I en diskusjon jeg så på facebook nylig kom det fram at mange ikke liker å ta oppvasken. De ville heller gjøre annet husarbeid hundre ganger enn å vaske opp en eneste gang. Det syntes jeg var rart for jeg liker å ta oppvasken.
Å vaske opp er en enkel jobb som ikke krever mye tankearbeid og som er tilfredsstillende ved at resultatet er umiddelbart synlig, og så liker jeg å leke med vann.
Jeg tror det kan være to grunner til at noen ikke liker å ta oppvasken. Enten synes de at de har viktigere ting å gjøre (og det er fullt forståelig), eller så gjør de oppvasken på feil måte. Når jeg sier på feil måte mener jeg ikke om de tar glass eller bestikk først eller andre måter å organisere arbeidet på. Jeg tenker på hvordan de organiserer seg selv. Det er her Alexanderteknikken kommer inn.
Grunnlaget
Arbeid i høyde med kjøkkenbenk eller oppvaskbenk krever for de flestes vedkommende at de bøyer seg noe forover og ned. Den mest alvorlige feilen folk gjør er å stå med strake bein og låste knær og kollapse i overkroppen. Kroppen blir delt opp i fikserte bein og overmobil overkropp. Det hadde vært bedre om det var omvendt.
I beina har vi store ledd - knær, hofter og ankler, som gir bevegelighet, og overkroppen bør være relativt stabil for å gi best mulig utgangspunkt for bruk av armene. Når beina er statiske må vi kompensere med bevegelser i overkroppen som forstyrrer armenes funksjon. Kort sagt, kroppen blir ukoordinert og arbeidet blir tungt. Oppvasken blir ikke gøy på den måten.
Alternativet er å være i en dynamisk «monkey»-posisjon, med «lang og bred» overkropp og bevegelige knær hofter og ankler. Nå mener jeg ikke at du skal stå med bøyde knær hele tiden, bare at beina hele tiden er tilgjengelig for bevegelse.
Lave personer behøver knapt å bøye knærne, høye personer må bøye seg ganske mye. (Kan være medvirkende årsak til at å ta oppvasken oppleves som slitsomt). Et tilleggsproblem er at skapdøren under vasken kan komme i veien for knærne. Jeg vet om folk som åpner skapdøren under kjøkkenbenken når de står og jobber for å få rom til å bevege seg.
Det avgjørende er ikke posisjon men at du er bevegelig og dynamisk, og at du ikke stivner eller kollapser. Det gjelder å ha være oppfinnsom når det gjelder praktiske løsninger. Ulike måter å gjøre ting på kan det være fint å prøve ut på en Alexanderteknikk-time.
Det vi alexanderlærere ser som andre overser er hvordan du bruker hodet i forhold til kroppen. Hvor hodet går følger kroppen etter, og hodet følger øynene. Jobber du med hendene i midjehøyde vil det å se ned på hendene kunne gjøre at hodet går ned slik at overkroppen kollapser og muskelsystemet blir dårlig koordinert. Bruken av hodet påvirker i stor grad koordinasjon av muskelskjelettsystemet. Det utnytter vi på en positiv måte ved å la nakken og hodet ha friheten til å orientere seg i en retning som bevarer lengden i kroppen.
Hvis du ikke er vant til å bruke kroppen på denne måten kan det oppleves som tyngre enn den vanemessige måten med låste knær. Det vi er vant med føles ofte lettere selv om det kan være både mindre energiøkonomisk og mindre hensiktsmessig.
Tid
Dynamisk bruk av hele kroppen et forutsetning for gode og effektive og behagelige bevegelser. Like viktig er det å ta seg nok tid og ikke ha det for travelt. Det er aldri mulig å gjøre noe på en god måte om du har hastverk. Bevegelser kan gjerne være raske men om du hele tiden presser tempo vil de lett bli stakkato. Det er også større risiko for å bruke mer kraft enn nødvendig. Det betyr ikke at det lønner seg å bevege seg veldig langsomt. Dert kan også bli statisk, slitsomt og tungt. Tenk på det som et musikkstykke. Det er ikke om å utføre det fortest mulig men i et passende tempo, og blir det for langsomt mister det mening.
Å ta tid er en forutsetning for å kunne «velge å la være», det vi i Alexanderteknikken kaller «inhibisjon». Ved å være beredt til å velge å la være kan vi unngå tendenser som vil hemme bevegelser, som for eksempel å låse knærne.
Hvis du opplever det å ta oppvasken som slitsomt og ønsker å bli mer bevisst på hva du gjør, kan det lønne seg å stoppe helt opp innimellom. Kom tilbake til en «nøytral» posisjon og stå rett opp og ned noen sekunder. Ta tid til å tenke på lengden og bredde i kroppen før du fortsetter, og la hodet lede bevegelsen når du går igang igjen.
Håndlaget
Når forutsetningene nevnt over er tilstede vil bevegelsene du gjør allerede kunne være myke og effektive og pusten fri og uhemmet. Men det kan lønne seg å vurdere bruken av armene også. Måten armene brukes på påvirker resten av kroppen på en god eller dårlig måte. Du kan utnytte armenes potensielt positive innflytelse.
Tre små tips som kan være nyttige er å la fingrene lede bevegelsen, å la hånden ta form etter tingen du berører, og å la vekten av det du holder bli tatt imot av hele kroppen.
Alt du gjør i en Alexanderteknikk-time som gjelder bruken av hendene er også relevant i forhold til å ta oppvasken.
Menneske eller maskin
Ordentlig oppvask finnes neste ikke lenger. I dag har alle oppvaskmaskin. Nesten ingen tar oppvasken på gamlemåten. Nå består mye av jobben i å sette inn og ut av maskinen. Jeg har av og til elever som kommenterer at det er en tung jobb, og på en måte kan den være tyngre enn gammeldags oppvask. Du må bøye deg lavere ned fordi den nederste nivået er like over gulvhøyde. Det kan også være fristende å ta en for stor bunke tallerkener når du skal sette ting på plass. Akkurat det samme gjelder for maskinvask som forklart ovenfor om bruk av kroppen, beina og armene og hodet.
Å stable inn i maskinen kan by på en egen utfordring, det vi i Alexanderteknikken kaller «endgaining». Endgaining betyr å gjøre noe uten hensyn til hvordan handlingen utføres. Hvem har vel ikke bare slengt ting i maskinen for så å måtte gjøre det på nytt? Motstykket til endgaining er «means-whereby». Hvis vi har en plan for måten å gjøre noe på kan vi unngå mange problemer. Prosessen kan beskrives som «stopp, vent, tenk». Hvis du stopper opp noen sekunder og tar deg tid til å observere situasjonen, vil ofte ideer om hvordan å få plass til tingene i oppvaskmaskinen komme av seg selv.
Å sette inn og ut av oppvaskmaskinen er egentlig en ideell aktivitet å anvende Alexanderteknikken i. Du gjør mange ulike bevegelser – bøyer deg ned, reiser deg opp igjen, kanskje strekker du deg etter noe, griper ting, løfter. Om du stopper opp i blant og utnytter anledningen til selvobservasjon vil du oppdage at det å ta oppvasken kan være mer interessant enn du aner.
Relaterte blogginnlegg:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar