus på det å være best, så det å være seg selv er ofte kanskje mer enn nok.»

«Så fint!», tenkte jeg.

Noen av eleven ble intervjuet om hva yoga gikk ut på: 

«At man slapper av og har det deilig». 

«Puster og kan se for deg farger og sånn». 

«Hvordan puster du når du driver yoga da?», spurte reporteren.

«Sånn her», sa eleven og satte i gang å hvese som om hun hadde akutt astmaanfall.

Skrekk og gru!

I yoga brukes flere pusteteknikker og pusteøvelser. Pustemåten som den lille barneskoleeleven viste heter ujjayi og kalles også «ocean breathing», og skal lyde som dønninger som slår mot en strand. Opp gjennom årene har jeg hatt mange dårlige erfaringer med ujjayi.

Jeg har flere ganger hatt anledning til å ha hendene mine på noen som utfører ujjayi mens de er i aktivitet. De aller fleste gangene har personen blitt stiv og nakken kollapser. Dette har vært personer som prøver å bruke pusteteknikken mens de gjør yoga eller taiji. Kun veldig erfarne yogautøvere klarer etter min mening å bruke pusteteknikken på en så god måte at det ikke har en negativ innvirkning på organisering og funksjon til muskelskjelett-systemet.

Aller verst har det vært å møte mennesker som er så vant til å bruke ujjayi at de ikke engang vet at de bruker den. Antagelig bruker de pustemåten automatisk når de prøver å «slappe av». De hemmer bokstavelig talt pusten og blir tunge i kroppen. Denne unaturlige måten å puste på er blitt en dårlig vane som er fryktelig vanskelig å avlære Kanskje de inni hodet sitt har en ubevisst forestilling om at dette er en «god» måte å puste på.

Pusteøvelser har dype fysiologiske og emosjonelle effekter. De kan være veldig virkningsfulle. Å forlenge pusten ved å gi den litt motstand, som ved «ocean breathing», kan virke beroligende. Men det er mange andre og bedre måter å forlenge pusten på. Det enkleste er pust på f-, s- eller sj-lyd. De lydene skaper potensielt færre problemer enn den halsinnsnevrende raspelyden i «ocean breathing».

I Alexanderteknikken benyttes ofte en hviske-lyd på vokalen a. Det er en av de få «øvelsene» vi har i Alexanderteknikk. Den er en ganske kompleks øvelse som er lett å utføre dårlig. Hensikten med «hviske a» er ikke avspenning, men organisering av muskel-tonus. Det skal jeg komme tilbake til en annen gang.

Et viktig poeng med disse andre lydene er at de utføres kun på utpust, slik at innpusten kan skje automatisk og uforstyrret. Generelt, hvis du gjør pusteøvelser, er det alltid en fordel om innpusten kan skje av seg selv, ganske enkelt fordi detter er naturlig. Det er på utpust vi synger, snakker, hoster, nyser. (Gjesping er et unntak). Hadde de små skolebarna i Hedmark bare gjort pustelyden på utpust ville faren for at de legger til seg stygge uvaner blitt redusert.

Pusteøvelser er skumle saker. Pusteøvelser kan rett og slett være skadelige. Det skal så lite til før man forstyrrer noe som er helt naturlig og som fungerer best uforstyrret. Faren er større jo større tro du har på at øvelsene er «gode». Sannheten er at pusteøvelser, om de utføres dårlig, alltid er skadelige.

Å lære pusteøvelser til barn er beste fall betenkelig. Å få barn til å høres ut som Darth Vader er forkastelig.

***
Enig? Uenig? Inspirert? Provosert?
Skriv hva du mener i kommentarfeltet!


Relaterte blogginnlegg:

Lengde og bredde mai

Lenker:

NRK Dagsrevyen 21, torsdag 20.02.2014:

Yoga blir eget fag i skolen