lørdag 16. februar 2019

Objektivitet

For å forbedre oss må vi forandre noe. For å forandre noe må vi vite hva vi gjør. For å vite hva vi gjør må vi observere. 

Forrige gang skrev jeg om «omniservasjon», som er ordet en Alexanderteknikk-lærer fant på for å beskrive innstillingen vi må ha til det å observere (Madden 2018). Vi må observere «alt». 
Å observere er ikke alltid like enkelt, særlig når det gjelder å observere oss selv og det vi gjør, mens vi gjør det. Av mange grunner har vår observasjonsevne begrensninger, og det er spesielt vanskelig å være objektiv. 

Oppmerksomhet 
Det er opplagt at du ikke alltid er like opplagt til å være oppmerksom. Din evne til observasjon blir påvirket av om du har fått nok søvn og hvile, av hva du har inntatt av mat og drikke, av hvilken tid det er på dagen, og hva slags følelsestilstand du er i. Er du motivert til å observere?

Oppmerksomhet er en begrenset resurs som ikke engang er konstant. Om du gjør mange repetisjoner av en handling vil oppmerksomheten synke på ett eller annet tidspunkt. For mange repetisjoner dreper oppmerksomheten. Det er en av grunnene til at vi gjør aktiviteter i en Alexanderteknikk time som eksperimenter, ikke som øvelser.

Hvis du jobber med å anvende teknikken i en aktivitet så ikke hold på for lenge om gangen. Gjør det heller litt og ofte.

Bedømming og ønsketenkning 
Når oppmerksomheten er så sårbar betyr det at hva du observerer blir påvirket av alt du tenker og føler, tror og mener. 

Typisk når det gjelder å observere hva vi gjør kroppslig er det vanlig å ha en mening om hva som er riktig og galt. Veien er kort fra en oppfattelse at noe er galt til å ville korrigere det. Det behøver ikke engang være en korrigerende bevegelse. Bare tanken kan være nok til at du stopper deg selv fra å observere hva som egentlig foregår. 

Det motsatte kan også være tilfelle. Vi kan ha så sterkt ønske om at ting skal være på en bestemt måte at vi ikke observerer objektivt. Vi ser det vi ønsker å se.

Gjøre for å føle 
En feil jeg ser mange gjør er å gjøre noe for å føle. I Alexanderteknikken har vi litt mer oppmerksomhet om nakken og hodet enn hva som er vanlig. Hvis du ber noen om å observere hva som foregår i nakken vil de ofte begynne å bevege på hode og nakke for liksom å kjenne mer. De kjenner mer, men ikke noe av det de skulle observere i utgangspunktet. 

Evnen til å kunne observer, uten å gripe direkte inn på noen måte, er fundamentalt for å kunne observere mest mulig objektivt.

Relativitet 
Sansene våre er aldri helt objektive. De er alltid relative. Det finnes noen få unntak. Noen mennesker har for eksempel absolutt gehør. Evnen til å bedømme, for eksempel tonehøyde i dette tilfelle, kan til en viss grad øves opp. Men generelt er det slik at vi observerer endringer og forskjeller, ikke absolutte verdier. Igjen betyr dette at å definere noe som «galt» eller «riktig» blir misvisende. Vi kan bare vurdere om det blir mer eller mindre av noe, og ofte kan vi ikke være sikre på om dette betyr «bedre» eller «dårligere».

I en Alexanderteknikk-time kan det for eksempel hende at eleven reiser seg fra en stol på en annerledes måte enn den vante. Kanskje kjenner vedkommende at noen muskler i ryggen jobber mer enn vanlig. Det kan være unødvendig muskelspenning som først nå trer fram bevisstheten, men det kan også være at musklene begynner å arbeide på den måten de er ment å gjøre.

Vaner 
En følge av at sansene først og fremst registrerer endringer gjør at vi lett blir blinde for det vante. Blant annet derfor er gammel vane vond å vende. Vi merker knapt av vi har dem. Alexander fant ut at han ikke kunne stole på det han kunne føle. Det som føltes riktig var feil, og det som var feil føltes riktig. For å komme forbi problemet med det Alexander kalte «faulty sensory appreciation» benyttet han seg av speil for å observere mest mulig objektivt. I dag har Alexanderteknikk-lærerens hender i stor grad tatt over speilets rolle i undervisningen. «Hands-on»-undervisning er en snarvei til mer nøyaktig sanseregistrering.

Speil, eller video, kan være veldig nyttig underveis, men ikke noe vi kan være avhengige av i det daglige. Istedet går Alexanderteknikken ut på å tenke «konstruktivt», ha bevisst intensjon om kroppslig koordinasjon. Vi tenker før og under aktivitet. Det vi føler kommer i annen rekke.

Satt på spissen kommer følelsen alltid for seint. Det vi føler skjer har allerede skjedd. Om ikke det vi føler er «fake news» er det informasjon vi må behandle som gammelt nytt. 

Spenninger 
Uvaner i kroppsholdning og bevegelse vises som oftest som unødvendig muskelspenning. Jo mer anspent vi er, jo mindre føler vi. Dette kommer blant annet av det som kalles Weber-Fechners lov. Et mye brukt eksempel for å illustrere prinsippet i denne loven er å tenke seg at du holder ei bøtte med vann. Om du har en liter vann i bøtta og fyller på en liter til, vil du føle tydelig forskjell. Men om du allerede har ni liter i bøtta vil en ekstra liter ikke merkes like godt.

Min erfaring er at de som har mye muskelspenning i kroppen merker lite til om de bruker for mye. De som har lav muskelspenning, derimot, kan mene de er fryktelig anspente bare de spenner seg et lite grann.

Det er ikke så rart at de som har mye muskler og høy spenning kan være (noen ganger lykkelig) uvitende om at de er stive som stokker og hard som betong.

Kunnskap
Hva i vet, eller ikke vet, kan påvirke hvordan vi tolker det vi observerer. For eksempel har mange sangere lært at de må «puste med magen». De kan dermed tro at de har lunger i magen. Når de får korrekt kunnskap og informasjon vil det kunne endre hvordan de opplever og forstår pusten. Noe lignende skjer når folk får vite hvor leddet mellom hodet og nakken faktisk er, eller hvor de har hofteleddene.

Kunnskap relatert til bestemte aktiviteter kan også påvirke observasjonsevne. Det er lettest å se når det gjelder å observere andre. En erfaren rytter kan for eksempel legge merke til detaljer som noen som ikke rir ikke er i stand til å oppfatte. Det samme gjelder i mange idretter. En skihopper kan observere nyanser i balansen til en hopper som går andre hus forbi.

Når du har drevet med Alexanderteknikken en stund, og er blitt vant til å observere både deg selv og andre, vil du kunne observere stadig mer, mer enn du noen gang trodde var mulig.

Fysikk og fysiologi
Selv om vi er aldri så oppmerksomme er det begrenset hva vi kan sanse fra naturens side. Vi kan (stort sett) ikke se infrarød stråling, vi kan (stort sett) ikke høre lyder under 20 og over 20 000 svingninger i sekundet, og vi har mye aktivitet i kroppens muskler, ledd og bindevev som er utenfor det vi kan sanse.
Når det gjelder kroppssansen har vi mange sanseceller i hender, lepper og tunge, færre i beina og ryggen. Området i hjernebarken som registrere og kontrollerer hender, fingre og taleorgan er omtrent like stort som det som kontrollerer resten av kroppen til sammen.

Evnen til å bruke kroppsansen vi har fra naturens side kan selvfølgelig trenes. Profesjonelle dansere eller de som har gjort mye yoga har f.eks. mye bedre evne enn gjennomsnittet til å registrere hvor armer og bein er i forhold til hverandre og i forhold til kroppen.

Tilstand
I Alexanderteknikken trenes kroppssansen opp indirekte. Teknikken bedrer koordinasjonen i kroppen. Muskelskjelettsystemet blir mer dynamisk og dermed mer følsomt. Kroppens tilstand avgjør i stor grad hva vi kan føle. En Alexanderteknikk-lærer som har hendene på eleven utnytter dette. Ved å tenke aktivt på en slik måte at egen koordinasjon bedres kan læreren føle mer med hendene, eller det er kanskje riktigere å si at læreren føler med hele kroppen, ikke bare hendene.

Hensikten med «hands-on» undervisning er å gjøre det samme for eleven. Gjennom kombinasjonen av følsom berøring og veiledning gjennom bevegelse, som det å reise seg opp og sette seg ned, reorganiseres elevens muskelskjelettsystem. Alexander kalte denne prosessen for «reconditioning». Reconditioning har sammenheng med «conditioning» som kan oversettes med betinging. Ordet brukes i psykologien i teorien om læring gjennom betinging. 
Man kan diskutere om læring gjennom betinging er en hensiktsmessig måte å oppnå «bevisst kontroll» på. Men leser vi hva Alexander skriver er det tydelig at han tillegger «reconditioning» en betydning som er mer enn automatisk innlæring. For Alexander innebærer begrepet bevisstgjøring. 
The reconditioning process will include a continuous raising of the standard of reliability of his sense of feeling, so that in time he will find it almost as difficult to revert to the old habitual manner of use which once felt right, as it was at the beginning of his lessons to employ the new and better manner of use which, at that time, despite all the help given him by his teacher, still felt wrong. (Alexander 2000, s. 40).
Alexanderteknikken vekker og finstemmer kroppsssansen slik at du kan bli mer bevisst på hva som skjer, og slik at du kan observere mer objektivt, i den grad det er mulig. 


Relaterte blogginnlegg 


Litteratur 
Alexander, FM. 2000. The Universal Constant in Living. Mouritz.
Madden, Cathy. 2018. Teaching the Alexander Technique: Active Pathways to Integrative Practice. Singing Dragon.

søndag 10. februar 2019

Omniservasjon

I to foregående blogginnlegg (Trinnvis prosess, Selvkoordinering) har jeg skrevet om Alexanderteknikk-lærer Cathy Madden som finner på egne ord og uttrykk til bruk i undervisningen. Et av ordene hun bruker er «omniservation». Ordet er en omskrivning av observere. «Omni» kommer fra det latinske «omnis» som betyr alt eller altomfattende. Omniservation betyr altså å legge merke til alt. Vi kan ikke legge merke til alt, men skal vi endre måten vi gjør ting på må vi begynner å legge merke til mer. 

Alt 
Å legge merke til «alt» er veldig lite konkret. For å vite hvordan vi skal gå fram må vi ha mer konkrete mål. Judith Kleinman har følgende råd i en bok om Alexanderteknikk for ungdom: 
«Ask yourself, am I seeing, am I breathing, am I balancing?» (Kleinman 2018, s. 67). 
Disse tre enkle spørsmålene omfatter ikke alt, men ganske mye og kan fungere som hjelp til å bli oppmerksom på det som skjer her og nå, en hjelp til å «komme tilbake til seg selv» som vi ofte sier i Alexanderteknikken. Å være tilstede her og nå er første forutsetning for å kunne «omniservere». 

Å være oppmerksom på hva du har i synsfeltet sikrer at du ikke har forsvunnet inn i det selv eller dagdrømmer, og at du er oppmerksom på hva som skjer rundt deg. Å observere pusten gir informasjon om mental og emosjonell tilstand. Å kjenne at du balanserer betyr i denne sammenheng at du er oppmerksom på kontakten med underlaget, som kan gi den enkleste og mest konkrete formen for proprioseptiv informasjon.

Jeg vil legge til et element til: å høre. Hvis vi inkluderer at vi kan høre hva som foregår vil vi ha ytterligere informasjon om hva som foregår her og nå.

Organisering 
Når vi inkluderer mange elementer i oppmerksomheten er det begrenset hvor fokusert vi kan være på hvert element. Det som gjør det mulig er at alle inntrykk hører til samme situasjon, hendelse eller aktivitet. Det spiller liten rolle om sanseinntrykkene kommer utenfra eller innenfra. De er alle del av den samme helheten.

I Alexanderteknikken har vi i tillegg et knep i bakhånd, et organiserende prinsipp. Vi har som utgangspunkt alltid noe oppmerksomhet om forholdet mellom hodet, nakken og ryggen. Alexander kalte dette forholdet for «the primary control». 

Ved å ha oppmerksomhet om kjernen i kroppen er vi tilstede i oss selv samtidig som vi har et punkt å observere fra. Oss selv er uansett alltid det vi registrere inntrykkene i forhold til. Denne måten å tenke på gir oversikt og kontroll.

Rådene om oppmerksomhet om å se, puste og balansere er gode. Men vi må organisere oppmerksomheten på en annen måte om det skal være funksjonelt når vi er i aktivitet. Fra forrige blogginnlegg husker du kanskje at å «tenke retning» for hodet, nakken og ryggen er det vi bruker for å koordinere kroppen. Samme måte å tenke på bruker vi også for å koordinere oppmerksomheten. Retningene har på den måten en dobbelt funksjon. 

Du kan si at: 
Jeg ønsker å koordinere meg slik at hodet kan bevege seg slik at kroppen følger etter slik at jeg kan … observere alt. 


Relaterte blogginnlegg 

Litteratur
Kleinman, Judith. 2018. Alexander in Secondary and Tertiary Education: A Workbook and Practical Guide to Teaching the Alexander Technique in Secondary Schools and Tertiary Institutions. The Developing Self. 
Madden, Cathy. 2014. Integrative Alexander Technique Practice for Performing Artists. Intellect.
Madden, Cathy. 2018. Teaching the Alexander Technique: Active Pathways to Integrative Practice. Singing Dragon. 




søndag 3. februar 2019

Selvkoordinering

Frederick Matthias Alexander utviklet Alexanderteknikken for å bli kvitt stemmeproblemer som hemmet hans kariere som skuespiller. Siden har det vist seg at teknikken han utviklet kan brukes til å forbedre alle mulige slags ferdigheter, og at den kan ha helseeffekter.

Arbeidet med å utvikle teknikken beskrev Alexander senere i boken The Use of the Self. Utfordringen han stod overfor var å gjøre bevegelsene uten at uvanene automatisk slo inn. Alexander fant ut at han som forutsetning måtte sikre generell god koordinasjon av kroppen. Dette gjorde han ved å ta seg tid (inhibition) til å «tenke retning» (direction): La nakken være fri slik at hodet kan gå fram og opp slik at ryggen kan bli lang og bred.

I forrige blogginnlegg skrev jeg om hvordan alexanderlærer Cathy Madden benytter Alexanders beskrivelse av utviklingen av teknikken som modell for sin undervisning. Hun kaller framgangsmåten «The Alexander Technique Progression».
Madden reformulerer begrepene i Alexanderteknikken på en kreativ måte. Hennes versjon av å tenke retning er: 
You ask yourself to COORDINATE so that your head can move so that all of you can follow so that you can do (whatever you are doing) (Madden 2014, s. 52; 2018, s. 51-2).

Du ønsker … 
Fordelen med å bruke ordet «ask», å be om noe, er at det er en vennlig invitasjon. Retningene er noe vi tenker, noe vi ønsker, ikke noe vi skal gjøre. Å forsøke å gjøre retningene er nettopp problemet for mange. Det er fristende å gjøre bare litt, for å få noe til å skje. 

Den andre feilen mange gjør er å prøve for hardt. Det fører automatisk til spenninger. Å tenke en tanke krever en viss oppmerksomhet, men ikke anstrengelse. Det beste er å beskrive retningene som noe du ønsker eller ber om.

å koordinere deg selv … 
Madden skriver ordet koordinere med små blokkbokstaver. Med uttrykket mener hun noe mer enn bare fysisk koordinere armer og bein: «The sense in which I mean to COORDINATE is to call a harmonious organization of the whole self to the parts and the parts to the whole self» (Madden 2018, s. 30). Koordinasjonsprosessen involverer alle aspekter ved oss selv, og aktiviteten vi utfører. Det som kjennetegner koordinasjon i Alexanderteknikk-sammenheng er et muskelskjelettsystemet har en kvalitet og karakter som kan karakteriseres som dynamisk og ekspanderende. 

slik at ... 
Alt henger sammen med alt. Å tenke retning er en prosess hvor hvert trinn påvirker neste, og omvendt. Maddens første trinn, «ask yourself to COORDINATE» tilsvarer Alexanders «inhibition», å ta tid. Å ta seg nok tid kan i seg selv være nok til at koordinasjonen ikke forstyrres. Dermed kan nakken være dynamisk slik til at hodet har potensiale til å kunne beveges.

hodet ditt kan bevege seg … 
Til å begynne med brukte Alexander ordet «relax» om nakken (Alexander 2004). Senere frarådet han å bruke både ordet «relax» eller «free» (Carrington 1996 s. 59) Men «la nakken være fri» er likevel blitt den mest brukte formuleringen. 
Hva menes med «fri nakke»? Det er ganske vagt. Om du tenker at hodet har potensiale for å bevege seg betyr det at nakken må være relativt fri, ikke anspent men heller ikke kollapset. Dette kan være en hensiktsmessig og praktisk måte å tenke på.

slik at resten av kroppen kan følge etter … 
Dette beskriver et grunnleggende trekk ved hvordan virveldyr, inkludert oss mennesker, beveger seg: hodet først og kroppen følger etter. «The head leads and the body follows» er et sitat fra Rudolf Magnus som forsket på nakkereflekser og som Alexander ble sterkt påvirket av.
Når vi beveger oss på en ukoordinert måte kjennetegnes det ved at vi enten kollapser eller blir anspente. I begge tilfeller kan vi på en måte si at vi gjør oss selv kortere. Å tenke at hodet kan lede vil hjelpe til å bevare lengden i muskelskjelett-systemet når vi beveger oss.

slik at du kan gjøre det du gjør 
Retningene er forberedelse til aktivitet. Retningene kan i seg selv ses på som intensjon om bevegelse. Ønsket om bevegelse mobiliserer kroppen til aktivitet, noe vi utnytter for å organisere muskelskjelett-systemet på en god måte. En klar intensjon fremmer god organisering. Madden sier det på denne måten: 
If the coordination organizing wish is not directly connected to doing something, the result is usually an overall discoordination (Madden 2018. p. 27).

Alt på en gang 
Alexander skrev at retningene skulle tenkes «all together, one after the other» (Alexander 1985). Retningene utgjør én bevegelse, én gest. Til å begynne med tar det tid å tenke hele setningen: Jeg ønsker å koordinere meg slik at hodet kan bevege seg slik at kroppen følger etter slik at jeg kan …Etterhvert blir det én tanke: 
In the remaining descriptions, I use * to mean 'Ask youself to COORDINATE so that your head can move so that all of you can follow so that you can ... It is also an accurate visual representation showing that once you have rehearsed the COORDINATE sequence a few times, implementing it becomes rapid (Madden 2014, p. 47). 
Madden forteller om hvordan hun lar deltagerne i sin gruppeundervisning selv komme med forslag til ett ord som kan beskrive og erstatte setningen:
In my teaching studio, the central invented word is an active verb that we devise to invite ourselves to cooperate wiht our design. … After years of varieties of experiments with language, I find my students are most successful (in the speed of understanding) if the chosen word is new and thus unattached to preconceived mearnings. It seems beneficial that the word also be playful. The first time I used a made-up word in a beginners, class, I was astounded by how fast they learned. (Madden 2018, s. 96).
Eksempler på ord elevene hennes har foreslått og benyttet er «pepla, ctenophore, momo, kirribilli, m'walla, danjillie» (ibid). 

Hvilket ord ville du funnet på?


Relaterte blogginnlegg: 


Litteratur 
Alexander, Frederick Matthias. 1985. The Use of the Self. Victor Gollancz. 
Alexander, Frederick Matthias. 2004. Constructive Conscious Control of the Individual. Mouritz.
Carrington, Walter, 1996. A Time to Remember - Personal Diary of Teaching the F.M.Alexander Technique in 1946. The Sheildrake Press 
Madden, Cathy. 2014. Integrative Alexander Technique Practice for Performing Artists. Intellect.
Madden, Cathy. 2018. Teaching the Alexander Technique: Active Pathways to Integrative Practice. Singing Dragon.