«I see at last that if I don't breathe I breathe ...»*
Pusten er et stort og komplekst tema og sentralt i Alexanderteknikken. Likevel er det ikke så ofte jeg snakker om pusten på timene.
Grunnen kan være at når ting fungerer som de skal fungerer pusten av seg selv; og når pusten ikke fungerer som den skal er det fordi resten av systemet ikke fungerer som det skal, og da er det ikke pusten sin feil.
Noen ganger kommer det mennesker til meg og sier de har problemer med pusten. Hvis problemene har medisinske årsaker, som astma eller allergi, eller i verste fall hjerte- og lungelidelse, er ikke Alexanderteknikken løsningen. Og har de problemer med pusten av andre årsaker kan noe av problemet være at de tenker for mye på pusten allerede og da kan det gjøre vondt verre å fokusere enda mer på pusten.
I timen
De gangene jeg nevner pusten i løpet av en time (om vi ikke jobber med noe direkte relatert til pust, som f.eks. sang eller stemmebruk), er gjerne i forbindelse med å «tenke retning».
Å «tenke retning» er å gi seg selv mentale instruksjoner som har til hensikt å regulere organiseringen av muskelspenninger. Beskrivelsen som blir brukt er gjerne «å la nakken være fri slik at hodet går fram og opp, slik at ryggen blir lang og bred (osv.)». Instruksjonene skal bare tenkes, men fristelsen kan være stor til å forsøke å utføre dem. Da vil som regel pusten påvirkes negativt. Det kan være nok å tenke på en for «hard» måte. Å bringe mer oppmerksomhet mot egne bevegelser som vi gjør i en alexandertime kan i seg selv friste til å overfokusering og at pusten holdes igjen. Motsatt vil pusten bli friere når du tenker retning og det medfører at du gir slipp på unødvendig spenning. Pusten er derfor en indikator på om du tenker riktig.
Å puste for mye kan også være et dårlig tegn. Å gi slipp på spenning ved å tenke retning kan frigjøre pusten. Du puster mer. Men jeg har sett tilfeller der dette er tegnet på en uvane. Fordi å puste mer assosieres med å tenke retning, er det noen som puster mer «for å tenke retning». En stereotyp reaksjon gir ufri pust enten enten det er den ene eller andre veien. Å hyperventilere kan være like ille som å holde igjen pusten.
(Hyperventilering er årsak til mange av symptomene ved panikkanfall selv om det kan oppleves som om man har åndenød).
Pusteøvelser
Jeg har inntrykk av, uten å kunne si noe helt sikkert, at personer som er unormalt opphengt i pusten er de som har drevet med pusteøvelser i en eller annen form. (Sangere og blåsere er spesielt opptatt av pusten, men de har en god grunn så det blir noe annet).
Problemet med pusteøvelser er at de virker. I århundrer har mennesker brukt pusteøvelser som middel for å fokusere oppmerksomheten og/eller roe nervesystemet. (Redusere sympatisk og øke parasympatisk aktivitet i det autonome nervesystemet). På den måten kan pusten brukes til å reduseres spenningsnivået i kroppen.
Pusten kan også brukes til å gi ekstra arbeid til muskelsystemet. Pustemusklene kan ha en støttefunksjon. Om du skal løfte noe svært tungt holder du pusten for å øke stabiliteten i kroppen. I yoga og Pilates utnyttes denne funksjonen når øvelser blir kombinert med spesifikke pustemønstre. Det kan diskuteres hvor sunt dette er. Som nevnt i et tidligere blogginnlegg skiller menneskets pustesystem seg fra en del andre dyr ved at pusten kan fungere uavhengig av lemmenes bevegelser. Å risikere å kompromittere denne friheten virker som en dårlig idé.
Aller verst er det om slike pusteøvelser blir norm for hva som er "riktig" måte å puste på. Det kan skje ubevisst. Uten at du er klar over det selv.
Hviske-a
Fordi pusten grunnleggende sett er bevegelse kan pusten brukes som redskap for å stimulere reorganiseringen av muskelskjelettsystemet, men bare når utgangspunktet er et dynamisk og fleksibelt system. Er kroppen i ubalanse vil det påvirke pusten. Å for eksempel gjøre pusteøvelser vil ikke bringe muskelskjelettsystemet i balanse. Det er som å spenne kjerra for hesten.
Først må systemet organiseres. I Alexanderteknikken gjør vi dette ved først å organisere forholdet mellom hodet, nakken, ryggen og beina, de vektbærende deler av systemet. Deretter økes kravet til musklene relatert til pustefunksjonen ved at utpusten forlenges noe. Det vanligste i Alexanderteknikken er å bruke en hviskelyd, men hvilken som helst lyd kan brukes. Utfordringen er å bevare organiseringen gjennom hele utpusten. Det krever frihet og fleksibilitet i store deler av kroppen. Kombinasjonen av kravet til økt frihet og fleksibilitet og det å tenke retninger, kan føre til endringer i organiseringen av muskelskjelettsystemet som ikke er mulig om ikke også pusten var involvert.
Når utpusten på denne måten skjer på en velkoordinert måte vil innpusten skje uhemmet. Innpusten skjer av seg selv.
Automatisk
Innpusten skjer alltid av seg selv. Det er utpusten vi kontrollerer gjennom tale, sang eller å spille et instrument. Den viktigste muskelen for innpust er diafragma. (Den avspennes under utpusten). Du kan kontrollere diafragma til en viss grad. Du kan for eksempel holde pusten. Men det er begrenset hvor lenge du kan holde den. Før eller siden vil diafragma trekke seg sammen og du puster inn igjen.
Hvor mye luft du tar inn avhenger av krav til mengden oksygen, (du vil ta en lengre innpust etter å ha holdt pusten), eller til hva og hvordan du vil si noe, eller til idéen du har om strofen du vil synge. Reguleringen av innpust skjer indirekte og ubevisst og fungerer best på den måten. Noen ganger fungerer det til og med best om du tenker at du skal la være å puste inn. Innpusten kommer av seg selv så lenge du ikke hindrer den.
«I see at last that if I don't breathe I breathe ...»
*Det skal ha vært en elev som utbrøt dette i en time med Alexander. (Aphorisms s. 60 og Articles and Lectures s. 193).
Relaterte blogginnlegg:
Litteratur:
Alexander, F. Matthias. 2000. Aphorisms. Mouritz.
Alexander, F. Matthias. 1995. Articles and Lectures. Mouritz.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar