lørdag 3. desember 2016

Den riktige tonen

En viktig del av jobben som alexanderlærer er å svare på spørsmål. Alle mulige spørsmål. Ingen er for små, ingen for store og ingen for dumme.

Ett spørsmål som av og til kommer fra nybegynnere er: Sitter jeg riktig nå? Det enkle svaret på det er at det finnes ingen "riktig" måte å sitte på. For å illustrere det kan du se for deg et piano. Et piano har 88 svarte og hvite tangenter. Hvilken av tangentene er den riktige? Du ville ikke vært særlig til pianist om du bare hadde én tone på repertoaret. Du vil på samme måte være ganske begrenset om du bare hadde én måte å sitte på.

Det finnes mange ulike toner å velge å spille og mange måter å spille dem på. Måten vi bruker kroppen på er minst like kompleks som musikken en mesterpianist kan trylle fram på klaveret.

Noen kombinasjoner av toner oppleves som mer harmoniske enn andre. De danner akkorder som danner grunnlaget for mye av musikken vi hører. Noen måter å bevege seg på, og noen måter å sitte på, er mer i samsvar med hvordan kroppen er utformet og kan også beskrives som «harmonisk». Det å kunne balansere på sitteknutene er en slik form for «harmonisk» kroppsbruk og gir et godt grunnlag for aktiviteter vi gjør sittende. Men det betyr ikke at dette er den eneste «riktige» måten å sitte på, like lite som det å spille durtreklanger er den «riktige» måten å spille piano på.

En god pianist vet hvordan å behandle et piano så det klinger optimalt. Men et piano kan også mishandles. Mange steder her i landet står det piano som jevnlig utsettes for mishandling av ivrige spilleglade og uerfarne barn og unge. Etterhvert begynner instrumentene å gå i stykker. Det er grenser for hvor mye de tåler.

Kroppen vår tåler mer fordi den er selvreparerende og fordi den er dynamisk og kan kompensere for feil bruk. Men det finnes grenser. Når vi får vondt et sted kan det komme av lengre tids feil belastning. Akkurat som når de midterste tangentene ofte svikter først har vi noen områder av kroppen som er mest utsatt, som rygg, nakke og skuldre. Det har antagelig å gjøre med at disse delene brukes mest, ikke bare at de misbrukes mest.

Å ha et begrenset bevegelsesrepertoar er et problem i seg selv fordi det gir ensidig belastning. Å gjøre de «riktige» bevegelsene hjelper dermed lite. Vi må kunne gjøre alle mulige slags bevegelser. Utfordringen er at bevegelsene våre er vanestyrte og selv «nye» bevegelser kan være sterkt preget av vaner. Derfor kan kvaliteten på bevegelsene være like viktige som variasjon.

Kort og enkelt forklart har bevegelser dårlig kvalitet om du gjør deg selv kortere. Du kan gjøre deg kortere enten ved å bruke for mye muskelspenning og presse deg sammen, eller ved å kollapse. Det er også ganske vanlig å gjøre en kombinasjon av begge deler. Hvis det er dette du er vant til å gjøre er det ikke sikkert du legger merke til det. Hvis du tar timer i Alexanderteknikk vil du etterhvert kunne legge merke til hva du gjør og begynne å sitte på en ny og mer dynamisk måte. Du lærer ikke å sitte på den «riktige» måten, men å sitte «riktigere» på alle måter.


Relaterte blogginnlegg:

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar