Ting Tar Tid

En amerikansk journalist lagde en liste over alt vi ifølge forskjellige eksperter burde gjøre og fant ut at for å fullføre planen måtte hvert døgn ha 42 timer. Vi kan ikke ha tid til alt, vi må velge .

Stress er et resultat av å forsøke å gjøre alt for mye på for kort tid. Merkelig nok gir det høy status å ha det travelt. Akkurat som det er smart å ha litt penger til overs på bankkontoen er det smart å ha litt tid til overs.

«TTT, ting tar tid», sa min lærer i musikkhistorie. Ofte mer tid enn planlagt, vil jeg legge til. Det er noe å tenke på i disse dager, da folk raser frenetisk rundt for å få gjort alt før fristen (les: jul). Kanskje de rett og slett har for mye på planen? Eller kanskje de hadde en dårlig plan? Vi visste jo at jula kom, det har vi visst ganske lenge. Det er ikke alltid vi kan velge selv hva vi har å gjøre, men veldig ofte er stress et selvpålagt problem.

Første gang jeg skulle pusse opp hjemme måtte jeg bruke mye tid på å planlegge gjennomføringen i detalj. Jeg måtte vite hva jeg skulle gjøre og i hvilken rekkefølge. Arbeidet ble like mye en mental prosess som fysisk utfoldelse. Hvis du bare går rett på oppgaven uten en klar oppfatning av hva som kreves underveis i prosessen ender det lett i kaos og stress. Eller med at du har malt deg inn i et hjørne.

Det å gjøre noe «fort og gæli» og bare med tanke på målet, kalte Alexander for «end-gaining». End-gaining er roten til alt ondt. Denne visdom er nedfelt i ordtaket: hastverk er lastverk.

Det motsatte av «end-gaining» er «means-whereby». «Means-whereby» innebærer bevissthet om alle trinn i prosessen for å nå et mål. Det viktigste trinnet er alltid det neste. Uansett hva vi gjør har vi en forestilling om hvordan det skal gå til, enten forestillingen er bevisst eller ubevisst. Fordelen med en bevisst forestilling er at en bevisst plan lett kan endres og forbedres. En uklar ubevisst forestilling fører ofte til av gjentagelse av samme strategi selv om den var mislykket.

Vanligvis når vi snakker om «end-gaining» og «means-whereby» i Alexanderteknikken handler det om en hvilken som helst bevegelse vi er i ferd med å skulle gjøre i øyeblikket. I praksis handler det om å være bevisst egne intensjoner og å være tilstede her og nå.

Når du vet hva du vil er det neste «means-whereby» å gjøre det du skal, uten å spenne nakken. Strammer du nakken er det som å forsøke å kjøre med håndbrekket på. Da kommer du ingen vei.

Så la nakken være fri, husk at Ting Tar Tid, og ha gjerne litt tid til overs!
Godt vintersolverv!

Ta trappa

Jeg har kontor i fjerde i etasje, men tar nesten aldri heisen. Delvis er det fordi heisen er så treig at det ikke er noe gøy, men mest er det fordi jeg liker å gå i trapper.

De som kommer til Tullin-gården skal som oftest til røntgen i tredje etasje, eller til NAV-kurs i fjerde. Heisen går opp til tredje og fjerde, og ned igjen, dagen lang. Alle tar heisen. Mange ganger har jeg sett folk ta heisen ned fra 2. etasje! Er det ikke ironisk at folk bruker en formue av tid og penger på helsestudio mens trapper er en gratis og ubrukt resurs?

Å gå i trapp oppleves som slitsomt, og årsaken til det er dårlig koordinasjon av muskelspenninger. Når noen går i ei trapp blir det veldig tydelig om de bruker krefter feil, om kreftene går i feil retning.
Av samme grunn bruker vi en stol i Alexandertimene. Når noen bruker for mye krefter når de reiser seg fra en stol blir de unødvendige spenningene tydelige. Når spenningene øker drar de hodet bakover og ned, overkroppen forover og ned og beina dras inn mot kroppen. Det samme skjer om de skal opp ei trapp. Å reise seg fra en stol går så fort at de ikke bryr seg, men å gå opp ei trapp blir så tungt at de helst unngår det.

Du kan høre når noen går ukoordinert i ei trapp. Stegene er tunge og foten smeller i hvert trinn. Det er som om de forsøker å sparke fra før foten har landet og før vekta er over foten. Hvordan høres det ut når du går opp ei trapp?

Alexanderteknikken har betydd mye for mitt forhold til trapper. Alexanderteknikk gjør kroppen til en fjæring og du bare spretter oppover og har følelsen av å bli løftet opp av en lang og bred rygg. Hodet slipper oppover fra bekkenet, knærne får slippe forover, føttene slipper ned i bakken og skuldrene slipper fra hverandre. Det er fortsatt fysisk tungt, pulsen øker og du blir andpusten, men ingen krefter går til spille og følelsen av overlegent å overvinne tyngdekrafta er mer enn verdt innsatsen.

Nedover er en større utfordring. Du vil kanskje ikke tro det, fordi det er mindre anstrengende. Selv om du ikke sliter for å komme ned ei trapp kan du likevel gjøre det med unødvendig muskelspenning.
Vi kan sammenligne med stolen igjen. Hvis du skal sette deg ned er det veldig vanlig å begynne med å dra hodet og brystkassa nedover, noe som er helt bortkastet fordi det ikke fører rumpa noe nærmere stolen. Deretter er det vanlig å bruke muskelspenning til å bøye knær, hofter og ankler, noe som også er unødvendig fordi tyngdekrafta kan gjøre den jobben. Til slutt er det vanlig å krone verket med å låse leddene og falle de siste ti centimeterne ned til stolen. Samme miks av kollaps og stivhet kan du se når noen går ned ei trapp.

Nå finnes det ingen «riktig» måte å gå i trapp på. Særlig nedover finnes det mange mulige varianter av bevegelsesmønstre. Du kan jo selv velge hvor mye du vil bøye knærne. Utfordringen er å bruke beina aktivt uten å stramme i nakken og ryggen. Dette er en utfordring for de fleste fordi de har «glemt» hvordan å sitte på huk.

I Alexandertimene bruker jeg flere aktiviteter som har sammenheng med det å gå i trapper. Det enkleste er å ta et steg opp på en telefonkatalog. Et lite skritt, men vanligvis stor nok utfordring til at nakken strammes. De aller sprekeste får ta et steg opp på en stol. Av og til tar jeg eleven med ut i gangen for å gå i trappa.
Noe av det nyttigste ved å gå i trapp i Alexander-undervisningen er overførbarheten til det å gå og løpe. Du trenger samme type koordinasjon, men i trappa blir retningen på kreftene mye tydeligere og dermed lettere å bli bevisst på. En god grunn til å være nysgjerrig på trapper.

En annen bevegelse som krever noe av den samme koordinasjonen er å komme seg ned til å stå på ett kne, og komme seg opp igjen. Det er en bevegelse mange får problemer med når de blir eldre. Problemet er like mye forårsaket av dårlig koordinasjon som det at musklene blir svakere.

Når du blir eldre går nervesignalene langsommere og dermed blir balansen også svekket. Angsten for å falle i trappa øker usikkerheten og påvirker balansen negativt. Om trappa oppleves som bratt kan det påvirke balansen til hvem som helst. Å støtte seg til gelenderet gir trygghet, men også nyttig sanseinformasjon som gjør balansen sikrere. Det er mest effektivt med en lett berøring. Lett berøring gir bedre sanseinformasjon.

Å kunne ta seg opp og ned ei trapp er ofte avgjørende for om gamle mennesker er i stand til å klare seg på egen hånd. Når vi er unge og friske tar vi det som en selvfølge, men det kan komme en dag da vi ikke lenger mestrer å gå i trapp.

Ta trappa mens du ennå kan!

Gratis julegave

Er du en lykkelig eier av årets salgssuksess? En «spikermatte» i plast? Hvis ikke får du kanskje en til jul. «Spikermatte» er et av årets heteste julegavetips. Å ligge på matten skal visstnok ha alle mulige positive virkninger. Medisinske eksperter tviler. Selgerne viser til forskning i Russland, en forskning vi med god grunn skal ta med noen kilo salt.

Mange er likevel entusiastiske og melder om positiv virkning, og jeg tror de kan ha noe rett. Kanskje er det riktig som noen sier at å ligge på «spikermatten» stimulerer kroppens endorfinproduksjon. Men jeg tror det finnes en enda enklere forklaring. Å legge seg nedpå i løpet av dagen har positiv virkning i seg selv.

I vårt samfunn er det å legge seg ned ikke akseptert. Om du legger deg ned for en pause er du enten syk, eller lat. Men å være oppreist 16 timer om dagen, fra du står opp om morgenen til du legger deg på kvelden, er det naturlig? Jeg vil påstå at det er mer naturlig å legge seg ned i løpet av dagen. Forskning tyder på at vi i tillegg til å ha en søvn/hvile-syklus på ca 24-25 timer også har en hvilesyklus på ca. 4 timer. Det kan tyde på at det er naturlig for oss å legge seg ned omtrent så ofte som vi spiser. Romerne var kanskje inne på noe. De lå ved bordet under måltidene. I alle fall gjorde de rike det. I alle fall ifølge Asterix.

Det gode liv handler om å ha balanse. Balanse mellom arbeid og hvile Å ta pause er viktig, en kunst i seg selv. I Alexanderteknikken har vi en spesiell måte å ta pause på. Vi kaller det «aktiv hvile», «konstruktiv hvile», eller «semi-supine». «Semi-supine» er navnet på posisjonen vi bruker og betyr halvt-ryggliggende. «Supine» betyr å ligge rett ut på ryggen, og «semi» betyr «halv».

«Aktiv hvileposisjon» innebærer å ligge på ryggen på et fast underlag med knærne bøyd og føttene i bakken, og med noe under hodet. Hensikten er at ryggsøylen og nakken er i en middelposisjon. Det er viktig at underlaget ikke er for mykt og at du om nødvendig har noe under føttene slik at de ikke glir. Under hodet brukes gjerne pocketbøker. De er passe myke og høyden kan lett justeres.
(For mer detaljert info se lenke nedenfor).

I denne spesielle posisjonen oppnår du en god form for avspenning. Posisjonen er ideell for å kunne slippe tak i hodet og skuldrene slik at ryggsøylen kan bli lengre og ryggen bredere. Samtidig er beina ikke helt avspent. Du må ha noe aktivitet i beina for å balansere knærne. Du må la hofter, knær og ankler være mest mulig frie samtidig som knærne peker mot taket.
Denne organiseringen av muskelsystemet med lengde og bredde i ryggen og et aktivt forhold mellom beina og ryggen er det vi trenger når vi bruker kroppen i alle mulige sammenhenger. Når du ligger i «aktiv hvile»-posisjon oppnår du denne organiseringen av muskel-skjellett-systemet uten å behøve å gjøre noe. Og det helt gratis.

Når du er oppreist er det ryggsøyla som bærer vekta av kroppen. Bruskskivene mellom ryggvirvlene presses sammen og noe av væsken i bruskskivene presses ut. Nå du legger deg ned igjen kommer væsken etterhvert tilbake. Væsken som blir presset ut og kommer tilbake igjen er med på å sørge for for utveksling av næring og avfallsstoffer. Dette er viktig fordi bruskskivene i ryggsøylen er de største bitene i kroppen som ikke har blodtilførsel. (NB. Dette har ingenting å gjøre med «skiveutglidning» eller «prolaps».)

Fordi væske går ut av bruskskivene blir vi kortere i løpet av en dag. Høydeforskjellen mellom morgen og kveld kan være så mye som en centimeter om du er en høy person. Dette er helt naturlig og akkurat som det skal være. Problemet er at svært mange har mye unødvendig muskelspenning i kroppen. Unødvendig muskelspenning fører til ekstra kompresjon av ryggsøyla. Å skvise ryggsøyla hemmer bevegelser fordi veldig mange muskler er festet langs den. Å ligge i «aktiv hvileposisjon» lar deg slippe opp noe av spenningen, ryggsøyla dekomprimeres. Musklene langs ryggsøyla får økt hvilelengde og et bedre utgangspunkt for å gjøre jobben med å holde deg oppreist.

Min erfaring er at de aller fleste voksne mennesker i vårt samfunn har kroniske spenninger som gjør at de konstant skviser ryggsøyla si. Det er veldig usunt i lengden. Jeg leste en gang at ryggsøyla kan regnes for å være opptil 20 år eldre enn resten av kroppen på grunn av at den er i kontinuerlig bruk når vi er oppreist.
Når du lærer Alexanderteknikk lærer du å slutte å skvise ryggsøyla. Det er derfor vanlig at folk som tar timer i Alexanderteknikk blir høyere, eller rettere sagt - de blir så høy som de egentlig er. De vil også ofte føle seg lettere fordi muskelspenninger ikke lengre drar dem nedover.

Det aller viktigste du gjør for ikke å klemme sammen ryggsøyla er å slutte å dra hodet nedover, det vil si - la være å spenne nakken. Å gi slipp på hodet kan ta tid å lære. Du må jo ha noe spenning i nakken når du er oppreist, du kan ikke bare «slappe av». Å ligge i «aktiv hvileposisjon» er en unik anledning til å lære å gi slipp på hodet, og på skuldrene også. Om du også kan gi slipp på føtter og knær vil beina arbeide mer effektivt og du får bedre balanse, samtidig vil du slippe spenninger i korsryggen.

Ved å ligge i «aktiv hvileposisjon» får du en pause, slipper spenninger og samtidig kan du rebalansere muskelskjelett-systemet og være klar til ny innsats. Og som sagt - det er gratis. Alt du behøver er noen bøker og et teppe på gulvet. Du kan lett gjøre dette hjemme på egenhånd. Jeg råder alle nye elever til å gjøre det hver dag. En god del endringer vil skje helt av seg selv og elevene får mer igjen for timene.
10-15 minutters leie i «aktiv hvileposisjon» hver dag i to uker kan ha en dramatisk positiv effekt, særlig for mennesker som i utgangspunktet ikke tar de pausene de trenger. Det har jeg sett flere ganger.

Les mer om «aktiv hvile» og prøv det selv:
http://www.alexanderinfo.no/aktiv_hvile.htm