Uante muligheter

På kontoret mitt henger et postkort med en tegning av en blomst mot en glødende gul bakgrunn. Kortet er fra noen kolleger i England og kunstneren som har laget det var en av deres elever. På kortet skriver mine kolleger om kunstneren:

She was told by a physiotherapist that she would never be able to draw again. Thirty lessons on and, guess what, she is drawing again ...

Jeg har hørt om lignende tilfeller. Det blir forventet av helsepersonell at de skal kunne vurdere hva som er mulig når det gjelder rehabilitering. Samtidig må de være realistiske, de vil ikke gi falske forhåpninger. Dermed kan de risikere å knuse det lille som finnes av håp. Det hadde vært bedre om de i slike tilfeller sier som sant er: vi vet ikke.

Heller ikke en alexanderlærer er i stand til å vite hva som er mulig av forandring. I den store undersøkelsen om Alexanderteknikk og korsryggsmerter som ble publisert i 2008, ble lærerne bedt om å fylle ut en vurdering av hver enkelt forsøkspersons muligheter for utvikling. Når resultatene kom viste det seg at selv erfarne alexanderlærere ikke kunne forutsi utviklingspotensialet med sikkerhet. Noen gjorde det mye bedre, andre dårligere.

Når jeg får en ny elev er det umulig for meg å si hvor mye Alexanderteknikken kan hjelpe når det gjelder funksjonsnivå og smerte. Det jeg kan si med noe sikkerhet er at hvis jeg lykkes med undervisningen, så vil personen kunne bevege seg med mindre unødvendige spenninger og mer tilstedeværelse i kroppen. Konsekvensene av det vil være positive, men akkurat hvordan det vil arte seg er umulig å si.

"Bruk" er et eget konsept i Alexanderteknikken. Med "bruk" menes hvordan vi gjør det vi gjør. Hvordan vi gjør ting har innflytelse på vår tilstand, på godt og vondt. Denne innflytelsen må ikke undervurderes. Helsevesenet har stort sett oversett den. "God bruk" handler ikke om å gjøre ting riktig, men om å unngå å gjøre det unødvendige og skadelige. Det handler altså om avlæring, og dit har ikke helsevesenet kommet ennå.

"Dårlig bruk" er lett å se, den finnes overalt. Det er så mye "dårlig bruk" at det er lett å glemme den positive effekten av "god bruk". Potensialet for forandring. Mulighetene ligger der, vi vet bare ennå ikke hva som er mulig. Alt vi kan gjøre er å ta vare på oss selv i øyeblikket. Derfor er det fint å ha en påminnelse om muligheter vi ennå ikke kjenner, en tegning av en blomst som lyser gult.

Skoene som ødelegger helsa

Dagbladet gir meg alltid noe å skrive om. Forrige uke hadde de en artikkel om at «Vanlige sko kan ødelegge helsa». Som vanlig hadde de snakket med noen medisinske eksperter, pluss en skomaker, De sa alle litt forskjellige ting, men hovedbudskapet så ut til å være at skoene måtte gi «støtte», de burde ha hælkappe og relativt stive såler.

Før du leser videre kan du gjøre et lite eksperiment. Ta av deg sko og sokker og gå litt rundt mens du tenker over det faktum at fotsålene er ekstremt sensitive. Ikke så sensitive og bevegelige som hendene, men likevel blant de mest sensitive områdene på kroppen. Legg merke til hvor mye nyanser du kan oppleve med føttene selv på et helt flatt underlag. Forestill deg at føttene er som hender og at du føler deg fram.

Tenk så på hendene dine og tenk over hvordan det er å ha på seg hansker det meste av dagen. Tenk deg at hanskene skulle være litt ekstra tykke for å gi «støtte»...

Ja, jeg trekker det for langt. Føttene er ikke som hendene, de er annerledes. Og hvorfor er de annerledes? De har utviklet seg gjennom flere millioner år til å bli ett av kjennetegnene ved oss mennesker. De har utviklet seg til en unik konstruksjon som gjør at vi med letthet kan bevege oss rundt på to bein. Nå hevder altså noen «eksperter» at de kan forbedre funksjonen til foten ved å spjelke den med en stiv såle. Omtrent like lurt som lobotomi.

Sko som ikke gir støtte er ifølge artikkelen uheldig for de som har feilstilling i foten. Feilstilling er det mange som har, opptil 70 prosent har jeg lest et sted. Kan en sko eller innleggssåler rette opp feilstilling? Er det slik at du etter å ha gått med innleggssåler noen år en vakker dag kan ta dem ut og feilstillingen er borte? Nei. Du går med sålene resten av livet. Sko og såler løser ikke problemet, de kan bare kompensere.

Noen få mennesker har bruk for oppbygning i skoene, men for de aller flestes vedkommende vil endret kroppsbruk kunne redusere og til og med fjerne feilstilling over tid. Kroppen og nervesystemet er mer fleksibelt enn det er vanlig å tro. Feilstilling er et resultat av noe du gjør feil, for feilstilling er ikke det naturlige. Slutt å gjøre feilen og du er på vei til bedring. Use affects functioning. Du må altså ta bort noe, ikke legge noe til. Dessverre er det bare vi alexanderlærere som tenker slik.

I Dagbladets artikkel blir et par typer sko trukket fram som eksempler på «dårlige» sko. Det blir hevdet at de er dårlige fordi de ikke gir støtte til foten. Men såvidt jeg kan forstå er problemet dårlig design som gjør at skoene ikke sitter ordentlig på. Det er klart at har du en sko som henger og slenger kan det være en slags forbedring å ha hælkappe slik at skoen i det minste sitter.

Dagbladet skriver «Vanlige sko kan gi smertefulle lidelser i føtter, rygg og knær». Det er bare problemer i føttene som blir omhandlet nærmere, de fleste plagene antagelig forårsaket av trange sko og høye hæler. Høye hæler har lenge vært fy-fy i alexanderverdenen, men nå har noen innsett at hvis kvinner på død og liv må, så kan vi i det minste hjelpe dem til å gjøre det beste ut av det:

Walking in Stilettos.

Skoenes utforming har vært nærmest uforandret de siste par hundre årene. Innimellom har det vært mange rare påfunn, men i det store og hele er konseptet det samme. Skoene har en mer eller mindre stiv såle, en tupp som smalner inn mot midten, en hæl som er tykkere enn resten av sålen, og gjerne en avstivet hælkappe. Moderne joggesko bygger på samme konsept og er ikke moderne i det hele tatt, bare pålesset mye bortkastet stæsj. Steinaldermenneskenes dyrehuder fungerte minst like bra. Vi har siden den gang knust atomer, transplantert hjerter og landet på månen, men en rimelig god sko har vi store problemer med å produsere.

Men nå står vi overfor en revolusjon. Barfot-teknologien kommer. Nye materialer gjør det mulig å og lage sko som er myke nok til å ikke forstyrre fotens naturlige funksjon, og samtidig sterke nok til å beskytte foten. Blant andre har sønnen til en irsk alexanderlærer utviklet en sko kalt Vivo Barefoot. Jeg har knapt prøvd dem selv, men har snakket med andre alexanderlærere som er veldig begeistret. Jeg har planer om å kjøpe meg et par. Hittil har du bare kunnet få dem i utlandet, men nå har de kommet til Norge.

Vivo Barefoot

I fremtiden vil de le av skoene vi bruker i dag, og de vil riste på hodet over denne setningen fra Dagbladet: "Fordi små barns føtter fortsatt er i utvikling er det viktig med god hælkappe og støtte for foten." Det er nettopp fordi barns føtter fortsatt er i utvikling at de ikke skal støttes opp. Når Dagbladet hevder at "vanlige sko kan ødelegge helsa" har de helt rett. Hvis du vil vite mer om hvorfor kan du lese denne artikkelen av en som jobbet for sko-industrien i mange år:

Why Shoes Make "Normal" Gait Impossible

Og her er lenke til Dagbladets artikkel:

Vanlige sko kan ødelegge helsa

Atlas

Atlas var en av titanene i gresk mytologi som gjorde opprør mot Zevs. Som straff ble han satt til å holde himmelhvelvingen oppe. Han står ved verdens ende, der himmel og jord møtes. Den mest kjente historien om Atlas finnes i mange versjoner og handler om møtet mellom Atlas og Herkules.

Den er omtrent slik:

Herkules hadde fått i oppdrag å stjele Hesperidenes gullepler og for å greie oppgaven trengte han hjelp av Atlas. Herkules gikk til Atlas og inngikk en avtale om at han skulle ta over jobben med å holde himmelen oppe for en stund, mot at Atlas fikk tak i gulleplene. Atlas greide bragden og kom tilbake med eplene. Men han var lite lysten på å ta tilbake sin gamle jobb, så han tilbød å ta på seg oppgaven med å levere gulleplene for Herkules, noe som også kunne være en farlig affære.

Herkules skjønte at Atlas neppe hadde planer om å komme tilbake, men lot som ingenting og sa ja til forslaget. «Men, sa han, jeg må bare legge børa bedre til rette, kan du holde bare et øyeblikk?» Atlas var dum nok til å adlyde og Herkules tok eplene og stakk.

Så der står nok Atlas fremdeles. Atlasfjellene i Nordvest-Afrika har navn etter ham. På 1500-tallet ble det utgitt et verdensatlas med Atlas avbildet på forsiden. Siden har Atlas blitt synonymt med kart over jorda, selv om det altså er himmelen han holder oppe.

Du vet kanskje ikke at Atlas også holder hodet ditt oppe. «Atlas» er navnet på den øverste nakkevirvelen. Den er ganske bred, akkurat som mytenes Atlas var bredskuldret, og sitter like nedenfor ørene dine. På den fremre delen er det to små avlange skålformede fordypninger (på størrelse omtrent med ytterste ledd av pekefinger) der to motsvarende former under hodet kan gli fram og tilbake. Det er ikke mye bevegelse i leddene, bare ca 30 grader forover og bakover, stort sett bare en liten nikkebevegelse. For å gjøre mer bevegelse enn det må leddene lengre ned i nakken være med.

For at bevegelsene våre skal være myke må vi ha bevegelighet i nakken, eller «fri nakke» som vi sier i Alexanderteknikken. Det betyr blant annet frihet i «atlanto-occipital-leddet», leddet mellom hodet og atlas. (Occipital kommer av «caput» som betyr hode). Strammer du i nakken er det som å sette på bremsene og bevegelsene blir stivere.

Det første du må gjøre for å få myke bevegelser er å la være å sette på bremsene. Ofte hjelper det mye bare å være klar over at nakken er bevegelig nesten helt opp til ørene. Det hjelper å bli kjent med atlas.

Bad Use

I løpet av det siste året er alle badene blitt pusset opp i blokka der jeg bor. Nå i høst var turen kommet til mitt bad. Det er årevis siden det hadde vært gjort noe med badet og det var bare å kaste alt interiør og kjøpe nytt. Jeg tråkket rundt fra butikk til butikk, samlet ganske mange kilo med brosjyrer, og brukte mye tid på å forestille meg hvordan det nye badet skulle bli.

Når du tenker over det sier baderommet ganske mye om forholdet vi har til kroppen. Vi er kroppsfikserte men har samtidig beveget oss langt bort fra det som er naturlig kroppsbruk.

Det jeg la merke til var for eksempel at underskap ofte har skuffer istedet for hyller. Når du drar ut en skuff får du full oversikt over innholdet, veldig praktisk. Men en skuff kan også gjøre at du slipper å bøye deg ned. Det er et typisk trekk ved baderomsinteriør, forsåvidt annet interiør også: du skal slippe å bøye deg. Pedalbøtta er et annet eksempel, bare tråkk og kast.

Vegghengt do er blitt veldig populært. Mye lettere å holde rent, og du behøver ikke å bøye deg ned og krype på alle fire. Det ble ikke vegghengt på meg denne gangen. Entreprenøren tilbød nytt klosett som del av pakken. En helt standard do ble valget. Så jeg får fortsatt testet ut bevegelsesferdighetene når jeg skal gjøre rent i krokene.

Av alle møbler vi har er toalettet det mest bemerkelsesverdige. Det naturlige når du skal på do er å sitte på huk, ikke henge på en ring og dingle med beina. Nå blir det visst vanlig å ha doen enda høyere, i USA kaller de det «comfort height». Du kan lese mer om det å sitte på huk på do i denne artikkelen:
Don't Just Sit There!

Å sitte på huk tar tid å venne seg til, siden vi aldri gjør det naturlige. Et godt eksempel på Alexanders prinsipp om at «use affects functioning».

Rullestolbrukere trenger dagens klosetthøyde, og eldre mennesker som aldri har sittet på huk, alle andre kan godt greie seg uten. Kanskje det kan lages toaletter der flere posisjoner var mulig.

Mange innvandrere fra asia sitter fremdeles på huk, og med det store antall innvandrere i Europa vil de kanskje med tiden være med å bringe oss andre tilbake på huk. Det ville vært et fremskritt.

Fremskrittet har ennå ikke nådd mitt bad. Men fint ble det.