Så gjør vi så

- når vi stryker vårt tøy

Jeg vokste opp i et møblert hjem hvor vi holdt både Misjonen og Vårt land. I tillegg hadde jeg to bestemødre med personlig erfaring fra tiden da frisk luft, sunn kost og god hygiene var eneste motmiddel mot tuberkulose. Faste ritualer for husarbeid er jeg derfor indoktrinert med fra tidlig alder. Arvelig og miljømessig belastet finner jeg tilfredsstillelse i en viss grad av orden og renslighet, og jeg har alltid trivdes med å gjøre husarbeid. Med ett unntak: å stryke klær.

Mitt vanskelige forhold til stryking kan skyldes en kledelig mangel på forfengelighet, men mest ærlig er å si at jeg stort sett har gitt blaffen. Så lenge klærne er behagelige å ha på, er rene og uten huller, betyr ikke skrukkene så mye. De retter seg jo ut etterhvert. Det meste i alle fall.

Da jeg ble Alexanderteknikk-lærer innså jeg nødvendigheten av å være noenlunde presentabel. Jeg begynte å stryke klær noe oftere. Enda oftere er det blitt i løpet av det siste året eller så. De kjære gamle tørkeskapene fra 50-tallet i gårdens vaskekjeller ble kondemnert. Nå bruker vi tørketromler og mere krøll er garantert.

Konfrontert med problemet har jeg måttet ta et oppgjør med mitt forhold til stryking av klær. En lærerik prosess og jeg vil gjerne dele noen betraktninger.


End-gaining
Det første jeg innså ved nærmere ettertanke var at mitt forhold til stryking var preget av det som i Alexanderteknikken kalles «end-gaining». Fordi jeg ikke likte aktiviteten noe særlig ville jeg bare bli ferdig så fort som mulig. Opmerksomheten var ikke på det som skulle til, og det ble bare mer krøll. Å trykke jernet på tøyet og håpe på det beste funker dårlig. Stryking ble ikke noe gøy når resultatet var tvilsomt.

Alt gikk så meget bedre når jeg bestemte meg for å ta den tida jeg trengte. Om jeg ikke hadde så mye tid bestemte jeg meg for å bare stryke litt om gangen. Bare det å ha bestemt meg for å være oppmerksom på hvordan jeg utførte bevegelsene var nok til at bevegelsene ble mer hensiktsmessige, og at jeg ble i stand til å behandle hvert plagg mer hensiktsmessig.

Å gjøre bevegelsene litt langsommere er også en stor hjelp i seg selv. Strykejernet får bedre tid til å virke om du ikke beveger det for fort. Det samme gjelder støvsuging, en aktivitet forbausende mange uttrykker aversjoner mot.


Hands-on
Det slo meg at å stryke klær minner om den jobben jeg gjør når jeg har hendene på en elev som ligger i «aktiv hvilestilling». På en måte så «glatter» jeg ut muskelsystemet til eleven som ligger på benken. På samme måte er det å bruke hånda til å glatte til og legge til rette tøyet er en ganske viktig del av det å stryke klær. Kontakten mellom hånda og eleven, eller hånda og tøyet, må være der. Forskjellen er at når jeg underviser Alexanderteknikk «hands-on» holdes kontakten konstant, jeg beveger ikke hånda i forhold til kontakten.
Når du stryker lønner det seg å følge med på hva som skjer med tøyet ikke bare der hånda eller strykejernet er. I Alexanderteknikken er det som skjer bortenfor kontakten, og i andre deler av kroppen, enda viktigere.


Monkey
Grunnlaget for det en Alexanderteknikk-lærer gjør med hendene er «monkey». En dynamisk posisjon med knærne litt bøyd og lang og bred rygg. Det er det beste utgangspunktet for å stryke klær også. Du kan være myk og bevegelig. Er beina stive vil ryggen måtte gjøre bevegelsene beina skulle ha gjort. Du får lett kollaps i overkroppen og spenninger i nakken, og du må gjøre mer av jobben med armene. Om du kan gjøre en god monkey blir jobben mye lettere.

Du er ikke i monkey hele tiden. Det er fint å komme opp i oppreist stilling innimellom. Det blir ganske naturlig når du må flytte på tøyet. Da kan du ta deg et øyeblikks tid til å tenke lengde og bredde når du går ned i monkey igjen.


Means-whereby
Når jeg hadde mer oppmerksomhet mot hvordan jeg stryker klær, «means-whereby», ble resultatene bedre. Ikke sånn superbra, min kjære bestemor Einara ville neppe vært særlig imponert, men godt nok til at jeg var mer fornøyd. Men viktigst er at med oppmerksomhet mot prosess ble aktiviteten mye mer interessant og mer verdt å bruke tid på. Skrukkene i skjorta er fremdeles underordnet.

Til slutt må det legges til at det finnes en annen løsning på strykeproblemet: strykefrie klær. Grunnen til ikke å gå med strykefritt er at skjorter av ren bomull er mye mer behagelige å ha på seg. Jeg har bare ei strykefri skjorte for øyeblikket. Den kommer jeg antagelig til å bruke på julaften. Ingen stryking på meg i juleferien altså.

God jul!

Derfor har du en hjerne

Har du 20 minutter til overs og vil ha et alternativ til å surfe på hjernedødt søppel i nettavisene kan du gå til ted.com. Der finner du korte foredrag om alt mulig innen vitenskap, design og samfunnsforhold, og et og annet kunstnerisk innslag.

Nylig kom jeg over et foredrag av hjerneforskeren Daniel Wolpert med tittelen «The Real Reason for Brains». Han stiller spørsmålet: hvorfor har vi egentlig en hjerne? Han hevder det er for å produsere komplekse og tilpassede bevegelser.

Som en illustrasjon forteller han om det som på norsk kalles sekkedyr eller sjøpung. På larvestadiet svømmer dyret rundt i havet. Når det finner et sted på havbunnen der det kan slå seg ned, fortærer dyret sin egen hjerne. Når bevegelse ikke lenger er nødvendig er hjernen overflødig.

Bortsett fra det å svette er all interaksjon med verden rundt deg avhengig av at du beveger deg ved hjelp av muskler. Bevegelse er altså ganske viktig her i livet, men på en måte nedvurdert fordi vi lager et kunstig skille mellom tenkning og bevegelse. Et skille Frederick Matthias Alexander var en innbitt motstander av.

Som Wolpert påpeker har vi fremdeles relativt dårlig forståelse av hvordan vi greier å bevege oss som vi gjør. Bevegelser er uhyre komplekse fenomener fordi det hele tiden dreier seg om mange usikre faktorer. Hver bevegelse involverer mange ledd, muskler og bindevev + vår mentale tilstand og ytre faktorer. Sanseinformasjonen er unøyaktig og full av «støy», det samme er signalene som styrer musklene. Bevegelser er aldri helt nøyaktige men viser stor variabilitet.

Wolpert presenterer en enkel modell for hva som skjer i hjernen når vi beveger oss. Vi bedriver en praktisk form for sannsynlighetsregning der vi forutsier nye bevegelser på grunnlag av tilgjengelig sanseinformasjon og tidligere erfaringer. Ut ifra modellen er det lett å se hvorfor Alexanderteknikken er så nyttig.

Våre erfaringer er hva våre vaner og uvaner er skapt av. Når du så skal beregne bevegelser ut ifra erfaring vil du bruke unødvendig muskelspenning hvis det er det du er vant til. Men ikke bare det. Sanseinformasjonen du mottar blir også tolket i forhold til dine vaner. Et typisk eksempel er når en elev i en Alexanderteknikk-time endelig opplever å stå oppreist og tolker posisjonen som at han eller hun lener seg bakover. Det vanemessige «oppreist» var egentlig foroverlent.

Vi beveger oss i forhold til erfaring og sanseinformasjon og begge deler er farget av våre vaner. Vi har et dobbelt problem. Alexander skrev mye om dette i sin andre bok, Constructive Conscious Control. Der skriver han om «sensory appreciation», som kan oversettes med sanseoppfatning eller sansetolkning. Det er veldig interessant at Wolpert bruker ordet «beliefs» i forhold til bevegelser vi planlegger. Det gjorde ofte Alexander også.

Løsningen Alexander presenterte for å fri seg fra vanenes eventuelle negative innflytelse var:
1) å stoppe eller la være å reagere (inhibition)
2) projisere preventive ordrer (directions) og
3) fortsette med dette under utførelsen av bevegelsen.
Dette høres sikkert komplisert ut, men er stort sett mye enklere enn du skulle tro. Det du oppnår er å redusere muligheten for å bruke unødvendig muskelspenning. Sagt på en annen måte reduserer du mengden av «støy» i prosessen. Ifølge Wolpert er det akkurat det vi er ute etter når vi beveger oss. «And the fundamental idea is you want to plan your movements so as to minimize the negative consequence of the noise»

Alexanderteknikken er forbedrer kvaliteten på bevegelser. Det er derfor vi har Alexanderteknikken.


Lenker
The Real Reason for Brains

Relaterte blogginnlegg
To innfallsvinkler
Tenke først

Vond nakke?

Av og til blir jeg provosert.
Jobben min går ut på å lære mennesker til å ta bedre vare på seg selv ved å bevisstgjøre dem på hva de gjør når de beveger seg. Derfor blir jeg provosert når noen oppfordrer til øvelser som må regnes som selvskading.

Denne uken ble jeg provosert av en artikkel på nrk.no med overskriften «Vond nakke? Dette kan hjelpe». Det var særlig en av videosnuttene som fulgte artikkelen som provoserte meg. Da jeg fikk studert selve artikkelen nærmere var den bedre enn førsteinntrykket. Noen gode poenger, noen dårlige, og verdt å se nærmere på.


Ergonomi
Artikkelen handler om vond nakke hos kontorarbeidere. Da er ergonomi et naturlig tema. Ergonomi er arbeidsområdet for ergo- og fysioterapeuter og ligger litt på siden av Alexanderteknikken. Jeg ser på hvordan du bruker krefter uansett situasjon og posisjon. Men det er enkelt for en Alexanderteknikk-lærer å se hva som kan være god tilpasning. Artikler om Alexanderteknikken inneholder ofte ergonomiske tips.

En god ergonomisk løsning gjør alt mye lettere og enkle endringer kan gi god effekt. Tipsene i artikelen om innstilling av stol, bord og skjerm kan være en god pekepinn. Betenkelig er det at dette presenteres som «riktig» arbeidsstilling. Hvis den beskrevne stillingen er den eneste du har på repertoaret er du ille ute.

At god posisjon ikke betyr god kroppsbruk vises tydelig i videoinnslaget hvor manuellterapeuten viser «riktig sittestilling». Brystkassa til terapeuten er kollapset ned mot magen. Trykket mot sitteknutene blir ikke videreført opp gjennom ryggsøyla på en god måte. I siste halvdel hvor han viser uttøyning av underarmer kan du se hvorfor – han balanserer ikke på sitteknutene, men sitter nesten bak på halebeinet. Med en godt tilpasset stol kan du komme unna med slikt ganske lenge, men ikke et helt arbeidsliv.


Uttøyning 

Tøyningsøvelsene som vises er ganske greie. Problemet er at uttøyning presenteres som en «løsning». Det er i beste fall en nødløsning.

I faktaboksen står det: «Er nakken vond, bør du tøye nakken på begge sider hver dag.»
Du kan selvfølgelig gjøre det, forutsatt at du gjør det på en god måte. Videoen øverst på siden viser uttøyning av nakken utført på en halvdårlig måte. Terapeuten strammer i nakken og halsen når han legger hånda på skulderen, og trekker haka ned. Det er unødvendig. Utnytt heller hodets egen vekt når du skal tøye.

Men vond nakke er symptom på et problem som aldri kan løses ved å tøye. Du må finne årsakene til at du spenner nakken.



Syn, hodebalanse og kjeve
Artikkelen nevner dårlig syn som en mulig årsak til vondt i nakken. Å få sjekket synet er en god ide. Men vær også klar over at å lene seg forover for å «se bedre» er en normal reaksjon hvis du leser noe som oppleves som tungt å forstå. En unødvendig reaksjon kan ha skylda like mye som øynene.

Artikkelen har også rett i at spenninger i kjeven kan være indikasjon på at hodet blir dradd ut av balanse, og at det er en sammenheng mellom spenninger i kjeven og spenninger i nakken.

Så står det: «For å unngå dette kan du tenke at du har en snor festet på toppen av hode, og at noen drar oppover i snoren. Da vil hode plasseres i en optimal posisjon»

«Snoren» er en idé fra Taiji og kan ha en positiv effekt. I Alexanderteknikken har vi en parallell i «la nakken være fri, slik at hodet kan gå fram og opp, slik at ryggen kan bli lang og bred». Dette er mentale beskjeder og ikke noe du skal gjøre. Det er først og fremst preventive tanker. Hodet ditt vil alltid være i en optimal posisjon så lenge du ikke har gjort noe unødvendig. Jeg vil tippe at for 5 av 10 vil ideen om en «snor» føre til at de gjør noe muskulært og dermed til mer spenning.

Med «fri nakke» og «lang og bred rygg» kan du godt lene deg forover på stolen av og til uten å stramme nakken mer enn nødvendig. Forutsetningen er at du kan balansere på sitteknutene (i motsetning til personen i videoen). Spenningsnivå i nakke og rygg vil øke noe, men så lenge det er dynamisk spenning er det en fin avveksling.


Lave skuldre
I artikkelen hevdes det at «mange av dem som føler seg stive i nakken faktisk har for 'lave' skuldre». En interessant hypotese som godt kan være riktig. Enda mer interessant blir det når det påstås at: «Dette oppstår hos en stor gruppe som sitter med for lite støtte under albuene eller overdriver nakketøyninger.»

Å tøye nakken mye er altså skadelig. Men hvor mye er for mye? Det er det selvfølgelig umulig å si. Det beste er derfor å droppe nakketøyning og heller lære seg å la være å stramme nakken. Om du har behov for uttøyning kan du heller bruke «aktiv hvilestilling» hver dag. «Aktiv hvilestilling» vil gjøre nakketøyning relativt overflødig i løpet av et par uker.

Jeg er enig med artikkelen i at stress antagelig er en viktigere faktor ved høye skuldre enn ved lave, men å hevde at lave skuldre er forårsaket av mangel på støtte under albuene er bare tull.

Det går utmerket an å bruke hender og armer uten støtte under albuene, og fortsatt beholde integrasjonen i muskel-skjelett-systemet. Det er slik vi er ment å fungere. Drar du skuldrene ned er det et symptom på feil bruk. Mangel på støtte kan aldri være årsaken. Støtte under albuene vil kanskje hindre deg i å dra skuldrene ned, men det vil ikke gjøre noe med hvor bra eller dårlig du bruker kroppen din.

Og så kommer det som virkelig provoserte meg: Du skal kompensere for dine «lave skuldre» ved å gjøre nakkeøvelsene du kan se i den siste videoen.

Den første øvelsen er forsåvidt grei – å løfte armene over hodet. En bevegelse som er veldig fin å gjøre hvis du sitter mye ved datamaskinen. Problemet er måten den utføres på. Hva er vitsen med å stramme nakken? Skulderen og skulderbladet vil jo automatisk bevege på seg om du løfter armene rett over hodet. Det kan normalt ikke unngås om du da ikke holder skulderen aktivt nede.

Den andre øvelsen er verre. Her legges hendene på hodet og så skal du derfra heve hender, armer og skuldre rett opp og holde dem der i fem sekunder. Vær så snill å ikke drive på med slikt. Dette er ikke noe du behøver å øve på. Du øver bare på å stramme i nakken. (Du kan gjøre øvelsen en gang for moro skyld for å se om du kan gjøre den bedre enn terapeuten.)

Hvor lenge/mye skal man gjøre disse øvelsene? Når er nakkemusklene stramme nok? Selvfølgelig helt umulig å si. Og vil disse øvelsene gjøre at du ikke lengre drar skuldrene ned når du gjør andre ting? Selvfølgelig ikke. Vanene du har er uløselig knyttet sammen med intensjonen for bevegelsen. Her er intensjonen å heise skuldrene. Hvis du har for vane å dra skuldrene ned gjør du antagelig det med intensjon om å gjøre noe med hendene. En helt annen historie, som krever en helt annen løsning.

La skuldrene være der de er. Ikke dra dem noe sted, ikke ned, ikke opp, ikke bakover, ikke forover. Justér heller bruken av resten av mekanismen.

Du kan lese mer om skuldre i blogginnlegget Skuldermyter


Pust, pauser og bevegelse

Som det står i artikkelen kan det å slippe til pusten gjøre at skuldrene faller på plass av seg selv. Det er et godt poeng å observere pusten først, og så eventuelt skuldre.

Det er fint å fokusere på pust innimellom for å oppleve kontroll og redusere stress. Jeg vil derimot ikke anbefale å utføre pusteøvelser som beskrevet i artikkelen. Drar du pusten mye inn vil du bare bli mer anspent. Det holder lenge å puste ut.

De beste og sikreste rådene i artikkelen er å ta ofte nok pauser og bevege seg innimellom, gjerne legge seg ned også, hvis det er mulig. Et eksempel på hvordan Alexanderteknikken kan brukes i den sammenhengen kan du lese om her: Sykefravær ned med 43 prosent

Som oppsummering kan vi si at pauser og bevegelse er absolutt det enkleste og beste, tøyningsøvelser og styrkeøvelser er tvilsomme.

Til slutt må det sies at andre forhold enn de rent fysiske kan være årsaken til vond nakke. I artikkelen står det: «Negativt stress på jobben er for mange hovedårsak til plager. Finn ut hva som gjør deg stresset på jobben og gjør noe med det.»

Uttøyning og styrkeøvelser kan ikke gjøre noe med stress. Det kan derimot Alexanderteknikken. Men det blir et annet blogginnlegg.


Lenker:
Vond nakke? Dette kan hjelpe

Relaterte blogginnlegg:
Skuldermyter

Sykefravær ned med 43 prosent

Bøy og tøy

Bli kvitt jobbsmertene