Rompa di

De mest populære bloggene er skrevet av blondiner som skriver om seg selv, og handler om kropp, sminke, hår og mote og slikt. Jeg håper fremdeles å kunne definere meg som blond, selv om det ikke er mye igjen, og vil gjerne tilfredsstille interessene til det norske folk. Men for ikke å være navlebeskuende skriver jeg om rompa di og ikke min egen.

Er du som folk flest tilbringer du betydelige deler av dagen sittende på rompa. Rompa er blitt det mest brukte arbeidsredskapet i vårt samfunn. Mange tilbringer også mye av fritida frivillig på rompa. Likevel er det en sørgelig utbredt uvitenhet om hvordan dette arbeidsredskapet skal brukes, med yrkesskadelige konsekvenser, les: ryggproblemer.

Sitteknuter
Jeg antar du sitter på rompa di nå. Legg ei hånd under hver rompeball. Om du ikke har for mye naturlig polstring kan du kjenne noe hardt i hver rompeball. Det er sitteknutene dine, de nederste endene av bekkenet. Sitteknutene har litt form som meier, og her ligger mye av hemmeligheten: du har innebygd gyngestol!

Sitteknutene gjør at du kan bevege deg lett forover og bakover på stolen. Eller det vil si, det bør du kunne. Fri bevegelse på sitteknutene avhenger av frihet i hofteleddene.

Hofteledd
Legg ei hånd på hvert lår og beveg lårene med hendene. Er bevegelsene frie? Hvis du sitter på en relativt hard og flat stol bør de være det. Sitteknutene er nederste ender av bekkenet, hofteleddene sitter litt lengre opp. Du kan legge ei hånd under ene sitteknuten og bevege låret med motsatt hånd. Beinet er bevegelig og sitteknuten er i ro.

Beveg begge beina med hendene igjen. Kanskje du kan kjenne at sitteknutene er mer eller mindre i ro mens beina beveger seg?

For å få overblikk over hele bekkenet, legg hendene på hoftekammene. Hoftekammen er øverste ender av bekkenet. Mange tror de har hofteleddet der (ja, faktisk!), en av de mest skadelige av alle vrangforestillinger. Kan du kjenne sitteknutene mot stolsetet mens du har hendene på hoftekammene?

Behold hendene på hoftekammene mens du beveger knærne litt fram og tilbake. Du har nå hendene øverst på bekkenet, nederste ender av bekkenet (sitteknutene) på stolen, og hofteleddene frie på hver side.

Beina
Spenning i beina når du sitter låser hofteleddene og hindrer kroppen fra å kunne bevege seg på stolen. For å kunne balansere fritt på rompa må du frigjøre beina.
Se på beina dine. De har en lang form. Musklene går nedover langs lårbeinet, og langs leggbeinet. Hvis du har stramme muskler, muskler som trekker seg sammen, betyr det at du drar føttene oppover mot bekkenet. Her kommer Alexanderteknikken til hjelp. Hvis du 'slipper' føttene ned på bakken gir du samtidig slipp på spenningen i beina. Derfor er det nyttig å ha bakkekontakt med føttene når du sitter. Kvaliteten av kontakt er viktigere enn å ha hele foten i bakken, men jo mer av foten som hviler på bakken, jo lettere er det å gi slipp på spenning i beina.

Brei rompe
Rompemusklene er de største i hele kroppen (gluteus maximus). Når du gir slipp på spenning i beina løsner du også på rompemusklene og baken blir bredere. Bredde over baken er bra. Stram rompemusklene og kjenn hvordan det løfter sitteknutene opp fra stolen. Lar du rompa være brei får sitteknutene slippe ned på stolen, og da er det lettere å gi slipp på hodet som er i andre enden av kroppen. Sitteknuter slipper nedover og hodet oppover, og du letter trykket på ryggsøyla.

Lang rygg
Lang (og brei) rygg gjør det lettere å bevege seg i alle retninger på sitteknutene. Arbeidsbelastningen blir fordelt over et større område. Hvis du lener deg forover må ryggmusklene jobbe mer. Å lene deg forover har du ofte bruk for når du sitter. Bruk gyngestolen i stedet for å la brystkassa synke sammen.

Hvis du lener deg over mot siden, som for å nå noe bortenfor armlengdes avstand, sitter du på ene sitteknuten. Prøv det, og strekk armen ut.
Prøv nå ut hvordan det kjennes å holde armen utstrakt om du synker sammen i overkroppen. Lar du ryggen være lang kjennes armen lettere, og du rekker kanskje lengre også. Husk det neste gang du må strekke deg etter enda et kakestykke.

Bevegelse og hvile
Når du kan balansere på sitteknutene har du alle muligheter for bevegelse åpne. Du kan bevege deg forover og bakover, og fra side til side, eller i i sirkler, eller i åttetall. Du kan danse på sitteknutene.

Når du sitter i en myk sofa eller i en lenestol blir det annerledes. Da har du (håper jeg) god støtte i ryggen. Det blir mer som å ligge, eller en slags mellomting mellom ligge og sitte. Ligge er ikke så dumt, men skal du først ligge er det beste å legge seg helt ned. Vi er ikke konstruert for å sitte stille på rompa så lenge om gangen, så har du sjansen til å ligge i stedet for å sitte, hvorfor ikke gjøre det av og til?

Rompa di blir belastet mye av dagen. Noen ganger med rent drittarbeid. Gi rompa di litt fri iblant.

Veien til butikken

Hvor er nærmeste butikk?

Og hvor har du leddet mellom hodet og nakken?

Du vet sikkert svaret på første spørsmål, kanskje ikke på andre. I mine ti år som lærer i Alexanderteknikk har ingen svart helt riktig på spørmålet om hvor de har leddet mellom hode og ryggsøyle. Noen peker midt på nakken, andre er nærmere, men peker bak i nakken og ikke nedenfor øret. Leddet sitter høyere opp og lengre fram enn de fleste er klar over.

Du vet altså hvor du finner nærmeste matbutikk, men finner kanskje ikke fram i din egen nakke?

Hvis du har hatt timer i Alexanderteknikk regner jeg med du visste hvor leddet er. Men hvordan tenkte du på det? Mitt poeng er at du ikke behøver å tenke annerledes enn om du tenker på hvor du finner nærmeste butikk. Så enkelt kan det gjøres. Så enkelt må det gjøres.

Du vet sikkert også omtrent hvor langt det er til denne butikken? Du har en ide om avstanden. På samme måte kan du ha forestilling om avstander i kroppen din.
Dette kan være en måte å tenke Alexanderteknikk «directions» på. Tenkemåten er preventiv, hensikten er å unngå spenning i bevegelser. For mye spenning betyr sammenpressing av kroppen. Ved å beholde lengde og bredde unngås spenningen.

Men du bruker ikke mindre spenning om du tenker på hvor langt det er til butikken. Oppmerksomheten må utvides til å inkludere deg selv.

Du kan prøve et eksperiment og tenke på avstanden mellom deg selv og en gjenstand i rommet du er i. Se deg rundt og velg hva som helst. Gjør det noe med oppmerksomheten om deg selv og din egen kropp?

Noen ganger kan unødvendig spenning innebære at du drar deg selv mot noe, eller kanskje fra noe. Du gjør noe ekstra og unødvendig. Det mest typiske er å dra seg mot skjermen du sitter og ser på, så tenk på avstanden mellom deg og skjermen. Du skal ikke gjøre noe, bare oppleve avstanden. Om du har dradd deg mot skjermen vil du kanskje oppdage det og kan la være å gjøre det.

Nå kan du bruke skjermen til å ta oppmerksomhet om avstand inn i kroppen din. Begynn med å tenke på avstanden mellom skjermen og hodet ditt.

Deretter utvider du oppmerksomheten til å inkludere om avstanden mellom hodet og sitteknutene. Bruk noen minutter på bare å oppleve lengden av kroppen.

Når du føler for det, gjør en bevegelse, for eksempel strekk hånden ut etter noe, eller reis deg opp. Ta opplevelsen av lengden av kroppen med deg inn i bevegelsen. Hele poenget er å kunne bruke denne måten å tenke på i aktiviteter du gjør.

Kanskje får bevegelsene en annen karakter? Kanskje merker du ingenting? I timene jeg gir prøver vi ofte ut alternative måter å tenke på for å finne tenkemåten som gir mening for deg.

Å tenke lengde (og bredde) er fint å øve på når du ligger i «aktiv hvilestilling» (se lenke nederst).
Du kan tenke på lengden eller bredden mellom hvilke som helst punkter i kroppen. Det er bare å bruke fantasien og legge ut på oppdagelsesferd. Lengden mellom hode og bekken, og/eller hode og føtter, er det grunnleggende, så kan du finne på hva som helst utover det. Selv liker jeg for tiden spesielt å tenke på lengde mellom fingertupper og albue, eller korsbein og kneskåler.

Pass på om du på noe tidspunkt spenner deg eller holder pusten, Da 'gjør' du noe istedet for bare å tenke. Forskjellen er veldig viktig. Gå tilbake til å tenke på avstanden til butikken eller lignende, avstanden mellom hodet ditt og en gjenstand osv. Du er ikke ute etter å kjenne noe spesielt, bare bruke oppmerksomheten. Det er som å slå på lyset, men uten å sette i gang å rydde rommet.

Jeg ser dette som en forøvelse til Alexanderteknikken, en slags skala-øvelse om du vil. Meningen er å kunne ta denne måten å tenke på inn i bevegelse og aktivitet. Hensikten er som sagt å unngå unødvendig spenning.

Det kan hende tenkemåten også fungerer indirekte gjennom hjernens kart over kroppen. Hjernens forestilling om kroppen er grunnlag for planlegging av bevegelser. Men denne forestillingen er ikke fast, den påvirkes av hvordan vi bruker kroppen og dermed av spenninger og andre uvaner. Å tenke lengde og bredde i bevegelser kan kanskje oppdatere og korrigere kroppsbildet i hjernen. Forskning vil vise om det er noe i den hypotesen.

Mine 20 år med Alexanderteknikken og 10 år som alexanderlærer sier meg i alle fall at det virker i praksis. Klarer du å finne veien til nærmeste butikk vil du kunne klare å finne veien til bedre bevegelser.

Aktiv hvilestilling

Livets harde fakta

Mennesker som kommer for å ta timer i Alexanderteknikk har en ting felles: muskelspenninger. De lider av anspenthet og stress. De føler det i musklene, og hva som skjer i musklene har direkte sammenheng med hvordan de tenker. Da har de kommet til rett sted, for Alexanderteknikken er en måte å tenke på.

Men muskler er vage greier. Det skjer mye i musklene du ikke kan kjenne. Og det du kan føle er ikke alltid sammenfallende med hva som faktisk skjer. Tar du timer i Alexanderteknikk løses dette problemet ved at læreren har hendene sine på deg og kan gi deg direkte feedback.
Men ofte kan det være nyttig å begynne et annet sted, særlig hvis du ikke har mulighet for å ta timer hos en alexanderlærer. Du kan begynne med å bli kjent med livets harde fakta - skjelettet.

Skjelettets utforming, og særlig leddene, gir de fysiske forutsetninger for hvordan du fungerer. Sammenlignet med musklene er skjelettet uforanderlig fra øyeblikk til øyeblikk, og derfor noe konkret å forholde seg til. Det er ofte en sammenheng mellom unødvendige spenninger og en ubevisst feiloppfatning om hvordan kroppen er satt sammen. Mest typisk er feil oppfatning om hvor leddet mellom hode og nakken er, hvor hofteleddene er og utformingen av skulderpartiet.

Sistnevnte viser seg igjen i en sang mange barn har sunget som heter«De bena», hvor det sies at «skulderbenet henger fast i nakkebenet». Det er bare tull. Skulderbeinet (skulderbladet) henger fast i kragebeinet, som igjen henger fast i ... Ja det kan du forresten finne ut selv.

Å lære om skjelettet bør være barnelærdom, og i dag er det heldigvis det. Men det må være noe galt i måten det undervises på. Mitt inntrykk er at barna ikke lærer hvordan de kan bruke informasjonen de får. Når de har virkelig bruk for informasjonen, når de kommer i tenårene, har de glemt hele greia. Men kanskje det er like greit, når de er blitt systematisk feilinformert.

Feiloppfatninger om skjelettet kan gjøre at du forsøker å bevege kroppen der det ikke er ledd. Det kan være ganske slitsomt. I alle fall er det befriende å la bevegelsen skje i leddene.

Skjelettet er«harde fakta» ikke fordi det er tøft, men fordi det er solid. «Facts are friendly» sa en av lærerne jeg hadde. En annen alexanderlærer forteller om hvor store forandringer elever kan oppnå, til og med før de lærer Alexanderteknikken, bare ved å gjøre en enkel øvelse. Øvelsen består i å gå gjennom alle de viktigste leddene i kroppen hver dag og bevege i alle retninger (lette bevegelser, ingen tøying). Det tar ikke lang tid. Men først må du kanskje orientere deg om hvor leddene faktisk er, de harde fakta. For mer info om skjelettet kan du se på min hjemmeside, under «artikler».

Skjelettet - tilværelsens harde fakta.

Du kan se det som et første steg til å mestre anspenthet og stress. Anspenthet og stress har å gjøre med hvordan du tenker, dvs hvordan du takler andre av livets harde fakta. Mer om det en annen gang.

Å kjenne veldig godt etter

I forrige innlegg kommenterte jeg noen som mente Alexanderteknikken handlet om å «kjenne veldig godt etter». Det er jo ikke helt feil, men som jeg påpekte er det nødvendig å tenke først, sanseinformasjon kommer alltid på etterskudd.

Det er viktig å være bevisst på alt du sanser, å ha åpne kanaler, både 'innover' og 'utover'.
Men det å «kjenne veldig godt etter» kan være problematisk. Må du «kjenne etter» for å føle noe kan du ha et problem. La oss gjøre et lite eksperiment.

Forsett å lese, uten å gjøre noen bevegelse. Jeg vil bare at du skal gjøre noe med oppmerksomheten din. Det du skal gjøre med oppmerksomheten er å tenke på føttene dine. Opplev hvor føttene dine er, hvordan de føles. Har du klart det uten å bevege noe?
Gratulerer!

Hvis jeg ber en elev i en time om å rette oppmerksomheten mot føttene vil eleven i ni av ti tilfeller begynne å bevege på føttene, vrikke på dem for liksom å kjenne etter hvor de er.
Dette er veldig naturlig fordi følsomhet er avhengig av utgående signaler. Hjernen bruker utgående signaler for å samle informasjon. Det er litt som radarprinsippet.

Bevege for å kjenne er særlig typisk hvis jeg snakker om nakken. Nakken er et område hvor du har lite direkte følsomhet, selv om det er et følsomt område når det gjelder kroppsbalanse. Det er ikke samme følsomhet som den du for eksempel har i fingertuppene.

Problemet er at hvis du beveger deg for å «kjenne godt etter» forandrer du situasjonen du skulle ha registrert. Du føler mer, men kanskje ikke de nyansene du kunne ha lagt merke til.
Følsomhet er som å se ned i vann. Beveger du noe kruses vannflaten og du ser ingenting. Det er derfor vi alexanderlærere stort sett bruker veldig forsiktig berøring, samtidig som vi gjør minst mulig unødvendig inni oss. Det verste vi kan gjøre er å prøve veldig hardt å «kjenne etter».
Jo mer du prøver å kjenne etter, jo mer vil du gjøre av muskelarbeid, selv om du ikke beveger noe. Oftest består muskelarbeidet i å holde pusten, da stivner du.

Du behøver selvfølgelig ikke gjøre noe som helst for å kjenne noe. Hvert sekund mottar du millioner av sansesignal, det er bare å velge og vrake. Du velger hva du gjør med oppmerksomheten, du trenger ikke gjøre mer enn det.

Det du må gjøre med oppmerksomheten er å ha et stort oppmerksomhetsfelt. Å prøve for hardt å «kjenne etter» kjennetegnes ofte av opptatthet av en liten del av kroppen og så glemmes resten. Du må ha overblikk.

I alexandertimer prøver vi ut ulike måter tenke på når du gjør bevegelser. Bevegelser som gjøres i forsøk på å «kjenne etter» er annerledes. De gjøres uten å tenke. Du vrikker og vrir og strammer litt her og der. Ubevisst kan et ønske om å ha den «riktige» følelsen ligge under. Slike ubevisste korrigeringer bidrar bare til å forsterke spenninger.

Når du beveger deg i en alexandertime er vi ute etter å merke ørsmå forskjeller. Små forskjeller er viktigere enn store. Men ethvert forsøk på å «kjenne etter» er både unødvendig og vil virke mot sin hensikt.
De ørsmå endringene som skjer kan ligge på grensen til det du er i stand til å registrere. Noen ganger kan det hende du ikke kjenner noen forskjeller, og det er helt greit, en helt riktig observasjon. Noen ganger er hva du tenkte det eneste du kan være rimelig sikker på. Det er til gjengjeld mye viktigere enn å «kjenne godt etter».
Tankeprosessen er viktigst. Innkommende signaler må du bare ta som de kommer.

Tenke først

Med jevne mellomrom googler jeg «alexanderteknikk» for å se om det dukker opp noe nytt. Her forleden fant jeg teknikken diskutert på et nettforum. Tema var «Aleksanderteknikken for rygg, nakke og bekken» og ingen visste helt hva «Aleksanderteknikken» var for noe.
En som heter Eirik skrev:
«Det er jo hovedsakelig snakk om hjelp til selvhjelp, slik jeg ser det. Men på en mer objektiv måte ville jeg tro. Enhver intelligent person, med en solid dose selvinnsikt vil kunne leve og styre etter tilsvarende teknikker. Det er "bare" snakk om å kjenne veldig godt etter, hva en gjør, hvilke muskler en bruker og i tillegg kjenne etter hvilke muskler man faktisk ikke trenger å bruke.. Dette kan redusere belastningen på muskler, senefester og ledd. Avhengig av hvor godt man kan dette..
Det er ihvertfall slik jeg tolker det som sto der..»

Eirik er inne på noe her. Han er i alle fall inne på riktig jorde, selv om han er et stykke utpå. Hvis du prøver å «kjenne veldig godt etter, hva en gjør, hvilke muskler en bruker og i tillegg kjenne etter hvilke muskler man faktisk ikke trenger å bruke» vil du lære mye. Du vil kunne samle informasjon som er nyttig når du lærer Alexanderteknikk, men du vil ikke lære Alexanderteknikken.

Sanseinformasjon er viktig å være bevisst på. Men ikke bare fra muskler, du må være våken og åpen for alt som kommer inn. Men denne informasjonen kan du ikke gjøre noe med, du må bare ta den som den kommer, akseptere den. Sanseinformasjon kommer i etterkant. Hvis du hele tiden går og bare skal «kjenne veldig godt etter» er du hele tiden på etterskudd. Alexanderteknikken handler mer om de signalene du sender til musklene.

Hvordan sender du signaler til musklene? Det gjør du hver gang du skal bevege deg. En definisjon brukt på Alexanderteknikken er tenkning i forhold til bevegelse.

Tanken kommer alltid før bevegelsen, så det første du må gjøre er å stoppe, for å kunne tenke deg om, ellers vil du ikke kunne gjøre bevegelsen på en ny måte. Du må tenke på nytt først.

Når du skal bevege deg tenker du ikke på hva du skal gjøre med den og den muskelen, du behøver bare å vite i hvilken retning bevegelsen skal gå. I Alexanderteknikken tenker vi i tillegg på indre bevegelse. Vi ønsker å bevege oss med lengde og bredde i kroppen, vi ønsker utvidelse.

Sagt på en annen måte ønsker vi å unngå å skvise kroppen. Da snakker vi om det vi ikke vil skal skje. Da kan det en sjelden gang være nyttig å tenke på muskler du ikke trenger å bruke, som Eirik er inne på. Men ofte vil spenningene ikke dukke opp så lenge du ikke skviser kroppen.

Kanskje du finner ut, når du stopper og tenker deg om, at du ikke hadde noen klar idé om hvordan bevegelsene skulle gjøres, og at det i seg selv var årsak til at spenningene kom. Kanskje bruker du ikke fullt ut mulighetene leddene gir. Når du har en klar idé, en god plan, går alt mye glattere.

Så Alexanderteknikken er enklere enn Eirik tror - tenk riktig og spenningene forsvinner av seg selv, eller de dukker ikke opp engang. Hvordan vil det føles? Det kan du ikke vite før du har prøvd.

Kilden til Eiriks kunnskaper ser ut til å være min egen hjemmeside. Kanskje jeg bør forandre teksten. Jeg har en jobb å gjøre der, nå som ferien er over.