«Nakkeslenggåten kan være løst» stod det å lese i A-magasinet 13. november. Manuellterapeut Bertel Rune Kaale mener å kunne påvise sammenheng mellom skader på leddbånd i nakken og plagene nakkeslengpasienter opplever. Hvis Kaale har rett forklarer det hvorfor Alexanderteknikken kan være til hjelp for mennesker med nakkeskader.
Symptomene nakkeslengpasienter sliter med er ofte blitt forklart med psykologiske/psykososiale årsaker fordi fysiske skader ofte ikke blir påvist. Kaale samarbeider med Jostein Kråkenes ved Haukeland sykehus i Bergen. Han har utviklet en metode for å ta MR-bilder som man mener kan påvise endringer i leddbånd etter nakkesleng.
I nakkeregionen er det smekkfullt med sansereseptorer, både i muskler, bindevev. Selv små forstyrrelser her kan ha store funksjonsmessige konsekvenser. Det Kaale & co hevder burde ikke være kontroversielt, men tvertimot høyst sannsynlig, fysiologien tatt i betraktning. Det Kråkenes finner er synlige endringer i strukturen. Jeg tror de mikroskopiske endringene, små skader på sansereseptorer som påvirker deres funksjon, kan være vel så viktige. Disse skadene kan ikke påvises med dagens metoder.
Manuellterapeut Kaale har utviklet en metode for å finne funksjonssvikt i muskler og bindevev i nakken. Ut fra det legger han opp et detaljert treningsopplegg som går på spesifikke muskler. For en Alexanderlærer virker det som en grovkornet tilnærming. Å gjøre styrkeøvelser for enkeltmuskler er å ta nakkemusklene ut av sin naturlige sammenheng. Vi foretrekker å arbeide mer indirekte. Funksjonsbedring kommer som en følge av bedre bruk.
Gå på kjøkkenet og finn noe som tilsammen veier 4 kilo. Hodet ditt veier minst så mye. Når du kjenner hvor tungt det er vil du skjønne at du ikke trenger å bevege deg særlig mye før nakkemusklene får den belastningen de trenger. Tyngdepunktet til hodet ligger foran leddet som hodet hviler på. Det betyr at vi alltid har noe spenning i nakken.
Det er min erfaring at personer med nakkeskader legger hodet bakover for å unngå smerte, eller de fikserer nakken ved hjelp av store ytre muskler, slik at de små indre følsomme «balansemusklene» ikke får gjort jobben sin. Den dynamiske balansen mellom hode og nakke forstyrres. Etterhvert som tiden går vil noen muskler i nakken bli svakere, andre bli overbelastet. Pasienten kommer inn i en ond sirkel, i verste fall en nedadgående spiral. Trening eller øvelser fra fysioterapeut vil ha varierende suksess uansett hvor «riktig» øvelsene utføres så lenge det dynamiske forhold mellom hode og nakke ikke gjenopprettes. Pasientens bevegelsesstrategi vil ikke endres uten endret organisering av hode-nakke-forholdet.
Alexanderteknikken går ut på å gjenopprette det dynamiske forhold mellom hode og nakken. Dette er både mål og middel i teknikken. Vi frigjør/stimulerer hode-nakke-forholdet for å bedre kvaliteten på bevegelsene våre.
Forholdet mellom hodet og nakken er avgjørende i balanseprosessen og påvirker dermed automatisk planlegging av bevegelser og organiseringen av muskelspenninger i kroppen Det er dette Alexanderteknikken utnytter.
Noen nakkepasienter kommer til Alexanderteknikken i den tro at det er en form for terapi. De er ute etter smertelindring og ikke rehabilitering. De må endre holdning. Opptrening er ikke bare behagelig. Det er en læringsprosess, og som alle læringsprosesser går det opp og ned, i rykk og napp.
Jeg har selv gitt Alexandertimer til en person som gikk til rehabilitering hos Kaale og vet at hans opplegg kan være tøft å gjennomføre. For alvorlige tilfeller av nakkeskader kan styrkeøvelser være nødvendige, men øvelsene må være intelligent utformet, og intelligent gjennomført. Alexanderteknikken kan i de tilfellene spille en viktig rolle for å integrere endringene i forhold til naturlig balansefunksjon og bevegelser.
Men styrkeøvelser for spesifikke muskler er ikke nødvendig for alle. Du kan uansett trene styrkeøvelser bare en begrenset tid av dagen. Hva med resten av tiden? Dagligdagse aktiviteter ligger der som en ubenyttet resurs. Bedre koordinasjon av hode og nakke i bevegelsene dine gjør dagligdagse aktiviteter til del av rehabiliteringen.
Les artikkelen i A-magasinet:
Smertelig mysterium
Symptomene nakkeslengpasienter sliter med er ofte blitt forklart med psykologiske/psykososiale årsaker fordi fysiske skader ofte ikke blir påvist. Kaale samarbeider med Jostein Kråkenes ved Haukeland sykehus i Bergen. Han har utviklet en metode for å ta MR-bilder som man mener kan påvise endringer i leddbånd etter nakkesleng.
I nakkeregionen er det smekkfullt med sansereseptorer, både i muskler, bindevev. Selv små forstyrrelser her kan ha store funksjonsmessige konsekvenser. Det Kaale & co hevder burde ikke være kontroversielt, men tvertimot høyst sannsynlig, fysiologien tatt i betraktning. Det Kråkenes finner er synlige endringer i strukturen. Jeg tror de mikroskopiske endringene, små skader på sansereseptorer som påvirker deres funksjon, kan være vel så viktige. Disse skadene kan ikke påvises med dagens metoder.
Manuellterapeut Kaale har utviklet en metode for å finne funksjonssvikt i muskler og bindevev i nakken. Ut fra det legger han opp et detaljert treningsopplegg som går på spesifikke muskler. For en Alexanderlærer virker det som en grovkornet tilnærming. Å gjøre styrkeøvelser for enkeltmuskler er å ta nakkemusklene ut av sin naturlige sammenheng. Vi foretrekker å arbeide mer indirekte. Funksjonsbedring kommer som en følge av bedre bruk.
Gå på kjøkkenet og finn noe som tilsammen veier 4 kilo. Hodet ditt veier minst så mye. Når du kjenner hvor tungt det er vil du skjønne at du ikke trenger å bevege deg særlig mye før nakkemusklene får den belastningen de trenger. Tyngdepunktet til hodet ligger foran leddet som hodet hviler på. Det betyr at vi alltid har noe spenning i nakken.
Det er min erfaring at personer med nakkeskader legger hodet bakover for å unngå smerte, eller de fikserer nakken ved hjelp av store ytre muskler, slik at de små indre følsomme «balansemusklene» ikke får gjort jobben sin. Den dynamiske balansen mellom hode og nakke forstyrres. Etterhvert som tiden går vil noen muskler i nakken bli svakere, andre bli overbelastet. Pasienten kommer inn i en ond sirkel, i verste fall en nedadgående spiral. Trening eller øvelser fra fysioterapeut vil ha varierende suksess uansett hvor «riktig» øvelsene utføres så lenge det dynamiske forhold mellom hode og nakke ikke gjenopprettes. Pasientens bevegelsesstrategi vil ikke endres uten endret organisering av hode-nakke-forholdet.
Alexanderteknikken går ut på å gjenopprette det dynamiske forhold mellom hode og nakken. Dette er både mål og middel i teknikken. Vi frigjør/stimulerer hode-nakke-forholdet for å bedre kvaliteten på bevegelsene våre.
Forholdet mellom hodet og nakken er avgjørende i balanseprosessen og påvirker dermed automatisk planlegging av bevegelser og organiseringen av muskelspenninger i kroppen Det er dette Alexanderteknikken utnytter.
Noen nakkepasienter kommer til Alexanderteknikken i den tro at det er en form for terapi. De er ute etter smertelindring og ikke rehabilitering. De må endre holdning. Opptrening er ikke bare behagelig. Det er en læringsprosess, og som alle læringsprosesser går det opp og ned, i rykk og napp.
Jeg har selv gitt Alexandertimer til en person som gikk til rehabilitering hos Kaale og vet at hans opplegg kan være tøft å gjennomføre. For alvorlige tilfeller av nakkeskader kan styrkeøvelser være nødvendige, men øvelsene må være intelligent utformet, og intelligent gjennomført. Alexanderteknikken kan i de tilfellene spille en viktig rolle for å integrere endringene i forhold til naturlig balansefunksjon og bevegelser.
Men styrkeøvelser for spesifikke muskler er ikke nødvendig for alle. Du kan uansett trene styrkeøvelser bare en begrenset tid av dagen. Hva med resten av tiden? Dagligdagse aktiviteter ligger der som en ubenyttet resurs. Bedre koordinasjon av hode og nakke i bevegelsene dine gjør dagligdagse aktiviteter til del av rehabiliteringen.
Les artikkelen i A-magasinet:
Smertelig mysterium
"Det Kråkenes finner er synlige endringer i strukturen".
SvarSlettVel ja, men også hos dem som ikke har noen plager.
Det forekommer "geometriske artifakter" (falske påvisninger) og intensitetsvariasjoner på MR-bildene. Denne billeddiagnostikken er derfor ikke en presis vitenskap og har problemer med å finne små ligamentforandringer som også kan være plagsomme.
Denne forskningen er i sin spede begynnelse og har foreløpig ikke oppnådd anerkjennelse innen skolemedisinen. Men det er jo bra at noen tenker nytt og er villige til å satse.
Mvh
Tom Hummel
(tom.hummel "hos" online.no)
Jepp, du har helt rett.
SvarSlettJeg vil anta at eventuell sikker billeddiagnostistikk vil kreve enda mer avansert teknologi, og mer kunnskap om hvordan nakken er ment å fungere hos friske mennesker.
Takk for kommentar.
Halvard