Forrige uke tok jeg fri fra Alexanderteknikk-elevene og reiste til Molde for å besøke mine gamle foreldre.
(Jeg har aldri pleid å kalle dem «gamle». Min far sa lenge at grensen for å kalles gammel var 80 år. Når 80 nærmet seg gikk han over til å si 85. Ved fylte 85 insisterer han på å si at han er i sitt seksogåttiende, så nå tillater jeg meg å bruke betegnelsen gammel).
En formiddag jeg satt og pratet med min mor sa hun: Hva skal vi gjøre nå? Jeg har ferie, sa jeg. Jeg skal ikke gjøre noen ting. Du klarer vel å ikke gjøre noe ting du også? Å, det er bare så vidt det, sa min mor. Det synes jeg var så treffene sagt om det å ikke gjøre noe. Det er lettere sagt enn gjort.
Vi kan tro vi ikke gjør noe, men så gjør vi noe likevel. I en Alexanderteknikk-time kan for eksempel læreren løfte elevens arm og be eleven om ikke å hjelpe til. Til å begynne med vil eleven alltid hjelpe til i noen grad. Ved gjentatte bevegelser vil eleven gradvis forstyrre mindre. For noen er dette vanskelig, noen ganger nærmest umulig, og det har alltid sammenheng med hvor reaktiv og anspent vedkommende er.
At noen andre løfter armen din er en kunstig situasjon. Du kan lure på hva som er vitsen med å gjøre noe sånt. Noen vil kanskje tro at det er for at eleven skal gi slipp på spenninger, men det er bare delvis riktig. At eleven slipper spenning der og da er fint, men viktigere er at eleven finner ut hvordan han eller hun skal tenke for å unngå å hjelpe til.
Det er ikke mulig, eller hensiktsmessig, å beskrive hvordan du skal tenke. Måten å tenke på som fungerer vil oppleves ulikt fra person til person. Prøv å legge merke til hva du selv må tenke for å finne «av-knappen» når du har en Alexanderteknikk-time.
Tilstanden av å ikke gjøre noe som jeg søkte i ferien var av en mer generell karakter. Noen ganger er det bra å bare være helt i ro og se om det er mulig å gjør minst mulig. Noe aktivitet vil alltid finne sted. Vi gjør noe for å holde oss oppreist og vi puster. Mentalt er det også alltid aktivitet. Å ikke skulle gjøre noe mentalt blir som å ikke tenke på en rosa elefant. Derfor må vi gi oppmerksomheten en konkret oppgave. Vi observerer om det er mer vi kan la være å gjøre.
Vi kan lære mye om oss selv gjennom slik observasjon. Men vi kommer ingen vei om vi ikke tar neste skritt. Neste skritt er å gjøre noe, være i aktivitet, bevege seg og samtidig ha «av-knappen» tilgjengelig. Det krever planlagt bevisst intensjon. I Alexanderteknikken tenker vi «la nakken være fri» og lignende ideer. Når vi finner riktig måte å tenke på holder det å tenke tanken bare så vidt. Det kan være nok til å gjøre en forskjell.
Relaterte blogginnlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar