The Game

Av og til kommer det menn, eller skal vi si «gutter», for å ta timer i Alexanderteknikk etter å ha lest boka «The Game». I The Game forteller forfatteren om hvordan han ble en ekspert i å sjekke opp damer. Alexanderteknikken er nevnt som et råd for å få bedre kroppsholdning.

Det er jo riktig at Alexanderteknikken kan gi bedre holdning, gjøre at du blir mer oppreist. Det er fordi uvanene vi har får oss til å trekke oss sammen, eller synke sammen. Ved å avlære uvanene kan du få bedre holdning. God holdning er naturlig. Vi har en medfødt disposisjon til å kunne være oppreist og i balanse. Alexanderteknikken gir deg altså ikke bedre holdning ved å lære deg å gjøre noe, men først og fremst ved at du klarer å slutte med noe.

Det som er sunn kroppsholdning vil kunne se litt forskjellig ut fra person til person. At vi har ulik kroppsform er like naturlig som at vi har ulike ansikter. Dessverre har kroppsfascistene i årevis fått herje fritt med sin «flat mage»- og «trekke skuldrene bakover»-politikk. Budskapet har i alle år vært at du må gjøre noe for å få «god holdning». Det eneste du må gjøre er å gjøre bevegelsene du gjør til daglig på en god måte, dvs med god holdning.

De som leser The Game leser for å lære noe, for å lære knep og triks, noe de kan gjøre. De vil prestere. Og de kommer til Alexanderteknikken med den holdningen. «Skal jeg gjøre sånn? Eller sånn?» «Er dette riktig?»

De som har kommet til meg etter å ha lest The Game har uten unntak vært veldig hyggelige mennesker. Men de kan være en utfordring, for som lærer må jeg gi dem et nytt konsept. De må bli mer interessert i hva de allerede gjør enn å skulle prestere noe nytt og fantastisk. Da må de for det første akseptere den kroppen de har, og så ha en positiv (eller helst entusiastisk) innstilling til det å oppdage egne uvaner relatert til kroppsholdning. Ikke noe fake, ikke noe «spill», men kan gjerne ses på som en lek.

Jeg har ikke lest The Game og kan ikke uttale meg om innholdet. Sjekking er utenfor mitt fagområde. Men mitt subjektive og sikkert fordomsfulle inntrykk er at det hele virker overfladisk. Det mest interessante er at knepene virker, og det forteller oss at på mange måter er vi enklere i hodet enn vi liker å tro.

Ryggøvelser I

Så gjorde Dagbladet det igjen. Og de kommer sikkert til å gjøre det igjen. Og igjen: presentere «rygg»-øvelser fra steinalderen.

Det var forrige lørdag det skjedde, så dette er gammelt nytt, men det var Dagbladets artikkel også. På forsiden stod det: "Ekspertenes beste rygg-råd. 7 enkle øvelser du må prøve". Siden rygg er mitt arbeidsfelt, på godt og ondt, ble min faglige nysgjerrighet tilstrekkelig pirret til at jeg kjøpte blekka.

Inni var det samma greia som tidligere, et sammensurium av gode og mindre gode råd. Ekspertene som er intervjuet er fagpersoner som har god greie på det de snakker om. De gode rådene de gir har vi hørt før:
«Det aller viktigste du kan gjøre er å være i variert fysisk aktivitet hjemme, ute og på jobben.»
«Man kan gå turer i ulendt terreng eller gå i trapper. Dette beveger ryggen og aktiverer de små ryggmusklene. Problemet er at normal fysisk aktivitet for de fleste i dag er å sitte på en stol og ta heisen.»

Det er stor uenighet blant rygg-ekspertene om hvorvidt fysiske øvelser faktisk virker. Det overser Dagbladet glatt ved å bruke mesteparten av de tre sidene på bilder av ryggøvelser, og til og med bilder av «riktig» og «feil» sittestilling.

Den dypere årsak til uklarheten rundt øvelser i forhold til ryggsmerter er at alle andre faggrupper enn alexanderlærere mangler konseptet om «bruk». En øvelse eller bevegelse er bare god om den utføres med god kvalitet.
Dessverre er det liten sjanse for at den jevne helsearbeider skal kunne forstå hva som menes med «god kvalitet». For å forstå noe må du ha erfaring med det. Og siden god bruk av egen kropp ikke inngår i utdanningen av helsepersonell vil det heller ikke finnes særlig mulighet for forståelse. Et konkret eksempel på manglende evne og forståelse er helsearbeideren som viser øvelsene i Dagbladet.

Men jeg skal ikke bruke tid på å analysere selve utførelsen av øvelsene, bare si noe kort om hva som er feil med hele konseptet.

Øvelsene som vises er kompenserende øvelser. De skal «løse opp og forebygge stivhet», men det sies null og niks om hvordan du kan la være å bli stiv i utgangspunktet. Om du ikke lærer hvordan du kan unngå å bli stiv er jo hele poenget borte.
Øvelsene vil løse opp stivhet, men det er fordi det er bevegelser. Nærmest hva som helst av bevegelser vil gjøre den nytten. Det er gode grunner til å velge å ikke gjøre bevegelsene som er beskrevet i artikkelen. De har skadelige bivirkninger. Øvelsen kalt «elevator» er et godt eksempel:

«Trekk venstre skulderblad inn mot ryggsøylen og trekk venstre skulder opp mot øret. Mens du puster inn bøyer du hodet over mot venstre slik at øret nærmer seg venstre skulder. Hold i 2-3 sekunder før du på utpust fører hodet tilbake igjen og senker skuldra. Gjenta 5-6 ganger på hver side.»

Legg merke til at du skal «gjenta 5-6 ganger». Hva er det du øver på her? Du øver på å heise skulderen. Hvor dumt er det, på en skala fra 1 til 10, å øve på å heise skuldrene? Jeg tror vi kan være enige om at det er en ganske sterk tier.

Ironisk nok er overskriften inne i avisen: "Dårlig rygg? Øvelser gjør mester". Mester i hva da? Selvplaging?

De andre øvelsene er av samme ulla. I én av øvelsene skal du «kjenne at arma er tung». Da er vi inne på en pervers form for avspenning, som jeg helt sikkert kommer til å skrive om ved en senere anledning.
Opphavet til disse øvelsene er at en person for over hundre år siden studerte anatomiske plansjer og så at «den muskelen går sånn og den muskelen går slik, og hvis kroppsholdningen er sånn, så må du stramme denne muskelen litt der og den muskelen litt der ...».

Det er ikke slik kroppen fungerer. Det er som å skulle lære å kjøre bil etter konstruksjonstegningene istedenfor å lære å bruke gass, clutch, brems og ratt.

Til slutt om det å sitte «riktig». Jeg tviler på at ekspertene fikk se de bildene før de kom på trykk. Er det noe ekspertene er enige om er det at «riktig sittestilling» hjelper lite. Naturlig nok. Om en posisjon er aldri så «riktig» kan den likevel være stiv.

Du kan ikke presentere noe fornuftig om det å sitte uten å snakke om to grunnleggene måter å sitte på – med og uten støtte i ryggen. Så må du si noe fornuftig om hvordan du utnytter støtte, og om hva som er forutsetninger for bevegelighet når du sitter. Og det er en lang historie fordi, kort sagt, 9 av 10 personer er ikke i stand til å balansere på sitteknutene. De kan rett og slett ikke sitte! Og vil de lære det av en artikkel i Dagbladet? Neppe

Jeg har kalt dette innlegget «ryggøvelser 1», fordi jeg sikkert kommer til å skrive om det igjen. Og igjen. Og igjen.

Balansenøkler

Det var med stor skepsis jeg begynte å lese boka «Balansenøkler». «Balanse» er et ord nesten like mye misbrukt av alternativbevegelsen og de nyreligiøse som ordet «energi». Layouten forsterket skepsisen: lekker og feminin, spirende grønnfarger mot det hvite, vakkert bilde av runde steiner på forsiden (eller er det egg?), og en lykkelig smilende terapeut på baksiden. Skulle det bli nok et måltid kvalmende næringsløs New Age-suppe? Men jeg måtte igjennom. Jeg hadde grunn til å tro at Alexanderteknikken var nevnt og jeg måtte lese.

Jeg fant ingenting om Alexanderteknikken, heldigvis. Merete Sparre er psykomotorisk fysioterapeut, «kommunikolog» og lærer i taiji og qigong. Hun har antagelig ikke spesielt god greie på Alexanderteknikken (se forrige innlegg), men holder seg i boken til det hun har greie på. Til gjengjeld har hun veldig godt greie på det hun skriver om. Jeg måtte raskt legge vekk min forutinntatthet og innrømme at her var det fast føde.

Boken er blitt til på «veldig lang og veldig kort tid». Den er essensen av lang yrkeserfaring og personlige opplevelser. Jeg ble sittende og nikke gjenkjennende for hvert kapittel: ja, slik er det, slik henger det sammen. Og jeg måtte ta fram blyanten og notere ned gullkorn.

Kommunikologien gav Sparre et verktøy for å sortere kunnskap og erfaring fra ulike metoder og arbeidsformer. Hele boken er en slags sortering: Øst og vest, Oppe og nede, Foran og bak, Høyre og venstre, Ytre og indre, Innpust og utpust, Innenfra og utenfra, Gjøre og være, Jeg og du, Syk og frisk. Hver sortering belyser forhold som det er verdt å reflektere over. Med få setninger forteller Sparre egne eller andres historier og opplevelser. Hun forteller enkelt og direkte om det som kan kalles forandringens kunst, nesten uten å bli esoterisk. Noen små oppgulp mot slutten kan tilgis.

Sparre tillegger fysioterapeut Merete Pihl konseptet om indre og ytre muskulatur. Det ville vært interessant å vite hvor Pihl har fått ideen fra. Konseptet fant veien inn i Alexanderteknikken i alle fall så tidlig som 1986 med første nummer av tidsskriftet Direction Journal. Professor David Garlick fra New South Wales University, som var fast spaltist, skrev om «rød og hvite» muskelfibre. Siden dengang har en enkel forklaringsmodell for Alexanderteknikken vært: å gjøre mindre med bevegelsesmuskulatur for at holdningsmuskulaturen kan gjøre jobben sin.

De fleste kapitlene i Balansenøkler avsluttes med enkle øvelser. Vi alexanderlærere er grunnleggende skeptiske til øvelser. En øvelse er god bare når den utføres godt. Det gjelder alle øvelser, også qigong. Men stort sett er øvelsene som presenteres i Balansenøkler av det overveiende sunne slaget. Noen få er velegnet for det å dyrke egne uvaner, men slik er det alltid.
Den knappe beskrivelsen er både en svakhet og en styrke. For lite informasjon og leseren vil kanskje ikke forstå; for detaljert og øvelsen blir utført med en rigid holdning. Sparre gir i det minste leseren stor frihet, og foreslår til og med et sted at leseren selv finner på egne bevegelser.

Øvelser er nødvendig for endring. Endringer kommer ikke av seg selv, som Sparre er inne på kreves hardt arbeid. Kanskje kan denne boken brukes til en første utforskning, en utprøvende arbeidsbok. Inspireres noen lesere til å utforske øvelsene og bruke noen av dem, f.eks til morgengymnastikk, vil boken kunne føre gode ting med seg. Kanskje vil noen finne nye vinkler til selvinnsikt?

Jeg antar boken appellerer til kvinner på 40+. Med innbydende utseende og overkommelige pris vil du sikkert finne den i hylla med gavebøker. Men den fortjener noe mer. Den fortjener større plass enn det de knapt hundre sidene skulle tilsi. Ikke fordi den på noen måte er banebrytende, men fordi boken med sin åpne og enkle form gir rom for refleksjon. Her kan du finne noe å tygge på.

«Balansenøkler» meg minner litt om Walter Carringtons «Thinking Aloud» som etter min mening er en av de beste som noengang er skrevet om Alexanderteknikken. Den enkle stilen gir inntrykk av en slags naivitet, men går du inn i materien og leser flere ganger oppdager du stadig noe nytt. Det skal stor innsikt til for å gi enkle forklaringer.

Artikkelen «Fra eple til frukt» omtalt i forrige innlegg inneholder avsnitt fra Balansenøkler. Du kan lese artikkelen her: Fra eple til frukt

Foran og bak

(Nei, dette er ikke fortsettelsen av forrige innlegg...)

Med jevne mellomrom googler jeg «Alexanderteknikk» for å se hva for noe rart som skrives om teknikken på nettet. For en tid tilbake fant jeg et foredrag holdt på Norges Musikkhøgskole i fjor høst av kommunikolog og psykomotorisk fysioterapeut Merete Sparre. Tittelen på foredraget var «Fra eple til frukt» (se lenke nederst).

Hun sier:
«Å diskutere hva som er best av Qigong, Pilates, Alexander eller Feldenkrais, er som å diskutere hva som er best av eple, pære, appelsin og banan. I stedet for å snakke om frukt! Hva er det som er så bra med frukt? Hvilke nyttige ingredienser er det i frukt som det finnes mer eller mindre av i alle frukter?

I kommunikologien fant Sparre verktøyet hun trengte:
«Da jeg utdannet meg til kommunikolog, lærte jeg ikke en ny teknikk eller metode, men jeg kan si at jeg fikk installert et "filter". Dratt gjennom dette filteret, ble det mening i mangfoldet av metoder jeg allerede hadde med meg. Isteden for tilsynelatende motsetninger, satt jeg igjen med det de hadde felles, nemlig "nøklene". Et resultat av denne filtreringen var det man i kommunikologien kaller grunnsorteringer. Vi kan også kalle det grunnleggende balanseforhold. Eksempler på grunnsorteringer er oppe og nede, foran og bak, venstre og høyre, indre og ytre, bevisst og ubevisst, dissosiert og assosiert osv.
Bevegelser kan i tillegg deles inn i bøyninger og strekninger, rotasjoner og diagonaler.»

Hun sier videre:
«Vi kan sortere i metodene ved å se på hvilke bevegelser og hvilke grunnsorteringer de ivaretar. I taijien har man mye diagonaler, som vi vet ivaretar høyre/venstre balansen, både i kroppen og i hjernen, Feldenkrais er uovertruffen på rotasjoner, og både Feldenkrais og qigong er lite utenfra - eller pedagogstyrt og lar eleven komme godt inn på indre bane, noe som regulerer bevisst/ubevisst og ytre/indre balansen godt, Alexanderteknikk er glimrende på foran/bak-sorteringen, osv. osv.»

«Foran/bak-sortering»? Her skimter jeg et overfladisk kjennskap til Alexanderteknikken. Hvis jeg skulle «sortere» Alexanderteknikken på en sånn måte ville nok det først som falt meg inn være «opp og ned» fordi Alexanderteknikken rent fysiologisk handler mye om hvordan vi organiserer oss selv i forhold til tyngdekraften. Eller jeg ville si «lengde og bredde» siden det er ord vi ofte bruker for å beskrive den bevisste intensjonen vi har i bevegelse.

Repertoar
Siden Sparre ser ut til å sortere ut i fra bevegelser som anvendes kan det tenkes hun har hatt noen timer i Alexanderteknikk hvor bevegelses- repertoaret stort sett var å reise og sette seg. Det blir som når et barn har to fiolintimer og lærer melodier på to toner. Fiolin er glimrende for melodier på kvintintervallet siden det er spranget mellom to strenger, men fiolin kan brukes til mer, noe fiolin-eleven forhåpentligvis vil oppdage. Og sånn er det med Alexanderteknikken også.

Det er ingen grenser for hvilke bevegelser Alexanderteknikken kan benyttes i. Jeg har elever som spiller musikkinstrument på timen, eller gjør Qigong eller Taiji. Qigong og Taiji er glimrende aktiviteter å bruke Alexanderteknikken i.
En god del Alexanderteknikk-lærere jobber utelukkende med utgangspunkt i aktiviteter som eleven selv foreslår. Det er bra for elevens motivasjon og interesse, men kan jo også ende i stereotypi. Andre lærere er konsekvent utforskende, mer á la Feldenkrais.
Mange Alexander-lærere er svært opptatt av spiraler. Det går tilbake til anatomen Raymond Dart, en ivrig tilhenger av Alexanderteknikken. Han beskrev muskelsystemet som bestående av en dobbel heliks. Han utviklet også sine egne bevegelses-øvelser basert på menneskets evolusjon. I 1970 holdt han the F.M Alexander Memorial Lecture som nok var med på å bidra til mye krabbing og andre mindre vanlige bevegelser i Alexander-miljøet.

Det er debatt blant Alexander-lærere om i hvilken grad en stol bør brukes i undervisningen. Hvis det blir for mye av det samme, og hvis læreren i for stor grad er den som initierer bevegelsene, kan eleven gå glipp av både uavhengighet og forståelse. Sparres sortering kan derfor ses som en betimelig kritikk av noe av Alexanderteknikk-pedagogikken. Men hvis det skal være en beskrivelse av hva selve Alexanderteknikken er, går hun glipp av poenget.

Dimensjoner
Hvis Sparre har mer enn et overfladisk kjennskap til Alexanderteknikken kan det hende hennes «foran/bak»-sortering henspiller på hvilke ord som oftest brukes for å beskrive «retninger» i Alexanderteknikken: La nakken være fri, slik at hodet kan gå fram og opp, og slik at ryggen kan bli lengre og bredere. Hvis du opplever kroppen som todimensjonal kan det være lett å tolke disse «retningene» også som todimensjonale.

Vi har få eksempler på at Alexander beskrev spesifikke «retninger». Stort sett er han generell, og henviser alltid til at læreren må ta hensyn til individuelle forhold. Når han i 1923 formulerer «retningene» i ord, noe han visstnok senere angret på, sier han at ordene er «most inadequate». «Retningene» i Alexanderteknikken er fast bare i den grad vi har den samme anatomiske strukturen. Ellers er de alltid i forandring. Hvordan jeg tenker retning i dag er ikke identisk med hva jeg tenkte for tre uker siden.
Du skal ikke lete lenge blant Alexander-lærere før du finner et vell av kreative beskrivelser av «retning» som for mange kan fungere langt bedre enn Alexanders egne formuleringer.

Tankeprosess
Alexanderteknikk «retninger» er tanker. Alexanderteknikken er en tankeprosess. Når Sparre skriver:
«Langsom bevegelses trening som Feldenkrais, qigong, taiji, yoga m.fl. har mye oppmerksomhet på indre bane og har dermed innebygget oppmerksomhetstrening», kunne hun tatt med Alexanderteknikken i samme slengen.

Jeg tror den vanligste «sorteringen» jeg gjør av Alexanderteknikken, i alle fall for meg selv, er «bevisst/ubevisst». Allerede etter få timer med Alexanderteknikk slo det meg hvordan den hele tiden foregår i skjæringspunktet mellom det jeg vet og det jeg ikke vet, mellom ubevisst vane og bevisst handling, mellom medfødt refleks og tillært bevegelsesmønster.
Men spør ti ulike Alexander-lærere og du vil få ti ulike svar. Noen vil kanskje til og med synes at "foran og bak" er en glimrende sortering.

Balansenøkler
Jeg fant etterhvert ut at Merete Sparre har skrevet en bok som heter «Balansenøkler». Siden hun hadde nevnt Alexanderteknikken i sitt foredrag var jeg nysgjerrig på om teknikken var nevnt i boka. Jeg er nå nettopp ferdig med å lese den. Alexanderteknikken er ikke nevnt, men hva jeg fant er verdt å skrive om. Neste gang.

Foredrag NMH 21.08.09: Fra eple til frukt