søndag 20. august 2017

Hodestups

I Alexanderteknikken legger vi spesielt vekt på hva vi gjør med hodet. «Retningen» på hodet er av avgjørende betydning. En måte å forklare det på er at hos oss virveldyr har kroppen en tendens til å gå samme vei som hodet. Et hode som går nedover er oftest assosiert med unødvendige spenninger eller kollaps. I stedet ønsker vi å la hodet gå «fram og opp». 

Retningen fram og opp kan forklares anatomisk og fysiologisk, noe jeg har forsøkt i tidligere blogginnlegg. Denne gangen har jeg tenkt å foreslå noe mer praktisk.

Retningen på hodet er noe vi begynner å snakke om allerede på første time, men det kan ta lang tid å forstå «fram og opp». Enten virker konseptet så vagt at eleven ikke prøver, eller så blir eleven så ivrig at det fører til spenninger. Kanskje blir hoderetningen også misforstått som en bestemt posisjon. Som kjent finnes ingen riktige posisjoner, bare riktige retninger (Alexander 2000), men kanskje blir vi pedagogisk begrenset også om vi fokuserer for mye på riktig retning. 

Retningen «fram og opp» er subtil og kompleks, (samtidig som den også kan være innlysende fordi den er innebygget i vår medfødte struktur), så kanskje det kan lønne seg med en mer kreativ og leken tilnærming? La oss leke litt med retningen på hodet. Først skal jeg bare si litt om det å tenke retning.

Bare tenk
Når vi tenker retning i Alexanderteknikken så gjør vi akkurat det - vi tenker, og ikke noe annet. Det er et ønske. Retningene er først og fremst preventive og skal hindre noe uønsket å skje. Når vi tenker hodet «opp» er det for å forhindre tendenser som gjør at hodet går nedover. Det betyr at du har lykkes med å tenke retning selv om de ikke skjer noe, (kanskje det var akkurat det som var meningen), eller om du ikke føler en umiddelbar effekt. Det som er sikkert derimot er at retningene (tankene), har en effekt på kroppen. Det er nærmest umulig å ha oppmerksomhet om kroppen eller deler av den, uten at kvaliteten på tankene påvirker tilstanden i muskulaturen. Med trening og erfaring kan du øve opp evnen til å registrere disse endringene. Det hjelper også at kroppen blir generelt mer følsom gjennom arbeidet med Alexanderteknikken. 

Lettest er det antagelig å registrere at det å tenke retning på ulike måter endrer kvaliteten på bevegelse og det som skjer i kroppen under bevegelser. Når du leker og eksperimenterer med hoderetninger foreslår jeg derfor at du gjør det i en enkel aktivitet, og det enkleste og beste er å gå. 
Du kan også eksperimentere når du er i ro, sittende eller stående, men erfaringsmessig er da risikoen større for å overfokusere, prøve for hardt, holde pusten og bli stiv i blikket.
Nedenfor er forslag til noen retninger du kan eksperimentere med.

Opp og ned 
De enkleste retningene å tenke for hodet er oppover og nedover. Hvis du veksler mellom å tenke at hodet skal få lov til å gå opp eller ned, mens du er i bevegelse, er det ofte mulig å observere endringer i bevegelsene og endringer i hvordan kroppen føles.

Generelt vil vi at hodet skal ha retningen «opp», men «ned» er ikke nødvendigvis alltid feil. Hvis du for eksempel har for uvane å strekke hodet oppover vil «ned» hjelpe til at du lar være. 
Jeg hadde en gang en time med Walter Carrington, Alexanders assistent i mange år og en av verdens mest anerkjente lærere. Han begynte med å legge hånda nederst rundt nakken min mens han forklarte hvordan han «samlet» ryggvirvlene under den. Han sammenlignet det med et et tog som skal kjøre. Før lokomotivet kjører forover kjører det bakover for å samle alle vognene. Dette gjøres for at lokomotivet skal ta med seg en og en vogn etter tur og ikke flere på en gang, for det kan bli for tungt.

På samme måte kan du tenke deg at det å la hodet komme «ned» kan gi et bedre utgangspunkt for å tenke hodet oppover. Så ikke være redd for også å prøve ut retningen nedover, om ikke annet vil det gi deg bedre idé om hva som er opp.

Framover og bakover
Med retningen «fram» for hodet menes i Alexanderteknikken vanligvis rotasjonsbevegelsen som er mulig i det aller øverste nakkeleddet, leddet mellom hodet og ryggsøyla (atlanto-occipital). Dette leddet kan du forestille deg er omtrent mellom ørene dine. Tenk deg en liten nikkebevegelse. Bevegelsen gjør at du kan la nesa falle noen millimeter, og at du kan la nesa bevege seg oppover når du løfter blikket og ser opp.

Når du tenker disse retningene skal du ikke gjøre noen av bevegelsene. Du skal bare tenke og se hva som skjer med koordinasjonen, bevegelsene og muskelspenningene i resten av kroppen.

«Framover og bakover» kan også brukes til å beskrive horisontal bevegelse av hodet i forhold til resten av kroppen. Noe av nakken vil nødvendigvis følge med om det var en reell bevegelse, men nå skal du bare tenke bevegelsene og registrere hvilken effekt tenkningen har på andre deler.

Sideveis 
Bevegelse sideveis med hodet kan du tenke på tre måter. Enten rett til siden, horisontalt, eller at hodet lenes over mot siden (slik at øret beveger seg mot skulderen), eller at hodet roteres mot siden (som når du ser til siden). Dette er retninger det absolutt ikke er vanlig å tenke for hodet i Alexanderteknikken. Men det er ikke unormalt å ha for vane å trekke hodet i en slik retning. Ved å leke og eksperimentere med disse retningen kan du kanskje bli kjent med hva du pleier å gjøre?

Spiraler
Om du kombinerer rotasjon og opp- eller nedoverretning blir resultatet spiralbevegelse. Siden alle er enten høyre- eller venstrehendte er vi alle litt skrudd. Etter å ha spilt fiolin i mange år har jeg en tendens til å rotere hodet bakover og nedover mot høyre skulder. Hvilken vei er hodet ditt skrudd? Hvilken forskjell gjør det på bevegelsene din å tenke at hodet går i spiral den ene eller andre veien?

Hvilken vei er opp?
Retningen «opp» kan kombineres med andre retninger. Du kan tenke at hodet går på skrå oppover og framover, eller til siden, eller bakover. «Opp» for hodet kan være direkte motsatt av tyngdekrafta, men er sjeldent det. Trykket vi utøver mot underlaget har ofte en retning som ikke er direkte nedover. Det gjør at hoderetningen også er ute av vertikalen. Forøvrig er «opp» for hodet generelt den retningen ryggsøyla peker, og det kan til og med være horisontalt i forhold til bakken.

Vi ønsker helst «fram og opp», men for å få en idé om hva den retningen innebærer kan det være fint å utforske «opp» i andre retninger.

Andre kombinasjoner
Bare fantasien setter grenser for hvilke retninger du kan tenke hodet ditt i. Kanskje du kan finne helt nye og uventede retninger? Retningene du finner kan belyse hva slags kroppslige vaner og tendenser du har, og det kan være verdifullt. Å skape kontraster, å eksperimentere med motsatte retninger er kanskje det enkleste å prøve ut. Eksperimenteringen kan gjøre deg mer bevisst at tankene har en umiddelbar effekt på kroppen, og det er poenget med Alexanderteknikken.

Fasiten
I Alexanderteknikken sier vi at hodet skal «fram og opp». Men hvilken retning er det? Strukturelt er fram og opp en kombinasjon av foroverrotasjon (frihet i hode-nakke-leddet slik at nesa tillates å falle), kombinert med reduksjon i muskelspenninger som gjør at nakke og ryggsøyle dekomprimeres slik at hodet også har en tendens til å gå oppover.

Men det er ikke hele historien. Hver av hos har individuellle (u)vaner av ymse karakter som gjør at vi holder hodet på den måten vi gjør. Hvis vi gir slipp på hodet vil det ha tendens til å gå «fram og opp» på grunn av den strukturelle likheten vi alle deler. Men i tillegg vil retningen avgjøres av individuelle forskjeller. Hvis du for eksempel har for vane å dra hodet forover vil det å gi slipp på hodet medføre at det kommer mer bakover i tillegg til «fram og opp».

Så hvem vet hvor hodet ditt ender opp til slutt …


Relaterte blogginnlegg:

Litteratur:
Alexander, F. Matthias. 2000. Aphorisms. Mouritz.




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar