Ønskeliste

Musklene dine gjør alt de får beskjed om. Når du for eksempel løfter armen går det en strøm av signaler fra hjernen til muskler i ulike deler av kroppen. Noen muskler må gjøre mer, andre mindre. Signalene følger velbrukte mønstre akkurat som vann følger furer i et landskap. Det meste er automatisk, men er samtidig en manifestasjon av dine ønsker. Du kan ha mer bevisst innflytelse og kontroll enn du kanskje tror.

Skal du forbedre ferdigheter, eller minske uønsket spenning og belastning må du forandre signalene musklene dine får. Det er avgjørende å kunne la være å sende signaler, la være å gjøre noe, si «nei» som jeg skrev om i forrige innlegg.

Men hva så? Hva ønsker du at musklene dine skal gjøre? Over 600 muskler, det blir litt av en jobb det!

Heldigvis går det an å være smart. Detaljstyring er unødvendig. Tenk indirekte. Samspillet mellom muskler, bindevev og skjelett fungerer mest effektivt når vi har lengde og bredde i kroppen - og forholdet mellom hodet og ryggsøylen er av gjørende for å få lengde og bredde. Det gir oss følgende ønskeliste:

• la nakken være fri
• la hodet gå fram og opp
• la ryggen være lang og bred
• la knærne gå fram og fra hverandre

Denne listen er bare en mal, den generelle ideen, som kan formuleres på mange måter, og være mye lengre om du vil. Hva punktene på listen innebærer er vanskelig å forstå uten at du har hatt timer med en Alexanderteknikk-lærer.

Siden dette er ønsker er det ingenting du skal gjøre. Du skal bare ønske det, sende mentale beskjeder. På den måten graver du nye grøfter slik at vannet kan gå dit du vil ha det, når det kommer. Samtidig hindrer du vannet i å gå dit du ikke vil det skal gå. Det er preventive beskjeder også, du sier fortsatt «nei».

Prosessen kan sammenlignes med å legge jernbaneskinner. Du legger ned skinner der det skal gå tog. Du legger nye linjer for bevegelsene dine. Jo mer du øver på å tenke ønskene, jo bedre blir linjenettet utbygd, og desto mer kontroll vil du få over organiseringen av muskelspenning. Vi som er lærere i Alexanderteknikk kan gjøre det vi gjør med hendene fordi vi har investert i lyntogforbindelse.

Å bruke mentale ønsker eller beskjeder kalles «to give directions» i Alexanderteknikken. Det kan oversettes med å tenke retning. Dette er er en ferdighet du kan øve på. Som med alle ferdigheter lønner det seg å øve ofte og litt om gangen. Du kan tenke retning når som helst, men å ligge i «aktiv hvilestilling» er en perfekt anledning. Da er det naturlig å formulere ønskene litt annerledes:

• la nakken være fri
• la hodet gå ut fra kroppen
• la ryggen bli lang og bred
• la knærne gå opp mot taket

Alle punktene hører sammen, så tilsammen utgjør de bare ett ønske: ekspansjon. Du kan lage din egen liste. Hvilke som helst deler av kroppen kan du tenke på å la gå fra hverandre. Et par tips er at kroppen er tredimensjonal, og at den ikke har noen rette linjer. Et minimum er at du tenker på å la nakken være fri, ellers er det bare å bruke fantasien.


Relaterte blogginnlegg
Nei
Forsakelse og bønn

Nei

Hver gang jeg gir time til en ny elev blir jeg minnet om hvor avgjørende det er å kunne la være å gjøre noe. Vi gjør så mye hele tiden, og hvis vi har et problem gjør vi enda mer, enda løsningen kan være å gjøre mindre. For å bli kvitt unødvendige muskelspenninger, endre vaner eller mestre stress, må vi kunne gjøre mindre. Vi må bli flinkere til å la være å reagere på stimuli. Si nei.

Når Alexander underviste en ny elev ville han at eleven skulle si «nei» når han eller hun ble bedt om å sette seg ned. Et noe konstruert og kunstig eksempel på «inhibisjon». Men det viser et poeng. Det hender jeg gjør det samme med elever bare for å gjøre klart at de har et valg for hver eneste bevegelse de gjør.

Skal vi ha håp om å endre vaner må vi bli bevisst impulsen til bevegelse, eller kanskje det er mer korrekt å si at vi må bli bevisst intensjonen bak bevegelsen. Alle bevegelser begynner som en intensjon, eller ønske, eller «desire» som Alexander ville formulert det.

Å bli bevisst på hvordan vi reagerer på ytre stimuli er enklest. Lyden av telefonen som ringer, grønt lys i trafikken. Men impulsen til bevegelse kommer alltid innenfra, og det er den vi reagerer på, vanligvis ved å følge den. Hele tiden får vi impulser til bevegelse og hele tiden beveger vi oss. Hvor ofte er det vi stopper opp?

Noen mennesker stopper aldri opp. Den neste bevegelsen følger den forrige og alt går i samme spor. De som kommer til en første time i Alexanderteknikk er av og til slik. Det er nesten som de er fartsblinde. De tror de står i ro, men så gjør de ikke det likevel.

Jeg mener ikke at de skal bevege seg mindre eller langsommere, men de må bli i stand til å tenke før de beveger seg. For å få til det kan det i begynnelsen være nødvendig å stoppe helt. Når du stopper helt opp er det letter å bli bevisst intensjonen bak bevegelsen.

En øvelse jeg av og til gjør selv er å sitte helt stille og vente på neste gang jeg får lyst til å bevege meg. Lysten til å bevege seg kommer gjerne raskt, siden vi beveger oss mer eller mindre hele tiden. Når jeg får lyst til å bevege meg igjen tenker jeg: Nei. Og så lar jeg være.
Det er en øvelse du ikke skal gjøre om du har vondt eller får vondt på noen måte. Å sitte stille er krevende. Helt stille sitter vi aldri. Du kan merke pusten bevege seg, at øynene beveger seg, og at kroppen svaier ørlite. Det skal den gjøre. Du skal ikke bruke spenninger for å holde kroppen i ro. Du skal gjøre ingenting og vente på ønsket om bevegelse slik at du kan øve på å si nei.

Gjennom denne øvelsen blir du mer bevisst på intensjonen bak bevegelsene. For noen kan det kanskje være et ukjent område av bevisstheten, men det er her du kan gjøre forandringer.

Øvelsen kan også gjøres stående, eller hvilken som helst annen posisjon. Du kan også tenke på denne måten når du ligger i «aktiv hvileposisjon».

Du behøver ikke være i ro særlig lenge. Du kan lære mye på bare to minutter. Bare prøv.


Relaterte blogginnlegg
Stopp, ikke stopp
Forsakelse og bønn
Clutch og brems

Å komme opp

Forrige blogginnlegg handlet om å synke sammen. Å være oppreist er det naturlige og nøytrale utgangspunkt for alt vi gjør. Men det er også naturlig å synke sammen av og til. Som jeg var inne på kan det være mange årsaker til at vi synker sammen – vi kan være trøtte og slitne eller deprimerte og lei oss. Det er viktig å erkjenne den faktiske tilstanden (og årsaken).
I slike situasjoner kan det være feil å tvinge seg selv til god holdning fordi det er så lett å stivne om du forsøker, og da er du ikke lenger «opp» i Alexanderteknikkens betydning av ordet.

Noen ganger er det ålreit å la seg synke sammen. «Enjoy a good slump», som en Alexanderteknikk-lærer sa det. Det avgjørende er å være så fleksibel at du kan komme opp igjen. Men hvordan kommer du det opp igjen?

Det er i hovedsak to måter å komme seg opp igjen på når du har sunket sammen. Den enkleste måten er å bevege seg. Vanligvis synker folk sammen når de sitter. Hvis de da prøver å rette seg opp vil de nesten uten unntak bruke feil og for mye muskler og stramme seg opp. Så går det noen minutter så er de sammensunket igjen.

Når jeg underviser fiolin og eleven spiller sittende hender det ofte at eleven synker sammen etter en stund. De er så vant til å gjøre det når de sitter på skolen. Eller for å si det som det er: de færreste er i stand til å sitte oppreist i det hele tatt særlig lenge. Å be dem rette seg opp er lite hensiktsmessig. Det jeg gjør er å be eleven reise seg opp et øyeblikk, og så sette seg. Da vil de veldig ofte havne på stolen i en bedre posisjon. Noen ganger må jeg be dem reise seg og sette seg flere ganger før de havner oppreist.

Når du beveger deg settes alle system i gang i kroppen som har med organisering av balanse å gjøre. Kroppen re-justeres som forberedelse til bevegelse, og underveis i bevegelsen. Hvis du gjør en stor bevegelse som å reise deg er det ganske mye forandring som må skje. Denne dynamiske tilstanden er det vi utnytter i Alexanderteknikk-undervisningen. Ved å la være å stramme nakken skjer justeringene i muskel-skjelettsystemet best mulig.

Så når du oppdager at du har sunket sammen kan du reise deg, kanskje gå litt rundt, og sette deg igjen. Med litt flaks havner du mer oppreist på stolen, men det er selvfølgelig ikke sikkert. Det avhenger av hva du gjør når du setter deg. Klarer du å la være å stramme nakken når du setter deg er sjansen størst for at du har en lang rygg når du treffer stolen. Dette fungerer bedre for barn enn for voksne, siden voksne er stivere og mindre fleksible.

Den andre måten å komme seg til oppreist stilling er å rette seg opp ved hjelp av Alexanderteknikken. Da kan du rette deg opp uten å «stramme» deg opp. Å bruke Alexanderteknikken betyr at du tenker «retning» først, og så lar du bevegelsen skje ved at du utnytter det dynamiske forholdet mellom hodet og ryggsøyle. Du lar hodet lede bevegelsen.

Om du har hatt timer Alexanderteknikk kan du eksperimentere med å la deg synke helt sammen når du sitter, og forsøke å komme opp igjen på en god måte. La deg synke sammen og gi deg god tid på å komme opp igjen. Tenk «retningene»: la nakken være fri slik at hodet går fram og opp, ryggen blir lang og bred, og sitteknutene går ned i stolen. Prøv å la disse retningene bli til en bevegelse som kan skje mest mulig av seg selv. Når du får det til kan det føles som om det er hodet som løfter deg opp.

Normalt når vi jobber med retningene «hodet fram og opp osv» er vi i utgangspunktet ikke sammensunket, og det å tenke retning vil ikke nødvendigvis føre til faktisk fysisk bevegelse. Men når du i utgangspunktet er sammensunket kan effekten bli bevegelse. Å eksperimentere med å komme opp fra en sammensunket posisjon kan derfor brukes til å forstå dynamikken ved «hodet fram og opp». (Dette er ikke for nybegynnere).

Som jeg var inne på er voksne mennesker ofte ikke fleksible nok til å komme opp til oppreist stilling på en god måte. Deres nøytrale «oppreiste» stilling, er egentlig ikke helt oppreist. De er komprimerte av vanemesssig spenning. Å komme «opp» vil for dem ta lengre tid. De kan ha nytte av en tredje mulighet for å bli mer oppreist – å legge seg i «aktiv hvilestilling», også kalt «semi-supine».

I aktiv hvilestilling får nakke og skuldre og ryggmuskler en sjanse til å slippe taket. Ryggen kan bli lengre og bredere. Du får en mer nøytral, og dermed «oppreist» stilling. Det er utrolig hvor mye forbedring som kan skje om du går inn for å ligge i aktiv hvilestilling hver dag.
Når du ligger i aktiv hvilestilling kan du gi slipp på hodet slik at du gir plass til ryggsøylen. I oppreist stilling vil det i praksis bety at du lar hodet ta deg opp til din fulle høyde.


Relaterte blogginnlegg:
Å synke sammen

Lenker:
Aktiv hvilestilling

Å synke sammen

Å være oppreist og ha «god holdning» er naturlig. I Alexanderteknikken utnytter vi mekanismene vi har som gjør at vi lett kommer opp. Det er ikke alltid at vi vil opp. Noen ganger føler vi mest for å være nede, bare synke sammen.

Denne uka hadde jeg to elever som hver på sin måte var sammensunket. Den ene eleven kom etter jobb og var veldig trøtt. Han klarte fint å være oppreist og balansert i 10-20 sekunder om gangen. Så ble han uoppmerksom og sank sammen. Ikke noen stor kollaps, bare en liten tendens som var nok til at han mistet «oppdriften». Mesteparten jobbet vi på benken.
Å ta ei økt på benken pleier å hjelpe. Eleven kobler av og ut, faller kanskje til og med i søvn noen sekunder, og så er han/hun våken nok til mer bevisst jobbing. Å være oppreist krever oppmerksomhet.

En av de tingene jeg la merke til når jeg selv begynte å ta Alexanderteknikk-timer og fikk en friere hodebalanse, var at jeg ble mye mer oppmerksom på når jeg ble trøtt. Jeg ble mer følsom for når hodet begynte å duppe, og jeg ble mye flinkere til å ta pause når jeg trengte det.

Å holde seg oppreist og balansert krever mer energi når du er trøtt. Hjernen har mest lyst til å skru seg av og gå i hvilemodus. Mekanismene for balanse fungerer litt dårligere og du får mindre gratis. Du må bruke mer bevisst muskelkraft. Mye unødvendig spenning kommer av at folk kjører på og holder seg oppe når de egentlig skulle lagt seg nedpå.

Den andre eleven jeg hadde var også trøtt etter lite søvn. I tillegg hadde han jobbet intenst med arbeid som gjorde at han samtidig var oppgiret. Han var derfor ikke bare slapp, slik den første eleven hadde vært, han var samtidig mer anspent. Elev nummer to behøvde også ei økt på benken for å koble av, rebooting. Han hadde i tillegg behov for å komme ut av tankekverna som gjorde at han var i spenn. Å være inspirert og gira til å jobbe med ei oppgave kan være veldig bra. Men i dette tilfellet hadde det begynt å gå på stumpene og da er det viktig å kunne stoppe seg selv i tide.

Begge elever hadde godt av å ligge på benken en periode. Da kunne jeg jobbe med re-organisering av muskel-skjelettsystemet uten at de behøvde å ta særlig aktivt del. Etter økten på benken fungerte begge mye bedre.
Første elev var fortsatt ganske trøtt, og dermed slapp, men våken nok til at han sank mindre sammen og vi kunne jobbe bra med noen bevegelser.
Elev nummer to var på en måte enklere å jobbe med. Det kan være lettere å jobbe med noen som er mer oppreist, selv om de er anspent, enn noen som er slappe. Men helt enkel var heller ikke elev nummer to. Han var mer avspent, men kom ikke helt «opp». Det viste seg at han uroet seg for noe, noe som gjorde at han trakk seg sammen. Etter en stund klarte han å gi slipp og det gikk bedre. Å komme opp rent fysisk kan noen ganger være en hjelp til å føle seg bedre på andre måter også.

Samme hva som er årsaken til at vi er sammensunket er det viktig å ikke tvinge seg opp på noen måte. Det fører bare til unødvendig spenning og ekstra vanskeligheter. Hvis du bruker unødvendig spenning for å være oppreist er du ikke «opp» i Alexanderteknikkens betydning av ordet.

Jeg skrev til å begynne med at det å være oppreist er naturlig. Å synke sammen er like naturlig, og noe vi må tillate oss å gjøre av og til. Vi som holder på med Alexanderteknikken vet jo hvordan vi skal komme opp igjen. Det skal jeg skrive om en annen gang.

Din teknikk

Når du tar timer i Alexanderteknikk er det ikke Alexanderteknikken som er i fokus. Det er du som er i fokus.

Det du lærer i timene er å oppdage hvordan du beveger deg, hvordan du gjør ting. Det er du som har med deg arbeidsmaterialet, pensum for det du skal lære. I løpet av timene blir du mer bevisst på hva du faktisk gjør, og så kan du ta med deg den kunnskapen og bevisstheten når du går.

Du behøver ikke å vite noe om Alexanderteknikken før du kommer, og du behøver ikke å vite stort når du går heller, bare du er bevisst hva du har lært om hvordan oppmerksomheten og bevegelsene dine henger sammen.

Når du har lært å bruke Alexanderteknikken i dagliglivet kan det være fint å vite hva prinsippene heter. Da er det bare å sette navn på det du allerede kjenner. Det gjør deg enda mer bevisst og du blir mer klar over hva du faktisk kan. Denne informasjonen kan du også få av å lese en god bok om Alexanderteknikken.

Merk at du vil ikke få det samme utbyttet av å lese boken før du har timer. Da har du ikke erfaring å knytte begrepene til. Det er bra om erfaringen kommer først, og begrepene etterpå.
Selv leste jeg ei hel bok før jeg hadde min første Alexanderteknikk-time. Jeg kom på timen og trodde at dette visste jeg hva gikk ut på. Jeg tok feil. Jeg hadde tolket alt jeg leste ut ifra min opplevelse av egen kropp, og den var svært begrenset.

Jeg måtte bare glemme det jeg hadde lest og i stedet bli kjent med meg selv, kroppens struktur og sammenhengen mellom hvordan jeg tenkte og bevegelsene jeg gjorde. Dette området er nytt for de aller fleste. Det er som å komme inn i et landskap du aldri før har sett. Det spennende er at det er ditt landskap.

Dette landskapet, området mellom stimulus og respons, mellom tanke og bevegelse, blir vi aldri ferdig med å utforske. Jeg oppdager stadig noe nytt jo mer jeg arbeider med det. Det kan være når jeg er oppmerksom på mine egne daglige aktiviteter; det kan være når jeg utforsker bestemte bevegelser, eller det kan være når jeg arbeider med elever. Jeg lærer alltid mye av elevene mine.

Jeg får også alltid ny kunnskap av å ha time med andre lærere. Jeg utveksler arbeid med andre jevnlig. Når en Alexanderteknikk-lærer legger hånda på nakken min er det som lyset blir slått på og jeg ser hvordan det faktisk står til i nakken min. Jeg kan på forhånd ha en anelse om tilstanden, men først nå ser jeg klart. Etterhvert som lærerens hender jobber oppdager jeg nye ting. Ofte ser jeg at det er mulighet for mer utvikling, mulighet for at mer spenning kan slippe taket. Og lærerens hender inviterer og det er bare å følge med.

Lærerens hender er som speil som lar deg oppleve deg selv. Det er ikke noe nytt som tilføres egentlig, men spenninger som tas vekk, og så kan du begynne å forstå hvordan du kan bevege deg uten de spenningene, om du bruker oppmerksomheten riktig.

Oppmerksomheten er verktøyet du bruker, så både verktøy og maskineri har du med deg hele tiden.

Vi har et fantastisk fint maskinere med fiffige mekanismer som fungerer av seg selv. Mekanismer for å være oppreist og balansere, og mekanismer for å puste. Alexanderteknikken går ut på å bruke litt oppmerksomhet for å sørge for ikke å forstyrre mekanismene, sørge for frihet.

Den lille oppmerksomheten nødvendig for å gjøre en forandring krever at du er nysgjerrig på deg selv. Det er deg selv det handler om.

Relaterte blogginnlegg
Sirkel 1
Revolusjon og diktatur
Det lille som skal til

Stopp, ikke stopp!

Når du lærer nye ting er det alltid en risiko for å lære noe feil. Mye kan misforstås. I Alexanderteknikken blir begrepet «inhibisjon» gjerne misforstått. Inhibisjon blir ofte forklart med å stoppe eller vente. Det er ikke fullstendig korrekt. Inhibisjon betyr å la være å reagere på stimuli.

Hvis du skal gjøre en bevegelse, som for eksempel å sette deg ned i en stol, lar du være å reagere på impulsen til å sette deg. Det tar ikke lengre tid enn å tenke en tanke. Du kan deretter tenke bevisst og konstruktivt i forhold til bevegelsen. Hvor mye tid du tar før du utfører bevegelsen kan variere. Å forberede og utføre en bevegelse er en prosess som alltid tar tid. Å tenke inhibisjon behøver ikke å gjøre tiden lengre. Inhibisjon er altså ikke å bruke mer tid, men gir deg muligheten til det.

For å forklare enda bedre hva inhibisjon er, og ikke er, skal jeg fortelle mer om det å sette seg ned og å reise seg, bevegelser som er mye brukt i Alexanderteknikk-timer.

Ned i stol
Når du tenker Alexanderteknikk før du setter i gang bevegelsen har du unngått unødvendig spenning. Det kan fremdeles skje ting underveis. Du kan for eksempel få lyst til å sette baken ut for liksom å møte stolen, eller stramme i nakke og skuldre. Du kan tenke inhibisjon i forhold til disse tendensene mens du beveger deg. Det er ikke nødvendig å stoppe bevegelsen ned i stolen.

Hvis du stopper får du bedre tid og anledning til å observere tendenser til spenning, så det kan være greit å gjøre det i en Alexanderteknikk-time for øvingens skyld, men i praksis er det uhensiktsmessig. Hvis du stopper må du jobbe mer i forhold til tyngdekrafta.

Hvis du stopper bevegelsen underveis betyr det at du fikk en idé om å stoppe, og reagerte på idéen. Det motsatte av inhibisjon. Et godt eksempel på at inhibisjon ikke nødvendigvis betyr at du stopper opp.

Opp fra stol
Når du skal reise deg fra en stol er det å stoppe bevegelsen enda mer misforstått enn når du setter deg ned. Å reise seg har to deler: først få tyngdepunktet over føttene, deretter rette ut kroppen.

Bevegelsen forover kan, hvis du balanserer på sitteknutene, genereres av tyngdekrafta alene. Om du stopper denne bevegelsen eller gjør den saktere, må du gjøre noe aktivt. Å gjøre noe aktivt er det motsatte av inhibisjon. Inhibisjon er å la være å gjøre noe.

Når tyngden er over føttene har vi reflekser som gjør at det å rette seg opp nærmest går av seg selv. Igjen vil det å forsøke å bremse eller kontrollere hastigheten på bevegelsen innebære å gjøre noe aktivt. Du arbeider mot refleksene. Det blir nesten som å stikke kjepper i hjulene.

Hensikten med Alexanderteknikken er å gjøre minst mulig unødvendig. Hvis du har den tanken i bakhodet kan du lettere avgjøre hva som er inhibisjon og hva som er misforståelse.


Relaterte blogginnlegg:
Treiginger

Bedring

En av mine nye elever stilte følgende vanskelige spørsmål her en dag: blir folk bedre av dette her?

Jeg tror selvfølgelig at folk kan bli bedre av å ta timer i Alexanderteknikk, ellers hadde jeg ikke holdt på med å undervise. Men egentlig er ikke jeg rette person å spørre. Jeg har ikke noen statistikk over hvordan og hvor mye «bedre» mine elever er blitt. Selv om jeg hadde hatt det måtte den tas med en klype salt. Hvis den var basert på mine vurderinger av elevens tilstand kan det jo hende mine vurderinger var feil.
Og om det var eleven som rapporterte til meg kunne det hende eleven smører litt tjukt på, enten for å rettferdiggjøre valget om å ta timer, eller for å være høflig overfor meg, eller begge deler.

Skal det gis et konkret og generelt svar på om folk blir bedre må det undersøkes grundigere, ellers blir det bare anekdotiske bevis og synsing. Det er så lett å glemme dem som ikke blir bedre. De vil alltid finnes.

Men hva betyr det å bli «bedre»? Som Alexanderteknikk-lærer har jeg kanskje et annet perspektiv på det spørsmålet enn elevene.

Avspenning og letthet
Når du har en time med Alexanderteknikk vil du føle deg mer avspent. Den effekten vil du få av andre ting også, massasje eller «healing» for eksempel. Men effekten av Alexanderteknikken er annerledes. Alexanderteknikken reorganiserer muskel-skjelettsystemet og gir både avspenning og en følelse av letthet. Følelsen av letthet, noen beskriver det som å sveve, er spesiell for Alexanderteknikken. Eleven kan bli i bedre humør også. Det skjedde senest denne uken med en ny elev som har slitt i mange år med ettervirkninger etter whiplash.

Følelsen av velvære etter en time er viktig for eleven, og er ofte årsaken til at eleven ønsker å fortsette med timer. At eleven føler seg vel og trygg i timen er en forutsetning for undervisningen, men for meg som lærer er ikke den umiddelbare effekten av en time det viktigste, selv om jeg vet at den er viktig for eleven. Som lærer er jeg enda mer opptatt av prosessen vi har underveis, som fører til endringene. Det er ikke sikkert eleven er interessert i den prosessen til å begynne med.

Bedre helse
De fleste som kommer til meg har vondt ett eller annet sted, og et ønske om bedring i forhold til smerter osv. Jeg kan aldri love noen bedring. Jeg kan bare love at de kan lære å bevege seg på en bedre måte og gjennom det oppnå en bedre tilstand, noe som så kan redusere smertene.

«Jeg har ikke alle vondtene mine lengre», sa en elev som har gått til meg et års tid. Hun hadde en nakkeoperasjon for mange år siden og kroppsholdningen hennes er preget av det. Men nå får hun stadig høre av folk hun kjenner at hun ser mye bedre ut. Hun sier selv at hun har «fått en ny overkropp».

Det er svært tilfredsstillende å høre at jeg har vært til hjelp, at det vi holder på med på timen har ført til konkrete resultater. Veldig ofte jobber jeg med mennesker som har kjørt seg ordentlig fast og slitt i årevis.

Men heller ikke helsemessig bedring er for meg det viktigste målet på om noen blir «bedre». Helsemessig bedring kommer som en følge av bedre bruk. Helsemessig bedring er kun en effekt og ikke målet med undervisningen.

Kunnskap og ferdighet
Jeg lykkes slettes ikke alltid i undervisningen. I løpet av det siste året gav jeg timer til en veldig stresset kontorarbeider. Han jobbet mye overtid, og det syntes på alle måter.
Da han begynte med timer sank spenningsnivået raskt. (Det oppnår mange på egen hånd ved å legge seg ned hver dag i «aktiv hvilestilling»). Han lærte seg også måter å tenke på som fungerte forebyggende i forhold til spenning. Han ble kjent med Alexanderteknikken og viste på timene at han forstod hvordan den kunne brukes. Men der stoppet det opp.

Han tok i liten grad konsekvensene av det han hadde lært. Tydeligst ble det hver gang han kom tilbake fra ferie. Da satte han seg ned søndagskvelden med laptoppen på fanget og jobbet flere timer i strekk uten pause og uten å tenke på hvordan han gjorde det og hva han gjorde med seg selv. Dagen etter fortsatte han på samme måte på jobben. Oppskrift på katastrofe, spenninger og hodepine. Så var det tilbake til Alexanderteknikk-time for «reparasjon». Etter nærmere 30 timer bestemte han seg for å ta pause for å «prøve noe annet».

For meg var det innlysende hva eleven måtte gjøre for å løse sitt problem, men jeg lykkes ikke i det som var mitt ansvar - å formidle den åpenbare løsningen. Kjøretimer er ikke vellykket når eleven til stadighet kræsjer bilen.

I motsetning til kontorarbeideren hadde den nakkeopererte damen tatt Alexanderteknikken i bruk i dagliglivet. Hun brukte teknikken når hun gikk tur, trente og når hun gjorde alt mulig slags husarbeid. Det gjorde forskjellen.

Det som er viktig for meg, og som får meg til å føle at jeg lykkes, er når

• eleven viser på timen at han/hun kan ta i bruk Alexanderteknikken i praksis
• eleven forteller at han/hun har brukt teknikken utenom timene og har hatt nytte av det.
• elevens forståelse av Alexanderteknikken øker og evnen til å bruke teknikken på egen hånd bedres.

Det kaller jeg bedring.
Da er jeg fornøyd. Da har jeg gjort jobben min. Da vet jeg at eleven kan jobbe på egenhånd og at utvikling er mulig.


Relaterte blogginnlegg
Slutt å stange hodet i veggen
Kjøretimer

Forsakelse og bønn

En gang for lenge siden bodde jeg i en liten by hvor bedehusene lå tett. Hvis jeg fortalte om Alexanderteknikken ble jeg noen ganger spurt om teknikken hadde noe med religion å gjøre. Jeg ble alltid overrasket over spørsmålet. Hvordan kunne de komme på å spørre om noe slikt?

Alexanderteknikken har ingenting med religion, mystisisme eller det overnaturlige å gjøre. Men felles for både Alexanderteknikken og religionsutøvelse er at begge kan ha dyp innvirkning på menneskers dagligliv. Å sammenligne prinsipper i Alexanderteknikken med visse sider ved religiøs praksis er fullt mulig, om ikke annet, så for moro skyld.

I morgen er det bots- og bededag. Hva passer vel bedre enn å skrive om forsakelse og bønn?

Forsakelse
Alle våre bevegelser kommer som et resultat av en impuls til å gjøre noe. Alexander skriver i The Universal Constant in Living:
Every living human being is a psycho-physical unity equipped with marvellous mechanisms, and it is through these when set in motion by the stimulus of some desire or need that all reactions take place. (UCL s 5)

Alexander bruker ofte ordet «desire» når han skriver om impuls til handling. Et gammeldags ord, men svært treffende. Når vi har ønske om en bevegelse har vi også samtidig ønsket om sanse-bekreftelse på at bevegelsen ble utført og at den ble utført som forventet.
Sansene våre, som gir oss en behagelig tilbakemelding når vi gjør som vi er vant til, er ifølge Alexander «fordervet». Vi kan ikke lenger stole på dem. De leder oss bare inn i fristelse til å gjenta en uvane. Han skriver om et case:
... he must have been beset with a condition of debauched kinaesthesia, the result of imperfect coordination, imperfect adjustment, and unreliable and delusive sensory appreciation. (CCC s 60)
Alexander høres noen ganger ut som den reneste svovelpredikant.

For å fri oss fra uønskede vaner må vi som først skritt la være å reagere på stimuli til handling. I Alexanderteknikken kaller vi dette for inhibisjon. Alexander definerte inhibisjon som:
the act of refusing to respond to the primary desire to gain an "end" (CCC s 123)

Når vi lar være å reagere på impulsen til handling, det vil si vi «inhiberer», gir vi samtidig avkall på tilfredsstillelsen ved å utføre bevegelsen. Det kan oppleves som et tap, og er en av grunnene til at å endre vaner kan være så vanskelig. Vi må være villige til å gi avkall på noe, til forsakelse. Dette er eneste mulighet for å kutte vanens lenker, og bli frelst fra uvaner. Men som alle vet – vi får vår lønn i himmelen.

Bønn
Vi forsaker, avstår fra å reagere på stimuluset til handling. Vi har unngått veien til fortapelse og kan velge ny retning. Men hvordan skal vi forhindre at vi faller tilbake til gamle synder? Vi må bruke tankens kraft.

Alexanderteknikk «directions» er mentale beskjeder. De er en slags kinestetisk tenkning, tenkning i kroppen. «Retningene» har en dobbel hensikt – preventivt mot unødvendig spenning og samtidig forberedelse til bevegelse. Det er avgjørende å bare tenke retningene, be om det, og ikke gjøre noe. Alexander skriver:
And it is rare in my experience to find adult pupils who are awake to the necessity of preventing themselves from falling back into their old subconscious habits, even though the necessity for this is proved to them over and over again. Very few, moreover, have any idea of giving themselves a guiding order or direction without making an attempt to carry it out. (CCC s 102)

Alexander brukte begrepet «ordre». Alexanderteknikk-lærere nå til dags bruker heller ordet «ønsker» som bedre beskriver holdningen som er nødvendig, en holdning som kan ha visse kvaliteter til felles med bønn. Når noen ber en bønn er det uten å kunne være sikker på å bli bønnhørt, eller om noen i det hele tatt hører.

Når vi tenker directions utnytter vi bredbåndskapasiteten mellom hjerne og muskler. Uansett hva du ønsker skal skje er det nesten ikke til å unngå at tanken har effekt på en eller annen måte. Å tenke retning som vi gjør i Alexanderteknikken kan beskrives som å ønske en bevegelse vi ikke kan gjøre. Å ønske en bevegelse setter i gang prosesser i hjernen som organiserer balansen.

Vi kan ikke føle directions, vi kan ikke føle vår egen tanke. Vi kan bare vite hva vi tenker. Fristelsen er stor til å gjøre noe for å føle en umiddelbar effekt. Alexander skriver:
He (læreren) tells the pupil that, on receiving the directions or guiding orders, he (eleven) must not attempt to carry them out; that, on the contrary, he must inhibit the desire to do so in the case of each and every order which is given to him. (CCC s 99)
Igjen må vi forsake, avstå fra å gjøre noe.

I natt er sommertiden slutt. Klokken stilles en time tilbake. En time mer til forsakelse og bønn!


Litteratur:
Alexander, Frederick Matthias, Constructive Conscious Control of the Individual (1923/24) Mouritz 2004
Alexander, Frederick Matthias, The Universal Constant in Living, Mouritz 2000

Relaterte blogginnlegg
Ingen engler

Sceneskrekk

Jeg skrev negativt om homeopati for noen uker siden og fikk beskjed i en kommentar om å holde meg til mitt fag. Jeg er utdannet både som lærer i Alexanderteknikk og musiker og skal holde meg til begge fag denne gangen. Sceneskrekk er noe som kan være en plage for både musikere og normale mennesker.


Akseptere
Det finnes ingen enkel løsning for å bli kvitt sceneskrekk, men én ting er absolutt nødvendig: å akseptere at du blir nervøs. Forsøker du å unngå følelsen har du feil fokus og du vil bare forsterke problemet. Å kjempe mot følelsen av nervøsitet er som å forsøke å svømme uten å bli våt.

Nervøsitet er en naturlig og automatisk respons på en situasjon som oppleves som truende. Kroppen settes i beredskap til å prestere. Opprinnelig var det for å kunne flykte eller slåss, men verken å stikke av eller å slå til noen vil normalt være konstruktive valg i vårt samfunn. Du må heller innstille deg på å surfe på bølgen av ekstra energi.


Forberede
For å styre den ekstra energien nervøsiteten gir deg, må du ha en klar forestilling om hva du skal gjøre. Du må forberede deg. En klar forestilling om hva du skal gjøre betyr at du kan ha et konstruktivt fokus for oppmerksomheten, enten du skal synge, spille, danse, eller tale for en forsamling. I Alexanderteknikk beskriver vi dette som å fokusere på «the means whereby».
Alle aspekter ved fremføringen, både innhold og gjennomføring, bør forberedes. Det kan inkludere å bli kjent med lokalene der det skal foregå, om du skal sitte/stå, hvor du skal stå, osv.

Noen ganger kan manglende forberedelse være årsaken til sceneskrekk. Det å grue seg til det som skal komme kan gjøre at du utsetter arbeidet. Følelsen av ulyst må aksepteres, og tilstrekkelige forberedelser gjøres. Problemer med nervøsitet og sceneskrekk kan ikke løses ved å satse på flaks.

Alexanderteknikken hjelper deg med å bruke minst mulig unødvendig muskelspenning når du øver på det du skal gjøre. Unødvendig muskelspenning vil føre til at du drar hodet bakover og ned, trekker skuldrene opp og trykker kroppen sammen. Dette ligner på det som skjer hos dyr når de blir skremt, og som også skjer hos mennesker. Sagt på en annen måte øver du på å bli anspent og nervøs om disse spenningene er der når du øver.

Alexanderteknikkens «directions» - nakken fri, hodet fram og opp, ryggen lang og bred – motvirker tendensen til dette spenningsmønsteret. Alexanderteknikken har dermed innebygget i seg en slags anti-nervøsitets-funksjon som gjør at den muskulære reaksjonen på nervøsitet ikke trigges så lett.

Det er en forutsetning å bruke ideene fra Alexanderteknikken når du øver. Om Alexanderteknikken ikke er en naturlig del av bevegelsene dine er det minimalt med sjanser for at du skal kunne bruke teknikken i fremføringssituasjonen.

En god måte å forberede fremførelse på er mental gjennomgang mens du ligger i aktiv hvilestilling (semi-supine). Da er du samtidig både avspent og våken, og velorganisert spenningsmessig - det samme som du ønsker å være under fremførelsen. Du vil også kunne merke om uønskede spenninger dukker opp underveis.

Står du foran en viktig forestilling eller presentasjon vil jeg anbefale å ha en gjennomgang med publikum til stede, om det så bare er én person. Prøv ut i praksis om du kan bruke det du har lært av Alexanderteknikk. Det du overlater til tilfeldighetene forblir tilfeldig.


Romme
Et viktig konsept i alexanderteknikken er «lengde og bredde». Fysiologisk er dette en preventiv mental beskjed som gjør at du unngår å trekke deg sammen, og unngår unødvendig muskelspenning. Men ideen om lengde og bredde kan ha en videre psykologisk betydning. Det kan også innebære å romme følelsene, og særlig følelsen av nervøsitet. Det gjør at du mestrer og er i kontroll av følelsene.

Dette fungerer også andre veien. Du kan la den økte emosjonelle energien du opplever inspirere til mer lengde og bredde. Nervøsitet er bensin på tanken og ryggen din må være lang og bred for å romme alt. På denne måten utnytter du nervøsiteten til å tenke konstruktivt.

I en fremføringssituasjon er det nyttig å tenke at lengden og bredden fortsetter utenfor deg selv, ut i rommet rundt deg. Nervøsitet kan føre til både fysisk og mental sammentrekning. Inkluderende oppmerksomhet kan være en god hjelp til å bevare ro og kontroll, og gjøre at du har god kontakt med publikum.

Hva du konkret tenker blir en individuell tilpasning. «Utenfor»-retningene kan ta oppmerksomheten vekk fra deg selv. Du må finne en måte å tenke på som gjør at oppmerksomheten om rommet rundt deg er en fortsettelse av den indre ideen om lengde og bredde. Når denne utvidede oppmerksomheten fungerer vil den til gjengjeld gjøre det lettere å bevare tanken om indre rom.


Velge
Alexanderteknikken handler om hvordan vi reagerer på stimuli. Å akseptere nervøsiteten innebærer å velge å la være å reagere. Å velge å ikke reagere kalles «inhibisjon» og er et grunnleggende prinsipp i Alexanderteknikken. I psykologien betyr «inhibisjon» å fortrenge, for eksempel fortrenge følelser. Alexanderteknikkens inhibisjon har altså motsatt effekt.
Tanken på å skulle opptre for noen kan være et sterkt stimuli som gir alle mulige slags negative reaksjoner. Den automatisk fysiologiske respons kan du ikke stoppe, men forstyrrende tanker kan være like hemmende. Hvis du sier til deg selv at «dette kommer aldri til å gå» eller «dette klarer jeg ikke», virker det ganske destruktivt. Inhibisjon innebærer å la negative tanker passere. Hvis du først kan la være å reagere vil du ha større sjanse til å avdekke vanemessige tankemønstre som du helt sikkert bruker i andre situasjoner også.

En vanlig tanke før en forestilling er ønsket om å tilfredsstille publikum. Ønsket om å tilfredsstille publikum kan føre til det som i Alexanderteknikken kalles «end-gaining». End-gaining er det motsatte av «means whereby» og betegner forsøk på å nå et mål uten tilstrekkelig fokus på hvordan du skal nå det.
Faktum er at du aldri har noe som helst sjanse til å kontrollere hvordan andre bedømmer deg. Det eneste du kan gjøre er å sørge for å fremføre budskapet best mulig ut ifra dine forutsetninger. Det betyr ikke at du ikke skal ønske å kommunisere, eller ønske å formidle noe. Men du kan bare ikke ta på deg ansvaret for hvordan budskapet vil mottas. Du kan ikke styre publikums reaksjoner. Det ligger hinsides din kontroll, så ikke prøv.

For noen kan negativ indre dialog, eller skravling, være overveldende. Her er det på sin plass å vurdere om du behøver mer hjelp enn den Alexanderteknikk-læreren kan gi deg.
Idrettspsykologer har spesiell kompetanse på tenkning i forhold til prestasjon. Å samarbeide med en psykolog gir mulighet til å bearbeide tanker og følelser det kanskje ikke passer å ta opp i en Alexanderteknikk-time


Fremføre
Under fremførelsen må fokus være på det du skal gjøre. Alexanderteknikk-tanker har du i beredskap, i bakhodet så og si. Om du har brukt Alexanderteknikken aktivt og bevisst under forberedelsene vil tenkemåten være en del av bevegelsene dine.

I en presset situasjon har du begrenset kapasitet, så tankene/ideene du bruker må være enkle og noe som fungerer godt for deg. Individuell utprøving og tilpasning er nødvendig. Det er umulig å gi råd som skal fungere for alle.

Det er viktig å være klar over at det å tenke Alexanderteknikk «directions» kan være ganske annerledes når du er nervøs, fordi kroppen din er annerledes. Om du er vant til å oppnå en følelse av avspenning ved å tenke «directions» er det likevel lite sannsynlig at du oppnår en slik følelse i en stress-situasjon. Husk at «directions» fungerer preventivt, du unngår spenninger selv om du ikke opplever avspenning. Det er den preventive funksjonen som gir deg kontroll.

En annen ting å være klar over er at å jobbe med Alexanderteknikken gjør deg mer følsom. Du blir blant annet mer følsom for spenninger i nakken. Det kan gjøre deg mer bevisst på at du er nervøs. Du kan få følelsen av å være mer sårbar, men samtidig blir du istand til å ta affære tidligere i prosessen. Husk at følelsen av nervøsitet ikke er noe negativt i seg selv, men noe du må akseptere og utnytte. Det er i denne forbindelsen det er nyttig å tenke på å gi rom til følelsen.

Under en fremførelse vil det så og si alltid være øyeblikk der du kan komme tilbake til deg selv, være tilstede i hode-nakke-ryggsøyle, ha bakkekontakt. Dette er mulig om du har øvd på det under forberedelsene.


Erfare
Som nevnt finnes ingen enkel løsning på scene-skrekk/nervøsitet. Erfaring må til for å finne strategier som virker for den enkelte. Ekte erfaring kan du bare få gjennom å utsette deg for situasjoner som innebærer å bli nervøs. Bare på den måten kan du ha sjanse til å prøve ut strategier som virker og utvikle nødvendige ferdigheter.

Folk flest er mest nervøse for er å skulle tale for en forsamling. En årsak kan være at dette er noe man gjør relativt sjeldent. Hvem som helst kan bli ekstra nervøs om de må prestere noe i en uvant situasjon. Min bakgrunn fra klassisk musikk har jeg rikelig erfaring i det å opptre. Det gjør at jeg normalt ikke er særlig nervøs når jeg skal si noe i en forsamling. Er du plaget av nervøsitet og vil overkomme problemet holder det ikke å opptre av og til. Du må gjøre det ofte nok.



Relaterte blogginnlegg
Møte med sjefen 

Tankens makt 

Sirkel 1

Tibia og fibula

Deler av dette innlegget forutsetter at du har praktisk erfaring med Alexanderteknikken

Den som har fulgt med på denne bloggen har kanskje lagt merke til at jeg med ujevne mellomrom skriver om ulike deler av kroppen. Den som har fulgt riktig godt med har kanskje lagt merke til at det er en plan bak. Jeg er ute på en «Grande Tour» gjennom skjelettet. Begynnelsen var blogginnlegget Atlas, forrige gang handlet det om Knær. Nå er vi nede ved leggen.

I leggen er det to bein, tibia og fibula. Som så mye annet kommer navnene fra latin eller gresk og beskriver hva knoklene ligner. «Tibia» betyr fløyte på latin. Navnet ble brukt om det greske instrumentet aulos - som egentlig er mer som en obo enn ei fløyte.
Knokkelen er bredest øverst hvor den er med og danner kneleddet, smalner på midten og blir bredere igjen ned mot ankelleddet. Fibula betyr brosje eller brystnål og er det tynne beinet som ligger på utsiden av leggen. Sammen kan tibia og fibula se ut som nålene som ble brukt i klærne før knapper ble oppfunnet. Fibula når ikke opp til kneleddet men er festet til toppen av Tibia. Tibia er den største knokkelen og bærer vekt, mens fibula er feste for muskler og er med på å danne ankelleddet.


Realitetsorientering
Leggen er en kroppsdel som ikke er så forbundet med feil kroppsoppfatning som andre deler av kroppen. Den er ganske grei sånn. Den går rett opp og ned fra kne til fot. Du kan liksom ikke ta feil. Et par ting kan det likevel lønne seg å bli mer bevisst på.

Tibia har to store leddflater som de runde endene av lårbeinet hviler mot. Det kan være nyttig å tenke at kneleddet er her hvor tibia og lårbein (femur) møtes, og ikke den store klumpen vi kaller kneet, som egentlig er enden av lårbeinet. Det gir en klarere oppfatning av hvor bevegelse skjer, og kan gjøre det lettere å gi slipp på unødvendig spenninger i legg og lår. Kan du finne møtepunktet for tibia og femur på deg selv?

I den nederste enden har tibia en tapp på den ene siden som går lengre ned en resten av knokkelen. Den danner den store kulen på innsiden av ankelen, kalt «laterale malleolus» . Klumpen på andre siden av ankelen er «mediale malleolus» og er den tykke enden av fibula. Malleolus er latin og betyr liten hammer. Ankel-leddet ditt ligger mellom disse to klumpene, og antagelig ligger det høyere opp enn du tror. Kjenn etter selv.


Knær forover & de-rotasjon
En av de grunnleggende mentale «directions» i Alexanderteknikk er er å tenke «knær forover». Siden de store musklene i låret er festet til toppen av tibia, er en variant av «kne forover» å tenke seg at det er toppen av leggen som får gå forover. (For eksempel når du bøyer knærne i «monkey»).

De to halvdelene av kneleddet er ikke like, noe som gjør det mulig for oss å rotere leggen i forhold til lårbeinet når kneet er bøyd. Dette er en helt nødvendig innebygget egenskap. Men når noen beveger seg med for mye spenning vil de som oftest ha en økt tendens til utover-rotasjon. Dette medfører at tærne peker mer ut til i siden, at foten ikke gjør jobben sin ordentlig i forhold til bakken, og til såkalt «overpronasjon».

En «retning» det kan være aktuelt å prøve ut er derfor å tenke at leggen deroterer slik at tærne peker mer forover. Det er viktig at dette ikke er noe som gjøres. Det er en preventiv tanke. Effekten av derotasjon kan være at du strammer mindre i lår, og andre steder. Spenningene som fører til utoverrotasjon av leggen er alltid del av et mønster som går hele veien fra foten til hodet. Når rotasjonstendensen unngås vil foten kunne gjøre en bedre jobb, særlig stortåa får gjort det den skal, og overpronasjon reduseres.

Overpronasjon er et symptom på for mye spenning og at kraft går i feil retning, og kan aldri fikses på ved hjelp av skotøy.


«Lengde»
Muskelspenningen som fører til rotasjonstendens kan også unngås eller reduseres ved å tenke «lengde» langs utsiden av leggen, langs fibula.
Det er morsomt å eksperimentere med ulike variasjoner av «lengde». Du kan også tenke lengde langs innsiden av leggen, på baksiden, eller på forsiden. Hver måte å tenke på kan ha ulik effekt og føre til reduksjon av spenning forskjellige andre steder.

Noe jeg ofte bruker selv er å tenke lengde fra hælen og tvers gjennom leggen til forsiden av kneet. Det er særlig noe jeg bruker når jeg gjør bøyer meg ned i «monkey».


Leggmuskler
Tibia heter skinnebein på norsk. Knokkelen har en trekantet from og en av flatene kan du kjenne som skinnleggen. Du kan få inntrykk av at det er mye bein og ikke så mye muskler i leggen, men selve knoklene er relativt smale og det er god plass til muskler på begge sider. Så og si alle muskler som er i leggen går ned til foten. Dette er sterke muskler som er viktige når vi beveger oss, særlig de to store på baksiden av leggen. Gastrocnemius («beinets mage») ligger ytterst og soleus («sandal-muskelen») ligger dypere. Soleus er spesiell fordi den har ekstra mye langsomme eller «røde» muskelfibre og jobber hele tiden med å holde oss balansert over føttene. Den bidrar også til å pumpe blodet i venene tilbake til hjertet.

Leggmuskulaturen kan ofte ha for mye statisk spenning. Det smarte er å angripe problemet indirekte. Som jeg var inne på går disse musklene ned til foten. Å gi slipp på foten og la foten ligge mest mulig på bakken er en tanke som vil lede til at leggmusklene ikke gjør mer arbeid enn de strengt tatt behøver.


Praktiske konsekvenser.
Nå har jeg beskrevet og foreslått ymse måter å tenke Alexanderteknikk «retning» på. Dette er ting du kan prøve ut, men det er dumt å henge seg for mye opp i detaljer. Hvis noe ikke fungerer eller ikke gir mening for deg, så dropp det.

Når du utforsker og lærer mer om skjelettet og kroppens struktur på denne måten så er det to ting som er nødvendig for å få fullt utbytte av det du oppdager. For det første må du sette den nye kunnskapen inn i helheten. Når du f.eks. tenker «lengde» i leggen må det ses i sammenheng med at du lar knærne slippe forover slik at ryggen blir lengre og bredere og slik at du kan gi mer slipp på hodet og armene.

For det andre må du ta den nye kunnskapen med deg i bevegelsene dine. Det betyr ikke at du behøver å tenke på det hele tiden, men at informasjonen må være tilgjengelig for oppmerksomheten mens du er i aktivitet. Bare på den måten kan du integrere det nye og få praktisk nytte av det. Å kunne noe i teorien er ikke nok. Hadde teoretisk anatomikunnskap vært tilstrekkelig hadde leger, fysioterapeuter og kiropraktorer beveget seg mye bedre enn de gjør.

Nå foreslår jeg at du rusler en tur med tibia og fibula.


Relaterte blogginnlegg:
Knær
Atlas

Stiv nakke

«I Ching» er en gammel kinesisk spådomsbok. I en utgave jeg hadde stod det i kommentarene at det finnes et kinesisk ordtak som lyder: «Nakken er alltid den stiveste delen av kroppen». Jeg har ikke funnet ordtaket noe annet sted, men det er noe sant i det. Nakken må alltid ha noe spenning for at vi skal fungere. Nakken kan ikke være avspent og slakk som for eksempel en arm kan være. Samtidig er det slik at jo mindre stiv nakken er, jo friere blir resten av kroppen.

Hva skal du gjør om du har stiv nakke?

Å tøye ut eller gjøre andre øvelser har bare kortvarig effekt. Det samme gjelder behandlinger som massasje eller akupunktur etc. Du bruker nakken din absolutt hele tiden og er det noe som ikke fungerer med nakken må det være noe feil med hvordan du bruker den.


Bevissthet
Første skritt til en mindre stiv nakke er å bli bedre kjent med hvordan den er oppbygd. Det viktigste er å vite hvor du har ledd. Glem musklene i første omgang. Det er få som vet hvor leddet mellom hodet og nakken er, særlig blir mange overrasket når de forstår hvor høyt oppe det sitter. Er det noe rart nakken er stiv når du tror (ubevisst) at den er ubevegelig?

Nakken inneholder 37 ledd og er tvert imot veldig bevegelig, selv om de fleste av bevegelsene er så små at du ikke merker dem. Jeg leste nylig et sted at nakkeleddene beveger seg 600 ganger i timen, og det også når du sover. Hvordan kan nakken være «stiv» når den er så mye i bevegelse?
Bevissthet om nakkeleddene og en tanke om å tillate den naturlige bevegeligheten som er der kan være nok til at nakken blir friere.


Feilsansing
Siden vi alltid må ha noe spenning i nakken for å balansere hodet er vi ikke utviklet til å behøve å føle den grunnleggende spenningen vi har i nakken. Hvis du har en «avspent» nakke, eller «fri nakke» som vi heller sier i Alexanderteknikken, er det lite sannsynlig at du føler noe som helst i nakken.

Og om du har for mye spenning i nakken, en stiv nakke, har du egentlig fortsatt samme problem. Du vil antagelig være så vant til mye av den unødvendige spenningen at du egentlig ikke føler den. I Alexanderteknikken kalles dette «feilsansing».

De som har en «stiv nakke» vil gjerne gjøre alt for at nakken skal bli mer avspent. Du kan se disse menneskene legge hodet over til siden og dra i det med armen, eller de ruller med hodet eller gjør andre bevegelser for å løse opp. Det føles godt, men som sagt har dette bare forbigående virkning.
Verre er at for mye av slik gymnastikk bidrar til å maskere problemene. Du strekker på noen muskler men strammer andre, og har ikke endret noen ting. Er du en av dem som driver mye med slike øvelser bør du vurdere om skal begrense det.

Økt bevissthet om nakken betyr ikke at du skal gjøre noe ekstra. Tvert imot vil bevegelser for å «kjenne etter» bare gjøre at du kjenner bevegelsen du nettopp gjorde, og at du ikke får mer peiling på den egentlige tilstanden i nakken. Du har laget bølger i vannet som forstyrrer utsikten til det som ligger under overflaten.


Slakke strenger
Det er mulig å «slappe av» i musklene i nakken ved å legge hodet litt bakover. Da kommer hodets tyngdepunkt rett over leddet mellom hodet og nakken, og musklene som er festet i bakhodet kan ta fri. Dette fører til kollaps. Det er som å slakke alle strengene på en gitar, og akkurat som gitaren blir kroppen ubrukelig.

Hodets tyngdepunkt ligger litt foran leddet mellom hode og nakke. Det gjør at de dype musklene i nakken, som er veldig følsomme og som balanserer hodet, blir naturlig aktivert. Dette er med på å aktivere resten av den dype muskulaturen nedover langs ryggsøyla som gjør jobben med å holde deg oppreist. Legger du hodet bakover for å «slappe av i nakken» vil du begynne å bruke musklene i resten av kroppen feil. Har du en slik uvane er det best du slutter med den.


Indirekte tenkemåte
En stiv nakke er vanligvis bare et symptom på feil bruk av muskelspenning generelt. Alexander skrev i sin første bok:
Let us take for example the case of a man who habitually stiffens his neck in walking, sitting, or other ordinary acts of life. This is a sign that he is eneavouring to do with the muscles of his neck the work which should be performed by certain other muscles of his body, notable those of the back. Now if he is told to relax those stiffened muscles of the neck and obeys the order, this mere act of relaxation deals only with an effect and does not quicken his consciousness of the use of the right mechanism which he should use in place of those relaxed. The desire to stiffen the neck muscles should be inhibited as a preliminary (which is not the same thing at all as a direct order to relax the muscles themselves), ... *

Spenning i nakken kan bety at du forsøker å gjøre med nakkemusklene det som skal gjøres med muskler andre steder i kroppen, Særlig musklene i ryggen, ifølge Alexander. Å la være å spenne nakken er første steg i prosessen med å omorganisere bruken av muskelspenning. Virkelig fri blir nakken først når resten av systemet er koordinert i forhold til nakken.

Det å tenke på å tillate naturlig bevegelse i nakken, som jeg beskrev ovenfor, er ment å være en indirekte og preventiv tenkemåte for å unngå spenninger. Nakkeleddene må være «åpne» slik at mange små ørsmå justeringer av hodebalansen kan finne sted. Det er som en slags sikkerhetsventil.


Lære mer
Hvis du vil lære mer om hvordan å unngå stiv nakke kan du ta en time i Alexanderteknikk. Kontakt meg på mobil-nr 41 41 90 96 eller send epost til halvard@alexanderinfo.no


Relaterte blogginnlegg:
Nakkesmerter
Mirakelmekanismen
Atlas

*Alexander (1910), Man's Supreme Inheritance, Mouritz 1996 s.59

Folkeopplysningen

Programmet «Folkeopplysningen» på NRK retter et kritisk blikk mot alternativ-bransjen. Det gjøres med en underholdende vri, men på vitenskapelig grunnlag. Jeg er stor fan av serien.

Som lærer i Alexanderteknikk blir jeg rutinemessig tvangsinnlagt på avdeling for alternativ behandling. Guffent sted å være for en skeptiker. På denne avdelingen foregår det ting som ikke tåler kritisk belysning. Groteske eksempler får du se i hver eneste episode av Folkeopplysningen.

Mandagens episode handlet om homøopati. Det er få ting som provoserer meg så mye som homøopati. Jeg har lurt på hvorfor. Jeg tror det er fordi homøopatene lyver. De lyver så de tror det selv.

Jeg kunne skrevet et morsomt blogginnlegg bare ved å fortelle om prinsippene bak homøopati, men den jobben får andre gjøre. Det jeg har tenkt en del på denne uka er hvordan homøopatene forholder seg til forskning, og hvordan vi Alexanderteknikk-lærere gjør det.

Homøopati er det forsket mye på. Homøopatene vil at det skal forskes mer. Men hva skulle vitsen være med det? Homøopatene vil ikke ta konsekvensene av forskningen som allerede er gjort. De har ikke lært noen ting. Hva skulle hensikten være med å kaste bort mer penger? Seriøs forskning utfordrer homøopatien, og homøopatien har ikke stått opp til denne utfordringen.

Hva med oss Alexanderteknikk-lærere?

Hittil er det forsket lite på den kliniske effekten av å lære Alexanderteknikk. Resultatene har vært positive, men det har bare vært to større kontrollerte studier, en for ryggsmerter og en for Parkinsons.
Det er fristende å overdrive positive resultater. Når studien på ryggsmerter ble publisert sørget et reklamebyrå hyret av Society of Teachers of the Alexander Technique for utsagn i media som «kur for ryggsmerter». Å selge en tjeneste er vanskelig uten å informere om effekt, men overdrivelser vil bare slå negativt ut på lang sikt. Utfordringen ved positive studier er å fremstille resultatene nøkternt og i riktig perspektiv.

Et problem er at Alexanderteknikk-lærere ikke har spesielt god greie på forskning og den vitenskapelige metode. Tvert imot er det mye «alternativt» blant Alexanderteknikk-lærere. Symptomer er flørting med healing, kraniosakral terapi og «det åndelige».

Det å lese og forstå forskningsrapporter burde vært tema i utdanningen av Alexanderteknikk-lærere. Dette blir stadig viktigere ettersom det kommer ny forskning. Hva gjør vi hvis ny forskning gir negative resultater?

Det er minst to nye studier på vei. Den ene er en oppfølging av ATEAM-studien om ryggsmerter. I ATEAM-studien fikk to grupper henoldsvis 6 og 24 leksjoner i Alexanderteknikk. 24 timer gav god effekt, 6 timer en viss effekt, men effekten var ikke stor. I den nye studien skal en gruppe få 10 timer og sammenlignes med blant annet fysioterapi-trening i gruppe. Hva om treningen viser seg mer effektiv enn 10 timer med Alexanderteknikk?
En annen studie skal sammenligne effekten av Alexanderteknikk, akupunktur og vanlig legebehandling for pasienter med kroniske nakkesmerter. Hva om Alexanderteknikken ikke gjør det bedre enn akupunktur?

Jeg vil bli overrasket om ikke Alexanderteknikken er best, men uansett resultater må vi forholde oss objektivt til dem, enten de er positive eller negative. Jeg håper Alexanderteknikk-lærere takler den utfordringen bedre enn homeopatene har gjort. Skal lite til forresten.

Over 600 000 mennesker så mandagens episode av Folkeopplysningen om homøopati. Kanskje vil folk nå begynne å skjønne hvor tullete homøopati er. Homøopati er tullemedisin.

Homøopatene argumenterer med at homøopati ikke har bivirkninger. Det er lett å gå med på den - hverken virkning eller bivirkning. Tilsynelatende en fordel. Men ikke la deg lure. Homøopati er livsfarlig.

Sukkerpille-pusherne markedsfører seg i land i Afrika hvor utdanningsnivået er lavt og moderne helsevesen dårlig utbygget. De tilbyr «behandling» for malaria, tuberkulose og aids. De må stoppes.
På bloggen Unfiltered Perception kan du få ufortynnede doser homøopati-kunnskap. Vann dine omgivelser med fakta om homøopati. Du gjør en god gjerning.

Relaterte blogginnlegg
Alternativ idioti
Masseoverdose

Kraniosakral terapi

Healing

Lenker
Folkeopplysningen, NRK, episode 5

Unfiltered Perception Bloggen til Gunnar Tjomlid. Kanskje du ikke liker hans retorikk, men sjekk kildene hans. Hans påstander er velbegrunnede.