Den hellige knokkel

Omtrent der ryggen skifter navn sitter det «hellige» beinet. «Sacrum» heter det på engelsk og er i slekt med ordet «sacred» som betyr hellig. Navnet kan komme av at knokkelen i tidligere tider har vært forbundet med fruktbarhet og ble ofret ved ofring av dyr.

På norsk heter det «korsbeinet», noe som virker søkt for det ligner ikke et kors. Knokkelen er triangelformet og bøyd med spissen ned og den konkave siden forover. Korsbeinet sitter som en kile mellom de to hoftebeina, med iliosakral-leddene øverst på hver side. Her hviler vekten av alt som er ovenfor. Det er veldig liten bevegelse i iliosakral-leddene, men de kan ha en viktig funksjon likevel på grunn av sanseinformasjon fra ledd og bindevev. I boken «Når ryggen krangler» kaller lege Aage Indahl disse leddene for «kroppens badevekt».

På toppen av korsbeinet hviler ryggsøyla. Leddflata vender ca 45 grader forover og skiva mellom korsbein og den nederste lumbal-virvelen L5 er derfor kileformet. Dette er et potensielt sårbart område. Det er denne skiva det går ut over hvis du stadig bøyer ryggen i stedet for å bruke hofteleddene.

Korsbeinet består av fem ryggvirvler som er vokst sammen. Helt sammenvokst er ikke beinet før du er godt over 20 år gammel. Det er derfor naturlig å tenke på korsbeinet som en del av ryggsøyla, samtidig som det også er med å danner bakveggen i bekkenet. I Alexanderteknikken kan korsbeinet være med både når du tenker «lengde» i ryggen, og når du tenker «bredde». På den måten kan vi jo si at navnet stemmer ganske bra likevel. Når du tenker «lengde» kan du også inkludere halebeinet. Noen finner det nyttig å forestille seg at ryggsøyla faktisk fortsetter ut i en hale.

Hvis du studerer et skjelett kan det hende du blir overrasket over hvor mye korsbeinet peker skrått bakover og ikke rett nedover. En aksept av naturlig form og posisjon på korsbeinet kan gjøre at du lar være å ville «rette opp» den nederste delen av ryggen unødig.

Når du bruker Alexanderteknikken i praksis kan korsbeinet spille en rolle på to måter. Den ene funksjonen har å gjøre med at vekt går gjennom knokkelen, noe jeg skal skrive mer om en annen gang. Den andre funksjonen har å gjøre med korsbeinets forhold til resten av kroppen.

I Alexanderteknikken vil vi ha «nakken fri slik at hodet kan gå fram og opp». «Fram og opp» er en ganske diffus beskrivelse av hvor du vil hodet skal gå. Det kan være lettere å gi slipp på hodet om du har et sted å slippe hodet vekk ifra. Korsbeinet kan være det stedet. Korsbeinet er i andre enden av ryggsøyla, dermed får du «lengden» av ryggen i samme slengen. Du kan til og med forstille deg at nakken din går helt ned til korsbeinet.

Men det er mer. Korsbeinet kan også være det du slipper knær og føtter fra, for å gi slipp på unødvendig spenning i beina. I den sammenheng er det viktig å ha med seg at beina ikke begynner ved korsbeinet, men i hofteleddene. Det er viktig å ha klart for seg hva som er bekken og hva som er beina. Men ved å tenke «lengde» helt fra korsbeinet får du med deg alle musklene som ligger rundt hoftene. Den største av disse er gluteus maximus, den største muskelen i kroppen, som delvis er festet i korsbeinet.

Men ikke nok med det. Du kan også tenke på forholdet mellom korsbein og hender. Den nederste delen av ryggen er dekket av bindevev som går ned til korsbeinet. Mange muskler er festet til dette bindevevet, blant annet latissimus dorsi, som dekker en stor del av ryggen og som i andre enden er festet til overarmen. Det er en slags lenke av bindevev og muskler hele veien fra korsbein til hånd. Ved å tenke «lengde» langs denne lenken kan du unngå spenninger, særlig i skuldrene, når du bruker armene til noe.

Korsbeinet kan altså være utgangspunkt for å tenke «direction», «retning» eller «lengde» i forhold til både hodet, bein og armer. I aktiviteter der du bruker armer og bein i kontinuerlig bevegelse er dette særlig nyttig. Det vil si aktiviteter som å gå, løpe, krabbe, klatre, gå på ski eller svømme.

Korsbeinet blir da som navet i et hjul som i seg selv er i ro, og som alt det andre beveger seg i forhold til. Hode og ryggsøyle, knær, føtter, armer og hender frigjøres fra samme sted - det «hellige» beinet.

Kongens tale

Frederick Alexander var en fyr uten formell utdannelse som dro til London for å gjøre karriere. Lionel Logue hadde heller ikke formell utdannelse, dro også til London og ble stemmepedagog for selveste kongen av England. Filmen «Kongens tale» er historien om hvordan Logue hjalp prins Albert, senere kong George VI, som hadde alvorlige problemer med stamming.

Det er slående likheter mellom Alexanders og Logues historier. Men det er forskjellene mellom dem som gjør en sammenligning interessant.

Alexander var født 1869 og noen år eldre enn Logue, født 1880. Alexander kom fra enkle kår, på landsbygda på Tasmania. Hans far var smed. Logues familie eide et bryggeri og var velstående og deltok aktivt i kulturlivet i byen Adelaide. Logue slo seg etterhvert ned i Perth, på vestkysten av Australia, Alexander i Sydney på østkysten.

De var begge opptatt av teater og hadde særlig sans for Shakespeare. Begge hadde en viss suksess som skuespillere, men valgte etterhvert pedagogiske karrièrer. (De var nok begge heller middelmådige som skuespillere).

Som en kuriositet kan nevnes at de begge før de gjorde karriere som skuespillere var ansatt i gruveselskaper. Alexander ved en tinngruve ved Mount Bischoff på Tasmania, Logue ved gullgruven i Kalgoorlie i vest-Australia.

Det var på den tiden stor etterspørsel etter lærere som kunne undervise talekunst, «elocution» som det ble kalt. Kanskje er «veltalenhet» en god oversettelse. Det ble nemlig ikke ansett som fint nok å snakke med australsk aksent. Skulle du komme deg fram i samfunnet måtte du snakke ordentlig, og det betydde engelsk, «The Kings English». Logue tok timer hos en lærer i «elocution, ble hans sekretær og senere assistent.

I 1911 reiser Logue til Amerika og England for å lære mer om talekunst. Alexander var reist til London i 1904 og var allerede et kjent navn. Logue skulle «to England to study voice production under the great master Alexander». Men om de noen gang møttes vet vi ikke.

I utgangspunktet holdt Alexander og Logue på med de samme tingene, men ulike erfaringer førte dem i forskjellige retninger. Alexander fikk tidlig problemer med stemmen og utviklet Alexanderteknikken i prosessen med å hjelpe seg selv. Han brukte teknikken når han underviste andre i drama og stemmebruk, og hans første publiserte artikkel har tittelen «Elocution as an Accomplishment». Men snart så han at effekten av teknikken omfattet mye mer enn stemmen. Fra stemmebruk gikk han over til å fokusere på pust, for deretter å inkludere alle former for aktivitet. Det var nok troen på teknikkens helsebringende effekt som fikk ham til å ville prøve seg i London.

Logue fortsatte som skuespiller og talepedagog i Perth. Under første verdenskrig fikk han nye utfordringer. Soldater kom tilbake fra slagmarken med talevansker på grunn av granatsjokk. Logues metodikk bestående av fysiske øvelser og taleøvelser, og preget av tålmodighet og sympati, må ha hjulpet dem. Og oppgaven må ha hjulpet Logue i å videreutvikle sine undervisningsmetoder. Det er med stor tro på seg selv han flytter til London og etablerer seg i selveste Harley-street.

I filmen nevnes en engelsk logoped som har anbefalt Logue for hertuginnen av Kent. Logue hadde tydeligvis gode kontakter, og må ha hatt sansen for organisasjoner. Han stifter en klubb for talere i Perth og er medstifter til British Society of Speech Therapists. Dette i motsetning til Alexander som motarbeidet stiftelsen av en forening for Alexanderteknikk-lærere, som først ble en realitet etter hans død. Alexander hadde også gode kontakter, men var einstøingen fra landsbygda sammenlignet med Logue, den omgjengelige bygutten.

Når prins Albert kommer til Logue i 1926 har Alexander arbeidet i London over 20 år og hjulpet mange av datidens største skuespillere med stemmerelaterte problemer. Han må ha følt seg forbigått, og kanskje er det grunnen til at han bruker et helt kapittel i sin neste bok, The Use of the Self, til en «case story» om en som stammer. Han ville vise at han hadde peiling.

Hva om prins Albert hadde blitt Alexanders elev? Alexander hadde helt klart kunnet hjelpe. Men det hadde blitt en helt annen historie. Alexander utviklet en undervisningsmetode hvor han brukte hendene for å veilede, og selve arbeidsprosessen foregår på det mentale plan. Alexanderteknikken gjør seg dårlig som underholdning på film.

Moderne Alexanderteknikk-lærere kan riktignok ta i bruk dynamiske aktiviteter som ligner det Logue bruker i filmen. Men en Alexanderteknikk-lærer ville aldri latt eleven bygge opp så mye unødvendig spenning. Jeg fikk nesten lyst til å gi Colin Firth en hjelpene hånd underveis.

En Alexanderteknikk-lærer ville sørget for at eleven først hadde lært hvordan å unngå den unødvendige spenningen. Eleven må få redskapet til å løse oppgaven. Dermed blir selve oppgaven eller øvelsen mindre viktig, det er hvordan den løses som er avgjørende. Verdt å merke seg i den sammenheng er at Alexander kalte sine klienter for «elever» mens Logue kaller dem «pasienter».

Alexander med sin prinsipielle skepsis mot øvelser ville ikke likt Logues metoder slik de er fremstilt i filmen. Men metoden er frigjørende og befriende for prins Albert, og Logue utvikler et vennskapelig forhold til prinsen, som Alexander med sin personlighet kanskje ikke ville hatt. Et vennskap som tydeligvis betyr mye for utfallet av behandlingen.

"Kongens tale" fikk 7 bafta-priser, har fått 12 oscar-nominasjoner, og Colin Firth fikk Golden Globe for sin rolle som prins Albert/George VI. Det var fullt fortjent. Filmen er tradisjonell og forutsigbar, men skuespillerprestasjonene gjør den til noe utenom det vanlige. Filmens appell ligger i at vi alle kan identifisere oss med Berties problemer uten å være kongelige. Selv uten å lide av stamming er det ikke alltid like lett å få sagt det man vil si.

Lionel Logues innsats har vært så godt som glemt. Med denne filmen får han fortjent oppmerksomhet. Alexander fikk aldri i oppdrag å hjelpe kongen av England, men har til gjengjeld blitt verdensberømt for teknikken sin.

Artikler om Lionel Logue

Performer from Perth Lionel Logue gave voice to a king

Wikipedia:Lionel Logue

PC-arbeid

Jeg får jevnlig oppdatering på twitter om nyheter om Alexanderteknikken. Da handler det stort sett om «kroppsholdning». Grusomt kjedelig, og misvisende.

Et tema som går igjen er tips om hvordan å arbeide ved datamaskinen. Du får vite hvordan du skal «sitte riktig» og om hva som er riktig høyde på skjermen. Altså stort sett ergonomi og fint lite om Alexanderteknikken.

La oss heller se på saken fra en Alexanderteknikk-lærers synsvinkel.

For det første handler Alexanderteknikken om hvordan du reagerer på noe. Dette «noe» er vanligvis impulsen til å bevege seg, men det kan være hva som helst.

Hvis du for eksempel skal arbeide med pc og har noe seriøst du skal arbeide med, kanskje en oppgave som du oppfatter som «vanskelig», går du kanskje i forsvarsposisjon allerede før du har satt deg til pc-en. Du strammer nakken og holder skuldrene i beredskap. Det samme kan også skje om du er overivrig og går løs på oppgaven av alle krefter. Beredskapspotensialet kan være for stort og spenninger oppstår. Å ha skjermen i «riktig» høyde hjelper lite i den sammenheng. Alexanderteknikken begynner med et enkelt valg, uavhengig om hva slags aktivitet det er snakk om. Du må kunne velge å ikke reagere ved å trekke deg sammen. Vi kaller det «inhibisjon» eller å stoppe.

La oss si at tanken på skriveoppgaven er overkommelig og at du fortsatt er fri og ledig. Du har kommet deg ned på stolen og sitter der foran skjermen. Hva er situasjonen? Hvis du ikke sitter balansert er det stor sannsynlighet for at du satte deg ned på en anspent måte. Altså hjelper det fint lite å ha «riktig» stol og «riktig» høyde på skjermen, du kan likevel ende opp i en knute. Ideelt sett, uansett aktivitet, vil det være verd å se på hvordan du kommer dit du skal være for å utføre aktiviteten. Alexanderteknikk-lærere bruker tid på hvordan for eksempel en musiker pakker opp instrumentet, eller hvordan du setter deg ned foran datamaskinen. Det kan virke pirkete, men lønner seg på sikt.

La oss nå si at du har kommet deg ned på stolen og foran datamaskinen sånn passe bra. Hvordan er det du sitter? Selv om du har aldri så «riktig» posisjon kan du være anspent. Du kan ikke balansere på stolen om ikke hofteledd er frie, og hofteledd er ikke fri om ikke bena er det. Hva gjør beina? Har du dem i «riktig» posisjon? Selv om du har dem i «riktig» posisjon kan det være at du strammer dem. Et dynamisk forhold mellom beina og kroppen er helt avgjørende for frie bevegelser når du sitter og jobber. En Alexanderteknikk-lærer vil derfor sjekke hva du gjør i beina før du kommer i gang med å bruke armene.

Det er alltid enklere å ikke være anspent i beina om du har fotsålene i bakken, men det betyr ikke at beina ikke kan fungere fint, og å dynamisk spenning, om du bare har tærne i bakken. Det er bare en mer utfordrende posisjon, og enda mer behov for Alexanderteknikk-tenkning.

La oss nå si at du sitter der i «riktig» posisjon, føtter i bakken og du balanserer på sitteknutene. Hvor har du skjermen? Er den for høy? For lav? Er den for høy er det utfordrende fordi det er lettere å spenne nakken. Det kan også bety mer arbeid om du har behov for ofte flytte blikket mellom tastatur og skjerm. Er den for lav kan hodet lett komme forover og siden hodet er ganske tungt kan arbeidsbelastningen i nakke og øvre del av rygg lettere føre til spenninger.

Men Alexanderteknikken er skapt nettopp for å kunne hjelpe oss å takle slike utfordringer. Et av elementene i Alexanderteknikken er å kunne la være å bli anspent i nakken, uavhengig om skjermen er for høy eller for lav.

Å finne en høyde på skjerm som funker er veldig smart. Det gjør ting mye enklere. Men det er ergonomi og ikke Alexanderteknikk. Du kan nesten si det sånn at jo bedre ergonomi, jo mindre utfordring for Alexanderteknikk-tenking.

Du sitter altså foran pc og skal skrive. Hva skjer når du løfter armene til tastaturet? Da endrer du vektfordelingen i kroppen, tyngdepunktet forskyves. Hva så med den «riktige» posisjonen? Vel, hvis du har i tankene at du skal beholde samme «riktige» posisjon avhenger det av en viss rigiditet, du må stramme opp. Kanskje du blir stiv. Når du skal gjøre en bevegelse er ikke «riktig» posisjon en formålstjenlig arbeidsmodell. Det er heller ikke det Alexanderteknikken handler om. Den går heller ut på: hvor fritt klarer du å balansere og hvordan kan du tillate, og integrere, alle nødvendige justeringer i kroppen når vekten forskyves? Altså ikke hva som er posisjonen, men hvordan er den indre dynamikken.

Hvis du nå har plassert fingrene på tastaturet og har gjort det relativt bra, kan du vurdere hvor mye av vekten du vil la gå gjennom håndleddene. Mye, eller lite, spiller ingen rolle. I forhold til Alexanderteknikken vil spørsmålet være: blir jeg dradd forover og ned av vekten av armene, eller forover og ned mot kontakten på håndleddene? Legger du vekt på håndleddene er det mindre jobb for overarmer, skuldre og rygg. Men spenning i armene kan likevel oppstå, og den spenningen vil dra skuldrene ned mot underlaget. Igjen, det er fritt valg hvordan du ergonomisk løser oppgaven, «riktig» løsning finnes antagelig ikke, det er fordeler og ulemper uansett. Alexanderteknikken vil, uansett oppsett, være til hjelp for at du ikke bruker mer krefter enn nødvendig og at kraftbruken er dynamisk gjennom hele kroppen.

Når du så sitter og arbeider er du selvfølgelig mest fokusert på det du skriver. Hvis du bruker arbeidsstillinger som er ergonomisk gode vil du kanskje kunne holde på lengre før kroppen sier fra om stivhet og belastning. Det vil også være lettere å bruke noen få hjerneceller til å sjekke innom dynamikken i hode-nakke-rygg-bekken-bein-føtter-armer-hender. Det tar bare et øyeblikk, og du kan la oppmerksomheten lett svinge tilbake til skrivearbeidet. Rettere sagt, den fysiske delen av arbeidet er ikke adskilt fra den mentale biten, det kreative.

La oss si at du har fått en litt mer krevende ergonomisk set up. Er dette «feil» ifølge Alexanderteknikken? Nei, tvertimot betyr det bare at Alexanderteknikken blir enda mer aktuell. Behovet for Alexanderteknikken blir mer presserende. Det vil være lettere å stivne og/eller overbelaste deler av kroppen. Du vil kanskje måtte sjekke innom med «flere hjerneceller» og mer tid og oppmerksomhet. Men fortsatt vil det bare dreie seg om små øyeblikk. (I sammenheng med å lære alexanderteknikken vil en slik krevende situasjon kunne være mer lærerik enn en enklere).

Noen har definert Alexanderteknikken som: «the organisation of awareness». Alexanderteknikken innebærer å være mer tilstede i kroppen, i rygg og nakke. Men oppmerksomheten din må også inkludere arbeidet ditt og omgivelsene. Oppmerksomheten må ikke innsnevres. Når du sitter foran datamaskinen er den største utfordringen det å bli dradd inn i skjermen. Og det er nærmest bokstavelig. Vi dras mot det vi ser på. Det skjer uansett hvordan du har stilt inn skjermen din, fordi det handler om hvordan du bruker blikket. Hvis du iblant har oppmerksomheten om hele vidden av synsfeltet kan du unngå å bli dradd mot skjermen. Oppmerksomhet er viktigere enn ergonomi.

I Alexanderteknikken fokuserer vi på det relative forholdet mellom noe. Det er for eksempel forholdet mellom hodet og nakken, eller mellom kroppen og underlaget. Men det er også forholdet mellom deg og datamaskinen. Ved å inkludere datamaskinen, tastatur og skjerm, i oppmerksomheten gjør du arbeidsredskapet til en del av deg selv, del av kroppen din. Du vil dermed begynne å forholde deg til alt kroppen din har kontakt med på en dynamisk måte. Igjen - det er ikke posisjon det dreier seg om, men den indre dynamikken i systemet bestående av deg og det du er i kontakt med.

Når du er vant til å arbeide slik vil du også lettere merke når forholdet ikke lenger er dynamisk. Dynamisk forhold avhenger av våken oppmerksomhet. Hjernene våre har begrenset kapasitet på våken oppmerksomhet. Vi kan ikke holde på i evighet. Særlig er det følsomhet for hode-nakke-balansen som gjør oss bevisst på hvor «våkne» vi er. Evnen til å vite når du trenger pause blir dermed en veldig nyttig bi-effekt av Alexanderteknikken. Og særlig når det gjelder arbeide foran skjerm, der blikket blir låst mot et punkt, noe som inviterer til å henfalle til det statiske. Jo mer abstrakt du må tenke, jo lengre «bort» i fantasien du må reise for å formulere tankene dine, jo større er den faren.

Den letteste måten å ta «pause» på er å se bort fra skjermen noen øyeblikk. Det gjør det lettere å «sjekke inn» med hvor du er, hvordan du balanserer og puster. Å reise seg og gå noen skritt gjør det enda enklere å «re-organisere». Men kanskje kjenner du også at det du vil ha godt av er å legge deg ned i «konstruktiv hvilestilling» i fem minutter.

En effekt av Alexanderteknikken kan altså være at du blir mer følsom for når du behøver pauser. Men samtidig kan enkelte også oppleve at de kan arbeide lengre uten å ta pause. Det kan jo være fint. Men ikke alltid smart. Du kan lett gå over grensen for hva som er sunt av pågående belastning.

Det som får deg til å gå over grensen er hva vi i Alexanderteknikken kaller «end-gaining». Ønsket om å nå målet, bli ferdig med oppgaven, er så sterkt at du glemmer prosessen. Hvordan når du målet på en god måte?

Da er vi tilbake til der vi begynte – hvordan vi reagere på ting. Det grunnleggende i Alexanderteknikken er å forholde seg bevisst til impulser. På den måten kan vi si nei til å reagere umiddelbart. Istedet for å kaste deg ut i oppgaven og slite deg ut, stopper du og tenker gjennom stegene som skal til for å nå målet. «Attending to the means-whereby» kalte Alexander det. Når du sitter foran datamaskinen, pc'en eller mac'en, så hjelper det fint lite hvor «riktig» holdning du har eller hvor «riktig» det ergonomiske oppsettet er, om du ikke tenker riktig.

Masseoverdose

I går kl.10.23 tok jeg ca. 100 piller av preparatet gelsemium sempervirens. Gelsemium går i Norge under navnet gul sjasmin og er svært giftig. Men siden dette dreide seg om homeopatisk medisin inneholdt pillene ikke annet enn sukker. Noen ekstra kalorier og søtsmak i munnen var eneste effekt. Overdoseforsøket var ledd i en kampanje for å gjøre oppmerksom på at homeopatiske medisiner ikke inneholder annet enn rent vann eller sukker.

Jeg deltok i kampanjen fordi jeg synes det er uetisk å lure penger av folk med narremedisin. Men som Alexanderteknikk-lærer har jeg også andre grunner.

Altfor mange Alexanderteknikk-lærere befinner seg langt ute i tåkehavet og tror på homeopati, astrologi, "kvantemedisin" etc. Hvis svada-tenkning får smitte over på Alexanderteknikk-virksomheten hindrer det muligheten for faglig utvikling av profesjonen. For ikke å snakke om den lille troverdigheten vi tross alt har oppnådd.

Dessverre er Alexanderteknikken for lenge siden blitt lenket fast i båsen «alternativ behandling». Alexanderteknikk-lærerne i Norge forsøkte å få Alexanderteknikk som egen oppføring i Gule sider, slik at vi kunne unngå å stå under bransjen alternativ behandling. Det fikk vi ikke, og jeg har valgt å stå oppført under «musikk- og sangundervisning». Pussig nok har homeopati fått egen bransjeoppføring i gule sider. Det er fordi det er så mange flere i Norge som driver med det. Det er jo tragisk, men på den annen side slipper vi å stå oppført sammen med dem.

Det er forsket lite på Alexanderteknikken og for øyeblikket er det kun i forbindelse med to lidelser at vi kan hevde forskning viser Alexanderteknikken er til hjelp: ved korsryggsmerter og parkinson.

Det slurves mye av Alexanderteknikk-lærere når helse-effekter ramses opp. Jeg har ofte sett migrene være nevnt som eksempel. Hvis stress er utløsende faktor kan teknikken muligens ha forebyggende virkning, men hormonelle forhold er det høyst tvilsomt om Alexanderteknikken kan påvirke. Ved spenningshodepine derimot, er det rimelig å forvente at Alexanderteknikk kan ha effekt.

Resultatene fra studien publisert i British Medical Journal som viste effekt av timer i Alexanderteknikk ved korsrygg-smerter er naturlig nok ofte referert til. En artikkel jeg nylig kom over på nettet hadde overskriften: «Alexander Technique cures back pain». Jeg synes ikke det er riktig å si at Alexanderteknikken kan kurere noe som helst. Vi kan hjelpe folk til å bevege seg med mindre spenninger. Det er det vi er eksperter på.

I motsetning til Alexanderteknikk er homeopati noe det er forsket mye på. All seriøs forskning viser at homeopati virker – like bra som placebo. Det fine med placebo er at den virker mot absolutt alt. Bare synd «medisinen» må være så dyr. Det har antagelig med troverdighet å gjøre.

Hva med placebo i Alexanderteknikken? I studien publisert i British Medical Journal fikk en av kontrollgruppene massasje. Det var blant annet for å undersøke om berøringen i seg selv kunne være en faktor. Konklusjonen var at det var mer ved timene i Alexanderteknikk enn bare berøringen. De som hadde Alexanderteknikk-timer lærte faktisk noe.

Kanskje elevene hadde verdsatt høyere det de lærte om de hadde måttet betale mer? Nå selger vi oss latterlig billig. I alle fall hvis vi sammenligner vår pris med prisen på homeopatimedisin. For 4 gram sukkerpiller betalte jeg 149 kroner. Det gir en kilopris på 37 250 kroner. Det er da fryktelig dyre piller! For ikke å si dyrt sukker! Og det verste: det selges på apotek!

En av mine med-aktivister ble i første omgang avvist da hun skulle skaffe seg en overdose. Hun fikk beskjed om å ha med «resept» fra homeopat. Fint at de er forsiktige, men det virker ikke som de er klar over hva de selger. De «sterkeste» homeopatiske medisinene er jo de som er mest utblandet.

Kampanjen jeg deltok i hadde navnet 10.23. Navnet kommer av «Avogadros konstant» som er en formel brukt i kjemi og fysikk som sier noe om forholdet mellom massen av et stoff og antall molekyler. Derfor dette merkelige tidspunkt for masseoverdosen.

Avogadros konstant inneholder tallet 10^23, 10 opphøyd i 23dje. Det er det samme som et ett tall med 23 nuller bak. Kjemien forteller at i vanlige homeopatiske remedier er det ingen molekyler igjen av virkestoffet.

Preparatet jeg svelget hadde oppløsningen 30c, som betyr 100^30, som er det samme som 10^60, som er et større tall enn antall atomer i sola. Dette betydde i praksis at jeg stod i større fare for å bli truffet av lynet der jeg stod enn å få i meg et eneste virksomt molekyl. Det mest populære preparatet blant aktivistene var «Oscillococcinum» som brukes mot influensa, er basert på gåselever og har en «potensering» på vanvittige 200c.

Homeopatene fnyser av 10.23 kampanjen. De har kalt den (hold deg fast): «uvitenskapelig». Vannet har jo «minne» påstår de. Virkelig? Da må vann ha dårlig hukommelse for ellers hadde homeopati-medisin virket bedre enn sukkerpiller. Hypotesen om at vannmolekyler kan ha «minne» er irrelevant for homeopatien, men ikke for fysikk og kjemi. Og her er vi ved roten av problemet. Homeopati bygger på hypoteser som ikke er er forenlig med moderne vitenskap.

I motsetning til homeopatene har lærere i Alexanderteknikk i stor grad tatt avstand fra opphavsmannens utsagn som ikke holder mål etter dagens standard. Å kritisere Frederick Matthias Alexander er blitt en populær sport blant Alexanderteknikk-lærere. Det er et godt tegn.

Når det gjelder Alexanderteknikk og helse er det grunnleggende premiss at «bruk påvirker funksjon». Mer praktisk formulert betyr det at hvis du slutter å stange hodet i veggen vil smertene avta. Jeg vet ikke om det er en hypotese som er vitenskapelig bevist, men jeg vurderer den som såpass plausibel at jeg inntil videre har den som arbeidshypotese.

Relatert blogginnlegg:

Alternativ idioti

Video av stuntet + lengre artikkel:

Homeopati – det er ingenting i det

Kampanjens hjemmeside:

www.1023.org.uk/