I forrige innlegg sammenlignet jeg Alexanderteknikken med et trafikklys. Alexanderteknikken går ut på stoppe, tenke, bevege seg. Følger du denne planen vil du komme langt.
Men en allegorisk fremstilling blir sjelden nøyaktig. Det var noe som manglet.
Men en allegorisk fremstilling blir sjelden nøyaktig. Det var noe som manglet.
I finally adopted the following plan.
Supposing that the " end " I decided to work for was to speak a certain sentence, I would start in the same way as before and
(1) inhibit any immediate response to the stimulus-to speak the sentence,
(2) project in their sequence the directions for the primary control which I had reasoned out as being best for the purpose of bringing about the new and improved use of myself in speaking, and
(3) continue to project these directions until I believed I was sufficiently au fait with them to employ them for the purpose of gaining my end and speaking the sentence.
At this moment—the moment that had always proved critical for me because it was then that I tended to revert to my wrong habitual use—I would change my usual procedure, and
(4) while still continuing to project the directions for the new use I would stop and consciously reconsider my first decision, and ask myself, " Shall I after all go on to gain the end I have decided upon and speak the sentence ? Or shall I not ? Or shall I go on to gain some other end altogether ? "—and then and there make a fresh decision,
(5) either
not to gain my original end, in which case I would continue to project the directions for maintaining the new use and not go on to speak the sentence;
or
to change my end and do something different, say, lift my hand instead of speaking the sentence, in which case I would continue to project the directions for maintaining the new use to carry out this last decision and lift my hand;
or
to go on after all and gain my original end, in which case I would continue to project the directions for maintaining the new use to speak the sentence.*
Dette var Alexanders «master plan». Det var denne han fulgte når han jobbet med å bli kvitt uvanene sine, og som til slutt gjorde at han lyktes. Ved første gjennomlesning kan den virke komplisert. Alexander var ikke kjent for å skrive enkelt. Men kanskje kan den gjøres litt enklere?
Som du ser har Alexanders plan fem punkter. Første punkt er å la være å reagere på impulsen til å si en setning. Dette kalles «inhibition». Å la være å reagere på impulsen til å gjøre noe er en kunst. Du kan bruke mye tid bare på å studere dette første punktet. Her ligger et hav av muligheter til utforskning og selvutvikling. En god del problemer vil kunne forsvinne av seg selv når du lar være å reagere på impuls og gir deg selv litt tid.
Vær obs på nybegynnerfeilen det er å bruke muskelspenning for å stoppe seg selv fra å gjøre noe. La være å reagere betyr å la være å reagere.
Andre punkt er å tenke retninger eller «directions» for «the primary control». Det vil si å «la nakken være fri slik at hodet går fram og opp slik at ryggen blir lang og bred». Legg merke til at neste punkt sier nesten det samme. Det står det at han fortsatte å tenke retning til han følte han mestret det. Alexander øvde på dette. Han skriver at han noen ganger øvde på det i dager, uker og måneder. Både «inhibition» og «direction» er ferdigheter det går an å bli bedre i.
Legg også merke til at Alexander fortsetter å tenke «directions» hele veien videre, kontinuerlig, uansett hva han velger å gjøre.
I trafikklys-sammenligningen var tredje punkt å bevege seg. Men Alexander gjør noe annet. Etter å ha stoppet og tenkt retning, stopper han igjen. I punkt fire i planen står det at han stoppet og tenkte igjennom mulighetene han hadde. Deretter, i punkt fem står det at han tar et nytt valg og gjør ett av tre: enten la være å gjøre noe som helst, eller gjøre en annen bevegelse enn den han opprinnelig hadde tenkt, eller si setningen som planlagt. Han holdt alle muligheter åpne til øyeblikket han tok avgjørelsen.
Det Alexander oppnådde var å i alle sammenhenger beholde god koordinasjon uansett hva han valgte å gjøre. Ved å likestille valgene brøt han ned båndet mellom impuls og vanemessig reaksjon.
For å oppsummere kan Alexanders plan beskrives slik:
1) La være å reagere på et stimulus.
2) Tenke «retning», og fortsette å tenke retning hele veien.
3) Holde alle muligheter åpne og ta et valg.
Nå ser det litt enklere ut kanskje? Alexander skriver i en fotnote til sin plan:
This plan, though simple in theory, has proved difficult for most pupils to put into practice.*
Planen er enkel. Utfordringen er at den krever årvåkenhet og tålmodighet. Men det lønner seg å prøve den ut, om ikke annet så for å forstå hva Alexander mente. Det Alexander presenterer her er selve «Alexanderteknikken». Ifølge hans assistent, Walter Carrington, skal Alexander en gang ha sagt:
You think that the Alexander Technique is a physical thing; I tell you that it is the most mental thing that's ever been discovered.**
Så nå vet du det.
Hvis vi nå går tilbake til sammenligningen med trafikklyset i forrige innlegg, og omarbeider den, får vi følgende:
Du stopper for rødt lys. Du tenker «directions» for å bevare god koordinasjon uansett hva du gjør. Og i det du er i ferd med å få grønt lys tar du en ny avgjørelse og enten
- fortsetter i planlagt retning, eller
- gjør en uventet manøver, med potensiell fare for deg selv og andre, eller rett og slett
- blir stående, til stor irritasjon for dine medtrafikanter.
Sammenligningen mellom Alexanderteknikken og det som skjer i et lyskryss halter en smule. Jeg håper det ikke er slik du oppfører deg i trafikken. Det du ikke gjør i trafikken, men som er påbudt i Alexanderteknikken, er å holde alle muligheter åpne inntil du tar et valg.
Relaterte blogginnlegg:
Trafikklys
Referanser:
*Frederick Matthias Alexander (1932), The Use of the Self, s 45-46
**Walter Carrington (1994) Thinking Aloud, s 19
Som du ser har Alexanders plan fem punkter. Første punkt er å la være å reagere på impulsen til å si en setning. Dette kalles «inhibition». Å la være å reagere på impulsen til å gjøre noe er en kunst. Du kan bruke mye tid bare på å studere dette første punktet. Her ligger et hav av muligheter til utforskning og selvutvikling. En god del problemer vil kunne forsvinne av seg selv når du lar være å reagere på impuls og gir deg selv litt tid.
Vær obs på nybegynnerfeilen det er å bruke muskelspenning for å stoppe seg selv fra å gjøre noe. La være å reagere betyr å la være å reagere.
Andre punkt er å tenke retninger eller «directions» for «the primary control». Det vil si å «la nakken være fri slik at hodet går fram og opp slik at ryggen blir lang og bred». Legg merke til at neste punkt sier nesten det samme. Det står det at han fortsatte å tenke retning til han følte han mestret det. Alexander øvde på dette. Han skriver at han noen ganger øvde på det i dager, uker og måneder. Både «inhibition» og «direction» er ferdigheter det går an å bli bedre i.
Legg også merke til at Alexander fortsetter å tenke «directions» hele veien videre, kontinuerlig, uansett hva han velger å gjøre.
I trafikklys-sammenligningen var tredje punkt å bevege seg. Men Alexander gjør noe annet. Etter å ha stoppet og tenkt retning, stopper han igjen. I punkt fire i planen står det at han stoppet og tenkte igjennom mulighetene han hadde. Deretter, i punkt fem står det at han tar et nytt valg og gjør ett av tre: enten la være å gjøre noe som helst, eller gjøre en annen bevegelse enn den han opprinnelig hadde tenkt, eller si setningen som planlagt. Han holdt alle muligheter åpne til øyeblikket han tok avgjørelsen.
Det Alexander oppnådde var å i alle sammenhenger beholde god koordinasjon uansett hva han valgte å gjøre. Ved å likestille valgene brøt han ned båndet mellom impuls og vanemessig reaksjon.
For å oppsummere kan Alexanders plan beskrives slik:
1) La være å reagere på et stimulus.
2) Tenke «retning», og fortsette å tenke retning hele veien.
3) Holde alle muligheter åpne og ta et valg.
Nå ser det litt enklere ut kanskje? Alexander skriver i en fotnote til sin plan:
This plan, though simple in theory, has proved difficult for most pupils to put into practice.*
Planen er enkel. Utfordringen er at den krever årvåkenhet og tålmodighet. Men det lønner seg å prøve den ut, om ikke annet så for å forstå hva Alexander mente. Det Alexander presenterer her er selve «Alexanderteknikken». Ifølge hans assistent, Walter Carrington, skal Alexander en gang ha sagt:
You think that the Alexander Technique is a physical thing; I tell you that it is the most mental thing that's ever been discovered.**
Så nå vet du det.
Hvis vi nå går tilbake til sammenligningen med trafikklyset i forrige innlegg, og omarbeider den, får vi følgende:
Du stopper for rødt lys. Du tenker «directions» for å bevare god koordinasjon uansett hva du gjør. Og i det du er i ferd med å få grønt lys tar du en ny avgjørelse og enten
- fortsetter i planlagt retning, eller
- gjør en uventet manøver, med potensiell fare for deg selv og andre, eller rett og slett
- blir stående, til stor irritasjon for dine medtrafikanter.
Sammenligningen mellom Alexanderteknikken og det som skjer i et lyskryss halter en smule. Jeg håper det ikke er slik du oppfører deg i trafikken. Det du ikke gjør i trafikken, men som er påbudt i Alexanderteknikken, er å holde alle muligheter åpne inntil du tar et valg.
Relaterte blogginnlegg:
Trafikklys
Referanser:
*Frederick Matthias Alexander (1932), The Use of the Self, s 45-46
**Walter Carrington (1994) Thinking Aloud, s 19