Trafikklys

Å bruke Alexanderteknikken kan sammenlignes med det du gjør når du møter et trafikklys. Du stopper, venter, kjører.

Alexander fant ut at for å endre bevegelsesvaner måtte han først stoppe, det vil si la være å reagere på impulsen til å bevege seg. I Alexanderteknikken kalles dette for «inhibition». Vi kan si at du stopper for å tenke deg om.

Et trafikklys står vanligvis i et veikryss. Når du stopper får du muligheten til å bestemme deg for en ny retning. Vi bruker inhibition i Alexanderteknikken for å få muligheten til å gjøre bevegelser på en ny og bedre måte. Uten inhibition skjer det lite nytt, du fortsetter i samme retning som før. Inhibition gir mulighet til å kontrollere og regulere, akkurat som rødt lys er nødvendig for å kontrollere og regulere trafikken.

Fra rødt går trafikklyset til gult og grønt samtidig. I denne fasen forbereder du bevegelse, du tenker «direction» eller «retning». Direction er en tenkt indre bevegelse. Det er vanligst å formulere ideen som:

å la nakken være fri slik at hodet kan gå fram og opp slik at ryggen kan bli lengre og bredere

Dette er en preventiv mental beskjed. Eventuell unødvendig spenning vil trekke kroppen sammen, derfor intensjon om ekspansjon. Ønsket om ekspansjon skjer før bevegelsen, og fortsetter mens bevegelsen settes i gang. Samtidig gult og grønt er derfor et passende symbol.

Når du har grønt lys er det bare å kjøre på.

Helt til du får gult igjen. Gult kan være som å legge merke til at noe ikke helt stemmer, en mistanke om unødvendig spenning ett eller annet sted, og du må senke farten og forberede deg på å stoppe. I virkeligheten vil du ikke nødvendigvis fysisk stoppe helt opp når du tenker inhibition. Du «stopper» ved å la være å reagere på en impuls til å gjøre et eller annet. Det kan også skje underveis i en aktivitet. Men i praksis er det enkleste å stoppe helt opp, og veldig ofte er det også den mest nyttige løsningen. Stoppe for å tenke deg om.

Alexanderteknikken er å stoppe, tenke, bevege seg.

Til slutt må jeg legge til at sammenligningen med trafikklys fungerer ikke hundre prosent. Egentlig er inhibition og direction parallelle prosesser. Eksempelet med trafikklyset passer best når det er snakk om å gå fra å være i ro til å bevege seg. Ofte tenker vi også underveis når vi er i aktivitet. Da kan Alexanderteknikk-tenkningen ligne mer på å kjøre gjennom en rundkjøring.

Relaterte blogginnlegg:
Derfor har du en hjerne
To innfallsvinkler

Cochrane

The Cochrane Collaboration er et internasjonalt forskningssamarbeid som utgir metastudier av helserelatert forskning. En «metastudie» sammenfatter resultatet av mange studier. Svaret du får av en metastudie er det nærmeste du kommer gjeldende vitenskapelig sannhet.

Alexanderteknikken er nevnt hos The Cochrane Library i en artikkel om astma. Det er bare gjort en eneste studie på Alexanderteknikk og pust, og den er gjort på mennesker som ikke led av astma. konklusjonen til Cochrane er derfor:
The currently available evidence is insufficient to assess the potential for Alexander technique in the treatment of asthma.

Det som er interessant i artikkelen på The Cochrane Library er derimot definisjonen av Alexanderteknikken. Cochrane er en autoritet innen helse, og det Cochrane presenterer blir brukt som referanse når offentlige instanser skal skrive om Alexanderteknikken.

I artikkelen hos Cochrane står det om Alexanderteknikken at den:
has been defined as "lessons in proprioceptive musculoskeletal education (without exercises)" but can be more simply described as a type of taught physical therapy involving a series of movements designed to correct posture and bring the body into natural alignment with the object of helping it to function efficiently.

Her er det ikke bare én, men to definisjoner av Alexanderteknikken. Begge er feil. Begge er feil om vi skal være pinlig nøyaktige, og det synes jeg vi skal være. Begge definisjoner beskriver undervisningen av Alexanderteknikken, ikke selve teknikken.

Dette er ikke Cochranes skyld. Alexanderteknikk-lærere har i alle år brukt betegnelsen «Alexanderteknikk» om både teknikken og undervisningsmetoden. Ikke rart det blir rot.

Vi Alexanderteknikk-lærere har en jobb å gjøre der. Det kan dessverre ta sin tid, men det skal jeg skrive mer om en annen gang. Inntil videre må vi leve med å bli konsekvent misforstått.

Selve Alexander-«teknikken» står beskrevet i første kapittel av boken The Use of the Self. Der skriver Alexander om hvordan han måtte tenke i forhold til bevegelsene sine for å endre vaner. Han måtte bruke det vi kaller «inhibition» og «direction», som er en form for mentale ferdigheter.

Men tilbake til Cochranes beskrivelser av undervisnings-metoden. Her er det noe ganske interessant og ganske morsomt. Den første beskrivelsen lyder:
lessons in proprioceptive musculoskeletal education (without exercises)
Den er jo kjempefin. Her er det propriosepsjon, undervisning, og ingen øvelser. Kunne godt vært skrevet av en Alexanderteknikk-lærer.

Men så ser det ut som om forfatteren tenker at – nei, dette blir for avansert, må gjøre det litt enklere for at folk skal forstå hva det dreier seg om. Dermed kommer:
but can be more simply described as a type of taught physical therapy involving a series of movements designed to correct posture and bring the body into natural alignment with the object of helping it to function efficiently.
Nå er det plutselig «fysikalsk terapi». Det er så jeg får lyst til å rive meg i håret, kunne jeg bare fått tak.

«A series of movements»? Hva slags bevegelser? I en tradisjonell Alexanderteknikk-time kan bevegelser begrense seg til å sette seg ned og reise seg opp. Det er vel ikke en teknikk? Kanskje det siktes til å bevegelsene læreren gjør med elevens hode, armer og bein når eleven ligger? Men det finnes ikke noe fast regel for hvordan de bevegelsene skal være, ikke noen «serie» av bevegelser. Og det å bevege er egentlig valgfritt. Læreren behøver ikke å bevege noe som helst.

«Designed to correct posture and bring the body into natural alignement»? Jeg får skrekkelige assosiasjoner til Mensendieck.
Vi korrigerer ikke kroppsholdning, vi tar bort uvanene som gjør kroppsholdningen dårlig. Jeg forsøker med mine hender å hjelpe eleven til å holde mindre fast. Når eleven greier det, og særlig om han eller hun greier det under en bevegelse, vil «kroppsholdningen» normalt bli bedre.

Målet med undervisningen er, som beskrivelsen sier, å bedre funksjon. En av kildene til Cochrane-artikkelen er Wilfred Barlows «The Alexander Principle». «Alexanderprinsippet» er ifølge Barlow at bruk påvirker funksjon, use affects functioning. Prinsippet kan forklare eventuelle helsemessige effekter av Alexanderteknikken. Barlow var lege så det er naturlig at han legger vekt på dette, og det er bra at Cochrane fremhever dette prinsippet i sin artikkel.
Langt bak i Barlows bok står det et kapittel som heter «The Alexander Technique». Barlow bruker betegnelsen tradisjonelt, for å beskrive undervisningsmetoden og lærerens bruk av berøring. Ikke rart at Cochrane bruker betegnelsen på samme måte.

Cochrane forfølger oss. (Nei, jeg er ikke paranoid schizofren). Jeg var nylig involvert i arbeidet med å revidere utkast til ny tekst om Alexanderteknikken hos NIFAB, Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling. Deler av teksten var tydeligvis hentet fra artikkelen på The Cochrane Library. Det var for eksempel snakk om «et sett av bevegelser». Ellers var teksten fra NIFAB preget av dårlig oversettelse fra engelsk, symptomatisk når det gjelder offentlige instansers omtale av Alexanderteknikken.

Jeg er generelt skeptisk til kvaliteten på arbeidet til NIFAB. Cochrane, derimot, har ord på seg for å være grundige. Det kan bli lenge til Cochrane publiserer noe mer om Alexanderteknikken. God forskning tar tid. For å lage en metastudie, «Cochrane Review» som de kaller det, behøves flere studier av god kvalitet. Foreløpig er det bare gjort enkeltstudier av Alexanderteknikken, og foreløbig bare én av særlig størrelse, men flere er på vei. Kanskje en dag, om 10 eller 20 år, kan The Cochrane Library gi deg informasjon om Alexanderteknikken virkelig kan hjelpe mot astma, eller om det bare er ønsketenkning.

Relaterte blogginnlegg
Alexandersvada

Lenker
www.thecochranelibrary.com
Alexander technique for chronic asthma

Passiv bevegelse

Vi Alexanderteknikk-lærere møtes av og til for å utveksle erfaringer og øve «hands-on» på hverandre. Sist gang fortalte en av mine kolleger om en elev som hadde mislikt at han løftet hodet hennes ganske høyt når hun lå på benken. Vi eksperimenterte på hverandre for å prøve ut hvor høyt det var fordelaktig å løfte. Min kollega innrømmet at så høyt som han løftet hodet ville det påvirke pusten negativt.

Om du tar timer i Alexanderteknikk er det viktig at du sier ifra om du opplever noe som ubehagelig. Vi Alexanderteknikk-lærere trenger den informasjonen for å kunne tilpasse undervisningen.

Det kan være fristende for en lærer å bevege eller løfte litt ekstra i et forsøk på å få mer til å skje. Dette er et feilspor. Passiv bevegelse av eleven er strengt tatt ikke en nødvendig del av timen. Det avgjørende er kvaliteten av kontakt.

Passiv bevegelse kan likevel ha sin plass i undervisningsprosessen. Eleven kan på den måten bli mer bevisst på eget spenningsmønster, kan få hjelp til å gi slipp på spenninger og sist og aller viktigst – få erfaring og trening i å ikke spenne (inhibition).


Fysioterapi
I en tankevekkende artikkel i Fysioterapeuten, The Modernisation of Manipulative Therapy, blir fysioterapeutenes bruk av passiv bevegelse kritisert. Max Zusman fra Curtin University of Technology skriver:
«... the rationale for the delivery of selected parameters of therapeutic passive movement, have been seriously questioned».

«Given the widely available evidence it would seem no longer acceptable to imply that some or other «concept» of passive movement might be a rehabilitative end in its own right».

Dette er noe vi Alexanderteknikk-lærere bør tenke over fordi passiv bevegelse kan ha den faren at eleven blir passiv. Den faren er større jo mer av elevens vekt vi tar.

Forskjeller

Men det er viktige forskjeller på fysioterapeuters bruk av passiv bevegelse og det som skjer i en Alexanderteknikk-time. Det kan diskuteres om bevegelsene brukt i undervisningssammenheng egentlig er «passive».

Når eleven ligger på benken og læreren beveger for eksempel armen, er det elevens oppgave å ikke hjelpe til. «Å ikke hjelpe til» er ikke det samme som å slappe av. Å «slappe av» vil normalt innebære kollaps slik at armen blir tung. Når eleven lar være å gjøre noe gir han eller hun slipp på armen samtidig som muskeltonus bevares. Dette er trening i «inhibition». Alexander kalte det å arbeide med eleven i liggende stilling for «inhibition work». Mennesker som er svært anspente kan ha nytte av å få erfaring med å tenke «inhibisjon» mens de ligger. Det er lettere enn når de er oppreist.

Hva slags bevegelse læreren gjør, eller hvor stor bevegelsen er, er underordnet. En liten bevegelse kan være like effektiv som en stor. Min kollega hadde ikke behøvd å løfte elevens hode så mye som han gjorde.
Det avgjørende er kvaliteten på kontakt mellom lærerens hender og elevens kropp, som igjen avhenger av hvor godt læreren lykkes i å organisere seg selv, sitt eget muskelskjelett-system. Her er et definitivt skille mellom det en fysioterapeut gjør og det en Alexanderteknikk-lærer gjør.

Det er en direkte sammenheng mellom hvor godt eleven er i stand til å la være å hjelpe til, og hvor mye læreren selv er i stand til å anvende inhibisjon. Dette blir tydeligere jo mer anspent eleven er. Den samme bevegelsen utført av noen som ikke har utdannelse som Alexanderteknikk-lærer vil ikke gi eleven den samme muligheten til inhibisjon, selv om bevegelsene i det ytre synes identiske.

Mennesker som er svært stressa og anspent trenger å lære seg «inhibition». Å kunne la være å gjøre noe er selve nøkkelen til kontroll. «Passive bevegelser» kan gi en mulighet til å utvikle denne ferdigheten. Passive bevegelser kan derfor være nyttige, men selvfølgelig bare om de er del av en større læringsprosess.

Arbeidsmodeller

Ulikheten i Alexanderteknikkens og fysioterapiens former for «passive bevegelser» kommer av ulike arbeidsmodeller. Fysioterapien bygger på en «biomekanisk» modell. Når en fysioterapeut bruker passive bevegelser er det for å modifisere struktur. Endret struktur skal gi endret funksjon.

Alexanderteknikkens arbeidsmodell er konseptet om «bruk». (Jfr tittelen på Alexanders bok «The Use of the Self). En Alexanderteknikk-lærer kan bruke passive bevegelser for å kommunisere med elevens «bruk» av seg selv, med hvordan eleven gjør noe. Endret bruk gir endret funksjon.

Å endre struktur er passiv behandling. Å endre bruk avhenger av læring.

Lenker
Kronikk i fysioterapeuten 5/12

The Modernisation of Manipulative Therapy

Relaterte blogginnlegg

Fysioterapiens blindsone

Revolusjon og diktatur

I verdenshistorien er det ikke uvanlig at revolusjon og frigjøring blir etterfulgt av diktatur og totalitært styre. Russland er et typisk eksempel.

Omveltninger på det personlige plan kan kjøre i samme grøfta. Når du endrer måten du gjør ting på kan gamle uvaner lett erstattes med nye. Overbevisningen om at den nye måten er korrekt og riktig kan være sterk, og den nye, totalitære uvanen, enda vanskeligere å bli kvitt enn den gamle.

Jeg har sett tendenser til slikt flere ganger med elever som har drevet med Feldenkrais. I timen har vi kanskje jobbet med en bestemt bevegelse eller aktivitet, og så viser eleven meg «Feldenkrais-måten» å gjøre det på.

Eleven har misforstått Feldenkrais-metoden. Med Feldenkraismetoden utforskes alle mulige bevegelsesmuligheter med den hensikt å gi større valg og større frihet. Å plukke ut en bestemt «riktig» måte å gjøre bevegelsen på strider mot konseptet.

Når du lærer Alexanderteknikk møter du samme fare. Du kan få inntrykk av at måten en bevegelse utføres på i timene er den eneste riktige, om ikke læreren er flink til å variere aktivitetene. Problemet forsterkes gjennom alle bøkene om Alexanderteknikk som viser «riktig» og «gal» bevegelse. Hensikten kan være god. Bildene i bøkene kan gi en idé om hva slags uvaner som er alminnelige. Dessverre finnes mange elendige bøker hvor det hevdes at det faktisk finnes en «riktig» måte å gjøre ting på. At du skal sette deg ned for å ta på skoene og ikke prøve å balansere på ett bein, er et eksempel jeg hørte om nylig.

Flere farer lurer for Alexanderteknikk-eleven. I læringsprosessen kan det av og til være nyttig å senke tempoet i en aktivitet. Et roligere tempo kan gi større mulighet for å bli bevisst spenninger og dermed gi mulighet for å unngå dem. Men valget om ikke å spenne, det vi kaller «inhibition», kan forveksles med det å gjøre ting langsomt, dermed blir sakte bevegelse et slags ideal.
Hastigheten på bevegelsene har til syvende og sist ingenting å si. Du kan stramme mye unødvendig selv om du beveger deg sakte. I noen sammenhenger blir det faktisk lettere å stramme mer. Du kan tenke inhibition så mye du vil uten at tempoet på bevegelsene nødvendigvis blir langsommere. I noen tilfeller, når unødvendig spenning hemmer bevegelse, kan bevegelsen til og med bli raskere.

Noe av det første du lærer når du tar timer i Alexanderteknikk er hvor viktig og nyttig det er å kunne la være å spenne nakkemusklene unødig. Dette kan misforstås dithen at du ikke tør å bevege hodet for ikke å stramme nakken. Du kan selv prøve ut hvilken konsekvens det har å ikke bevege hodet i det hele tatt når du skal gjøre noe. Du blir garantert stiv i bevegelsene. «Alexandroid» kaller vi det.

Alexanderteknikken har ett eneste mål: frihet til valg. Alexanderteknikken er anti-totalitær. Så lenge du følger prinsippene (inhibition/direction) kan du gjøre hvilken som helst bevegelse. Det er ikke hvilken bevegelse du gjør som teller, men kvaliteten på bevegelsen. Om du vil kan du velge å gjøre noe på en vanskelig måte, eller fysisk tyngre måte, eller på en måte som gir større utfordring for balansen. Jo mer utfordrende aktiviteten er, jo viktigere og nyttigere blir Alexanderteknikken. Alexanderteknikken gjelder mer, ikke mindre.

Politiske omveltninger kan føre med seg anarki og lovløshet. Diktaturet som gjenoppretter lov og orden kan føles trygt og godt (så lenge du ikke protesterer). Gjennomlever du store endringer i koordinasjon og kroppsfølelse kan det også føre til følelse av usikkerhet og et ønske om faste holdepunkter. Det faste holdepunktet i Alexanderteknikken er tenkeprosessen, inhibition/direction. Alt annet er valgfritt.

Relaterte blogginnlegg
Har du noe valg?

Treiginger?

Fysioterapiens blindsone

Jeg har mye indirekte kontakt med fysioterapeuter. De fleste av mine elever har på ett eller annet tidspunkt gått til behandling. En av dem var til fysioterapeut nå nylig. Diagnosen han fikk var at skuldrene var for langt fram og at brystet var anspent slik at pusten ikke slapp til. Foreslått kur var øvelser for å styrke muskler mellom skulderbladene slik at skuldrene ble dradd mer bakover, og pusteøvelse for å få mer bevegelse i brystkassen.

Dette er et veldig typisk eksempel på hva fysioterapeuter kan foreslå. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor forslagene var dårlige.

Hvorfor kommer skuldrene forover? Jo, fordi du gjør noe med armene, og armene bruker du for det meste foran kroppen. Når min elev skriver på PC har han tendens til å synke sammen, lene seg tungt på håndleddene og bruke mye unødvendig spenning i armer, hender og fingre. I alle fall noe av årsaken til skuldrenes posisjon er uhensiktsmessig bruk av krefter.
Uansett hvor mye du styrker musklene mellom skulderbladene, eller øver på å dra skuldrene bakover, vil det ikke fjerne uvaner knyttet til for eksempel bruk av PC. Intensjonen bak bevegelsene er ikke endret og vanene vil forsatt være der.

Om du klarer å endre skuldrenes posisjon gjennom å trene vil skuldrene bare bli dradd forover igjen den dagen du slutter å gjøre øvelsene. Har du lyst til å trene resten av livet på å dra skuldrene bakover? Hvorfor ikke bare slutte å dra dem forover?

Og hvor mye bakover er tilstrekkelig? Det finnes det ikke noe svar på, for vi kan være ganske ulike av kroppsbygning. Jeg vil tippe på at du får ulike svar avhengig av hvilken fysioterapeut du spør.

Fysioterapeutens observasjoner var korrekte, men diagnosen var ufullstendig fordi den ikke tar hensyn til hvordan eleven "bruker" seg selv. Forslagene til behandling/treningsopplegg blir dermed langt fra ideelle.

Grunnen til at min elev gikk til fysioterapeut er at han er sykmeldt på grunn av senebetennelse i armene. Han er over akuttfasen og prøver nå å komme seg tilbake i jobb. Etter bare noen få timer i Alexanderteknikk er skuldrene mykere og smertene lavere. Fysioterapeutens forslag til øvelser ville bare ha gjort skuldrene strammere og sirkulasjonen dårligere.

En avgjørende faktor for hvor du har skuldrene er hvordan du organiserer forholdet mellom hodet, nakken og ryggen, eller «kroppsholdningen» som normale mennesker pleier å si. Når han går har min elev for vane å stramme i nakken og skyve hodet forover. Øverste del av ryggsøylen følger etter og dermed kommer skuldrene også forover. Når min elev følger noen enkle instrukser lar han være å stramme nakken og dis-koordinere kroppen når han går. Han går mer oppreist, og umiddelbart endres skuldrenes posisjon slik at de er nærmere ryggen, der de hører hjemme.

Når han er mer oppreist er brystkassen mindre sammentrykt og mer åpen. Pusten har mulighet for å slippe til der den skal.

Min elev er utålmodig etter å komme seg tilbake i jobb. Han prøver alt mulig rart, trener og holder på. Det blir fort mye stress. En pusteøvelse kan være bra å bruke til å stresse ned, men pusteøvelser skaper oftest flere problemer enn de løser.
Pusteøvelser for å øve på å puste på en bestemt måte er spesielt risikable. De fører lett til unødvendig spenning i nakken, skuldrene og korsryggen. Eleven det er snakk om har tendens til å få korsryggsmerter.

Trening er nyttig. Fysioterapeuter gjør en viktig og nødvendig jobb ved rehabilitering etter skade og sykdom. Min elev har nytte av trening for armene. Men størst innflytelse har kvaliteten på bevegelsene han gjør til daglig. God kvalitet på bevegelser er det som skal til for å koordinere muskeltonus i rygg, nakke, skuldre og armer, forbedre kroppsholdning og frigjøre pusten.

Alexanderteknikken går ut på å la være å gjøre det som er unødvendig, avlære uvaner. I stedet for å gjøre mer forsøker vi hele tiden å gjøre mindre. Når du har å gjøre med et selvorganiserende system som den menneskelige organisme er det mer effektivt å ta bort det unødvendige enn å sette inn kompenserende tiltak. Avlæring er nøkkelen.

Fokus på avlæring er noe av det jeg synes mangler i repertoaret hos fysioterapeuter. De legger heller til enn å trekke fra. Øvelsene som fysioterapeuter gir til pasientene fungerer nærmest som krykker. Kan være gode om de behøves, men ofte unødvendige. Jeg har liten tro på at fysioterapeutenes praksis vil forandre seg med det første. Det er noe ved selve forståelsesmodellen til fysioterapien som er feil. Mer om det en annen gang.

Relaterte blogginnlegg:

Skuldermyter
Vond nakke?