Har du fulgt litt med i det siste har du sikkert hørt om Jabulani. Jabulani er meget omdiskutert og mange er misfornøyde. Vanligvis er det keeperne som klager mest, denne gangen klager utespillerne også. VM-ballen Jabulani oppfører seg ikke som andre baller. En spiller gikk så langt som til å bruke ordet «overnaturlig».
Det er mye overtro i fotball. Noen spillere har faste ritualer de må gjennom før hver kamp. Sko må på i riktig rekkefølge osv. Mange korser seg før de går på banen. Maradona var nærmest manisk der han satt på benken før kampen mot Mexico.
Det er ikke så rart, så usikker sport som fotball er. I fotball har det svakeste laget en stor statistisk sjanse til å vinne. Det gjør utfallet mindre forutsigbart. I tillegg er du som fotballspiller helt avhengig av medspillernes bevegelser, de har du ingen kontroll på. Og som kjent er fotballen rund og kan trille alle veier. Ikke noe rart spillerne i det minste ønsker seg en ball som gir den gamle gode følelsen.
Her ligger utfordringen når du skal lære noe nytt. Hvis du skal bevege deg på en ny måte kan du ikke stole på den gamle gode følelsen. En ny bevegelse vil føles annerledes enn den gamle.
I Alexanderteknikken bruker vi mentale selv-instruksjoner som endrer forutsetningene for bevegelse. En vanlig formulering er: la nakken være fri slik at hodet kan slippe oppover og ryggen blir lengre og bredere. (Egentlig hodet «fram og opp», men det blir lett misforstått. Bare «opp» kan fungere like godt i praksis).
Instruksene er først og fremst preventive. Unngås unødvendig sammentrekning unngår du samtidig unødvendig spenning når du beveger deg. Kvaliteten på bevegelsene blir bedre. Men hvordan vil det føles? Det kan du ikke vite på forhånd, men det vil bli annerledes enn på gamlemåten.
Du vil sannsynligvis ikke kjenne forskjellen i selve musklene. Du kan jo ikke føle spenningene som ikke kom! Men du kan registrere effekten på bevegelsene. Bevegelsene får en annen karakter.
Har du bestemt deg på forhånd hvordan bevegelsen skal føles foregriper du begivenhetens gang. Du kan sammenligne det med å kjøre bil til et nytt sted. Du må være mest opptatt av å svinge i riktig retning underveis. Hvordan det er der kan du først vite når du kommer dit. Når det gjelder våre egne bevegelser er vi svært avhengige av vaner. Det er derfor altfor lett å svinge inn på kjente veier, og da ender du opp der du alltid havner. For noen betyr det vondt i ryggen etc.
Hvordan løser du problemet? Ved å være like bevisst på utgående beskjeder som inngående signaler. Du må ha en klar forestilling om hva du ønsker (f.eks slippe hodet oppover) når du beveger deg, og samtidig være helt åpen for utfallet, hvordan bevegelsen føles.
En fotballspiller som blir for opptatt av å skåre mål mister oversikten for utgående beskjeder som skal til for å sende ballen i riktig retning. Han kan bli for opptatt av målet, bokstavelig talt, for opptatt av ekstasen før jobben er gjort. Argentinas Lionel Messi er verdens beste spiller for øyeblikket. Messi mestrer Jabulani, men står uten mål så langt i mesterskapet, han faller for egen iver.
Om det er hodet ditt eller en fotball - det viktigste er å ha en klar forestilling om retningen, og være åpen for resultatet, så kommer målene av seg selv. 
I april skrev jeg om boka Balansekoden av fysioterapeutene Leira og Fadnes. Nå har jeg lest deres nyeste bok «Læringsnøkkelen», skrevet i samarbeid med nevrobiologen Per Brodal.
Å lese Læringsnøkkelen var en litt merkelig opplevelse. I Balansekoden var det teori som kunne overføres til Alexanderteknikken. Nå begynner de praktiske øvelsene å ligne mer, kanskje fordi det brukes mer av dagligdagse bevegelser. Men det blir nesten en slags parodi, fordi mye er fortsatt ulikt.
De har øvelser i det å stoppe, men stoppene innebærer ofte det å fryse, dvs unødvendig muskelspenning. De vektlegger det å slippe hodet, men det på en måte som vil invitere til sammensunket kroppsholdning. De benytter seg av noe som kan minne om vår «monkey» og det å reise og sette seg, men involverer hendene på en måte som lett leder til unødvendig muskelspenning. De bruker mentale ordrer, men bare som beskjeder til seg selv, ikke som kinestetisk eller romlig tenkning.
Det har tydeligvis skjedd en utvikling siden boken Balansekoden. men samtidig er de i alvorlig fare for å havne på blindveier. For det første vil den sammensunkne kroppsholdningen det oppmuntres til føles behagelig på kort sikt, men være hemmende for god funksjon på lang sikt. For det andre kan det å stoppe seg selv ved å bruke muskelspenning føre til leie uvaner. Problemet for folk flest er jo nettopp at de stivner og hemmer pusten. Det bør være mulig å stoppe uten å stivne.
For det tredje presenterer boken en ganske negativ innstilling til synssansen. Man kan bli avhengig av synssansen for balanse, på bekostning av kroppssansen. Synet kan bli «krykke for balansen» som det står i boka. Men synsavhengighet for å balansere er bare et symptom, Fadnes og Leira ser ut til å opphøye det til årsak. Gang på gang får vi vite at synsinntrykk virker «forstyrrende».
Vi har en parallell blant alexanderlærere der noen lærere hevder at spenning i nakken er roten til alt ondt. Nakkespenning er alltid del av bildet, men samtidig er nakken alltid del av løsningen. Fadnes og Leira bør se på bruken av øynene som en resurs. Det gjør de også til en viss grad. Det å la pasienten lukke øynene er en enkel måte å forsterke kroppssansen og gi pasienten ny erfaring, og ikke minst gi sunn balanseutfordring. Det å senke blikket for å se mer av egen kropp kan hjelpe pasienten til å samle seg og hente seg inn. Men pasienten må videre. Blikket, og kroppen, må opp igjen. Vi må kunne se verden i øynene.
Å måtte lukke øynene for å registrere proprioseptiv informasjon (sansning fra kroppen) kan også bli en slags krykke. Det samme gjelder det å bruke hendene for å forsterke kroppsfølelsen.Jeg synes det særlig er uheldig å oppfordre til å innsnevre synsfeltet. Tunnelsyn er sterkt forbundet med stress og angst. For noen pasienter vil det å skjerme seg kanskje være en nødvendig mellomløsning, men da blir det viktig å differensiere mellom personer som trenger et slikt hjelpemiddel og de som ikke behøver det.
Fadnes og Leira legger stor vekt på trygghetsfølelse, alexanderærere har mer fokus på bevegelseskvalitet, men det er ikke nødvendigvis noen motsetning her. Trygghetsfølelsen er viktig fordi pasientene ofte har lavt mestringsnivå. Jeg vil anta at uten dette lave mestringsnivået hadde ikke effekten av fokus på målrettede bevegelser vært tydelig nok til at metoden hadde kunnet bli utviklet.
Vi alexanderlærere kan hente mye i denne boka. Mange av øvelsene kan vi tilpasse og bruke i timene, fordi de ligner aktiviteter vi allerede gjør. Vi kan, på tross av det jeg skrev ovenfor, være mer kreative når det gjelder å ha øynene lukket for å endre elevens oppmerksomhetsfelt og skape balanseutfordring. Vi kan fokusere på sanseinformasjon fra hender tidligere i undervisningen enn det som er vanlig, og vi kan ta mer i bruk taktfaste bevegelser som har en sentral plass i metoden som beskrives.
Av de praktiske øvelsene likte jeg særlig «leke blind gorilla». Du lukker øynene og beveger deg rundt i rommet som en gorilla mens du lager lyder og klapper på lårene. Hodet skal slippes, og i denne dynamiske aktiviteten kan det gjøres uten at det nødvendigvis fører til kollaps. Fokus blir på det å ikke stramme nakken igjen, en preventiv vinkling som tar problemet ved roten.
En annen fin øvelse er å flytte kroppstyngden i et kryssmønster over føttene. Mønsteret er: høyre forfot- venstre hæl - høyre hæl, venstre forfot- høyre hæl - venstre hæl. I boken bruker de regla «ett, to, ett, to, en støvel og en sko» til bevegelsen. Du får inntrykk av at det er en firetakt-bevegelse, men egentlig er det 3+3. I Afrikansk djembe-musikk blir rytmen kalt «moder-rytmen» og er grunnlag for mye polyrytmikk.
Pasienthistoriene i boka er både informative og imponerende. Det er inspirerende å lese om hvordan fysioterapeutene evner å kommunisere med pasientene, forklare hensikten med øvelsene og å få dem til å øve flittig hjemme. Kommunikasjonen er god, de er pedagoger og ikke terapeuter. Så kaller de da også metoden for «læringsorientert fysioterapi».
Som de skriver er dette en metode i utvikling, et arbeid i sin spede begynnelse. Jeg får inntrykk av at de knekker nøtter med slegge, men så har Alexanderteknikken hundre års forsprang. Denne nye metoden kan bety et paradigmeskifte innen norsk fysioterapi, og samtidig være med å bane vei for Alexanderteknikken. Det skal bli veldig spennende å lese neste bok.
Jeg skrev i forrige innlegg at hodet er den viktigste delen av kroppen. Alt det viktige skjer i forhold til hodet. Du ser, du puster, du lukter, du spiser og drikker, du hører og snakker. Når du snakker med noen gjør du det ansikt til ansikt.
Når du ønsker å gjøre en bevegelse blir det full aktivitet i områder i hjernen som planlegger bevegelse, og en avgjørende bit informasjon hjernen behøver er «hvor er hodet?».
Å være bevisst hvor hodet er kan være et hjelpemiddel til økt tilstedeværelse, i motsetning til bare å være «inni» hodet. Du kan også utnytte dominansen hodet har for å bli mer bevisst resten av kroppen. Du kan gjøre det ved å ha oppmerksomhet om både hodet og en annen «ende» av kroppen. Hensikten er å ha en opplevelse av lengden i kroppen din. Det kan ses som en forøvelse til å lære Alexanderteknikk.
Hode - bekken
Mellom hodet og bekkenet har du ryggsøyla di. Hvis du bruker for mye spenning når du beveger deg vil musklene dra hodet og bekkenet mot hverandre og skvise ryggsøyla. Ved å oppleve avstanden mellom hode og bekken kan du bevare lengden og ha indirekte kontroll over spenningene uten at du behøver å «slappe av».
Hvis du har for lite spenning, eller spenningen er feil fordelt, synker ryggsøyla sammen. Å ha bevissthet om lengde vil gjøre at noen muskler blir mer aktivert, arbeidet i ryggen blir bedre organisert og det blir lettere å være oppreist.
Du kan ha en opplevelse av hele bekkenet, eller være oppmerksom på halebein, eller sitteknutene. Sitteknutene er nederst i bekkenet og nederst i kroppen din. Har du samtidig en følelse av issen, toppen av hodet, kan du ha en opplevelse av ditt private rom. Dette er rommet ingen andre kan okkupere, stedet der ingen andre kan være.
Det er fint å kunne glede seg over og nyte dette rommet, og bli fortrolig med det. Stress eller andre ubehagelige følelser gjør at vi trekker oss sammen. Ved å bokstavelig talt ta den plassen du trenger kan du lettere romme følelser og mestre situasjoner uten at du blir anspent. Det hjelper ingenting å klemme seg sammen, og du er ikke i veien for noen selv om du tar den plassen du behøver.
Størst nytte av denne måten å bruke oppmerksomheten på får du mens du er i aktivitet. Det er når du setter i gang bevegelse at de nødvendige områdene i hjernen skrus på for fullt. Hva slags bevegelse du vil eksperimentere med overlater jeg i denne omgang til din egen fantasi. Bevegelsen kan være stor eller liten. Forholdet hode-bekken er det lettest å være bevisst på mens du sitter, for da har du tydelig feedback fra sitteknutene. Så lenge bevegelsen innebærer endring av tyngdepunkt er det i prinsippet det samme for hjernen, det kan være nok å flytte armen.
Å oppleve avstander i kroppen finner noen helt naturlig, for andre virker det helt umulig. Uansett vil du måtte bruke tid på det, eksperimentere og jobbe med det for å kunne ha nytte av det i praksis. Selv om dette er noe du kan prøve ut på egen hånd er det som alltid mye enklere med individuell instruksjon fra en alexanderlærer.
Andre ender
Hva med de andre «endene» av kroppen, føtter og hender? Å være oppmerksom på hode-føtter kan være et alternativ til hode-bekken, spesielt når du står eller går. Oppmerksomhet om avstanden mellom hode og hender kan være nyttig i alt du gjør med hendene. Men hender og føtter må jeg komme tilbake til en annen gang. Da jeg begynte å skrive blogg tenkte jeg at det kanskje ville bli vanskelig å ha nok ideer. Problemet er snarere å begrense seg. Ideene vil ingen ende ta.
Blogginnlegg nr 50 og et år med blogging om Alexanderteknikk. Jeg har kikket på noe av det jeg har skrevet og spurt meg selv: hva er det aller viktigste?
Det viktigste er å være tilstede.
Å være tilstede betyr å være tilstede i kroppen. Hvis vi ikke er tilstede i kroppen har vi ikke kontakt med følelsene. Vi lever ikke.
Det er ingen selvfølge å være tilstede i seg selv, det er mange som er helt eller delvis bortreist eller har stengt av noen avdelinger. Hvordan skal vi komme tilbake til oss selv? Det er ikke bare å bestemme seg for det. Hvis en av mine fiolinelever er uoppmerksom, hender det at mor eller far som er på timen sier: «konsentrer deg nå!». Helt nytteløs beskjed.
Vi må ha noe å fokusere på. Oppmerksomheten elsker action. Vi må ha en oppgave. Men hva?
Jeg vil komme med et forslag til noe å prøve ut. Bare du kan vite om det er et godt forslag for deg.
Det jeg liker å gjøre er å spørre meg selv: «Hvor er hodet?» Når jeg blir bevisst på hvor hodet mitt er skjer det noe med oppmerksomheten, jeg våkner.
Hvorfor er det slik? Kanskje fordi hodet er den viktigste delen av kroppen, den vi helst ikke vil miste. Det er hodet vi beskytter når vi faller, vi ofrer gjerne ei arm; og det er hodet vi vil ha over vannet om vi faller uti.
Du tror kanskje at alle vet hvor de har hodet, men de vet det bare sånn omtrent. De færreste er klar over hvor nakken slutter og hodet begynner. «Hvor er hodet?» innebærer å være bevisst på hvor leddet er. Sett en pekefinger under hvert øre, rett bak kjeven. Der er det ei lita grop og et sted inni der, mellom fingertuppene dine, har du «atlanto-occipital-leddet». [Individuelle forskjeller kan forekomme. Hos enkelte ligger det litt bakenfor]. Bevegeligheten i leddet er ikke stor, bare en liten nikke-bevegelse. Alt nedenfor leddet er nakke, alt over er hode, og foran er kjeven.
Hvis dette er nytt for deg kan du bruke hendene for å føle litt rundt, se gjerne i et speil samtidig, og sjekk gjerne en anatomisk plansje for å være sikker på at du har en klar forestilling om hvordan ting henger sammen.
Å tenke «hvor er hodet» tar bare et øyeblikk. Det er en påminnelse, en liten oppdatering. Jeg velger å tenke slik fordi det å orientere seg er et grunnleggende element i Alexanderteknikken. Det er som om du skulle finne fram med kart og kompass. For å finne riktig retning videre må du være sikker på hvor du befinner deg.
Alexanderteknikken er mer, dette kan være en begynnelse, men også en nyttig øvelse om du har holdt på med teknikken en stund.
Du kan variere og utvide oppgaven også. Oppmerksomheten elsker action, og vil helst være i bevegelse. Øynene er alltid i bevegelse. Du kan velge å følge med på bevegelsen en liten stund. Det er en sterk sammenheng mellom nakkemuskler og øyemuskler. Hvis blikket er stivt er nakken stiv.
Du kan også velge å være oppmerksom på toppen av hodet. Det er øverst på kroppen din, og kan være et viktig holdepunkt. Videre kan du legge merke til pusten som går ut og inn. Du kan sjekke om du gjør noe med tunga, eller sjekke at du ikke biter tennene sammen. Det tar bare et øyeblikk.
Og så kan du komme tilbake til hvor hodet er, komme hjem til deg selv. «Hvor er hodet» minner meg om leken man gjør med små barn når du gjemmer ansiktet bak hendene. Det kan være ganske morsomt og du kan leke det så ofte du vil, uten at noen vet det.
I neste innlegg skal jeg ta leken et steg videre.