lørdag 16. februar 2019

Objektivitet

For å forbedre oss må vi forandre noe. For å forandre noe må vi vite hva vi gjør. For å vite hva vi gjør må vi observere. 

Forrige gang skrev jeg om «omniservasjon», som er ordet en Alexanderteknikk-lærer fant på for å beskrive innstillingen vi må ha til det å observere (Madden 2018). Vi må observere «alt». 
Å observere er ikke alltid like enkelt, særlig når det gjelder å observere oss selv og det vi gjør, mens vi gjør det. Av mange grunner har vår observasjonsevne begrensninger, og det er spesielt vanskelig å være objektiv. 

Oppmerksomhet 
Det er opplagt at du ikke alltid er like opplagt til å være oppmerksom. Din evne til observasjon blir påvirket av om du har fått nok søvn og hvile, av hva du har inntatt av mat og drikke, av hvilken tid det er på dagen, og hva slags følelsestilstand du er i. Er du motivert til å observere?

Oppmerksomhet er en begrenset resurs som ikke engang er konstant. Om du gjør mange repetisjoner av en handling vil oppmerksomheten synke på ett eller annet tidspunkt. For mange repetisjoner dreper oppmerksomheten. Det er en av grunnene til at vi gjør aktiviteter i en Alexanderteknikk time som eksperimenter, ikke som øvelser.

Hvis du jobber med å anvende teknikken i en aktivitet så ikke hold på for lenge om gangen. Gjør det heller litt og ofte.

Bedømming og ønsketenkning 
Når oppmerksomheten er så sårbar betyr det at hva du observerer blir påvirket av alt du tenker og føler, tror og mener. 

Typisk når det gjelder å observere hva vi gjør kroppslig er det vanlig å ha en mening om hva som er riktig og galt. Veien er kort fra en oppfattelse at noe er galt til å ville korrigere det. Det behøver ikke engang være en korrigerende bevegelse. Bare tanken kan være nok til at du stopper deg selv fra å observere hva som egentlig foregår. 

Det motsatte kan også være tilfelle. Vi kan ha så sterkt ønske om at ting skal være på en bestemt måte at vi ikke observerer objektivt. Vi ser det vi ønsker å se.

Gjøre for å føle 
En feil jeg ser mange gjør er å gjøre noe for å føle. I Alexanderteknikken har vi litt mer oppmerksomhet om nakken og hodet enn hva som er vanlig. Hvis du ber noen om å observere hva som foregår i nakken vil de ofte begynne å bevege på hode og nakke for liksom å kjenne mer. De kjenner mer, men ikke noe av det de skulle observere i utgangspunktet. 

Evnen til å kunne observer, uten å gripe direkte inn på noen måte, er fundamentalt for å kunne observere mest mulig objektivt.

Relativitet 
Sansene våre er aldri helt objektive. De er alltid relative. Det finnes noen få unntak. Noen mennesker har for eksempel absolutt gehør. Evnen til å bedømme, for eksempel tonehøyde i dette tilfelle, kan til en viss grad øves opp. Men generelt er det slik at vi observerer endringer og forskjeller, ikke absolutte verdier. Igjen betyr dette at å definere noe som «galt» eller «riktig» blir misvisende. Vi kan bare vurdere om det blir mer eller mindre av noe, og ofte kan vi ikke være sikre på om dette betyr «bedre» eller «dårligere».

I en Alexanderteknikk-time kan det for eksempel hende at eleven reiser seg fra en stol på en annerledes måte enn den vante. Kanskje kjenner vedkommende at noen muskler i ryggen jobber mer enn vanlig. Det kan være unødvendig muskelspenning som først nå trer fram bevisstheten, men det kan også være at musklene begynner å arbeide på den måten de er ment å gjøre.

Vaner 
En følge av at sansene først og fremst registrerer endringer gjør at vi lett blir blinde for det vante. Blant annet derfor er gammel vane vond å vende. Vi merker knapt av vi har dem. Alexander fant ut at han ikke kunne stole på det han kunne føle. Det som føltes riktig var feil, og det som var feil føltes riktig. For å komme forbi problemet med det Alexander kalte «faulty sensory appreciation» benyttet han seg av speil for å observere mest mulig objektivt. I dag har Alexanderteknikk-lærerens hender i stor grad tatt over speilets rolle i undervisningen. «Hands-on»-undervisning er en snarvei til mer nøyaktig sanseregistrering.

Speil, eller video, kan være veldig nyttig underveis, men ikke noe vi kan være avhengige av i det daglige. Istedet går Alexanderteknikken ut på å tenke «konstruktivt», ha bevisst intensjon om kroppslig koordinasjon. Vi tenker før og under aktivitet. Det vi føler kommer i annen rekke.

Satt på spissen kommer følelsen alltid for seint. Det vi føler skjer har allerede skjedd. Om ikke det vi føler er «fake news» er det informasjon vi må behandle som gammelt nytt. 

Spenninger 
Uvaner i kroppsholdning og bevegelse vises som oftest som unødvendig muskelspenning. Jo mer anspent vi er, jo mindre føler vi. Dette kommer blant annet av det som kalles Weber-Fechners lov. Et mye brukt eksempel for å illustrere prinsippet i denne loven er å tenke seg at du holder ei bøtte med vann. Om du har en liter vann i bøtta og fyller på en liter til, vil du føle tydelig forskjell. Men om du allerede har ni liter i bøtta vil en ekstra liter ikke merkes like godt.

Min erfaring er at de som har mye muskelspenning i kroppen merker lite til om de bruker for mye. De som har lav muskelspenning, derimot, kan mene de er fryktelig anspente bare de spenner seg et lite grann.

Det er ikke så rart at de som har mye muskler og høy spenning kan være (noen ganger lykkelig) uvitende om at de er stive som stokker og hard som betong.

Kunnskap
Hva i vet, eller ikke vet, kan påvirke hvordan vi tolker det vi observerer. For eksempel har mange sangere lært at de må «puste med magen». De kan dermed tro at de har lunger i magen. Når de får korrekt kunnskap og informasjon vil det kunne endre hvordan de opplever og forstår pusten. Noe lignende skjer når folk får vite hvor leddet mellom hodet og nakken faktisk er, eller hvor de har hofteleddene.

Kunnskap relatert til bestemte aktiviteter kan også påvirke observasjonsevne. Det er lettest å se når det gjelder å observere andre. En erfaren rytter kan for eksempel legge merke til detaljer som noen som ikke rir ikke er i stand til å oppfatte. Det samme gjelder i mange idretter. En skihopper kan observere nyanser i balansen til en hopper som går andre hus forbi.

Når du har drevet med Alexanderteknikken en stund, og er blitt vant til å observere både deg selv og andre, vil du kunne observere stadig mer, mer enn du noen gang trodde var mulig.

Fysikk og fysiologi
Selv om vi er aldri så oppmerksomme er det begrenset hva vi kan sanse fra naturens side. Vi kan (stort sett) ikke se infrarød stråling, vi kan (stort sett) ikke høre lyder under 20 og over 20 000 svingninger i sekundet, og vi har mye aktivitet i kroppens muskler, ledd og bindevev som er utenfor det vi kan sanse.
Når det gjelder kroppssansen har vi mange sanseceller i hender, lepper og tunge, færre i beina og ryggen. Området i hjernebarken som registrere og kontrollerer hender, fingre og taleorgan er omtrent like stort som det som kontrollerer resten av kroppen til sammen.

Evnen til å bruke kroppsansen vi har fra naturens side kan selvfølgelig trenes. Profesjonelle dansere eller de som har gjort mye yoga har f.eks. mye bedre evne enn gjennomsnittet til å registrere hvor armer og bein er i forhold til hverandre og i forhold til kroppen.

Tilstand
I Alexanderteknikken trenes kroppssansen opp indirekte. Teknikken bedrer koordinasjonen i kroppen. Muskelskjelettsystemet blir mer dynamisk og dermed mer følsomt. Kroppens tilstand avgjør i stor grad hva vi kan føle. En Alexanderteknikk-lærer som har hendene på eleven utnytter dette. Ved å tenke aktivt på en slik måte at egen koordinasjon bedres kan læreren føle mer med hendene, eller det er kanskje riktigere å si at læreren føler med hele kroppen, ikke bare hendene.

Hensikten med «hands-on» undervisning er å gjøre det samme for eleven. Gjennom kombinasjonen av følsom berøring og veiledning gjennom bevegelse, som det å reise seg opp og sette seg ned, reorganiseres elevens muskelskjelettsystem. Alexander kalte denne prosessen for «reconditioning». Reconditioning har sammenheng med «conditioning» som kan oversettes med betinging. Ordet brukes i psykologien i teorien om læring gjennom betinging. 
Man kan diskutere om læring gjennom betinging er en hensiktsmessig måte å oppnå «bevisst kontroll» på. Men leser vi hva Alexander skriver er det tydelig at han tillegger «reconditioning» en betydning som er mer enn automatisk innlæring. For Alexander innebærer begrepet bevisstgjøring. 
The reconditioning process will include a continuous raising of the standard of reliability of his sense of feeling, so that in time he will find it almost as difficult to revert to the old habitual manner of use which once felt right, as it was at the beginning of his lessons to employ the new and better manner of use which, at that time, despite all the help given him by his teacher, still felt wrong. (Alexander 2000, s. 40).
Alexanderteknikken vekker og finstemmer kroppsssansen slik at du kan bli mer bevisst på hva som skjer, og slik at du kan observere mer objektivt, i den grad det er mulig. 


Relaterte blogginnlegg 


Litteratur 
Alexander, FM. 2000. The Universal Constant in Living. Mouritz.
Madden, Cathy. 2018. Teaching the Alexander Technique: Active Pathways to Integrative Practice. Singing Dragon.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar