Folkeopplysningen

Programmet «Folkeopplysningen» på NRK retter et kritisk blikk mot alternativ-bransjen. Det gjøres med en underholdende vri, men på vitenskapelig grunnlag. Jeg er stor fan av serien.

Som lærer i Alexanderteknikk blir jeg rutinemessig tvangsinnlagt på avdeling for alternativ behandling. Guffent sted å være for en skeptiker. På denne avdelingen foregår det ting som ikke tåler kritisk belysning. Groteske eksempler får du se i hver eneste episode av Folkeopplysningen.

Mandagens episode handlet om homøopati. Det er få ting som provoserer meg så mye som homøopati. Jeg har lurt på hvorfor. Jeg tror det er fordi homøopatene lyver. De lyver så de tror det selv.

Jeg kunne skrevet et morsomt blogginnlegg bare ved å fortelle om prinsippene bak homøopati, men den jobben får andre gjøre. Det jeg har tenkt en del på denne uka er hvordan homøopatene forholder seg til forskning, og hvordan vi Alexanderteknikk-lærere gjør det.

Homøopati er det forsket mye på. Homøopatene vil at det skal forskes mer. Men hva skulle vitsen være med det? Homøopatene vil ikke ta konsekvensene av forskningen som allerede er gjort. De har ikke lært noen ting. Hva skulle hensikten være med å kaste bort mer penger? Seriøs forskning utfordrer homøopatien, og homøopatien har ikke stått opp til denne utfordringen.

Hva med oss Alexanderteknikk-lærere?

Hittil er det forsket lite på den kliniske effekten av å lære Alexanderteknikk. Resultatene har vært positive, men det har bare vært to større kontrollerte studier, en for ryggsmerter og en for Parkinsons.
Det er fristende å overdrive positive resultater. Når studien på ryggsmerter ble publisert sørget et reklamebyrå hyret av Society of Teachers of the Alexander Technique for utsagn i media som «kur for ryggsmerter». Å selge en tjeneste er vanskelig uten å informere om effekt, men overdrivelser vil bare slå negativt ut på lang sikt. Utfordringen ved positive studier er å fremstille resultatene nøkternt og i riktig perspektiv.

Et problem er at Alexanderteknikk-lærere ikke har spesielt god greie på forskning og den vitenskapelige metode. Tvert imot er det mye «alternativt» blant Alexanderteknikk-lærere. Symptomer er flørting med healing, kraniosakral terapi og «det åndelige».

Det å lese og forstå forskningsrapporter burde vært tema i utdanningen av Alexanderteknikk-lærere. Dette blir stadig viktigere ettersom det kommer ny forskning. Hva gjør vi hvis ny forskning gir negative resultater?

Det er minst to nye studier på vei. Den ene er en oppfølging av ATEAM-studien om ryggsmerter. I ATEAM-studien fikk to grupper henoldsvis 6 og 24 leksjoner i Alexanderteknikk. 24 timer gav god effekt, 6 timer en viss effekt, men effekten var ikke stor. I den nye studien skal en gruppe få 10 timer og sammenlignes med blant annet fysioterapi-trening i gruppe. Hva om treningen viser seg mer effektiv enn 10 timer med Alexanderteknikk?
En annen studie skal sammenligne effekten av Alexanderteknikk, akupunktur og vanlig legebehandling for pasienter med kroniske nakkesmerter. Hva om Alexanderteknikken ikke gjør det bedre enn akupunktur?

Jeg vil bli overrasket om ikke Alexanderteknikken er best, men uansett resultater må vi forholde oss objektivt til dem, enten de er positive eller negative. Jeg håper Alexanderteknikk-lærere takler den utfordringen bedre enn homeopatene har gjort. Skal lite til forresten.

Over 600 000 mennesker så mandagens episode av Folkeopplysningen om homøopati. Kanskje vil folk nå begynne å skjønne hvor tullete homøopati er. Homøopati er tullemedisin.

Homøopatene argumenterer med at homøopati ikke har bivirkninger. Det er lett å gå med på den - hverken virkning eller bivirkning. Tilsynelatende en fordel. Men ikke la deg lure. Homøopati er livsfarlig.

Sukkerpille-pusherne markedsfører seg i land i Afrika hvor utdanningsnivået er lavt og moderne helsevesen dårlig utbygget. De tilbyr «behandling» for malaria, tuberkulose og aids. De må stoppes.
På bloggen Unfiltered Perception kan du få ufortynnede doser homøopati-kunnskap. Vann dine omgivelser med fakta om homøopati. Du gjør en god gjerning.

Relaterte blogginnlegg
Alternativ idioti
Masseoverdose

Kraniosakral terapi

Healing

Lenker
Folkeopplysningen, NRK, episode 5

Unfiltered Perception Bloggen til Gunnar Tjomlid. Kanskje du ikke liker hans retorikk, men sjekk kildene hans. Hans påstander er velbegrunnede.

Kjøretimer

I det siste har jeg skrevet flere blogginnlegg som handler om trafikk og bilkjøring. Litt merkelig i grunnen. Jeg har lappen, har til og med hatt bil en gang i tiden, men det var en gang i forrige årtusen. Nå kjører jeg sjeldent, kanskje en gang i året. Jeg er en ivrig fotgjenger. Men når jeg først er inne på de automobile baner skal vi se om det ikke er mer igjen på tanken. Her kommer nok et trafikalt blogginnlegg.

En god grunn til å skrive om bilkjøring i forbindelse med Alexanderteknikken er at det å lære Alexanderteknikk kan sammenlignes med det å lære å kjøre bil. Det er en sammenligning de fleste forstår. Da skjønner de at Alexanderteknikken ikke er terapi, men noe som læres, at det krever trening og at det tar tid.

Mange kommer til Alexanderteknikken i den tro at det er en form for behandling. Kan du tenke deg hvordan det hadde vært hvis du kom til en kjørelærer fordi du hadde bulk i bilen? Da har du kjørt feil.

«Bulkene» vi mennesker får repareres av seg selv. Er de store må du på verksted, dvs til lege eller i verste fall sykehus, men altså ikke til en Alexanderteknikk-lærer.

Av med bremsene
Det du lærer hos en Alexanderteknikk-lærer er å kunne la være å kjøre med bremsene på. Mange holder på for mye spenning, og beveger seg med unødvendig bruk av muskelkraft. Det belaster kroppen. Kjører du bil med bremsene inne sliter du på bremsene. Hvis du gjør det samme med deg selv sliter du både på muskelskjelett-systemet og hemmer pust og sirkulasjon.

Feilsansing
Du kan kjøre med bremsene på uten å merke deg selv. Sansesystemet vårt registrerer først og fremst endringer, ikke nødvendigvis at noe er galt. Bare tenk på hvordan det er å kjøre en annen bil enn den du er vant til. Bilen kan gjerne være nyere og finere, men den kjennes annerledes. Ratt, pedaler, girspak, sete og speil – alt er kanskje ikke helt der det pleier å være. Kjører du lenge nok i den nye bilen vil du legge bedre merke til særegenhetene i gamlebilen når du setter deg tilbake i den.

Denne relative funksjonen til sansesystemet gjør at du kan gå rundt med masse unødvendig muskelspenning uten å være klar over det. Når du kommer til en Alexanderteknikk-time og læreren gir deg feedback med hendene er det for å gi deg opplevelsen av å kjøre i en ny bil. Bevege deg i en ny kropp.

Fartsblindhet
Et annet eksempel på feilsansing er fartsblindhet. Du blir så vant til alt som suser på forbi at du til slutt ikke aner hvor fort du egentlig kjører. Du kan på samme måte bli blind for muskelspenninger du har i kroppen. Da er det godt å ha speedometer. Problemet er at mekanismene du benytter til å vurdere dine egne muskelspenninger blir selv påvirket av bevegelsene dine. Ditt indre «speedometer» kan rett og slett vise feil.

Reparasjon og justering
Hvis du kræsjer og må på reparasjon, dvs få legebehandling, er det store sjanser for at evnen til å vurdere muskelspenninger blir påvirket. Smerte er en av de tingen som virkelig kan føre til mye unødvendig muskelspenning. Den spenningen kan du fort bli vant til. Har du vansker med å komme tilbake etter sykdom og/eller skade kan det være en god ide å få justert din kinestetiske sans gjennom Alexanderteknikk-timer.

Pent brukt
Det er ikke bra for bilen å bli stående i garasjen i lang lang tid. På samme måte er det heller ikke bra for kroppen din å være konstant parkert i sofaen. Den har godt av å bli brukt.

En bil preges av måten den kjøres på. Det samme gjør kroppen din. Råkjøring over fartsdumper og sølepytter, høyt turtall eller daukjøring, skrensing i svingene, sneie barnevogner og gåstoler i fotgjengerfeltet, stupe inn i rundkjøringene. Slikt gjør du ikke med bilen din. Hva gjør du med deg selv?

I en Alexanderteknikk-time lærer du hvordan å bevege deg på en måte som samsvarer med forutsetningene som ligger i anatomi og fysiologi. Det gir mest mulig hensiktsmessig bruk. Den viktigste forskjellen mellom deg og bilen din er at du kan kjøpe ny bil. Kroppen din må du leve med. Det blir stadig flere reservedeler å få, men ny doning blir det ikke snakk om. Før eller siden kjører du veteranbil. Kjør deretter.


Relaterte blogginnnlegg
Clutch og brems
Trafikklys
Alexanders plan

Clutch og brems

Inhibisjon er det viktigste prinsippet i Alexanderteknikken.

Ordet inhibisjon har ulike betydninger. I psykologi kan det innebære å fortrenge noe ubehagelig. I nevrobiologi kan det innebære et stopp-signal i nervesystemet, det motsatte av eksitasjon. Ordet «hemming» blir også brukt.

Alexanderteknikkens bruk av ordet ligger nærmest den nevrobiologiske betydningen, men «hemming» gir lett feil assosiasjoner. I Alexanderteknikken er inhibisjon det som frigjør.

Inhibisjon kan sammenlignes med å bruke clutchen når du kjører bil. Du tråkker inn clutch-pedalen for å fristille girkasse fra motor slik at det blir mulig å skifte gir. I Alexanderteknikken fristiller du deg ved å velge å ikke reagere umiddelbart. Du får tid til å tenke noen nye tanker, og handle annerledes.

Når du skal gjøre ting på en ny måte kan det være ekstremt nyttig å senke hastigheten. Men det er ikke det samme som inhibisjon. Til sammenligning hender det at du bremser før du skal gire ned når du kjører bil, men du må likevel clutche for å skifte gir. (Ikke særlig smart å forsøke uten).
Inhibisjon er å si nei til et stimulus og har ingenting med hastigheten du beveger deg i, eller om du er i bevegelse, eller hastigheten på bevegelsen du er i ferd med å sette i gang.

Når du tråkker inn clutchen fortsetter bilen å rulle. Sånn kan det være med bevegelsene dine også. Inhibisjon kan være å stoppe, eller vente, men inhibisjon kan også brukes i forhold til et stimulus som kommer når du allerede er i bevegelse. Kanskje gjør det at du kan fortsette å bevege deg eller at du kan bevege deg friere. Inhibisjon kan være noe som skjer underveis i prosessen.

Den mest opplagte bruken av inhibisjon er ved oppstart av bevegelse. Når du starter bilen må du tråkke inn clutchen før du vrir om tenningsnøkkelen. På samme måte tenker du inhibisjon, venter for å tenke retning, før du begynner en bevegelse.

Nybegynnere har problemer med å clutche og gire jevnt. De må ta seg tid og bruke mye oppmerksomhet på å skifte gir. Etterhvert går det av seg selv. For nybegynnere i Alexanderteknikken kan det være noe av det samme med inhibisjon. Til å begynner med trenger du god tid til å stoppe og tenke. Det er viktig å ta den tiden du trenger.
Med øvelse går det lettere og raskere. Inhibisjon tar bare den tiden det tar å tenke en tanke, et hundredels sekund eller enda kortere. Inhibisjon blir umerkelig og usynlig, akkurat som når en dyktig bilfører clutcher og girer uten å forstyrre bilens bevegelser.

Det er nødvendig med trening og erfaring. Bevegelsene og aktivitetene du gjør i Alexanderteknikk-timer gir øvelse i inhibisjon. I dagliglivet går handlinger i ett og det er krevende å være oppmerksom nok til å få foten i dørsprekken mellom stimulus og respons.
Når du i en Alexanderteknikk-time sitter på en stol og skal reise deg er det alltid meningen at du skal stoppe og tenke retning før du gjør noe. Hva slags bevegelse du gjør er egentlig ikke så viktig. Det er ikke engang så viktig om du kommer deg opp av stolen. Det essensielle er: hvor var din oppmerksomhet og hva tenkte du underveis i prosessen?

For de som er nye til Alexanderteknikken kan inhibisjon være vanskelig å forstå. Problemet er vanligvis at de er vant til å måtte gjøre noe for å gjøre noe med et problem. Har de vondt i ryggen, for eksempel, tror de at de må trene og gjøre øvelser. Det kan ta en stund før det skjønner at uansett hvor mye de trener har det mer å si hvordan de beveger seg i det daglige. De må endre bevegelsesvaner. For å gjøre det må de kunne bruke inhibisjon, bruke clutchen.

Uten å skifte gir vil de fortsette som før. Etterhvert vil de slite ut motoren eller kvele den. Du kan ikke oppleve noen endring uten å skifte gir, og du kan ikke skifte gir uten å clutche.

En erfaren Alexanderteknikk-lærer ble en gang spurt hvor mange timer som måtte til før en elev forstod inhibisjon. 150 timer, svarte han. Jeg tror han tok litt hardt i. Men som med brems og clutch så må det litt øvelse til før det sitter.

Til slutt vil jeg beklage overfor dere som ikke har sertifikat eller bare har lappen på automatgir. Jeg skal skrive mer forståelig om inhibisjon en annen gang.

Relaterte blogginnlegg:
Trafikklys
Alexanders plan

Allers

Det er ikke ofte jeg leser Allers. Mest korrekt å si at jeg aldri leser Allers. Men denne ukens nummer har jeg lest. En dedikert elev kom med bladet som har en artikkel om Alexanderteknikken.

Det er alltid med en slags skrekkblandet fryd jeg leser oppslag om Alexanderteknikken. Hva har journalisten funnet på denne gangen? Hva har hun forstått. Hva har hun misforstått?
Det er alltid noe å lære både av det som er dårlig og det som er bra, så her kommer noen utlegninger og betraktninger.


Kjendismetoden
På forsiden står det: Vondt i nakken? Bli kvitt muskelsmerter
Hvis jeg skal være pirkete, og det liker jeg jo å være, så kommer ikke nødvendigvis vondt i nakken av muskelsmerter. Men ok, både vond nakke og muskelsmerter på en gang, det må jo selge dobbelt så mye.
Med litt mindre skrift står det i tillegg: Prøv kjendismetoden
Yes! Jeg underviser «kjendismetoden»! Tenk det! Kanskje jeg blir berømt jeg også?

Ingressen til artikkelen lyder: Vond nakke? Stive skuldre? Vi er mange som sliter med anspente muskler. Alexanderteknikken, anbefalt av mange kjendiser, ble redningen for Karine.

Hvem er kjendisene som anbefaler Alexanderteknikken?

Reportasjen nevner skuespillere som Hilary Swank, Michael Caine, Jeremy Irons og John Cleese. Engelske skuespillere har ofte Alexanderteknikk som del av utdannelsen, så listen kunne vært kjempelang. I tillegg nevnes megastjerner som Paul McCartney, Sting og Madonna. Jeg tror ikke Alexanderteknikken blir mer troverdig om Madonna har hatt timer, kanskje snarere tvert imot. Da hadde det vært bedre med en staut norsk kjendis som Leif Ove Andsnes. Men Madonna slår Andsnes lett i øvelsen «name-dropping».


Pust
Som overskrift inne i bladet står det: Endelig fri fra muskelsmertene. Karine måtte lære å puste og bevege seg riktig.
Ordet «riktig» er riktig skummelt. Brukt om bevegelse høres det ut som om det finnes bare én måte å bevege seg på. Brukt om pust blir det bare helt feil. Ingen lærer å puste i Alexanderteknikken. «Riktig», eller skal vi heller si «fri» pust, kommer når muskelskjelett-systemet fungerer bedre.

Hvem er Karine? Artikkelen er et intervju med Karine Dybvik og hennes Alexanderteknikk-lærer Elisabeth Dahl. Begge er skuespillere og det var gjennom skuespiller-studiet at Karine kom i kontakt med teknikken. Hun var plaget anspenthet og smerter, som naturlig nok var hemmende for det å være skuespiller. Hun forteller om første time: - Jeg hadde prøvd forskjellige typer behandling, men ingenting hjalp. Etter første time med Alexanderteknikk fikk jeg en aha-opplevelse og kjente enorme forbedringer i kroppen. Jeg påsto at læreren hadde healingevner, men innser i dag at jeg for første gang på årevis hadde hjulpet kroppen min til å ha den holdningen den så gjerne ville ha, og som var bra for den.

Apropos healing – se forrige blogginnlegg

Men Alexanderteknikken var ikke noen quick fix. Gjennom timene oppdaget hun at hun: hele tiden, uansett hva jeg gjorde, spente nakken.
Jeg hadde forsøkt å kontrollere livet gjennom å kontrollere bevegelsene mine. Skulle jeg reise meg, synge eller snakke, spente jeg nakken. Vi kom fram til at jeg nok hadde hatt et for anstrengt åndedrett hele voksenlivet. I begynnelsen klarte jeg ikke slippe løs pusten, men etter noen timer løsnet det. Da jeg fikk kontroll over pusten hjalp det på alt. Jeg fikk bedre holdning, kontakt med stemmen og spenningene i kroppen slapp.


Første time
Journalisten som skrev artikkelen fikk også en time. Det er alltid interessant å se hva noen skriver om en første time, for den kan oppleves så ulikt. Hun skriver:
Med fjærlette berøringer guider hun meg gjennom hverdagslige øvelser som å stå, sitte, reise seg og gå. Og jeg kjenner umiddelbart at det hjelper. Etter bare en time med forsiktig veiledning forstår jeg at jeg ikke trenger å bruke hodet og lene meg forover for å reise meg opp fra en stol. Eller, man skal bruke hodet- men da for å huske: Jeg skal bruke beina til å reise meg. Ryggen skal være rak, ikke framoverbøyd.

Med «ikke trenger å bruke hodet» mener hun nok at hun ikke behøver å bruke muskler i halsen eller i nakken for å komme seg opp. Hun må nok lene seg forover, for å få tyngdepunktet over føttene, men ha «rak» rygg og ikke kollapse. Ordet «rak» forekommer flere ganger og er et av de skumle ordene jeg aldri bruker. Det kan så lett assosieres med å bruke muskler for å rette seg opp.

Journalisten skriver også om en første time at: Man må være mottakelig for forandring, og innse at de fleste av oss bruker hodet når vi setter og reiser oss, mens vi egentlig bare behøver å bøye knærne og hoftene.

Dette er veldig interessant, for om du skal sette deg så må du bruke anklene også. Det går ikke uten. Ordbruken kan tyde på at den som skrev har et lite bevisst forhold til anklene sine. Slike gråsoner i kroppsoppfattelse kan påvirke hvordan du beveger deg.

Definisjoner
Journalisten har fått med seg mange gode forklaringer på teknikken:
Det er en selvhjelpsmetode som går på å endre uvanene som gjør at vi bruker kroppen får feil.

FM Alexander kalte sin teknikk for «en praktisk livsfilosofi». Den handler om å stoppe vanemessige reaksjoner på det som skjer rundt oss, og utvikle en mer bevisst kontroll over reaksjoner og handlinger.

Teknikken gir deg ikke et sett med øvelser, men forsøker å lære deg en ferdighet i å observere egne reaksjoner, slik at du kan forandre mønstrene.

Hun har også fått med seg at Elisabeth er «lærer og ikke behandler» og at teknikken «er ikke en behandlingsform». Likevel prestere hun å bruke ordet «Alexanderterapi» noen avsnitt lengre ned.

Det er ikke noe som heter Alexanderterapi.

Slike tabber er veldig typiske når journalister skal forsøke å skrive om Alexanderteknikken. Det er egentlig veldig bra gjort at det bare var denne ene blemmen. Elisabeth fortalte meg at hun bare hadde gitt tilbakemeldinger på ett utkast og ikke sett den ferdige artikkelen. Da synes jeg både journalist, lærer og alexanderelev skal være fornøyd med resultatet.


Aktiv hvilestilling
Artikkelen gir også beskrivelse av «aktiv hvilestilling» som leserne kan prøve selv:
Legg deg ned på gulvet på et pledd. Plasser en mellomstor bok under hodet og legg deg ned og slapp av. Kjenn etter hvor du har spenningene og forsøk å slappe av. Etter noen minutter vil du merke at du har spenninger i kroppen som du ikke har vært bevisst.

Jeg tror ikke jeg ville ha sagt: «Kjenn etter hvor du har spenningene og forsøk å slappe av». Jeg tror det er enda bedre å ha en nøytral tilnærming. Bare legg deg ned og gjør ingenting. Bare observer. Det er ikke sikkert at du behøver å forsøke å slappe av. Spenningene vil du kanskje ikke merke noe til før de løsner.

Journalisten har ikke fått med at knærne skal bære bøyd og føttene være i bakken. Med knærne bøyd har du et mye bedre utgangspunkt og vil få mer ut av øvelsen. Det er oppgitt noen nettadresser i artikkelen (blant annet min), så det er å håpe at interesserte lesere finner mer informasjon om «aktiv hvilestilling» på nettet.

Artikkelen avsluttes med et lite hjertesukk fra Alexanderteknikk-elev Karine:
Jeg skulle så gjerne ønske at jeg hadde oppdaget dette tidligere. Da kunne jeg spart meg selv for mye smerte, og en god del penger.

Det har jeg hørt før.


Relaterte blogginnlegg:
Gratis julegave

Lenker 
Aktiv hvilestilling

Healing

Det var med en viss forventning jeg så programmet «Folkeopplysningen» på NRK denne uken. Programmet var overraskende balansert. Ut ifra tittelen hadde jeg forventet en mer vitenskapelig vinkling, mer vekt på forskning og dermed mer kritikk av healing. Men healerne i programmet fikk snakke relativt fritt og uimotsagt. Siden programlederen er fysiker hadde jeg spesielt forventet grundigere omtale av healeres bruk av ordet «energi».

Healing interesserer meg fordi jeg av og til får høre at jeg har helbredende eller «varme hender». Det er smigrende, for det betyr at vedkommende finner berøringen behagelig. På den annen side er det nesten en fornærmelse. Det jeg gjør med hendene er en ferdighet, en ferdighet jeg har brukt årevis på å trene opp. Fortsatt øver jeg hver eneste dag på å bli enda bedre. Det finnes ikke noe hokus pokus, bare hardt arbeid. "Varme hender" kan tolkes som at jeg ikke aner hva jeg driver med.

Alexanderteknikk-lærere bruker berøring for å kunne registrere hva som skjer i elevens kropp og hva eleven gjør. Vi bruker også berøring for å hjelpe til å omorganisere spenningsmønsteret i kroppen. Alt som skjer har høyst sannsynlig en normal fysiologisk forklaring. Ingen mystiske «energier». Ikke noe mer merkelig enn at jeg kan spille fiolin.

I «Folkeopplysningen» demonstrerte de fenomenet «priming». Healere utnytter ofte priming enten det er bevisst eller ubevisst. Som eksempel fikk vi se Snåsamannen som stadig spør: kjenner du varmen.
I programmet ble folk på gata spurt om de kjente at det klødde ekstra i nesa i dag. De svarte nei, men når de etterpå ble filmet uten at de visste det tok de seg på nesa. Spørsmålet hadde ledet oppmerksomheten dit.

Dette fenomenet kan være relevant i en Alexanderteknikk-time hvor vi jobber med små nyanser i muskelspenning og balanse. Når eleven gjør en bedre bevegelse er det farlig å spørre for spesifikt om eleven merket sånn eller sånn. Jeg stiller spørsmålet generelt, ofte sier jeg at det er helt greit om de ikke kjente noe. «Nei» eller «vet ikke» er gode svar. Målet mitt er at eleven begynner å se sammenhengen med hva hun/han tenkte og effekten det har på bevegelsene. Nyansene kan være vanskelige å observere og det er viktig å ikke lure seg selv. Da kommer man ingen vei.

Healere lurer seg selv. Da noen healere i Folkeopplysningen ble testet for om de kunne kjenne "energien" fra hendene til en annen person var det ren gjetning. Slike forsøk er gjort mange ganger, og ingen healere er i stand til å kjenne det de påstår å kjenne.
Når healere legger hendene på noen er det noe som skjer. Berøring kan ha sterke psykologiske og fysiologiske effekter, i tillegg til selvfølgelig placebo. Healing kan være sterkt beroligende, men det har altså helt naturlige forklaringer.

Av og til tenker jeg på hvor mye enklere det hadde vært å bedrive healing. Jeg kunne bare la eleven ligge på benken hele timen, legge hendene på og ta det helt med ro. Jeg kunne la være å forsøke å engasjere elevens mentale kapasitet, eller min egen. Det hadde bare vært kos. Jeg måtte sikkert ha lagt på prisen. Det som koster mer har som kjent større effekt. Det hadde vært lettjente penger.

Men som alle burde vite er ikke Alexanderteknikken terapi.


Relaterte blogginnlegg:
Alternativ idioti
Masseoverdose


Lenker:
Første episode av Folkeopplysningen
tv.nrk.no/serie/folkeopplysningen/kmte61006110/27-08-2012

Bloggeren Gunnar Tjomlid skriver om første episode av Folkeopplysningen og om hvordan healing faktisk virker.
Noen tanker om Folkeopplysningen og healing

En forklaring på «energi»:
Pseudovitenskapelige energier