Såpeopera on ice

Det har vært nesten stille om Bøkko og Mueller siste uka. Stille før stormen. Snart begynner OL og da er det vel full fart igjen.
Rart hvor spennende det er å se to stykker løpe i ring på skøyter. Men det er spennende. Minner meg om da jeg var liten og så opera på tv. Det var ikke bare musikken og sangerne som fanget interessen, det var det langsomme, det å vente på det neste som skulle skje, vente på neste runde.

Opera er drama. Skøyteløp er drama. Du ser det i ansiktene, og på bevegelsene. Kampen om kreftene, følelsene, viljen, smerten.

Den lave fremoverbøyde posisjonen gjør at sviktende krefter og/eller sviktende teknikk er ubarmhjertig. Hode og knær mister retning, nakken kollapser og trykket forsvinner fra skøytene, og kreftene lekker ut av kroppen. Selv Bøkko dingler med hodet lenge før det skulle være nødvendig. Hurtigløp på skøyter er antagelig den idrettsgrenen der Alexanderteknikken lettest vil gi utslag på resultatlisten.

Jeg har synest synd på Bøkko i det siste. Han har vært i en skikkelig kinkig situasjon. Jeg skjønner godt han gjerne vil beholde treneren så kort tid før OL. Men når du har hatt samme treneren i 5 år er det egentlig bare sunt å bytte. Ny trener vil få fram nye sider ved talentet. Den gamle treneren blir heller ikke «borte», fordi etter 5 år må eleven ha lært å være sin egen trener. Lært å tenke sjæl. Hvis treneren er god.

Marit Breivik har vært en av de beste trenerne i Norge de siste årene. Hennes suksess kom i stor grad av at hun fikk spillerne til å ta ansvar og tenke selv. Det er målet for en lærer i Alexanderteknikk også. Eleven må ta i bruk ideer fra timen i sitt dagligliv og bli mer og mer selvstendig. Det er først da undervisningen gir mening. Alexander selv brukte å si: «I want to do away with teachers like myself».

Bøkko må være ganske lett å trene. Et naturtalent. Snør på ham skøyter og gi ham et tupp i ræva. De andre på laget er en større utfordring, med varierende kvalitet på kroppsbruk. (Mueller er forresten ikke noe forbilde i den sammenhengen, og ikke så mange andre trenere heller.)

Noen trenger noen ganger et «tupp i ræva», men som grunnleggende strategi er det forkastelig. Det går mange historier om gammeldagse fiolin- eller pianolærere som kjefter opp elevene. Noen slike lærere (og trenere) har fått ufortjent stor anerkjennelse. Du behøver ikke å være geni for å skjelle ut noen. Utskjelling gir negativ læring, det meste av tiden.

Utfordringen, ikke minst for alexanderlærere, er å tilpasse undervisningen til hver enkelt. Alexanderteknikken handler om hvordan eleven bruker sin oppmerksomhet, og hvordan eleven tenker. Tilnærmingsmåten kan bare være individuell. Noen ganger passer det med mye aktivitet og bevegelser, andre gangen med lite. Noen ganger gis mye instruksjoner, andre ganger nesten ingen. Noen timer er alvorlige, i de fleste timer passer det å le. Kjefting passer aldri.

Bøkko er en smart gutt, som sikkert kan tenke selv. Det må han jo også. Inn i hodet til Bøkko kan selv ikke Peter Mueller komme.

Så får vi se da, hvordan det går i OL. Ikke lenge igjen nå. Noen begynner nok å bli lei allerede. Forstår jeg godt. Men drama blir det. Runde for runde. Flere runder med såpeopera blir det sikkert også.

Kunsten å gå

Når jeg holder kurs får jeg av og til spørsmål om hva som er riktig måte å gå på. Jeg svarer som sant er at det ikke finnes noen «riktig» måte å gå på. Men jeg forstår hvorfor spørsmålet kommer. Folk får så mange rare «gode råd» både her og der. Tidligere var det vanlig å gi kvinner med bekkenløsning råd om å ta små skritt, og fysioterapeuter ivrer for å «rulle med foten». Velmente råd som i beste fall er ufarlige, i verste fall skaper de store problemer.

Å gå er det mest naturlige i verden for oss mennesker. Grunnlaget for å gå ligger innprogrammert både i «software» og i «hardware», i nevrologien og muskel-skjelettsystemet. Akkurat som med pusten fungerer det å gå best når naturlige prosesser ikke blir forstyrret. Vi lærere i Alexanderteknikk lærer deg derfor ikke å gå, men vi hjelper deg til å bevege deg uten unødvendige spenninger. Resten går av seg selv.

Å gå er en aktivitet jeg bruker mye i mine timer. Jeg ser på det å gå som en resurs, ikke et problem. Jeg bruker det å gå på minst fire forskjellige måter i undervisningen:

For det første bruker jeg det som en form for pauseaktivitet. En mikropause. Når vi i timene trener på å bruke tankene og oppmerksomheten hender det at eleven «konsentrerer seg», tenker for hardt, og dermed stivner i både tanker og muskler. Å rusle litt rundt er enkleste måte å løse opp og få bedre balanse i oppmerksomhetsfeltet.
Å ta kortere eller lengre gå-pauser fungerer forøvrig glimrende når du gjør oppgaver som krever en smule kreativ tenkning, som for eksempel å skrive blogginnlegg.

For det andre er det å gå en god aktivitet å begynne å bruke Alexanderteknikken i. Det å gå går av seg selv, og du kan dermed bruke oppmerksomheten på forskjellige måter underveis. Det er også noe du kan dra nytte av i dagliglivet. Når du går fra A til B har du som oftest ikke noe du absolutt behøver å tenke på der og da, så hvorfor ikke bruke tiden til noe nyttig? Øv oppmerksomheten, øv Alexanderteknikk.

Den tredje sammenhengen hvor jeg bruker det å gå i undervisningen er for å bevisstgjøre igangsetting av bevegelser. Hvordan begynne en bevegelse er selve nøkkelen i Alexanderteknikken. Det er når du begynner en bevegelse at de unødvendige spenningene kommer. Det gjelder å ta dem på fersken, eller helst litt før. Du kan observere de øyeblikkene når du tar et første skritt, for å gå inn eller ut av heisen, for å gå på bussen, for å gå på grønn mann.

Den fjerde måten å jobbe på er å gå i detalj i det å ta ett enkelt skritt. Hensikten er å jobbe med generell koordinasjon, ikke det å gå spesielt. Opplever du det å gå som tungt og slitsomt er det sjelden det er ganglaget som er problemet. De spenningene og uvanene du har som gjør det strevsomt å gå er ganske sikkert uvaner som er der hele tiden, uansett hva du gjør. Bedring av koordinasjonen generelt vil vanligvis være løsningen.

Hvis du jobber med detaljer i en alexandertime så husk to ting:
1) Dette er ikke den «riktige» måten å gå på. alexanderlærere anvender utallige varianter av det å gå. Det gjør vi for å belyse noe, sette forstørrelsesglasset mot noe. Dette er eksperimenter.
2) Å gå langsomt er mer krevende enn å gå i normalt tempo. Du kan sammenligne det med å sykle veldig langsomt. Det er mye letter å holde balansen når du har fart forover. Det å gjøre noe langsomt er også en form for eksperimentering og ikke noe som er mer «riktig». Det er slettes ikke alltid at langsomt er «bedre».

Hvis du lurer på om du går på «riktig» måte så husk at svaret ligger i deg selv. Evnen til å gå, lekende lett, har du innebygget i deg. Stol på det.

Spent forventning?

«Summertime, and the living is easy», heter det i sangen. Alt virker lettere om sommeren. Det er for eksempel lettere å komme seg fram når det er bart på bakken. Til gjengjeld er det en frydefull forandring fra flate fortau når snøen legger seg og brøytekantene hever seg. Og så blir det så deilig glatt overalt.

I fjor kjøpte jeg isbrodder, mest for å ha på joggeskoene. Isbrodder gjør ting enklere og er noe som slettes ikke skal forbeholdes senior-befolkningen. Isbrodder er lurt. Men alt har sin bakside, for med brodder går du glipp av verdifull læring om forbindelsen mellom tenkning og muskelspenning. Når det ser glatt ut vil du ta dine forholdsregler. Du må være mer forsiktig. Men blir du mer anspent? I så fall er det bare på grunn av noe som skjer inni hodet. Mer spenning gjør det ikke lettere å gå på glattisen. Tvertimot blir balansen dårligere.

Å gå på isen krever enn annen teknikk enn når du kan sparke fra mot asfalten. Du må løfte beina mer rett opp og ned. Her kommer Alexanderteknikken inn, for det er en fordel å kunne løfte beina uten å spenne i overkroppen, dvs uten å forstyrre balansen. Spenning i overkroppen gjør det ekstra slitsomt å gå på isen. Det behøver det ikke å være, selv om det tar litt ekstra tid og omtanke.

Jeg har hatt Alexanderteknikk-elever som forteller at de ikke så lett faller på isen etter å ha tatt timer. De tar seg lettere inn om de skulle bli ustø, fordi de er blitt mykere i kroppen. Og om de skulle falle vil de ha en bedre fallteknikk. De faller mykere og slår seg mindre. Jeg tror det er mye takket være det vi kaller «monkey». Å gjøre «monkey» betyr helt enkelt det å bøye seg ned. Å gjøre monkey på en god måte betyr å kunne bøye seg ned uten å bruke muskler for å folde kroppen sammen. Tyngdekraften gjør den jobben. Samtidig må nakken ikke spennes eller kollapse, men være myk og dynamisk. Hodebalansen er avgjørende både når du bøyer deg ned, og når du løfter beina. Å være vant til å gjøre monkey gjør det lettere å la seg falle når først uhellet er ute. Det skjer så fort at du sjelden får tid til å tenke deg om, så det må være en vane.

Hvis du spenner deg og går med stive bein, som du kan se alt for mange eksempel på i disse dager, vil du falle som en stokk og sjansen for skader blir større. Det interessante er at spenningene kommer som en forventning om balanseproblemer. Det er altså noe som skjer inni hodet. Slik er det med det meste av unødvendig muskelspenning. Vi forventer, oftest ubevisst, at økt muskelspenning er nødvendig. Nøkkelen til å unngå unødvendig muskelspenning er å bli bevisst forventningene og innse at de er feil.

Glatte fortau gir en anledning til å oppleve mer av denne forbindelsen mellom forventning og muskelspenning. Det er det som gjør det så spennende å gå på glattisen at jeg noen ganger går der det ser glattest ut, for å se om jeg kan gå der uten å være anspent. Om jeg klarer det avhenger helt av hvordan jeg tenker. Litt spenning skal man ha i livet.

Muskelspenninger i minusgrader

Folk er mykere om sommeren enn om vinteren. Det merker jeg godt som lærer i Alexanderteknikk. Jeg har lurt litt på om det må være slik, nå når de aller fleste bor i varme hus og har mer enn nok klær til å holde seg varme. En grunn til manglende mykhet kan være at mange beveger seg for lite når det blir kaldere og de er mindre utendørs. Men det kan også være at de rett og slett spenner seg mer.

Når vi blir kalde trekker vi oss sammen. Det kan være for å minske overflaten og dermed holde bedre på varmen, eller også fordi muskler som anspennes produserer varme. Mye mer effektiv løsning ville være å kle seg bedre, og eventuelt bevege seg mer om nødvendig. I alle fall ville det være en sunnere måte å komme seg gjennom vinteren på. Alle de sammenkrøkte ryggene, krumme nakkene og oppheiste skuldrene gjør mennesker 30 år eldre enn de er.

Frederick Matthias Alexander fant ut hvordan han skulle la være å bli anspent. Han fant ut at mye var avhengig av forholdet mellom hodet, nakken og ryggen. Klarte han å la være å spenne nakken hadde det stor innvirkning på de andre spenningene. I begynnelsen av karrieren var det flere som forsøkte å plagiere Alexander. En av dem, en amerikaner skrev ei bok der han påstod at han oppdaget noe av det samme som Alexander gjorde. Han fortalte om en tur i fjellet der han gikk og krummet nakken i den kalde vinden. Men på et mirakuløst vis oppdaget han at han kunne slippe spenningen i nakken og dermed gikk alt lettere. Mirakelet var ikke så stort likevel, når vi vet at han fra før kjente godt til Alexanders ideer.

Nå når det er skikkelig kald hender det jeg tar meg selv i å være anspent når jeg er ute og går, og jeg oppdager at det ikke er nødvendig, at jeg kan la være å spenne meg. Det innebærer for det første at jeg aksepterer følelsen av kulde. Om nødvendig retter jeg på klærne og beveger meg raskere. Når jeg lar være å spenne meg er det lettere å bevege seg på det glatte føret.

Hvis du ikke spenner deg i kulda vil du legge mer merke til at det er kaldt. Eller det du egentlig vil oppdage er om du har kledd deg godt nok. Skjerf og lue er godt å ha. Selv har jeg så lite hår på hodet at jeg bruker lue allerede i september. Hvis kroppen blir kaldt vil du ikke klare å holde deg avspent, så det er viktigere å holde på varmen enn på forfengeligheten.

Også ansiktet er det godt å dekke når kulda biter i nese og kinn. Vi er følsomme i ansiktet og vi vil instinktivt beskytte det. Når det blåser kaldt på nesa kryper vi sammen. Jeg ser idrettsutøverne på tv går med noe som ligner en hijab. Kanskje vi skulle begynne å gå i heldekkende burka alle sammen? Vinterburka, der bare øynene syns. Og så kan Frp få si hva de vil.

Å spise en elefant

Overgangen til et nytt år er tiden for å mimre over året som gikk, og sette seg mål for året som kommer. Dette er tiden for store beslutninger. Som slutte å røyke, begynne å trimme, begynne et Nytt og Bedre Liv. Statistikken forteller at de store prosjektene havarerer en gang i februar. Det får meg til å tenke på spørsmålet «Hvordan spiser man en elefant?». Svaret er: «En munnfull om gangen».

Det er kjekt med store visjoner og hårete mål, men den store avgjørelsen må omsettes til mange små avgjørelser. Om bitene ikke er små nok til å passe inn i hverdagen er ikke prosjektet bærekraftig og sansynligheten for gjennomføring er liten.

Tar du timer i Alexanderteknikk kan du oppleve øyeblikk da mye gammel spenning løsner. Det kan være fine opplevelser som gjør inntrykk, men som av og til overskygger mindre endringer som kan være enda viktigere, ørsmå forandringer, så små at du knapt aner dem. Det er de mange små endringene som til slutt gir den store opplevelsen av frigjøring fra spenninger.

Som med all læring er det å lære Alexanderteknikken en trinnvis prosess. Det er de små daglige drypp som teller i lengden. Det er som å putte penger på sparebøssa. Du vil få tilbakebetalt etterhvert. Det enkleste du kan gjøre er å ligge i «aktiv hvilestilling» hver dag. Du kan også bruke tid på selvobservasjon, og å tenke «directions» eller «retning». Det kan du gjøre når som helst. Har du en aktivitet som du gjør daglig, og som du liker å gjøre, er det veldig fin trening å anvende Alexanderteknikken i den aktiviteten.

Alexanderteknikken er revolusjonerende, men veien framover ligner mer på evolusjon. Ørsmå skritt, med forbløffende resultat.
Lykke til i et nytt tiår!