Innlegg nr 100

Da jeg gikk på skolen kunne jeg ikke fordra å skrive stil. Det var det verste jeg visste. Nå har jeg skrevet en slags stil nesten hver uke i to år, frivillig. Dette er blogginnlegg nummer 100.

Det nest verste på skolen var engelsk, mye takket være noen elendige lærere. Men jeg endte opp med å bo i England i tre år, og nå leser jeg nesten bare bøker på engelsk.

Under utdannelsen i England var det veldig lite skriftlige oppgaver. Det meste foregikk muntlig. Vi hadde bare én større skriftlig oppgave på tre år. Det kunne med fordel vært flere akademiske utfordringer. Å formulere tanker skriftlig er sunt for forståelsen av et fagfelt.

Det meste jeg gjorde av skriving under Alexanderteknikk-utdannelsen var notater angående egen progresjon, noe jeg har fortsatt med. Jeg kan anbefale aller som tar timer i Alexanderteknikk å skrive notater. En ny innsikt kan komme flere ganger når du har skrevet den ned.

En av lærerne jeg hadde under utdannelsen rådet oss til å skrive noe om Alexanderteknikken hver uke, en definisjon av teknikken eller forklaring på et av prinsippene. Å forklare teknikken enkelt og presist er en utfordring. Vi alexanderlærere må kunne gjøre det på sparket når noen spør. Da er det en fordel å ha øvd på forhånd. Enkle forklaringer sitter langt inne når du vet mye om teknikken. Du vil gjerne ha med alt, og at alt skal være helt riktig.

En av grunnene til at jeg ville bli Alexanderteknikk-lærer var ønsket om å kunne demonstrere Alexanderteknikken med hendene. Da slapp jeg jo å bruke tid på å forklare med ord, trodde jeg. Der tok jeg grundig feil. Jeg bruker hendene ganske mye når jeg underviser og prater ikke alltid så mye. Men valg av ord blir ikke mindre viktig av den grunn. Kanskje blir det tvert imot viktigere å ha et bevisst forhold til ordene når jeg først bruker dem.

Når jeg hadde fullført min alexanderlærer-utdannelse hadde jeg ikke noe språk å undervise med. Jeg hadde holdt på med Alexanderteknikken i ti år, og så og si alt hadde foregått på engelsk. Så og si ingenting skriftlig fantes på norsk, og fortsatt finnes lite. Hjemmesiden min og denne bloggen er antagelig det mest omfattende skriftlige materiale som finnes på norsk om Alexanderteknikken.

Jeg brukte noen år på å begynne å finne min måte å forklare ting på. Å skrive blogg er en fortsettelse av den prosessen. Ord og beskrivelser endrer seg i takt med erfaring og innsikt.

Det er sider ved Alexanderteknikken det er vanskelig å beskrive med ord, men jeg synes jeg kommer ganske langt ved å gjøre det enkelt. Fullkomment blir det aldri.

Det ligger begrensninger i selve språket også. Ordet «kropp» er et godt eksempel. Jeg mener sjeldent bare den fysiske massen når jeg bruker ordet «kropp» i bloggen. Alexander selv kunne finne på å skrive «psycho-physical mechanism». Mer korrekt, men en smule tungvint.

Når jeg begynte å blogge hadde jeg ingen klar forestilling om hvilken form bloggen skulle ha. Jeg hadde bare mange ideer jeg ønsket å formidle, og en blogg virket som et passende medium.

Ideer til det jeg skriver kommer ofte fra timene. Når jeg gir meg selv i oppgave å forklare hva jeg mener, ser jeg ofte nye sider og sammenhenger. Denne muligheten for refleksjon har for meg vært det viktigste ved bloggen.

Intensjonen er også at elever skal ha utbytte av å lese innleggene. Ting vi snakker om på en time kan jeg fremstille mer systematisk skriftlig. Å forklare noe grundig på en time kan rett og slett bli kjedelig og være bortkastet tid.

Jeg var veldig fornøyd når jeg fant ut at jeg kunne legge inn en søkefunksjon. Dessverre fungerer ikke google-funksjonen optimalt. Den viser ikke alltid alle treff for et ord. Jeg pusler med tanken om å lage ei arkiv-liste ordnet etter tema. Kanskje får jeg gjort det i løpet av sommeren. Med en oversikt over tema kan bloggen brukes som referanseressurs til undervisningen.

Jeg hadde kanskje en idé om at bloggen kunne være et markedsførings-verktøy. Slik har det ikke blitt. Delvis er det fordi jeg ikke har drevet PR for bloggen, men også fordi lite av innholdet er ment som introduksjon til Alexanderteknikken.

En stor del av innleggene er skrevet for dem som allerede har kjennskap til teknikken. Noen blogginnlegg er til og med skrevet mer med tanke på andre lærere enn på elever. Jeg vil gjerne ta opp utfordrende og kontroversielle problemstillinger i forhold til Alexanderteknikken. Bare å bedrive halleluja-retorikk er uinteressant. Det finnes nok av Alexanderteknikk-websider i den kategorien. Slikt er det lite å lære av.

Jeg håper selvfølgelig på å få flere lesere, etterhvert, og gjerne flere kommentarer. Gjerne kritiske kommentarer. Jeg kan ikke tenke meg at noen kan være enig i alt jeg skriver. Eller kom med spørsmål, jeg skriver gjerne om et tema hvis jeg får forslag om det.

Til slutt vil jeg oppfordre andre til å blogge om Alexanderteknikken. Jeg er (nesten) den eneste som gjør det i Norge. Du behøver ikke å være Alexanderteknikk-lærer. Noen av de mest interessante bloggene jeg har lest har vært skrevet av Alexanderteknikk-elever eller studenter.

Nå tar jeg bloggferie, en meget velfortjent sådan, om jeg skal si det selv. Jeg skal fortsatt undervise noen uker til, og om det skjer noe bloggverdig relatert til Alexanderteknikk er det mulig jeg spontanblogger. Men om så ikke skjer: ha en god sommer!

Pianostemming

Når jeg begynte å ta timer i Alexanderteknikk opplevde jeg det alexanderlæreren kunne gjøre med hendene sine som noe helt merkelig mystisk og fantastisk. Jeg skjønte ingenting av det læreren gjorde. Berøringen var så lett og forsiktig, likevel smeltet spenningene bort på magisk og uforklarlig vis.

Etterhvert som jeg leste mer om teknikken begynte jeg å forstå mer, i alle fall intellektuelt. Men jeg hadde egentlig ikke peiling før jeg selv begynte å utdanne meg til lærer. Ganske tom i hodet, med andre ord, men desto mer klar for å lære kunsten.

I dag, etter over ti år som lærer, er det å bruke hendene den mest naturlige ting i verden. Det er ikke det spor mer mystisk enn at jeg kan spille fiolin. Det er noe jeg har lært. Jeg har tatt timer og utdannelse, og så har jeg øvd og øvd.

Jeg pleier å sammenligne alexanderlæreren med en pianostemmer. En Alexanderteknikk-lærer må kunne registrere ørsmå endringer i muskeltonus, akkurat som en pianostemmer må kunne høre små forskjeller i tonehøyde. Det særegne med Alexanderteknikk-læreren er at det mest avgjørende er å registrere disse endringene i sin egen kropp, eleven blir bare invitert til å bli med.

En pianostemmer stemmer ikke pianoet helt rent. Det er faktisk ikke mulig å få alle tonene til å passe helt sammen renstemt. Tonene må justeres litt for at de skal passe best mulig til alle andre toner på pianoet. Det kalles «temperering».

Slik er det på en måte med Alexanderteknikken også. Vi kan ikke gi helt slipp på spenning et sted. Det fører bare til kollaps, og til kompensering andre steder. Når jeg tar en arm er det for at eleven skal gi slipp på spenninger, men det avgjørende er ikke hva som skjer i armen, men hva som skjer i det dynamiske forholdet mellom armen og resten av muskel-skjelettsystemet.

Det dynamiske forholdene vi er ute etter i Alexanderteknikken gjenspeiles i beskrivelsen av hvordan vi tenker «direction» eller «retning»: la nakken være fri slik at hodet kan gå fram og opp, slik at ryggen kan bli lengre og bredere.

Forskjellen mellom en pianostemmer og en Alexanderteknikk-lærer er at i motsetning til et piano er mennesker selvregulerende systemer. Du «stemmer» deg selv. Det skjer når du beveger deg.

Når du beveger deg vil spenningene i kroppen re-organiseres for at du både skal kunne gjøre bevegelsen, og samtidig beholde balansen. Det er tyngdekraften som er «stemmetone» for kroppen.

Du tillater god organisering, «stemming» av kroppen, ved å «la nakken være fri slik at hodet kan gå fram og opp, slik at ryggen kan bli lengre og bredere».

I en tradisjonell Alexanderteknikk-time bruker vi gjerne det å reise seg fra en stol, og sette seg ned, som bevegelser for å «stemme» muskel-skjelett-systemet. Det er store bevegelser med hele kroppen i forhold til tyngdekraften. Og du står på samme sted slik at det er enkelt for læreren å ha kontakt med hendene.

Kvaliteten på kontakten er helt avgjørende for alt det en Alexanderteknikk-lærer gjør med hendene, derfor er det første jeg gjør før jeg legger hendene på, å organisere, eller «stemme», meg selv. Så kan jeg legge hendene på, åpne, nøytrale og lyttende.

Med hendene kan jeg deretter gjøre små justeringer, noe som kan gjøres på uendelig mange måter, for å utfordre ditt muskel-skjelett-system til å re-organisere seg. Det jeg er ute etter kan beskrives som at: nakken er fri slik at hodet kan gå fram og opp, slik at ryggen kan bli lengre og bredere. Et uttrykk ofte brukt blant Alexanderteknikk-lærere for å beskrive hva som skjer er «going up». Når muskel-skjelettsystemet får en bedre organisering fungerer det mer effektivt i forhold til tyngdekrafta. Kroppen vil føles lettere.

Igjen, for å få dette til avhenger det at jeg selv «går opp», - dvs lar nakken være fri slik at hodet kan gå fram og opp, slik at ryggen kan bli lengre og bredere. Gjennom hendene inviteres du til å bli med.

Ingenting skjer uten at du på et eller annet nivå tillater at noe skjer. Prosessen er derfor alltid et samarbeid mellom lærer og elev. Når du tillater endringer å skje, lærer du gjennom kroppen. Når vi bruker Alexanderteknikken uten hjelp fra en lærer gir vi også tillatelse til endring. Vi tillater re-organisering i forhold til tyngdekrafta, og andre krefter som virker på/i kroppen.

En lærer som er flink med hendene sine kan få nesten hvem som helst «opp» til en bedre organisering, ofte med spektakulær effekt. Ikke spektakulær i bokstavelig forstand riktignok. Effekten er først og fremst kinestetisk og ikke alltid synlig for observatører.

Men re-organiseringen du kan få til helt på egenhånd er mest verdifull. Den blir aldri så spektakulær som ved hjelp av en lærer (det gjelder selv for Alexanderteknikk-lærere), men det er din egen ferdighet som du kan ta med deg og utvikle videre. Selv om det å bruke hendene til å «stemme» med er noe av det morsomste jeg vet, synes jeg det er enda morsommere når elever begynner å kunne «re-organisere» seg selv uten min hjelp.

Dyktighet i et fag tar tid å utvikle. Tre års utdanning kreves for å bli pianostemmer. Minst like lang tid for å bli Alexanderteknikk-lærer. Men det er bare begynnelsen. En Alexanderteknikk-lærer trenger minst 20 år på å bli virkelig god, og blir bare bedre og bedre. Å ha time med en lærer med 50 års erfaring er en helt spesiell opplevelse.

Jeg har drøye 10 års erfaring som lærer. Langt fra utlært.

To innfallsvinkler

Hvordan bruker du Alexanderteknikken?

Det er (minst) 2 forskjellige tilnærmingsmåter til det å begynne å ta i bruk Alexanderteknikken. Hvilken innfallsvinkel du har avhenger av hva læreren legger vekt på i de første timene. Og hva læreren velger avhenger (forhåpentligvis) av hva slags person du er.

De to tilnærmingsmåtene gjenspeiler Alexanderteknikkens to komponenter: «inhibition» og «direction».

Inhibition

Inhibition er å stoppe, velge å la være å reagere (vanemessig). Hvis du legger vekt på inhibition vil du observere deg selv når du skal gjøre noe. Du vil øve på å stoppe for å kunne gjøre bevegelser med oppmerksomhet. Ved å stoppe gir du deg selv anledning til observasjon og mulighet for å oppdage hva du gjør av unødvendige spenninger. Ofte kan det å stoppe og gi seg selv tid til oppmerksomhet være tilstrekkelig til at mange spenninger forsvinner. Men det er også en begynnelse på det å bli bevisst spenninger og unødvendige reaksjoner som du ikke vet du har. (For det har du, helt sikkert.) Når du blir bevisst på vanemessige reaksjoner vil du bli oppmerksom på ubevisste intensjoner som ligger bak.

Inhibition åpner en port til tankene bak bevegelsene. Det er i det rommet at virkelig store forandringer kan skje. Vi må tenke annerledes for å kunne gjøre annerledes. Forandringen skjer ikke bare i bevegelser og spenninger. Forandringene kan være av eksistensiell art. På en måte leder inhibition fra det å «gjøre» til det å «være». Fra «human doing» til «human being».

Direction

Direction er å tenke «retning», å tenke «lengde og bredde». Unødvendig muskelspenning betyr at muskler trekker seg for mye sammen. Ved å ha ønsket om å bevare lengde og bredde i kroppen når du beveger deg kan du gi slipp på unødvendig muskelspenning og samtidig beholde nødvendig muskeltonus. I sin enkleste form kan «direction» være en slags «avspenning med retning».

Det er også som en slags avspennings-teknikk nybegynnere ofte vil begynne å anvende «direction», vanligvis liggende i «aktiv hvilestilling» (semi-supine). Aktiv hvilestilling inviterer til å la nakken være fri, til å gi slipp på hodet og til å la ryggen bli lengre og bredere. For mange gir denne typen avspenning alt de ønsker av Alexanderteknikken. I så fall er det i det minste mye bedre enn alle andre former for avspenningsøvelser. Men for den som går inn for det finnes mye mer å få ut av teknikken.

Inhibition & direction

Egentlig er det ikke noe skarpt skille mellom inhibition og direction. Direction er først og fremst preventivt. Du ønsker å la nakken være fri for å unngå at du spenner den. Direction inneholder alltid inhibition.

Inhibition er en mental beskjed, akkurat som direction. Inhibition er bevisst intensjon om det du ikke ønsker. Direction blir (vanligvis) brukt om det du ønsker skal finne sted.

Prosess

Vi trenger både inhibition og direction. De er komplementere ferdigheter. Uten inhibition vil du bare fortsette å gjøre ting på gamlemåten. Du får ikke anledning til å gjøre noe annerledes. Hvis du for eksempel trekker deg sammen når du skal bøye deg ned, vil spenningene komme allerede før du er bevisst at du beveger deg. Du må stoppe og velge på nytt. Når du så har stoppet trenger du «directions» for å reorganisere spenningsmønsteret i kroppen før ny bevegelse. Den nye bevegelsen er en fortsettelse av å tenke «retning», og underveis vil du trenge inhibition for å unngå at du stikker kjepper i hjula for deg selv, ved for eksempel å stramme i beina eller skuldrene.

Balanse

Å bruke Alexanderteknikken vil si å tenke inhibition og direction i aktivitetene du gjør. Situasjon og typen aktivitet bestemmer til en viss grad om inhibition eller direction er mest fremtredende. Og så avhenger det av din innfallsvinkel. Det er en god idé å tenke gjennom hva som er din sterke side, inhibition eller direction. Kanskje du skulle se nærmere på den andre biten?

Begrensninger

Vi som holder på med Alexanderteknikken kan lett bli euforiske når vi omtaler teknikken. Vi ser resultater og muligheter og vil gjerne spre evangeliet. Men det er like viktig å kjenne begrensningene som det er å kjenne mulighetene.

Alexanderteknikken kan påvirke oss på mange områder. Det betyr at når du lærer Alexanderteknikk kan du komme borti problemstillinger som ligger utenfor eller på grensen til Alexanderteknikk-lærerens fagområde. Jeg skal forsøke å gå opp grensene mellom Alexanderteknikken og tilstøtende fagfelt og fortelle hvor grensen omtrent går, etter min mening.

Psykoterapi

Muskelspenning er alltid farget av følelser. Når spenningsmønsteret endres kan følelsesmessige konflikter tre fram. I en Alexanderteknikk-time skal det være trygt å føle det man føler, og følelsesutbrudd finner sted av og til. Men en lærer vil aldri gå inn for å avdekke eventuelle dypere årsaker til følelsene. Hvis en elev viser tegn til problemer med å akseptere og takle egne følelser vil Alexanderteknikk-læreren råde vedkommende til å søke profesjonell hjelpe hos psykolog eller psykoterapeut. Psykoterapi kan godt foregå parallelt med alexandertimer.

Helse

Alexanderteknikken har helsemessig effekt, men bare ved tilstander der kroppsbruk er en faktor. Ved generell bedring av kroppsbruk kan problemer som er forårsaket av måten du gjør ting på reduseres eller forsvinne. Men selv om Alexanderteknikken kan gi en generell bedring er det ikke sikkert at et spesifikt problem er reversibelt. Hvis du for eksempel har menisk-skade kan det være nødvendig med kirurgi.

Alexanderteknikken har vist seg å være til hjelp for parkinson-pasienter. Men teknikken gjør selvfølgelig ingenting med selve sykdommen. Den hjelper pasienten til å takle bevegelses-vanskene på en bedre måte.

Alexanderteknikken har vært/blir undervist ved smerte- og kreft-klinikker i England, da som «støtte-terapi». Jeg har sett det bli påstått at Alexanderteknikken ved å redusere stress, og dermed gjøre at immunforsvaret fungerer bedre, bidrar til bekjempelsen av kreft. Den påstanden uholdbar. Kreftbehandling skal vi overlate til legene.

Fysioterapi

Fysioterapeuter vet mye om anatomi og fysiologi og har greie på hva som skal til av trening av spesifikke muskler og muskelgrupper. Slik spesifikk opptrening er ofte nødvendig etter skade eller kirurgiske inngrep. Alexanderteknikk-lærere mangler den kompetansen, men har til gjengjeld bedre greie på generell bruk av kroppen. Fysioterapeutene gir øvelsene, vi kvalitetsikrer utførelsen. Det er ikke fordi fysioterapeutene ikke vet hvordan øvelsene skal gjøres, men fordi fysioterapeuter ikke har kunnskap og metoder for å avlære uvaner. Ved rehabilitering bør avlæring av spenningsmessige uvaner ha høy prioritet.

Massasje

Bruk av Alexanderteknikken i daglige aktiviteter fører gradvis til endringer i kroppen. Noen ganger er endringene store, men som oftest er de små. Bindevev forandrer seg langsomt og kan holde igjen når musklene aktiveres annerledes. Det er ikke alltid vi har tid eller lyst til å vente 10 år på at bindevev skal tilpasse seg. Da må det være lov til å gi bindevevet et spark bak med hjelp fra en massør av et eller annet slag.

Manipulasjon

Alexanderteknikken handler om forbindelsen mellom tanke og bevegelser, samspillet mellom hjerne og muskler. Men det er tilfeller der hjernen «taler for døve ører», f.eks når ryggen går i spasmer ved akutt lumbago. En erfaren Alexanderteknikk-utøver kan kanskje klare å mobilisere seg selv, men det er liten sjanse for at Alexanderteknikk kan løse spasmen direkte. Igjen er det på sin plass å gi systemet et spark bak for å komme i bevegelse. Ta gjerne smertestillende om det er nødvendig.

Trening

Jeg har sett det bli hevdet at Alexanderteknikken gir bedre kondisjon. Det er neppe riktig. Alexanderteknikken kan gjøre at du bedre utnytter den kondisjonen du har, men skal den bli bedre må du nok trene. Alexanderteknikken kan gjøre at du har bedre kvalitet på treningen.

Det samme gjelder styrke. Alexanderteknikken gjør deg ikke sterkere. Men den gjør at du kan utnytte styrken du har mye bedre. Og Alexanderteknikken er svært nyttig for kvaliteten på styrketrening. Men for å bli sterkere må du trene.

Alexanderteknikken kan øke bevegelighet, til en viss grad. Reduksjon av unødvendige spenninger gjør kroppen og bevegelsene mykere, og vil øke bevegeligheten innenfor normalt bevegelsesområde. Men skal du bli ordentlig myk og øke bevegelsesutslagene må du trene på det, f.eks ved å gjøre yoga. Igjen kan Alexanderteknikken hjelpe til med god kvalitet på utførelsen.

Idrett

God kvalitet på trening er også viktig for idrettsutøvere. Alexanderteknikken et hjelpemiddel for tenkning om bevegelsene, og et redskap for riktig fokus. Idrettsutøvere trenger stor kunnskap om og ferdigheter i den tekniske utførelsen av øvelsen(e) de driver med. Selv om en Alexanderteknikk-lærer kan hjelpe idrettsutøveren til å gjøre at bevegelsene på best mulig, er kunnskapen om hvilke bevegelser som er god teknikk i hver enkelt disiplin utenfor lærerens område.

Musikere

For musikere gjelder det samme som for idrettsutøvere. En Alexanderteknikk-lærer vet hva som er en god bevegelse, men vet ikke nødvendigvis hva slags bevegelser som må til for å spille et instrument. Heldigvis trenger han/hun ikke vite det for å kunne hjelpe musikere.

Å spille et instrument krever et vidt spekter av ferdigheter, som for eksempel gehør og rytmesans. Alexanderteknikken hjelper musikeren å holde fokus, men de spesifikke ferdighetene som kreves er ikke nødvendigvis noe som kommer av seg selv og må trenes opp.

Sang og stemmebruk

Det er antagelig få ting som frigjør stemme og pust som Alexanderteknikken. Men for å utvikle en sangstemme må det øvelse til. Særlig gjelder det innen klassisk sang, som er en form for vokal toppidrett. Sangpedagoger har mye bedre greie på hva som skal til av sangøving enn det Alexanderteknikk-lærere vanligvis har.

Det samme gjelder logopeder. De har solid kunnskap om selve stemmeapparatet, mens Alexanderteknikk-lærere har greie på funksjonen til alt som ligger rundt.

Dansere og skuespillere

Dansere og skuespillere har til felles at de uttrykker kunsten gjennom seg selv. Uvaner og unødvendige spenninger vil naturlig nok hemme uttrykksevnen. Alexanderteknikken hjelper dansere og skuespillere til å frigjøre seg fra vanemessig handling og innta en slags fri posisjon. Alexanderteknikken kan også gjøre det lettere for en skuespiller å gå inn i rollen. Men hva skuespilleren skal fylle rollen med ligger utenfor Alexanderteknikk-lærerens område.

Grenseløs

Alexanderteknikken har altså sine begrensninger. Samtidig er Alexanderteknikken grenseløs i og med at du kan benytte den i alle handlinger, alt du gjør, i videste forstand.