søndag 12. mai 2019

10 år

I disse dager er det ti år siden jeg skrev det første innlegget på denne bloggen. Siden er det blitt over 440 artikler og 440 000 ord. Det tilsvarer 4-5 bøker det.

Jeg har skrevet for alt fra nybegynnere til Alexanderteknikk-lærere, for det meste på norsk, men også en del på engelsk.


I mange av innleggene har jeg forsøkt å gi tips om hvordan å lære Alexanderteknikken, og jeg har skrevet om hvordan undervisningen foregår. Kunnskap om hvordan kroppen henger sammen er nyttig når du lærer å bruke Alexanderteknikken, Jeg har skrevet en serie artikler om anatomi og også en serie artikler med aktiviteter eller «øvelser» du kan prøve ut om du har hatt timer. I tillegg har jeg skrevet om selvobservasjon som er basis for all læring.

Målet er å kunne bruke teknikken i dagliglivet. Mange blogginnlegg kommer inn på hvordan å anvende teknikken i praksis i alt fra å sitte til å ta oppvasken eller å trene,

Jeg har skrevet mange artikler om Alexanderteknikk og helse, om ryggsmerter og nakke- og skulderproblemer; om forebygging og rehabilitering
Et område jeg har vært spesielt interessert i er Alexanderteknikk og forskning, og i den forbindelse, siden teknikken ofte defineres som en form for alternativ behandling også pseudovitenskap 
Etterhvert har jeg også skrevet en del om Frederick Matthias Alexander og Alexandereteknikkens historie

Da jeg begynte å skrive denne bloggen var det fordi jeg hadde så mange ideer jeg ville formidle. En Alexanderteknikk-time handler om det praktiske. Læreren må bruke enklest og kortest mulig forklaring. Bloggen ga meg anledning til å gå mer i dybden og forklare sammenhenger det ikke var tid til på timene. Samtidig fungerte bloggskrivingen som refleksjon over egen praksis, og et middel til faglig utvikling. Gjennom å skrive blogg tror jeg at jeg både forstår bedre det jeg skriver om, og har bedre evne til å forklare. Helt i begynnelsen var språket en utfordring. Alt jeg hadde hørt og lest og visste om Alexanderteknikken var på engelsk.

Etter hvert har jeg også skrevet en del blogginnlegg på engelsk fordi jeg ville nå ut til andre Alexanderteknikk-lærere. I den forbindelse har jeg vært opptatt av Alexanderteknikkens historie og tradisjon, av forståelsen av prinsippene og hvordan vi underviser dem. Men mest av alt har jeg vært opptatt av å motarbeide pseudovitenskap. Alexanderteknikken blir ofte definert som alternativ behandling og mange Alexanderteknikk-lærere har tilknytning til «alternative» miljøer og en tilsvarende alternativ virkelighetsforståelse. Skal Alexanderteknikkens potensiale utnyttes og komme mennesker til gode må vi gi avkall på irrasjonell tankegang og bygge videre på vitenskapelige fakta.

Når jeg ser tilbake har jeg skrevet påfallende lite med tanke på dem som aldri har hørt om Alexanderteknikken. Det kan være fordi ideene jeg får ofte bygger på ting som skjer i timene, og dermed har jeg kanskje en tendens til å skrive for eksisterende elever. I fremtiden skal jeg forsøkte å skrive mer jevnlig for helt nybegynnere.

En annen ting som er påfallende er hvor få artikler jeg har skrevet for musikere. Jeg er selv utdannet musiker og jeg har alltid tenkt at dette var noe jeg ville skrive mer om. Men jeg har også følt at Alexanderteknikk for musikere er et tema som krever egen blogg. Jeg har lekt med tanken om å opprette egne blogger for de ulike lesergruppene – for musikere, for Alexanderteknikk-lærere og for nybegynnere og vanlige elever. Det har blitt med tanken. For markedsføring hadde det nok lønt seg, men markedsføring er det jeg har tenkt aller minst på.

Jeg skriver ikke særlig fort. Jeg har fått mer rutine etter hvert, men likevel tar bloggskrivingen veldig mye tid. 10 år med ukentlig blogging tilsvarer ganske mange arbeidsdager. Jeg tjener ikke penger på bloggen. Jeg vil helst ikke ha reklame på sidene. Kan bloggen bidra til at teknikken blir litt mer kjent og litt bedre forstått er det verdt innsatsen.

Da jeg begynte å skrive hadde jeg ikke forestilt meg at jeg skulle holde på i ti år. Jeg trodde jeg ville gå tom for ideer ganske fort, men det har aldri skjedd. Jeg tror det har vært avgjørende at jeg har skrevet jevnt og trutt, og med en plan om å legge ut nytt innlegg hver uke. Det har gjort det lettere å holde det gående. Jeg har fortsatt mye jeg vil ha sagt, så det kan godt hende at jeg holder på noen år til.


Relaterte blogginnlegg



onsdag 8. mai 2019

Nakkehemming

I Alexanderteknikken legges stor vekt på forholdet mellom hodet og resten av kroppen. Vi snakker om å ha en «fri» nakke. Sagt veldig enkelt: unngår du spenne nakken mer enn nødvendig har det positiv effekt på hva som skjer i resten av systemet. Forskning tyder på at dette stemmer.

Men det omvendte er også tilfelle. Hva som skjer i resten av kroppen har innvirkning på nakken. Det finnes enkelte uvaner som av naturlige grunner har en negativ innflytelse, og som vil forhindre deg fra å ha en fri nakke. 

Skuldrene 
Det er alment akseptert at å dra skuldrene opp mot ørene ikke er bra. Du hører stadig vekk at noen skal «senke skuldrene». Opphengte skuldre kan være et tegn på engstelse, stress eller frykt; eller det kan være tegn på manglende koordinasjon, eller begge deler. For å heise skuldrene må du bruke muskler i nakken. Å tenke «la nakken være fri» som vi gjør i Alexanderteknikken betyr i praksis å gi slipp på skuldrene, men på en indirekte måte som ofte fungerer mer effektivt. Heiser du skuldrene på grunn av manglende koordinasjon er det ikke nok å tenke på å la nakken være «fri» eller å «senke skuldrene». Du må lære å koordinere forholdet mellom hodet, nakken og ryggen; og koordinere bruken av armer og hender. Først da vil du kunne la nakken være virkelig fri. 

Kjeve og tunge 
Vi har sterke muskler som lukker kjeven. Disse musklene kan lett bli for anspente. Det er delvis fordi vi alltid må ha noe spenning i kjevemusklene, ellers ville vi gått rundt med kjeften hengende åpen. Siden kjeven er en bevegelig del av hodet vil hva vi gjør med kjeven kunne påvirke hodebalansen og dermed det som skjer i nakken. En anspent kjeve vil derfor lett kunne føre til et statisk forhold mellom hodet og nakken. Mange muskler er også festet til kjeven nedenfra og kjevespenning er ofte assosiert med en tendens til å dra haka ned. 

Blant musklene som er forbundet med kjeven er muskler som styrer tunga. Tunga er selv en muskel som kan beveges på mange forskjellig måter og som har mange muskler festet til seg. Spenning i disse musklene vil kunne bidra til at hodet holdes mer fast. Nærmere bestemt har noen av musklene festet til tunga sitt utspring i nærheten av leddet mellom hodet og nakken. 

Siden vi bruker kjeven og tunga hele tiden, blant annet hver gang vi svelger; og i viktige aktiviteter som å spise og drikke og snakke, er uvaner knyttet til kjeve og tunge utfordrende å endre. Samtidig er unødvendige spenninger i kjeve og tunge ofte tydelige og dermed noe konkret å forholde seg til. Noe bedring er som oftest innen rekkevidde om innsatsen er der. En tilleggsgevinst er at nakken også vil bli friere med avspent kjeve og tunge.

Bruk av øynene
Øynene kan, som kjeven, ses på som bevegelige deler av hodet. Av praktiske fysiologiske årsaker er det en intim sammenheng mellom musklene i nakken og musklene som styrer øynene. En stor del av sanseinformasjon fra synet brukes til optimalisere balanse og bevegelser. Vi beveger hodet for å se, og nakkemusklene gir beskjed om hva som skjer mellom hodet og resten av kroppen.

Kvaliteten på bruken av øynene speiler oppmerksomheten. Vi benytter oss av dette i Alexanderteknikken ved å sørge for å ha et aktivt blikk, se på det som er rundt oss samtidig som vi er oppmerksomme på oss selv. På den måten medvirker vi også at nakken er dynamisk. Den intime forbindelsen mellom øynene og nakken gjør at om du er stiv eller fjern i blikket vil nakken også være stiv.

Har du synsproblemer vil det lett kunne bidra til mer spenninger i nakken. Om du anstrenger deg for å se er det vanskelig å gjøre det uten at nakken blir anspent. Om du myser kan det være på tide å skaffe seg briller. Aktivering av musklene du bruker til å rynke panne og øyenbryn vil også kunne aktivere nakkemuskler mer enn strengt tatt nødvendig. 

Føtter og bakkekontakt
Ser vi på den store sammenhengen har nakkemusklene en jobb å gjøre i arbeidet for å koordinere balansen av hele kroppen. Om nakken er fri balanserer vi bedre. Men det kan også fungere andre veien. Om vi ikke er i balanse, om vi ikke har tilstrekkelig kvalitet på bakkekontakten, vil det lett føre til at vi spenner også i nakken. Har du for vane å stramme tærne kan det være noe du må jobbe med for at også nakken skal bli friere.

Pust
Når du lar nakken være «fri», som vi sier i Alexanderteknikken, vil det gjøre at du slipper pusten til. Igjen kan vi si at det omvendte også kan være tilfelle, at om du holder pusten vil heller ikke nakken være fri.
Det kan være mange grunner til at vi holder igjen pusten og ikke puster så fritt som vi ellers ville ha gjort. Mer enn de andre uvanene nevnt her, er pusten noe det er best å jobbe med indirekte. Om du merker at du holder pusten er det selvfølgelig fint om du lar være å gjøre det der og da, men du kan også spørre deg selv hva som er den underliggende årsaken. Det er sjelden at det er pusten sin feil som sådan.

Det er med nakken som med pusten – det kan være underliggende årsaker til at nakken ikke er fri. I denne artikkelen har jeg nevnt noen konkrete årsaker. Du kan kanskje komme på flere?


Relaterte blogginnlegg:

søndag 28. april 2019

En anekdote om fri nakke

De siste gangene har jeg skrevet om «fri nakke», et uttrykk som blir mye brukt i Alexanderteknikken. Som jeg skrev i forrige blogginnlegg bruker vi uttrykket både som beskrivelse av en preventiv mental selvinstruksjon, og om en ønsket tilstand.

Hva det vil si at nakken er «fri»?
En fri nakke er avspent, men har samtidig en viss dynamisk tonus. Den er bevegelig, men ikke kollapset. Nakken er fri slik at hodet kan orienteres i forhold til det vi ser, hører og gjør. 

Den sikreste måten å oppleve hva en fri nakke betyr er å ha en «hands-on» Alexanderteknikk-time. Læreren vil justere balanse og muskelkoordinasjon på en måte som skaper forutsetningene for at nakken kan være det vi beskriver som «fri». 

Kanskje hadde jeg en opplevelse av å ha «fri» nakke allerede før jeg hadde min første time i Alexanderteknikk. 

Det var en gang
Jeg spiller fiolin, og som 15-16 åring var jeg på et sommerkurs hvor vi lærte en avspenningsteknikk som kalles autogen trening. Metoden går ut på å stramme muskler for så å gi slipp på spenningen. Det er tenkt å gi mer kontrollert avspenning. I mange år praktiserte jeg denne formen for avspenningsøvelse daglig i forbindelse med at jeg øvde. Jeg la meg ned på gulvet, strammet musklene i deler av kroppen systematisk og etter tur, for så å gi slipp på spenningen. 
Ved å bruke dette som forøvelse kunne jeg begynne fiolinøvingen i en relativt avspent tilstand. Dessverre hadde dette liten innvirkning på spenningene jeg faktisk brukte for å spille. Autogen trening hadde derfor begrenset nytte i forhold til fiolinspillingen. Alexanderteknikken viste seg mye mer praktisk anvendelig. Men det er en annen historie. Det jeg vil fortelle om her skjedde før jeg hadde hørt om Alexanderteknikken. 

En gang mens jeg studerte musikk i Oslo, en kveld på slutten av åttitallet om jeg ikke husker feil, gjorde jeg min vante avspenningsøvelse. Men med en liten variasjon, jeg kan ikke huske hvorfor. Vanligvis la jeg meg rett ned på gulvet, med armene langs siden og beina strake. Men denne gangen la jeg noen bøker under hodet. Det er hva vi pleier å gjøre i Alexanderteknikken når vi legger oss i det vi kaller «aktiv hvilestilling». Forskjellen er at i aktiv hvilestilling har vi knærne bøyd og føttene i bakken, så dette var ikke helt det samme. 

Jeg gjorde avspenningsøvelsen liggende rett ut på gulvet, men noen bøker under hodet. Og sovnet.
Da jeg våknet hadde jeg en merkelig opplevelse da jeg reiste meg opp igjen. Jeg kjente meg så lett. Det var som jeg svevde. Jeg var avspent og lett, ikke bare i nakken, men i hele i kroppen. Det lignet veldig mye på det jeg senere fra tid til annen har opplevd i og etter timer i Alexanderteknikk. 

Dette var den eneste gangen jeg opplevde noe sånt etter en avspenningsøvelse, så det virker som en tilfeldig hendelse. Kanskje opplevelsen var en variant av det som kalles Kohnstamm-effekten som jeg skrev om for litt siden. Kanskje effekten av å ha en mer avspent nakke påvirket det som skjedde med balansen i resten av muskelskjelettsystemet. Kanskje jeg for en gangs skyld, tilfeldigvis ikke spente nakken igjen med det samme jeg reiste meg. 

Det er ikke alltid det å ha en friere nakke oppleves som en avspent nakke. Ofte vil prosessen ligne på det å stemme et instrument. Noen strenger, eller muskler må gjøre mindre, andre mer. Selv om nakken generelt er mer avspent er det ikke sikkert at den føles slik. 

Aktiv hvile
Å oppnå en fri nakke, som jeg påpekte i de siste blogginnleggene, skjer helst på en indirekte måte. Det må vanligvis mer til enn bare å gi slipp på spenninger i nakken. Koordinasjonen av spenninger i kroppen må reguleres samtidig som vi ved å tenke preventivt unngår å forstyrre prosessen. 

Det vi kaller aktiv hvilestilling gir på en enkel måte de beste forutsetningene for at dette kan skje. Leddene i armer og bein er lett bøyd og musklene kan ha lengde samtidig som de er relativt avspent. Ligger du på et fast underlag vil kroppen oppmuntres til utvidelse. Musklene får et bedre utgangspunkt for å arbeide og kroppens deler er i et harmonisk forhold til hverandre. Med hodet hvilende på en bunke bøker holdes samtidig nakken mest mulig avspent, men ikke kollapset. 

Å ligge i aktiv hvilestilling er noe alle kan prøve. Du behøver ikke å ha hatt timer i Alexanderteknikk for å ha utbytte av det. Men tar du timer vil du lære ett og annet som gjør at du får mye mer ut av det.


Relaterte blogginnlegg

lørdag 13. april 2019

«Fri nakke» - ønske eller tilstand?

De siste ukene har jeg skrevet om «fri nakke», et uttrykk mye brukt blant Alexanderteknikk-lærere. Dessverre er det ikke alltid klart hva vi mener når vi sier at nakken skal være «fri». I ei bok jeg leste nylig skrev en Alexanderteknikk-lærer at «Letting the neck be free is of the same nature as letting go of a fist».

Er dette en god beskrivelse?

Før jeg besvarer spørsmålet vil jeg gjerne gjøre klart noe jeg bare indirekte har skrevet om i de foregående blogginnleggene. Når vi Alexanderteknikk-lærere snakker om «fri» nakke kan det dreie seg om to forskjellige ting. På den ene siden har vi «fri nakke» som beskrivelse av tilstanden i nakken, på den andre har vi «la nakken være fri» som mental selv-instruksjon. Det er avgjørende å holde disse to betydningene fra hverandre.

Ønske
«La nakken være fri» som mental selv-instruksjon eller «direction» (retning) har først og fremst preventiv hensikt. Hensikten er å unngå å spenne nakken. Da blir det klart at «letting the neck be free» ikke er som å gi slipp på en knyttet neve. Det kan bedre sammenlignes med et ønske om ikke å knytte neven.

Om nakken er anspent i utgangspunktet vil et ønske om ikke å spenne nakken, om å la nakken være fri, kunne føre til reduksjon i muskelspenning. Her må vi skille mellom ønsket og effekten av ønsket. Den mentale selvinstruksjonen er ønsket, spenningsreduksjonen er en effekt som kan finne sted, men ikke alltid. Igjen kan vi si at «letting the neck be free» ikke er av samme kategori som å gi slipp på en knyttet neve. Det er mer presist å si at det er ønsket om å gi slipp, uavhengig om spenningsreduksjonen skjer eller ikke. Som jeg har skrevet om i foregående blogginnlegg er tilstanden i nakken avhengig av flere faktorer. Å tenke «la nakken være fri» er en betydelig faktor, men det er ikke et proporsjonalt forhold mellom å tenke «fri nakke» og spenningsnivået i nakken.

Tilstand 
Om vi ser på «fri nakke» som tilstandsbeskrivelse, er det da likheter mellom det å ha fri nakke og det å gi slipp å en knyttet neve? 
Å ønske «fri nakke» vil i de aller fleste tilfeller innebære en viss spenningsreduksjon, så på den måten er det en viss likhet. Men jeg håper du ser den innlysende forskjellen. Gir du slipp på en knyttet neve kan du la fingre og hånd være helt avspent. Du kan ikke gjøre det samme med nakken. Å gå med haka på brystet, eller å la nakken kollapse og hodet synke, er aldri hensiktsmessig eller ønskelig.

En tilstand vi kan beskrive som «fri nakke» ligner mer det å holde en gjenstand i en knyttet men relativt avspent neve. Hånd og fingre er avspent, men samtidig relativt aktive.

Hva blir så konklusjonen? Er det å la nakken være fri «of the same nature as letting go of a fist»? Nei, ikke helt. Det gjelder både om vi snakker om fri nakke som ønske eller som tilstand. Fortsatt forvirret? Ta en time hos en lærer. «The proof of the pudding is in the eating», som det heter, og den sikreste veien til å oppleve hva en fri nakke innebærer er å ta timer i Alexanderteknikk.


Relaterte blogginnlegg

søndag 7. april 2019

Nakken i perspektiv

(Dette blogginnlegget er ikke skrevet for nybegynnere. Er du nybegynner i Alexanderteknikken kan du lese om Fri nakke).

Jeg skrev forrige gang at Alexander hadde betenkeligheter med å bruke instruksjonen «la nakken være fri» som vi Alexanderteknikk-lærere stadig anvender. Jeg avsluttet med å si at instruksjonen kan brukes så lenge den forstås på riktig måte og ses i riktig perspektiv. Men hvordan skal instruksjonen forstås og hva er riktig perspektiv?

Alexander 
Noen sitater fra Alexander gir en pekepinn. (Sitatene er tatt med i sin helhet for de spesielt interessert. Om du vil kan du gå videre til avsnittet med overskriften «Indirekte»).

I sin første bok skrev Alexander: 
Let us take for example the case of a man who habitually stiffens his neck in walking, sitting, or other ordinary acts of life. This is a sign that he is endeavouring to do with the muscles of his neck the work which should be performed by certain other muscles of his body, notably those of the back. Now if he is told to relax those stiffened muscles of the neck and obeys the order, this mere act of relaxation deals only with an effect, and does not quicken his consciousness of the use of the right mechanism which he should use in place of those relaxed. The desire to stiffen the neck muscles should be inhibited as a preliminary (which is not the same thing at all as a direct order to relax the muscles themselves), and then the true uses of the muscular mechanism, i.e., the means of placing the body in a position of mechanical advantage, must be studied, when the work will naturally devolve on those muscles intended to carry it out, and the neck will be relaxed unconsciously. In this case the conscious orders, by which I mean the orders given to the right muscles, are preventive orders, and the due sequence of cause and effect is maintained. (Alexander 1996, s 59)
I sin andre bok bruker han samme eksempel: 
Let us take, for example, the case of a pupil who has been accustomed to stiffen the muscles of his neck in all his daily activities. His teacher points this out to him, and explains that this habit of stiffening his neck has come about because he is endeavouring to make his neck perform the functions of other parts of his psycho-physical mechanism, so that it is not an isolated defect, but connected with other harmful imperfections in the use of himself. His stiffened neck, in fact, is merely a symptom of general mal-co-ordination in the use of the mechanisms, and any direct attempt to relax it means that he is dealing with it as a " cause " and not as a " symptom," and such an attempt will result in comparative failure unless a satisfactory co-ordinated use of the mechanism in general is restored. The teacher further explains that, as the pupil's sensory appreciation is unreliable, it is unlikely that he will be able to do anything himself to remedy these defects, but that if he will inhibit his desire to stiffen his neck, and give himself the guiding orders or directions to relax it, the teacher will be able by means of manipulation to bring about such a general readjustment of his body that, as a result, his neck will be relaxed. 
If, after this explanation, the pupil gives himself the order to relax his neck (i.e., inhibits his desire to stiffen it), his teacher, provided he has the necessary knowledge and experience, will be able to assist him to bring about those general conditions upon which relaxation of the neck depends. If, on the other hand, the pupil forgets to inhibit, and so, when he is asked to order his neck to relax, tries to relax it by direct means (i.e., according to his own idea of relaxing it), he will in this attempt either do exactly what he has always done with his neck (i.e., stiffen it), or else bring about in one or more parts, or perhaps in the whole organism, a more or less collapsed condition, and until he stops trying to relax it by direct means, the teacher, be he ever so expert, will be able to do little towards bringing about those conditions which make for a satisfactory state of relaxation of the neck (Alexander 2004, s 103).

I en fotnote skriver Alexander at elevene som har minst pålitelig kroppssans er mest tilbøyelige til å ville gjøre noe og ikke bare tenke preventivt. 
In this regard, it is significant that the pupil whose sensory appreciation in connexion with the use of his organism is most unreliable (the pupil, for example, who "feels" that his head is going forward when he is carefully putting it back) is the one who is most unwilling to believe that he really does not know what he is doing with himself, and who, in spite of all remonstrances, will persist in trying to carry out the orders himself, instead of inhibiting this desire and allowing the teacher to assist him in carrying them out (ibid). 
Senere i samme bok gir Alexander en liste over instruksjoner eller «ordrer»:
3. Relax the Neck. There is considerable confusion on the part of the pupil when he attempts to obey directions to relax some part of the organism. In ordinary teaching, pupils and teachers are quite convinced that if some part of the organism is too tense, they can relax it -- that is, do the relaxing by direct means. This is a delusion on their part, but it is difficult to convince them of it. In the first place, if they do chance to get rid of the specific tension it will be by a partial collapse of the parts concerned, or of other parts, possibly even by a general collapse of the whole organism. In the second place, it is obvious that if some part of the organism is unduly tensed, it is because the pupil is attempting to do with it the work of some other part or parts, often work for which it is quite unsuited (Alexander 2004, s 115).

Indirekte
Alexander beskriver en stiv nakke som et symptom. Anspent nakke er symptom på manglende generell koordinasjon. Han beskriver dette som et forsøk på å gjøre med nakken det som skal gjøres av andre deler av kroppen.

Nakken kan ikke avspennes direkte men bare gjennom å koordinere resten av kroppen. Et forsøk på å avspenne nakken direkte vil kunne føre til kollaps, ikke bare i nakken men også i resten av kroppen. 

Alexander bruker uttrykket «relax the neck». (Såvidt jeg vet skrev han aldri om at nakken skulle være «free» i noen av sine bøker). «Relax the neck» er ment som en mental preventiv ordre, ikke en fysisk handling. Det samme gjelder «la nakken være fri». Den viktigste forutsetningen for å forstå hva som menes med «fri nakke» og å bruke instruksjonen på riktig måte er å vite at hensikten først og fremst er preventiv.

Lærerens hender
Alexander skriver at eleven sørger for å tenke preventivt, å unngå å spenne nakken, mens læreren sørger for riktig koordinasjon ved hjelp av berøring. Det er interessant at han i den første boken skriver at en «position of mechanical advantage» må anvendes. Med det menes en posisjon som gjør det lettere å skape god generell koordinasjon. I neste bok skriver han at om eleven sørger for preventiv tenkning vil læreren «be able by means of manipulation to bring about such a general readjustment of his body that, as a result, his neck will be relaxed». Kanskje viser dette en utvikling av Alexanders ferdigheter med hendene og at han nå var mindre avhengig av elevens posisjon.

Deg selv
Alexander skriver bare om undervisningssituasjonen der du har hjelp fra en lærer. Hva med når du er på egen hånd?

Å tenke «la nakken være fri» (eller lignende), kan ha en effekt, som vist i forskningen jeg nevnte i forrige blogginnlegg. Større sjanse for å ikke å stramme nakken vil du ha om du også tar med «la hodet gå fram og opp» og «la ryggen være lang og bred» (eller lignende).

Å kunne tenke retning er en god start. Men det i seg selv er ikke nok. Retningene er først og fremst preventive. Det skjer ikke så mye om du bare sitter der, om noe i det hele tatt. Endringene skjer når vi kombinerer retningene med bevegelse.

Hvor fri nakken er vil avhenge ikke bare av om du tenker retning, men også av hvor hensiktsmessig du utfører bevegelsen. I Alexanderteknikk-timer brukes ofte det å reise seg opp og sette seg ned som aktivitet. En god grunn til det er nettopp at manglende koordinasjon på bevegelsene blir veldig tydelig. Manglende koordinasjon er også veldig vanlig.

Når noen reiser seg fra en stol er det vanlig å stramme i beina for tidlig. Det gjør at overkroppen trekkes ned. Når vekta etterhvert kommer over føttene og personen skal trykke mot gulvet vil kroppen trekkes sammen og hodet dras bakover og ned. I en slik situasjon er det umulig å la nakken være fri. Å tenke «la nakken være fri» kan kanskje gjøre at situasjonen ikke blir verre enn den er, men «fri» vil nakken aldri være.

Primære og sekundære
Vi kan kalle retningene (la nakken være fri osv.) for «primære retninger». Disse er preventive. I tillegg har vi det vi kan kalle «sekundære retninger». Sekundære retninger er forestillingen vi har om bevegelsen eller aktiviteten vi skal utføre. Det kan inkludere retning og rekkefølge på bevegelser, «timing», og retningen på bruk av kraft. (Ofte går retning på bruken av kraft i samme retning som de primære retningen, men ikke alltid).

For eksempel, en som reiser seg fra en stol må la vekta komme over føttene før han/hun begynner å bruke beina.

En klar forestilling om hensiktsmessige sekundære retninger kan være avgjørende for om du kan la nakken være fri. Når vi skal avlære uvaner eller lære oss nye ting lønner det seg derfor å tenke over hva aktiviteten innebærer av bevegelser, og prøve å forstå hva som kreves av bevegelser. Og danne seg en klar forestilling om bevegelsene.

Under press
Situasjoner hvor vi er under press gjør det ekstra vanskelig å «la nakken være fri». I en stresset situasjon vil spenningene i kroppen øke, inkludert i nakken. Du vil kanskje føle at nakken spennes. Likevel vil det være nyttig å tenke å la nakken være fri. Men ikke forvent at den vil føles avspent. Det vil være å forsøke å få til det umulige. «End-gaining» kan vi også kalle det.

I en slik situasjon vil sekundære retninger bety å ha en konstruktiv plan for aktivitet. En konstruktiv plan å organisere oppmerksomheten om har alt å si for hvordan den utfordrende situasjonen takles. 

I hvilken grad nakken er «fri» avhenger om det har vært en del av forberedelsene. Hvis du har øvd på en dårlig måte, en måte som gjør at du spenner nakken mer enn nødvendig, kan du ikke forvente å kunne la nakken være fri når du trenger det mest.

Hva vi oppfatter som stressende eller truende er veldig forskjellig. I tillegg til å tenke primære og sekundære retninger for å organisere deg selv i aktiviteten, kan det lønne seg å tenke over om du har riktig oppfattelse av selve situasjonen. Kanskje har du en negativ fortolkning av situasjonen som ikke stemmer? Kanskje er det en gammel vane? Med et konstruktivt forhold til resten av omgivelsene og det som foregår vil det alltid være lettere å la nakken være fri.


Relaterte blogginnlegg 



Litteratur
Alexander, FM. 1996 (1918). Man's Supreme Inheritance. Mouritz.
Alexander, F.M. 2004 (1923). Constructive Conscious Control of the Individal. Mouritz 



søndag 31. mars 2019

Ikke fri nakke likevel

Jeg skrev forrige gang at vi Alexanderteknikk-lærere ofte snakker om å la nakken være «fri». I nærmere hundre år har vi mast om det. Men en gang sa Frederick Matthias Alexander selv at alexanderlærere burde slutte be folk om å tenke på å la nakken være fri: 
At tea FM said that he had, at last, decided that we must cut out in future teaching all instructions to order the neck to relax or to be free because such orders only lead to other forms of doing. If a person is stiffening the neck, the remedy is to get them to stop projecting the messages that are bringing about this condition and not to project messages to counteract the effects of the other messages. He said that the implied contradiction had worried him for a long time but, after working on Hallis this morning, he saw that it must be changed so all orders in the future will be framed so as to emphasis 'non-doing' (Carrington 1996 s. 59).
Alexander påpeker to problemer ved det å instruere noen til å «la nakken være fri». Det første problemet er at en slik instruksjon ofte fører til at eleven prøver å gjøre noe direkte for å få nakken til å være «fri». Noen typiske reaksjoner er å dra haka ned slik at nakken strekkes, eller ubevisst gjør små bevegelser med hodet i et forsøk på å frigjøre nakken, eller rett og slett stramme nakken mer i forsøket på å få noe til å skje. I sitatet nevner Alexander en person ved navn Hallis som må ha vært en elev Alexander hadde samme dagen, og som antagelig reagerte negativt på instruksjonen om «fri nakke».

Det andre problemet Alexander berører er at selv om eleven lykkes i å la nakken være fri vil ikke dette nødvendigvis nødvendigvis fjerne årsaken til at nakken er anspent. Ofte er nakken anspent som en konsekvens av manglende koordinasjon. Alexander beskriver det på denne måten i en av sine bøker:
… his unduly stiffened neck—with perhaps his head too far pulled back—is really not the fault of his neck at all, but is due to the fact that he is trying to do with the muscles of his neck what should be done by other mechanisms (Alexander 2004, s 190) 
En stiv nakke kan være et symptom. Å forsøke å frigjøre nakken direkte vil være å forsøke å fjerne symptomet, men løser ikke problemet. Et godt eksempel er Alexanders egen historie om hvordan han eksperimenterte for å løse sine stemmeproblemer. Han fant ut at å la nakken være fri minsket symptomene, men at han også måtte få kontroll over hva han gjorde med resten av kroppen:
Observation in the mirror shewed me that when I was standing to recite I was using these other parts in certain wrong ways which synchronized with my wrong way of using my head and neck, larynx, vocal and breathing organs, and which involved a condition of undue muscle tension throughout my organism. I observed that this condition of undue muscle tension affected particularly the use of my legs, feet, and toes, my toes being contracted and bent downwards in such a way that my feet were unduly arched, my weight thrown more on to the outside of my feet than it should have been, and my balance interfered with. 
... what I was doing with my legs, feet, and toes when standing to recite was exerting a most harmful general influence upon the use of myself throughout my organism. This convinced me that the use of these parts involved an abnormal amount of muscle tension and was indirectly associated with my throat trouble, (Alexander 1985, s 32-34). 

Enkel løsning 
Hvorfor snakker vi Alexanderteknikk-lærere likevel hele tiden om å «la nakken være fri»? En årsak kan være at enkle løsninger frister mest. Alexander falt for fristelsen en gang på 1920-tallet da han hørte om forskningen til den tyske vitenskapsmannen Rudolf Magnus
Magnus forsket på nakkereflekser og fant ut at hos forsøksdyr som hadde fått deler av hjernen koblet ut (såkalt decerebrering) bestemte hodets orientering posisjonen til for- og bakbein. Områdene i hjernestammen som styrer refleksene kalte han for «der Zentralapparat».

Alexander ante allerede at forholdet mellom hodet og resten av kroppen hadde en rolle å spille, og inspirert av Magnus kalte han dette for «the primary control». Under et foredrag1925 sa Alexander:
The direction of the head and neck being of primary importance, he found [Magnus], as I found, that if we get the right direction from this primary control, the control of the rest of the organism is a simple matter (Alexander 1995 s. 148). 
Nå er ting dessverre ofte litt mer komplisert enn det Alexander beskriver her, og som vi så i det første sitatet modererte Alexander seg kraftig med årene. De fleste Alexanderteknikk-lærere er klar over kompleksiteten. Når de likevel velger den enkle forklaringen kan det ha pedagogiske årsaker. Men det er en årsak til, og det er at å ha en fri nakke faktisk har en effekt. 

Preventivt virkemiddel 
I en studie publisert i 2017 ble effekten av å la være å stramme nakken undersøkt. En gruppe fiolinister (og noen bratsjister) ble studert mens de fikk i oppgave å løfte instrumentet og spille. De kunne samtidig observere aktiviteten i nakkemusklene sine via en skjerm som viste ultralydbilde av nakken. Da musikerne fikk instruks om å minimere muskelaktivitet i nakken hadde dette positiv effekt på bevegelsene generelt i form av reduksjon av unødvendige bevegelser og reduksjon i muskelspenning. I studien sies de at: «Neck muscle inhibition imposes a proximal constraint on the global motor plan, forcing a change in highly automated sensorimotor control. The proximal location ensures global influence» (Loram et al 2017).

Å la være å spenne nakken, «la nakken være fri», har en innvirkning på resten av kroppen. Dette var noe Alexander fant ut da han drev og eksperimenterte for å løse sine stemmeproblemer. Han oppdaget at han hadde tre uønskede tendenser hos seg selv: 
When, however, I came to try to make practical use of this discovery, I found myself in a maze. For where was I to begin ? … After some months I found that when reciting I could not by direct means prevent the sucking in of breath or the depressing of the larynx, but that I could to some extent prevent the pulling back of the head. This led me to a discovery which turned out to be of great importance—namely, that when I succeeded in preventing the pulling back of the head, this tended indirectly to check the sucking in of breath and the depressing of the larynx.
 … A further result which I also noted was that with the prevention of the misuse of these parts I tended to become less hoarse while reciting, and that as I gradually gained experience in this prevention, my liability to hoarseness tended to decrease. What is more, when, after these experiences, my throat was again examined by my medical friends, a considerable improvement was found in the general condition of my larynx and vocal cords (Alexander 1985, s 27-28). 
Ved å la nakken være fri kunne Alexander begynne å få kontroll med uvanene som påvirket stemmen. Dermed hadde han tatt første skritt på veien til å finne løsningen på problemet. Du kan fortsatt tenke tanken om å la nakken være fri så lenge det forstås på riktig måte og ses i riktig perspektiv. 


Relaterte blogginnlegg 

Litteratur 
Alexander, Frederick Matthias. 1985 (1932). The Use of the Self. Victor Gollancz. 
Alexander, FM. 1995. Articles and Lectures: Articles, Published Letters and Lectures on the F.M. Alexander Technique. Mouritz. 
Alexander, F.M. 2004 (1923). Constructive Conscious Control of the Individal. Mouritz 
Carrington, Walter. 1996. A Time to Remember: Personal Diary of Teaching the F.M.Alexander Technique in 1946. The Sheildrake Press. 
Loram ID, Bate B, Harding P, Cunningham R & Loram A. Proactive Selective Inhibition Targeted at the Neck Muscles: This Proximal Constraint Facilitates Learning and Regulates GlobalControl. Transactions On Neural Systems And Rehabilitation Engineering, Vol. 25, No. 4, April 2017.



søndag 24. mars 2019

Noen tanker om «fri nakke»

Vi Alexanderteknikk-lærere prater mye om nakken bør være «fri». Om nakken er fri eller ikke påvirker det som skjer i resten av kroppen, og omvendt – det som skjer i kroppen kan påvirke om nakken er fri. Men hva betyr det at nakken er «fri»?

En alexanderlærer jeg kjenner sier vi aldri kan vite hva en fri nakke er. På en måte har han rett. Når forholdene i nakken er optimale vil alt fungere uten at vi kjenner noe spesielt. Vi kan først og fremst kjenne når ting går galt. Nakken er til en viss grad, i likhet med pusten, et barometer for hvordan ting fungerer.

Med erfaring kan vi begynne å lære hva en «fri nakke» innebærer. Vi kan begynne å merke bittesmå forskjeller når ting går bedre, eller dårligere. Ofte er det ikke i selve nakken at vi merker forskjellene. Vi kan merke det mer i andre deler av kroppen, eller på bevegelsene vi gjør eller på pusten. 

Satt på spissen og veldig forenklet kan vi si at nakken til en viss grad er fri om du kan bevege på hodet. En stiv nakke er ikke fri. Men bevegelighet i seg selv er ikke nok. Det hjelper ikke å dra hodet ned mot skulderen, eller trekke haka inn for å strekke nakken. En overstrukket nakke er fremdeles stiv, og nakken kan mangle dynamisk muskelspenning selv om den er bevegelig.

En nakke kan også være relativt fri selv om den føles stiv. Om du har fått et kink i nakken og ikke har full bevegelighet kan det være mer enn nok bevegelighet til å la nakke-hode-mekanismen til å fungere. Å tenke «fri nakke» vil fremdeles fungere som sikkerhetsventil mot unødvendige spenninger, og som et hjelpemiddel til å forbedre generell koordinasjon.

Når det gjelder graden av muskelspenning i nakken er det store individuelle forskjeller. Noen har ganske høy spenning i nakkemusklene, og tilsvarende generell høy tonus i musklene i kroppen. Andre har lav spenning. Selv om vi i Alexanderteknikken vil ha en myk nakke og ikke en nakke som er stram, er likevel det avgjørende evnen til å skap endring, ikke nødvendigvis graden av spenning. Evnen til å skape endring avhenger fullstendig av mentale egenskaper, hva du tenker. Det generelle spenningsnivået i nakken er faktisk underordnet.

At nakken blir «friere» vil i de aller fleste tilfelle bety at spenningen reduseres. Det betyr ikke at nakken vil føles avspent. Har du en følelse av avspent nakke er det stor sannsynlighet for at den er kollapset. En kollapset nakke er det verste som fins. En fri nakke har dynamisk tonus. En viss grad av muskelspenning er nødvendig. Et godt eksempel er tilstanden i nakken når du står på alle fire (i krabbestilling). Om du slapper helt av i nakken vil den kollapse, nakken og hodet vil synke ned mot gulvet. Om du lar hodet gå «ut» slik at nakken er lang, vil flere av musklene jobbe mer. Det samme gjelder for en fri nakke i oppreist stilling. Vi vil ha nakkemuskler som er dynamiske og aktive, men med bare det nødvendige av spenning. Det kan bety at noen muskler må jobbe mindre, og andre mer. Det handler ikke bare om avspenning, men mer om organisering av spenning, litt som når du stemmer en gitar, noen strenger må bli strammere, andre slakkere.

En «fri» nakke er ikke noe som oppnås direkte. Nakken er fri når forholdene tilsier det. På den måten ligner en fri nakke på pusten. Vi kan ikke gjøre pusten fri, bare la være å forstyrre den.

Vi jobber indirekte for å få en fri nakke. Å tenke på å la hodet gå «fram og opp», innebærer at nakken frigjøres. Å tenke at ryggen kan være «lang og bred» kan også hjelpe til at nakken er friere, eller å det å gi slipp på beina. Alexander fant ut den gangen han studerte sine uvaner, at det han gjorde med føttene hadde en negativ innvirkning på hode-/nakkebalansen. Bedre koordinasjon gir også indirekte en friere nakke. Alexander gir et eksempel på dette i boken i sin første bok (Alexander 1996, s. 59). Vi koordinerer kraften i riktig retning, noe som muliggjør en friere nakke.

Forutsetningene i alle disse eksemplene er at vi tenker på å la nakken være fri, som en preventiv selvinstruksjon. Ideen om «fri nakke» er først og fremst preventiv, et hjelpemiddel eller virkemiddel. Med riktig fremgangsmåte vil nakken med tiden bli friere og mer dynamisk. Samtidig vil nakken bli mer følsom for unødvendig spenning. Du vil bli mer bevisst på når nakken ikke er «fri». Når du kommer så langt vil du ha et valg om hva du gjør med det.


Relaterte blogginnlegg

Litteratur
Alexander, FM. 1996 (1918). Man's Supreme Inheritance. Mouritz.


søndag 17. mars 2019

Lettere

Har du hørt om «Kohnstamm-fenomenet»? Inntil nylig hadde jeg ikke hørt om det, men jeg hadde allerede opplevd det. Det har kanskje du også.

En enkel måte å demonstrere fenomenet på er å stå sideveis mot en vegg og presse armen mot veggen i ca et halvt minutt. Når du snur deg bort fra veggen og lar armen henge langs siden vil armen løfte seg av seg selv. Jeg husker vi gjorde det med begge armer da jeg var barn ved å stå i en døråpning og presse armene mot karmen. Hvis du har noen til å hjelpe deg kan du be dem holde armene dine inn mot kroppen mens du presser utover.

Noen har sammenlignet opplevelsen som Kohnstamm-fenomenet gir med opplevelsen av letthet du kan oppleve i en Alexanderteknikk-time. Selv om følelsen av letthet kan ligne kan det være snakk om ulike prosesser. Kohnstamm-fenomenet har vært undersøkt vitenskapelig, men det er ikke slått fast med sikkerhet hva som forårsaker fenomenet.

Vi vet heller ikke sikkert hva som gir følelsen av letthet i en Alexanderteknikk-time. Det kan ganske enkelt være redusert bruk av muskelspenning, at du ikke lenger bruker mengden muskelspenning som du tror er nødvendig for en bevegelse, eller for å holde deg oppreist. Forventning kan spille en rolle. Du forventer å bruke en viss spenning. Når mindre viser seg tilstrekkelig kan det gi opplevelse av letthet.

Det kan også være at organisering av muskelskjelettsystemet er like avgjørende som nivået av spenning. Effektiv og dynamisk organisering gir effektive bevegelser og dermed følelse av letthet. Et eksempel på hva dynamisk organisering har å si for opplevelsen av kroppen er å observere forskjellen på å holde et barn som sover sammenlignet med barnet når det er våkent. Det sovende barnet er tungt mens det våkne barnet balanserer og kan oppleves som lettere.

Opplevelsen Kohnstamm-fenomenet gir av svevende armer går raskt over. Den svevende følelsen etter en Alexanderteknikk-time er også forbigående, men kan vare lengre, noen ganger flere dager. Etter hvert som du får generelt bedre organisert muskelskjelettsystem og lærer å bevege deg på en bedre måte, vil forskjellen du opplever i timene bli mindre. Den lette måten blir din vante måte å bevege deg på. Men en lærer vil med hendene sine alltid kunne få deg til å føle deg litt lettere.

Det viktige er likevel ikke opplevelsen i seg selv. Følelsen forteller deg at det finnes en lettere og bedre måte å bevege seg på enn den du bruker til vanlig. I Alexanderteknikk-timene lærer du hvordan du kan finne den lettere måten. 

Relaterte blogginnlegg

søndag 10. mars 2019

Beredskap

Bruce Fertman forteller i boken Teaching by Hand, Learning by Heart: 
Legend has it a man once asked Alexander if he could tell him, in one word, what his work was about. ... He said, readiness: ''The readiness is all.'' (Fertman 2018, s. 67).
Det er noe tvilsomt om historien er sann, men ikke umulig. Sitatet «readiness is all» er av Shakespeare som Alexander beundret. Sitatet er fra en replikk Hamlet kommer med før han skal i en duell. Hamlet grubler ustanselig over eksistensielle spørsmål. Døden kan komme når som helst, sier Hamlet, derfor må vi alltid være beredt.

Alexanderteknikken er mer praktisk og jordnær. Den handler ikke om å være eller ikke være, men heller om hvordan å være. Så hvordan er «readiness» relevant for Alexanderteknikken? 

Alexander brukte aldri «readiness» som forklaring eller beskrivelse av teknikken i sine bøker. Han skriver et sted at: «THE CONSCIOUS MIND MUST BE QUICKENED» (Alexander 1996, s 33), og han skriver det med store bokstaver, så det må være ganske viktig. 
Alexander skriver dette i forbindelse med at han kritiserer metoder som hypnose, healing og «positiv tenkning»: 
Briefly, all three methods seek to reach the subjective mind by deadening the objective or conscious mind, and the centre and backbone of my theory and practice, upon which I feel that I cannot insist too strongly, is that THE CONSCIOUS MIND MUST BE QUICKENED (ibid). 
«Readiness» er ikke et ord som blir mye brukt blant Alexanderteknikk-lærere i dag. Et ord som blir mye brukt er «awareness». 
De sentrale prinsippene i Alexanderteknikken er «inhibition» og «direction». Mange Alexanderteknikk-lærere vil si: awareness, inhibition, direction. (Prøv å google de tre ordene og du vil få mange treff på Alexanderteknikken).
«Awareness», oppmerksomhet, er ikke et eget prinsipp i Alexanderteknikken, men det er klart at å bruke Alexanderteknikken forutsetter oppmerksomhet. Dette er noe Alexanderteknikken har felles med mange andre metoder og teknikker. 

Min erfaring er at Alexanderteknikken styrker evnen til oppmerksomhet, våkenhet eller «readiness». Det kan ha sammenheng både med at du blir mer følsom og at det å være mer oppreist også innebærer å være mer våken og oppmerksom. 

Beredskap er ikke alltid positivt. Mennesker som er engstelige er i overdreven beredskap. De forventer at noe negativt kan skje, gjerne noe innbilt, og bruker unødvendig energi på det. Beredskapen vi trenger i Alexanderteknikken kan sies å være en nøytral våkenhet, oppmerksomhet på det som skjer her og nå.

Det handler ikke om liv og død som hos Hamlet, men det kan ha mye å si for hvordan vi lever. Filosofen John Dewey sier i forordet til Alexanders andre bok: 
When once a reasonably adequate part of a new generation has become properly coordinated, we shall have assurance for the first time that men and women in the future will be able to stand on their own feet, equipped with satisfactory psycho-physical equilibrium, to meet with readiness, confidence, and happiness instead of with fear, confusion, and discontent, the buffetings and contingencies of their surroundings (Dewey i Alexander 2004).

Relaterte blogginnlegg 

Litteratur
Alexander, F.M. 1996. Man's Supreme Inheritance Conscious Guidance and Control in Relation to Human Evolution. Mouritz. 
Alexander, F.M. 2004 . Constructive Conscious Control of the Individal. Mouritz
Fertman, Bruce. 2018. Teaching by Hand Learning by Heart: Delving into the Work of F.M. Alexander. Mouritz. 



søndag 3. mars 2019

Observere andre

Å observere andre kan være nyttig når du lærer Alexanderteknikk, og er absolutt nødvendig for oss som er Alexanderteknikk-lærere. Å observere andre er en ferdighet og en kunst. Kunnskap og erfaring har mye å si. Gode eksempler finner du innen idrett. I disse dager da det er VM på ski kan du lytte til ekspertkommentatorer i hopp og langrenn. De kan observere forskjeller i teknikk som går andre hus forbi, men som har alt å si for løperens prestasjoner. 

Observasjonsevnen til Alexanderteknikk-lærere ligner mye, men er av en mer generell karakter og uavhengig av den spesifikke teknikken det er snakk om. Alexanderlærere bruker hendene i tillegg til synet for å observere hva som foregår. Visuell observasjon har sine begrensninger. Men det er ikke alltid praktisk mulig å berøre den vi observerer, og visuell og taktil observasjon kan sies å utfylle hverandre. Da FM Alexander begynte å utdanne lærere la han stor vekt på at studentene brukte øyene godt.

Fordi mange Alexanderteknikk-lærere prioriterer bruken av hendene, og fordi visuell observasjon har sine begrensninger, har det vært en viss skepsis til det å skulle legge vekt på synsinntrykk. Men vi bedømmer og påvirkes av hva vi ser andre gjør uansett, så hvorfor ikke gjøre det bevisst? 

Deg selv først 
For ikke lenge siden skrev jeg om «omniservasjon». Omniservasjon er ordet en Alexanderteknikk-lærer fant på for å beskrive den inkluderende oppmerksomheten du trenger i Alexanderteknikken. Omniservasjon betyr kort sagt å observere «alt», og det inkluderer deg selv.

Skal du observere andre må du inkludere deg selv. Dette kan kanskje virke merkelig. Årsaken er at hvordan du organiserer deg selv påvirker hvordan du observerer. Forskning har påvist at vi lytter annerledes når vi er oppreist i forhold til når vi er sammensunket. Det samme ser ut til å gjelde for visuell observasjon.

Alt du observerer og opplever bedømmer du ut ifra deg selv, naturlig nok. Du har egentlig ingen annen målestokk. Om du er anspent vil det kunne påvirke hvordan du opplever andres bevegelser. Om du er oppreist, dynamisk og «nøytral» er det større sjanse for at du vil kunne observere mest mulig objektivt. Når jeg her skriver om å observere andre er det forutsatt at du er bevisst hva du gjør med deg selv, at du på en måte også holder et øye med deg selv.

Øvelse(r)
Cathy Madden, læreren som fant på ordet «omniservation» foreslår en trinnvis prosess for å oppøve visuell observasjonsevne. De seks trinnene utgjør en sekvens slik at du til slutt gjør dem 'all together, one after the other', som Alexander sa om sekvensen av retninger (Alexander 1985). 

Hun skriver ikke spesifikt hvor lenge du skal øve på hvert trinn, bare at: «I recommend staying with each practice long enough to gain confidence in carrying the skill forward to the next practice» (Madden 2018, s. 71). Her er det ikke snakk om timer eller dager, men uker og måneder, og kanskje år. Utvikling av ferdigheter krever tid og tålmodighet.

Øvelsene nedenfor står beskrevet på side 71-72 i Teaching the Alexander Technique (Madden 2918). 

First Practice 
Observe what they are doing, so you can describe exactly what you see. 
Prøv å beskrive det du ser mest mulig detaljert og nøyaktig for deg selv. Dette bidrar til å bevisstgjøre det du observerer. Kanskje vil du oppdage at du kan se flere detaljer enn du var klar over. Uansett vil du oppdage mer jo mer tid du bruker på bare å observere og beskrive. Unngå å gi vurderinger. Her skal det kun være ufiltrerte faktabeskrivelser. 

Second Practice 
Next, add the question, "What do I notice in the relationship between their head and spine as they are doing what they are doing?" 
I Alexanderteknikken tar vi alltid hensyn til hva som skjer i forholdet mellom hodet og kroppen. Dette blir ofte oversett selv av de som er eksperter på en aktivitet, for eksempel innen idrett. Igjen unngå vurderinger som god/dårlig, Vær klar over at du ikke først og fremst skal observere posisjon, men dynamikken i forholdet mellom hodet og resten av kroppen. Det er snakk om små forskjeller som det kan være vanskelig å registrere.

Third Practice 
Add the question, "How does what they are doing in their head-spine relationship relate to what is happening in the rest of them? How does it relate to their activity?" 
For å forstå hva som skjer når noen utfører en aktivitet må du se på dynamikken i hele situasjonen. Det som skjer med hode og nakke har alltid en sammenheng med hva som skjer i resten av kroppen, og med hvordan aktiviteten som utføres. Du må få en forståelse av hvordan alt henger sammen.

Fourth Practice 
Add the question, "What might make it perfect that this is the way they are doing what they are doing?" 
Utgangspunktet for det Madden sier her er at bak alle handlinger ligger det intensjon. Intensjonen kan være bevisst eller ubevisst. Det du kan observere visuelt er den «perfekte» utførelse av intensjonen. Du må spørre deg selv: hva er intensjonen og ideene som ligger bak det jeg observerer? Hva er det personen tenker? Det er tanken bak som teller, og som må endres om aktiviteten skal endres. 

Fifth Practice 
Follow the sequence of the previous practices, beginning with accuracy of omniservation, and wonder what question you might ask this person if you could. 
Hva ville du spurt personen om som kunne belyse hva du kan observere? I en Alexanderteknikk-time kan læreren ganske enkelt spørre eleven. Læreren får informasjon det ikke er mulig å oppnå på annen måte, og eleven vil ofte begynne å bli mer bevisst. Om du ikke kan spørre den du observer kan likevel det å formulere spørsmål stimulere til nye ideer. 

Sixth Practice 
Follow the sequence of the previous practices, beginning with acccuracy of omniservation, and wonder what constructive plan you might offer. 
Sekvensen av øvelser som Madden beskriver er egentlig ment for lærere, og denne siste øvelsen mest av alt. Øvelsen går ut på å tenke ut en plan, ikke nødvendigvis foreslå den for noen i en praktisk situasjon. Men om du har muligheten kan det være spennende å prøve. Det er ikke sikkert at resultatet blir det du forventer. Kanskje går det som med tusenbeinet som begynte å lure på hvilket bein han begynte med.

Når en Alexanderteknikk-lærer foreslår en ny måte å tenke på er det alltid pedagogiske vurderinger inne i bildet. Det er ikke sikkert læreren foreslår det som i teorien ville vært den beste fremgangsmåten, men heller en enkel endring som eleven kan mestre. 

Deg selv til slutt 
Selv om øvelsene over er ment for lærere tror jeg selv nybegynnere i Alexanderteknikk har mye å lære av å observere andre. Det er bare om å gjøre at det gjøres på en god måte. Det vil si med mest mulig åpenhet og minst mulig bedømming av «god/dårlig». Jeg har med vilje ikke gitt konkrete eksempler på hva du kan oppdage. Jeg vil unngå å lede oppmerksomheten mot noe konkret og heller stille leseren mest mulig fritt.

Når vi observerer andre begynner vi alltid med oss selv, og inkluderer oss selv. Når vi har observert andre må vi igjen vende oppmerksomheten tilbake til oss selv og spørre: Hva kan dette lære meg om hvordan jeg gjør ting selv? Det er bare ved å hjelpe oss selv at vi kan hjelpe andre. 


Relaterte blogginnlegg 
Omniservasjon


Litteratur 
Alexander, Frederick Matthias. 1985. The Use of the Self. Victor Gollancz.
Madden, Cathy. 2018. Teaching the Alexander Technique: Active Pathways to Integrative Practice. Singing Dragon.