Å synke sammen

Å være oppreist og ha «god holdning» er naturlig. I Alexanderteknikken utnytter vi mekanismene vi har som gjør at vi lett kommer opp. Det er ikke alltid at vi vil opp. Noen ganger føler vi mest for å være nede, bare synke sammen.

Denne uka hadde jeg to elever som hver på sin måte var sammensunket. Den ene eleven kom etter jobb og var veldig trøtt. Han klarte fint å være oppreist og balansert i 10-20 sekunder om gangen. Så ble han uoppmerksom og sank sammen. Ikke noen stor kollaps, bare en liten tendens som var nok til at han mistet «oppdriften». Mesteparten jobbet vi på benken.
Å ta ei økt på benken pleier å hjelpe. Eleven kobler av og ut, faller kanskje til og med i søvn noen sekunder, og så er han/hun våken nok til mer bevisst jobbing. Å være oppreist krever oppmerksomhet.

En av de tingene jeg la merke til når jeg selv begynte å ta Alexanderteknikk-timer og fikk en friere hodebalanse, var at jeg ble mye mer oppmerksom på når jeg ble trøtt. Jeg ble mer følsom for når hodet begynte å duppe, og jeg ble mye flinkere til å ta pause når jeg trengte det.

Å holde seg oppreist og balansert krever mer energi når du er trøtt. Hjernen har mest lyst til å skru seg av og gå i hvilemodus. Mekanismene for balanse fungerer litt dårligere og du får mindre gratis. Du må bruke mer bevisst muskelkraft. Mye unødvendig spenning kommer av at folk kjører på og holder seg oppe når de egentlig skulle lagt seg nedpå.

Den andre eleven jeg hadde var også trøtt etter lite søvn. I tillegg hadde han jobbet intenst med arbeid som gjorde at han samtidig var oppgiret. Han var derfor ikke bare slapp, slik den første eleven hadde vært, han var samtidig mer anspent. Elev nummer to behøvde også ei økt på benken for å koble av, rebooting. Han hadde i tillegg behov for å komme ut av tankekverna som gjorde at han var i spenn. Å være inspirert og gira til å jobbe med ei oppgave kan være veldig bra. Men i dette tilfellet hadde det begynt å gå på stumpene og da er det viktig å kunne stoppe seg selv i tide.

Begge elever hadde godt av å ligge på benken en periode. Da kunne jeg jobbe med re-organisering av muskel-skjelettsystemet uten at de behøvde å ta særlig aktivt del. Etter økten på benken fungerte begge mye bedre.
Første elev var fortsatt ganske trøtt, og dermed slapp, men våken nok til at han sank mindre sammen og vi kunne jobbe bra med noen bevegelser.
Elev nummer to var på en måte enklere å jobbe med. Det kan være lettere å jobbe med noen som er mer oppreist, selv om de er anspent, enn noen som er slappe. Men helt enkel var heller ikke elev nummer to. Han var mer avspent, men kom ikke helt «opp». Det viste seg at han uroet seg for noe, noe som gjorde at han trakk seg sammen. Etter en stund klarte han å gi slipp og det gikk bedre. Å komme opp rent fysisk kan noen ganger være en hjelp til å føle seg bedre på andre måter også.

Samme hva som er årsaken til at vi er sammensunket er det viktig å ikke tvinge seg opp på noen måte. Det fører bare til unødvendig spenning og ekstra vanskeligheter. Hvis du bruker unødvendig spenning for å være oppreist er du ikke «opp» i Alexanderteknikkens betydning av ordet.

Jeg skrev til å begynne med at det å være oppreist er naturlig. Å synke sammen er like naturlig, og noe vi må tillate oss å gjøre av og til. Vi som holder på med Alexanderteknikken vet jo hvordan vi skal komme opp igjen. Det skal jeg skrive om en annen gang.

Din teknikk

Når du tar timer i Alexanderteknikk er det ikke Alexanderteknikken som er i fokus. Det er du som er i fokus.

Det du lærer i timene er å oppdage hvordan du beveger deg, hvordan du gjør ting. Det er du som har med deg arbeidsmaterialet, pensum for det du skal lære. I løpet av timene blir du mer bevisst på hva du faktisk gjør, og så kan du ta med deg den kunnskapen og bevisstheten når du går.

Du behøver ikke å vite noe om Alexanderteknikken før du kommer, og du behøver ikke å vite stort når du går heller, bare du er bevisst hva du har lært om hvordan oppmerksomheten og bevegelsene dine henger sammen.

Når du har lært å bruke Alexanderteknikken i dagliglivet kan det være fint å vite hva prinsippene heter. Da er det bare å sette navn på det du allerede kjenner. Det gjør deg enda mer bevisst og du blir mer klar over hva du faktisk kan. Denne informasjonen kan du også få av å lese en god bok om Alexanderteknikken.

Merk at du vil ikke få det samme utbyttet av å lese boken før du har timer. Da har du ikke erfaring å knytte begrepene til. Det er bra om erfaringen kommer først, og begrepene etterpå.
Selv leste jeg ei hel bok før jeg hadde min første Alexanderteknikk-time. Jeg kom på timen og trodde at dette visste jeg hva gikk ut på. Jeg tok feil. Jeg hadde tolket alt jeg leste ut ifra min opplevelse av egen kropp, og den var svært begrenset.

Jeg måtte bare glemme det jeg hadde lest og i stedet bli kjent med meg selv, kroppens struktur og sammenhengen mellom hvordan jeg tenkte og bevegelsene jeg gjorde. Dette området er nytt for de aller fleste. Det er som å komme inn i et landskap du aldri før har sett. Det spennende er at det er ditt landskap.

Dette landskapet, området mellom stimulus og respons, mellom tanke og bevegelse, blir vi aldri ferdig med å utforske. Jeg oppdager stadig noe nytt jo mer jeg arbeider med det. Det kan være når jeg er oppmerksom på mine egne daglige aktiviteter; det kan være når jeg utforsker bestemte bevegelser, eller det kan være når jeg arbeider med elever. Jeg lærer alltid mye av elevene mine.

Jeg får også alltid ny kunnskap av å ha time med andre lærere. Jeg utveksler arbeid med andre jevnlig. Når en Alexanderteknikk-lærer legger hånda på nakken min er det som lyset blir slått på og jeg ser hvordan det faktisk står til i nakken min. Jeg kan på forhånd ha en anelse om tilstanden, men først nå ser jeg klart. Etterhvert som lærerens hender jobber oppdager jeg nye ting. Ofte ser jeg at det er mulighet for mer utvikling, mulighet for at mer spenning kan slippe taket. Og lærerens hender inviterer og det er bare å følge med.

Lærerens hender er som speil som lar deg oppleve deg selv. Det er ikke noe nytt som tilføres egentlig, men spenninger som tas vekk, og så kan du begynne å forstå hvordan du kan bevege deg uten de spenningene, om du bruker oppmerksomheten riktig.

Oppmerksomheten er verktøyet du bruker, så både verktøy og maskineri har du med deg hele tiden.

Vi har et fantastisk fint maskinere med fiffige mekanismer som fungerer av seg selv. Mekanismer for å være oppreist og balansere, og mekanismer for å puste. Alexanderteknikken går ut på å bruke litt oppmerksomhet for å sørge for ikke å forstyrre mekanismene, sørge for frihet.

Den lille oppmerksomheten nødvendig for å gjøre en forandring krever at du er nysgjerrig på deg selv. Det er deg selv det handler om.

Relaterte blogginnlegg
Sirkel 1
Revolusjon og diktatur
Det lille som skal til

Stopp, ikke stopp!

Når du lærer nye ting er det alltid en risiko for å lære noe feil. Mye kan misforstås. I Alexanderteknikken blir begrepet «inhibisjon» gjerne misforstått. Inhibisjon blir ofte forklart med å stoppe eller vente. Det er ikke fullstendig korrekt. Inhibisjon betyr å la være å reagere på stimuli.

Hvis du skal gjøre en bevegelse, som for eksempel å sette deg ned i en stol, lar du være å reagere på impulsen til å sette deg. Det tar ikke lengre tid enn å tenke en tanke. Du kan deretter tenke bevisst og konstruktivt i forhold til bevegelsen. Hvor mye tid du tar før du utfører bevegelsen kan variere. Å forberede og utføre en bevegelse er en prosess som alltid tar tid. Å tenke inhibisjon behøver ikke å gjøre tiden lengre. Inhibisjon er altså ikke å bruke mer tid, men gir deg muligheten til det.

For å forklare enda bedre hva inhibisjon er, og ikke er, skal jeg fortelle mer om det å sette seg ned og å reise seg, bevegelser som er mye brukt i Alexanderteknikk-timer.

Ned i stol
Når du tenker Alexanderteknikk før du setter i gang bevegelsen har du unngått unødvendig spenning. Det kan fremdeles skje ting underveis. Du kan for eksempel få lyst til å sette baken ut for liksom å møte stolen, eller stramme i nakke og skuldre. Du kan tenke inhibisjon i forhold til disse tendensene mens du beveger deg. Det er ikke nødvendig å stoppe bevegelsen ned i stolen.

Hvis du stopper får du bedre tid og anledning til å observere tendenser til spenning, så det kan være greit å gjøre det i en Alexanderteknikk-time for øvingens skyld, men i praksis er det uhensiktsmessig. Hvis du stopper må du jobbe mer i forhold til tyngdekrafta.

Hvis du stopper bevegelsen underveis betyr det at du fikk en idé om å stoppe, og reagerte på idéen. Det motsatte av inhibisjon. Et godt eksempel på at inhibisjon ikke nødvendigvis betyr at du stopper opp.

Opp fra stol
Når du skal reise deg fra en stol er det å stoppe bevegelsen enda mer misforstått enn når du setter deg ned. Å reise seg har to deler: først få tyngdepunktet over føttene, deretter rette ut kroppen.

Bevegelsen forover kan, hvis du balanserer på sitteknutene, genereres av tyngdekrafta alene. Om du stopper denne bevegelsen eller gjør den saktere, må du gjøre noe aktivt. Å gjøre noe aktivt er det motsatte av inhibisjon. Inhibisjon er å la være å gjøre noe.

Når tyngden er over føttene har vi reflekser som gjør at det å rette seg opp nærmest går av seg selv. Igjen vil det å forsøke å bremse eller kontrollere hastigheten på bevegelsen innebære å gjøre noe aktivt. Du arbeider mot refleksene. Det blir nesten som å stikke kjepper i hjulene.

Hensikten med Alexanderteknikken er å gjøre minst mulig unødvendig. Hvis du har den tanken i bakhodet kan du lettere avgjøre hva som er inhibisjon og hva som er misforståelse.


Relaterte blogginnlegg:
Treiginger

Bedring

En av mine nye elever stilte følgende vanskelige spørsmål her en dag: blir folk bedre av dette her?

Jeg tror selvfølgelig at folk kan bli bedre av å ta timer i Alexanderteknikk, ellers hadde jeg ikke holdt på med å undervise. Men egentlig er ikke jeg rette person å spørre. Jeg har ikke noen statistikk over hvordan og hvor mye «bedre» mine elever er blitt. Selv om jeg hadde hatt det måtte den tas med en klype salt. Hvis den var basert på mine vurderinger av elevens tilstand kan det jo hende mine vurderinger var feil.
Og om det var eleven som rapporterte til meg kunne det hende eleven smører litt tjukt på, enten for å rettferdiggjøre valget om å ta timer, eller for å være høflig overfor meg, eller begge deler.

Skal det gis et konkret og generelt svar på om folk blir bedre må det undersøkes grundigere, ellers blir det bare anekdotiske bevis og synsing. Det er så lett å glemme dem som ikke blir bedre. De vil alltid finnes.

Men hva betyr det å bli «bedre»? Som Alexanderteknikk-lærer har jeg kanskje et annet perspektiv på det spørsmålet enn elevene.

Avspenning og letthet
Når du har en time med Alexanderteknikk vil du føle deg mer avspent. Den effekten vil du få av andre ting også, massasje eller «healing» for eksempel. Men effekten av Alexanderteknikken er annerledes. Alexanderteknikken reorganiserer muskel-skjelettsystemet og gir både avspenning og en følelse av letthet. Følelsen av letthet, noen beskriver det som å sveve, er spesiell for Alexanderteknikken. Eleven kan bli i bedre humør også. Det skjedde senest denne uken med en ny elev som har slitt i mange år med ettervirkninger etter whiplash.

Følelsen av velvære etter en time er viktig for eleven, og er ofte årsaken til at eleven ønsker å fortsette med timer. At eleven føler seg vel og trygg i timen er en forutsetning for undervisningen, men for meg som lærer er ikke den umiddelbare effekten av en time det viktigste, selv om jeg vet at den er viktig for eleven. Som lærer er jeg enda mer opptatt av prosessen vi har underveis, som fører til endringene. Det er ikke sikkert eleven er interessert i den prosessen til å begynne med.

Bedre helse
De fleste som kommer til meg har vondt ett eller annet sted, og et ønske om bedring i forhold til smerter osv. Jeg kan aldri love noen bedring. Jeg kan bare love at de kan lære å bevege seg på en bedre måte og gjennom det oppnå en bedre tilstand, noe som så kan redusere smertene.

«Jeg har ikke alle vondtene mine lengre», sa en elev som har gått til meg et års tid. Hun hadde en nakkeoperasjon for mange år siden og kroppsholdningen hennes er preget av det. Men nå får hun stadig høre av folk hun kjenner at hun ser mye bedre ut. Hun sier selv at hun har «fått en ny overkropp».

Det er svært tilfredsstillende å høre at jeg har vært til hjelp, at det vi holder på med på timen har ført til konkrete resultater. Veldig ofte jobber jeg med mennesker som har kjørt seg ordentlig fast og slitt i årevis.

Men heller ikke helsemessig bedring er for meg det viktigste målet på om noen blir «bedre». Helsemessig bedring kommer som en følge av bedre bruk. Helsemessig bedring er kun en effekt og ikke målet med undervisningen.

Kunnskap og ferdighet
Jeg lykkes slettes ikke alltid i undervisningen. I løpet av det siste året gav jeg timer til en veldig stresset kontorarbeider. Han jobbet mye overtid, og det syntes på alle måter.
Da han begynte med timer sank spenningsnivået raskt. (Det oppnår mange på egen hånd ved å legge seg ned hver dag i «aktiv hvilestilling»). Han lærte seg også måter å tenke på som fungerte forebyggende i forhold til spenning. Han ble kjent med Alexanderteknikken og viste på timene at han forstod hvordan den kunne brukes. Men der stoppet det opp.

Han tok i liten grad konsekvensene av det han hadde lært. Tydeligst ble det hver gang han kom tilbake fra ferie. Da satte han seg ned søndagskvelden med laptoppen på fanget og jobbet flere timer i strekk uten pause og uten å tenke på hvordan han gjorde det og hva han gjorde med seg selv. Dagen etter fortsatte han på samme måte på jobben. Oppskrift på katastrofe, spenninger og hodepine. Så var det tilbake til Alexanderteknikk-time for «reparasjon». Etter nærmere 30 timer bestemte han seg for å ta pause for å «prøve noe annet».

For meg var det innlysende hva eleven måtte gjøre for å løse sitt problem, men jeg lykkes ikke i det som var mitt ansvar - å formidle den åpenbare løsningen. Kjøretimer er ikke vellykket når eleven til stadighet kræsjer bilen.

I motsetning til kontorarbeideren hadde den nakkeopererte damen tatt Alexanderteknikken i bruk i dagliglivet. Hun brukte teknikken når hun gikk tur, trente og når hun gjorde alt mulig slags husarbeid. Det gjorde forskjellen.

Det som er viktig for meg, og som får meg til å føle at jeg lykkes, er når

• eleven viser på timen at han/hun kan ta i bruk Alexanderteknikken i praksis
• eleven forteller at han/hun har brukt teknikken utenom timene og har hatt nytte av det.
• elevens forståelse av Alexanderteknikken øker og evnen til å bruke teknikken på egen hånd bedres.

Det kaller jeg bedring.
Da er jeg fornøyd. Da har jeg gjort jobben min. Da vet jeg at eleven kan jobbe på egenhånd og at utvikling er mulig.


Relaterte blogginnlegg
Slutt å stange hodet i veggen
Kjøretimer