lørdag 12. august 2017

Begynnelser

Alexanderteknikken går ut på å forbedre kvaliteten på bevegelsene vi gjør. For å endre kvaliteten bør vi helst gjøre det fra starten av. Når bevegelsen er i gang har vi allerede gjort det vi pleier å gjøre. Igangsetting av bevegelse er derfor et fruktbart område for eksperimentering. Her kommer forslag til hvordan.

Begynn med å velge to eller tre enkle bevegelser å jobbe med. Det kan være å reise deg, sette deg ned, ta et skritt, løfte armen, snu hodet eller hva som helst du kan finne på. Eneste forutsetning er at alle bevegelsene har samme posisjon som utgangspunkt, dvs. enten stående, sittende eller liggende. Under eksperimenteringen som følger, husk alltid å vende tilbake til nøytralt utgangspunkt mellom hver bevegelse.

Tilbake til start
Som innledning, gjør de to eller tre bevegelsene etter tur, med pause imellom.

Du skal så i neste omgang jobbe med én bevegelse om gangen. Velg en bevegelse og gjør den først noen ganger uten å tenke på å gjøre den på noen spesiell måte. Observer hvordan du pleier å gjøre den. Dette er kun for på en måte å bli vant til bevegelsen, for å etablere «baseline». 

Neste skritt er å gjøre bevegelsen, men ikke hele. Stopp idet du registrerer bevegelse eller at du begynner å bruke muskelspenning. Med andre ord - stopp så tidlig som mulig. Prøv flere ganger, men ta pause mellom hver gang og tenk over hva du kan legge merke til. Hvilke spenninger bruker du for å sette i gang bevegelsen. Er det noen unødvendige tendenser? 

Til slutt skal du ende opp med å stoppe opp før du gjør noe som helst bevegelse og før du kan føle noe spenning. Du vil kanskje bare ane at du er i ferd med å gjøre noe. Det er nesten bare ønsket eller intensjonen om bevegelse du sitter igjen med.

Etter at du har eksperimentert med én bevegelse, gjør det samme med neste bevegelse. Når du har bevisstgjort tre (eller minst to) bevegelser på denne måten, er neste steg å gjøre et eksperiment der du har alle bevegelsene som mulige alternativer.

Valgmuligheter
Begynn med å være i en nøytral posisjon, et nøytralt utgangspunkt for å gjøre hvilken som helst av de valgte bevegelsene. Tenk gjennom hver av bevegelsene og ha klart for deg at de alle er likeverdige alternativ å velge mellom. Gjør så en av bevegelsene, men se om du kan utsette valget om hvilken bevegelse til aller siste øyeblikk. Ta en liten pause og gjør en bevegelse igjen, enten den samme eller en annen.

I neste omgang, gjør som tidligere og utfør bare litt av bevegelsen. Stopp idet du begynner å bruke spenning. Hvilke forutgående spenninger kan du legge merke til. Oppdager du noen uønskede tendenser?

Å ha et nøytralt utgangspunkt og flere valgmuligheter kan gjøre det letter både å oppdage spenningsmønstre, og å unngå overdreven bruk av kraft for å sette igang bevegelse. 

Retning
Siste etappe i eksperimenteringen er å legge til Alexanderteknikk «directions». Dette forutsetter selvfølgelig at du har tatt timer i teknikken.

Gjør som før at du begynner med å gjøre ingenting, i en nøytral posisjon. Sett i gang å tenke «retning». Det er mange måter å gjøre dette på, velg måten som passer for deg, og en måte å tenke på som du er i stand til å holde i gang kontinuerlig.

Når du har fått i gang prosessen med å tenke retning, se for deg de ulike bevegelsesalternativene igjen. Nå skal du holde alternativene åpne samtidig som du fortsetter å tenke retning, og fortsetter å tenke retning i det du gjør et valg og utfører en bevegelse.

Å tenke retning endrer bakgrunnsspenningen og forutsetningen for bevegelsene. Igangsettingen vil kunne bli annerledes og karakteren på bevegelsen blir annerledes. Du vil også kunne bli enda mer bevisst på hva du bruker av spenning for å sette i gang bevegelsen.

Nøkkelen
Å ha flere bevegelsesalternativ gjør det enklere å fortsette å tenke retninger i det du setter i gang bevegelsen, og er hva Alexander selv forteller han brukte i arbeidet med å utvikle teknikken. I kapittelet «The Evolution of a Technique» i «The Use of the Self» skriver han:
I finally adopted the following plan.
Supposing that the "end" I decided to work for was to speak a certain sentence, I would start in the same way as before and
(1) inhibit any immediate response to the stimulus-to speak the sentence, 
(2) project in their sequence the directions for the primary control which I had reasoned out as being best for the purpose of bringing about the new and improved use of myself in speaking, and 
(3) continue to project these directions until I believed I was sufficiently au fait with them to employ them for the purpose of gaining my end and speaking the sentence.
At this moment—the moment that had always proved critical for me because it was then that I tended to revert to my wrong habitual use—I would change my usual procedure, and 
(4) while still continuing to project the directions for the new use I would stop and consciously reconsider my first decision, and ask myself, "Shall I after all go on to gain the end I have decided upon and speak the sentence ? Or shall I not ? Or shall I go on to gain some other end altogether ?"—and then and there make a fresh decision, 
(5) either not to gain my original end, in which case I would continue to project the directions for maintaining the new use and not go on to speak the sentence;
or
to change my end and do something different, say, lift my hand instead of speaking the sentence, in which case I would continue to project the directions for maintaining the new use to carry out this last decision and lift my hand;
or
to go on after all and gain my original end, in which case I would continue to project the directions for maintaining the new use to speak the sentence (Alexander 1985, s 45-46).

Eksperimenteringen foreslått i denne artikkelen er først og fremst ment som bevisstgjøring av prosessen med igangsetting av bevegelse, i den grad det er mulig, uten hensikt om nødvendigvis å oppnå forbedring av bevegelseskvalitet. Men du vil kunne oppdage at å sette igang bevegelse kan gjøres på en lettere måte.

En viktig forutsetning er oppmerksomhet. Hvert eneste øyeblikk hver eneste dag tar vi valg om å gjøre en bevegelse. Å bli mer bevisst disse umiddelbare valgene i dagliglivet er hensikten, og nøkkelen for å gjøre endringer i måten vi beveger oss på. 

Relaterte blogginnlegg:

Litteratur:
Alexander, Frederick Matthias. 1985 (1932). The Use of the Self. Victor Gollancz.


lørdag 5. august 2017

Som barn igjen

Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket» (Matt 18, 1-3)

Når vi alexanderlærere skal forklare hvordan teknikken fungerer sammenligner vi ofte med hvordan små barn beveger seg. Her er et eksempel: 
Young children have this natural poise. If you watch a toddler in action, you will see an erect spine, free joints and a large head balancing easily on a little neck. A healthy child walks and plays with regal posture. Barring birth defects, we all began that way. But over the years, we often lose that spontaneity and ease.  (www.alexandertechnique.com/at/) 

Og her et annet eksempel:
And of course you see it in kids, in very young children, that they have amazing posture and balance and with every movement the head leads and the body follows and all the things you learn in the Alexander Technique. It’s quite frustrating to see that the little toddler has all that and more, and can squat for ages, or sit comfortably in any position with the spine really straight and the head sitting lightly on top of the spine and so on. (Educating with the Hands)

Små barns kroppsholdning og måte å bevege seg på er et ideal. Vi kan la oss inspirere av den frie og spontane måten de beveger seg på. Men ønsket om å bli som barn igjen må vi ikke gjøre for bokstavelig. Det er visse avgjørende forskjeller som gjør at vi ikke kan, og heller ikke bør, bli helt som barn igjen.

Ukoordinert og uutviklet
Små barn beveger seg fritt, men ikke nødvendigvis effektivt. Mangel på koordinasjon eller styrke kan være grunnen til at de har sin typiske måter å bevege seg på. Jeg har for eksempel møtt alexanderlærere som synes det er en god idé å etterligne ettåringers stabbende gange. Ettåringer går på den måten blant annet fordi de ikke har styrke nok til å balansere kroppsvekten på ett bein om gangen. Begynner vi voksne mennesker å gå på samme måte skaper vi problemer for oss selv. Vi degraderer en av de viktigste motoriske ferdighetene et menneske kan ha – en effektiv gange. Eldre mennesker kan også gå med en slik stabbende gange, og vi ville da aldri drømme om å etterligne dem? Å gjøre noe på en bestemt måte bare fordi det er slik små barn gjør det er ikke fornuftig.

Følelser og fornuft
Barn har av naturlige grunner færre uvaner enn oss voksne. De har ikke rukket å få så mange. Det har både fordeler og ulemper. Vaner er grunnlag for motoriske ferdigheter. Uten vaner hadde du ikke fått gjort særlig mye. Evnen til å danne vaner er noe vi burde sette stor pris på.

Nettopp det at vi så lett danner oss vaner er også et potensielt problem. Ikke alle vaner er gode, og har vi først skaffet oss en vane kan den være vanskelig å endre. Vanskeligheten skyldes ofte at vaner føles «riktige», om vi føler dem i det hele tatt. Vanemessig muskelbruk i forbindelse med kroppsholdning er vi for eksempel oftest fullstendig blinde for.

For å endre en vane må vi være oppmerksomme og ta bevisste avgjørelser. Det er vi voksne mye bedre til enn små barn. Små barn gjør helst akkurat det de får lyst til å gjøre, på den måten de har lyst til. I mange sammenhenger gjelder det oss voksne også, i alle fall når det handler om grunnleggende bevegelser og kroppsholdning. Det vi har lyst til er å gjøre ting på den vante måten, fordi den måten føles riktig. Fortsetter vi på den vante måten, som barn ville gjort, kommer vi aldri til å kunne endre på vaner.

Lek og læring 
I Alexanderteknikken endrer vi vaner ved å slutte å gjøre ting på den «gale» måten heller enn å finne den «riktige» måten. Er vi på leting etter «riktig» måte å gjøre ting på vil det innebære at vi begrenser mulige handlingsmåter. Stereotypiske handlinger blir feil i lengden uansett hvor «riktige» de er. 

Det kan se ut som Alexander selv var talsmann for en begrensende metodikk. Han var sterkt kritisk til tradisjonell undervisning, undervisning hvor man enten bare imiterte eller ble fortalt hva man skulle gjøre, men ikke på god nok måte instruerte i hvordan man skulle utføre oppgaven. Enten kopierte man, og da kopierer man lettest særegenheter (uvaner) for de utgjør de mest utpregede trekkene, eller så ender man med å prøve og feile, og da feiler man oftere enn man lykkes. (Alexander 2004, side 72).

God undervisning, mente han, ville bety at man så og si bare gjorde ting på den rette måten. Den som vet noe om barns motoriske utvikling og læringsevne vet at det ikke er slik ting fungerer. Å gjøre ting på mange og varierte måter, hvor den mest hensiktsmessige etterhvert blir mest anvendt og innlært, er en mer organisk og naturlig prosess (Thelen & Smith 1996). Dette innebærer at lek er den beste måten å lære på. På dette punktet er barn og voksne ganske like.

Men Alexander var også kritisk til datidens moderne og «frie» metoder for oppdragelse og utdanning:
For I must confess that I have been shocked to witness the work that has been going on in these schools. I have seen children of various ages amusing themselves – somewhat inadequately in quite a number of cases – by drawing, dancing, carpentering, and so on, but in hardly a single instance have I seen an example of one of these children employing his physical mechanisms in a correct or natural way (Alexander 1996, s 81).

Ironisk nok var en av Alexanders nærmeste assistenter gjennom mange år Montesorri-lærer utdannet av Montesorri selv.

Alexander mente det burde legges vekt på bevisst kontrol. Om eleven sa Alexander at man burde: «appeal to his reasoning faculties, and to his latent powers of originality» (ibid, s 89):
Give a child conscious control and you give him poise, the essential startingpoint for education. Without that poise, which is a result aimed at by neither the old nor the new methods of education, he will presently be cramped and distorted by his environment (ibid, s 83).

Alexander har et poeng i at undervisning kan medføre innlæring også av uvaner: 
I insist upon the use of the word natural even though it be applied to such relatively artificial activities as drawing and carpentering. For there is a right, that is to say a most effective, way of holding and using a pencil or a carpenter's tool. But the children I saw commonly sat or stood in positions of the worst mechanical advantage, and the manner in which they held their pencils or their tools demonstrated very clearly that until their management of such instruments was corrected, they could never hope to produce anything but the most clumsy results. Worse still, these children were forming physical habits which would develop in a large majority of cases into positive physical ills. A child who tries to guide its pencil by futile movements of its head, tongue and shoulders may be preparing the way to ills so far-reaching that their origin is often lost sight of (Alexander 1996, s 81).

Og dermed har vi uvaner for resten av livet. Vi er ikke lengre så fleksible og spontane som vi var som barn. Uvaner har negativ innflytelse bevegelseskvalitet. Å redusere vaner som hemmer muskelskjelett-koordinasjon vil ha positive konsekvenser på lang sikt.

Som barn igjen
Under utdanningen til å bli alexanderlærer i England hadde jeg gleden av å være på et kurs for alexanderstudenter med Alexanders niese, Marjory Barlow. Hun var da 83 og hadde vært alexanderlærere i nærmere 60 av dem. Noen av deltagerne ble plukket ut ved loddtrekning til å være demonstrasjonsobjekter. Jeg var en av de heldige. Barlow skulle demonstrere på meg hvordan å veilede en elev til å stå på tå.

Dette var helt i starten av min utdanning og jeg var anspent og ukoordinert. Barlow hadde visse vanskeligheter med å få meg opp på tå. For at jeg bedre skulle forstå lot hun meg ha hendene på henne mens hun gjorde bevegelsen selv. Jeg kan ikke huske om det hjalp for min forståelse. Det jeg kan huske, og som gjorde et veldig stort inntrykk, var opplevelsen av kroppen hennes. Her var ei dame på over 80, men med ribbein og pust som et lite barn! Alt var så levende og bevegelig.

Alexanderteknikken kan gjøre deg mer som barn igjen, ved hjelp av barnlig nysgjerrighet og voksen selvkontroll.

Relaterte blogginnlegg:

Litteratur:
Alexander, Frederick Matthias 1910 (1996): Man's Supreme Inheritance. Mouritz.
Alexander, Frederick Matthias 1923/24 (2004): Constructive Conscious Control of the Individual. Mouritz.
Thelen, Esther og Smith, Linda B. 1996. A Dynamic Systems Approach to the Development of Cognition and Action. MIT Press. 
Tarr, Jennifer. 2011. Educating with the hands: working on the body⁄self in Alexander Technique. Sociology of Health & Illness.