Øving gjør alt mulig

På fredag var jeg på musikkhøyskolen og hørte junior-finalen i Menuhin fiolinkonkurransen. Det er helt utrolig å se og høre verdens fremste fiolintalenter, 13-14 åringer som kan spille fletta av hvem som helst. Teknikken er enorm og musikalsk modenhet så stor at man blir sittende å lure på hvordan det er mulig. Jeg la spesielt merke til vinneren. Han var den eneste som brukte det vi i Alexanderteknikken beskriver som naturlig «monkey» når han spilte.

Mens jeg satt der tenkte jeg på hvor vanvittig mye øving som ligger bak slike prestasjoner. Northug og gjengen blir pingler i sammenligning. Selv øver jeg ikke så mye fiolin lengre, men jeg vet hvordan det er. Ofte er det et stress for å få øvd nok, hele dagen må organiseres rundt øvingen.
Da er det heldigvis mye lettere med Alexanderteknikken. Den kan jeg øve på når som helst, forsåvidt også mens jeg øver fiolin. Så mens jeg satt og lyttet til finalistene i Menuhinkonkurransen øvde jeg også Alexanderteknikk.

Alexanderteknikken er en form for tenkning. Noen har definert det som tenkning i forhold til bevegelse, som er en fin definisjon, selv om vi ikke behøver å bevege oss for å bruke Alexanderteknikken. Alexanderteknikken er altså usynlig, en mental prosess. Effekten av Alexanderteknikken kan observeres av en trent iakttager, effekt i form av bevegelseskvalitet og kroppslig dynamikk. Selve Alexanderteknikken er ferdigheten personen har til å bruke tankene. Jeg velger å beskrive det som aktiv og bevisst bruk av oppmerksomhet.

Så hvordan kan du øve på Alexanderteknikken? Sagt veldig enkelt er det tre situasjoner du kan bruke oppmerksomheten i:
-når du er i ro
-når du setter i gang bevegelse
-når du er i aktivitet

Posisjon.
Alexanderteknikken er uavhengig av hvilken posisjon du er i. Det er ofte mer å lære av å takle en kroppslig krevende posisjon, men enklest å bruke det vi i Alexanderteknikken kaller «aktiv hvile». (Se bloggposten «Gratis julegave» 7. desember 09). Ved avspenning i denne posisjonen vil det skje en naturlig forlengelse av ryggsøylen og utvidelse av ryggen. Spenninger komprimerer kroppen, vi ønsker utvidelse. Ved utvidelse kan vi redusere spenning men samtidig beholde optimal lengde og følsomhet i muskulaturen. I «aktiv hvile» kan du tillate utvidelsen å skje av seg selv. Målet er å lære å la det samme skje i andre posisjoner, og i bevegelse.

Igangsetting
Hensikten med å fokusere på igangsetting av bevegelse er å bli i stand til å velge å la være å spenne. Uten dette valget kan du ikke frigjøre deg fra spenninger og stress. Alle bevegelser begynner som en tanke. Jo mer du studerer igangsetting av bevegelser, jo nærmere kommer du tanker, følelser og hensikter som hører til bevegelsene. Du kommer nærmere deg selv. Et stort og viktig tema, men la oss se rent praktisk på det i denne omgang.

Å reise seg opp og sette seg ned er bevegelser vi bruker mye i alexandertimer. I disse bevegelsene blir det tydelig om du setter i gang med feil spenning. Hodet vil bli dradd bakover og ned, ryggsøylen vil komprimeres. Vi kan unngå sammentrekningen ved å tenke utvidelse. Det mentale konseptet vi bruker kan beskrives som å «la nakken være fri slik at hodet kan slippe fram og opp slik at ryggen kan være lang og bred». Dette er noe du tenker og ikke noe du kan gjøre. Den største feilen du kan gjøre (og vanligste) er å forsøke å gjøre noe når du bare skal tenke det.
Å reise seg fra en stol kan gi en ide om hvilken retning vi ønsker hodet skal ha. Du kan tenke utvidelse og la den virkelige bevegelsen være en fortsettelse. Det gjelder alle bevegelser.

I aktivitet
Fordelen med oppmerksomhet når du er i aktivitet er at du ikke får anledning til å «konsentrere» deg, eller overfokusere som jeg ville si. Hvis måten å tenke på gjør at du ikke lenger kan være oppmerksom på omgivelsene er det feil fokus. Feil tenkning vil hemme bevegelser, akkurat som muskelspenninger. Fri nakke og lang og bred rygg vil alltid gjøre bevegelsene bedre.
Jevn og repeterende bevegelse er enklest å jobbe med, å gå det aller enkleste, men alle bevegelser kan brukes.

Øvetid
For å lære å spille fiolin må det øving til. Jevnlig øving. Elever som bare spiller på spilletimen kan klare å bli litt bedre i løpet av et år, men det går fryktelig langsomt. Altså får du mer ut av timene ved å øve hjemme. Det samme gjelder alexandertimer.
Barn har nytte av å ha fast tid å øve på, og voksne er ganske like. Fast rutine på å ligge i «aktiv hvile-stilling» er det beste og enkleste alle kan gjøre, selv uten å ha peiling på Alexanderteknikken.

Neste steg kan være å velge en aktivitet å observere deg selv i som du må gjøre uansett, som f.eks å pusse tenner eller åpne døra på kjøleskapet.
Du kan også gjøre bevegelser bare som en øvelse. Egentlig er det det vi gjør i alexandertimene. Hva som helst av bevegelser kan brukes. Det er bare å bruke fantasien.

Viktigst er likevel å kunne bruke Alexanderteknikken i dagligdagse aktiviteter, når som helst.
Det du må huske er at Alexanderteknikken i seg selv er usynlig, og at den vil gi naturlige bevegelser. Hvis du ender opp med å gjøre noe unaturlig gjør du helt sikkert noe unødvendig. En god regel kan være å ikke gjør noe et barn ikke vil gjøre.

Forskning kan fortelle oss at for å bli virkelig god i noe må du øve 10 000 timer. Jeg har holdt på med Alexanderteknikken i snart 20 år, så jeg har helt sikkert passert de 10 000. Men det føles som jeg såvidt har begynt. Jeg øver forsatt.