søndag 11. september 2016

Hvordan ikke å tenke

Dette blogginnlegget forutsetter en viss kjennskap til Alexanderteknikken.

I august skrev jeg om «Bevisst inhibisjon». Jeg siterte en kollega som mente at det å velge å ikke reagere på stimuli ikke var mulig. Til en viss grad har han rett. Det kommer an på hvilke stimuli det er snakk om.

Samme Alexanderteknikk-lærer mener at «giving directions» eller «å tenke retning» også er problematisk: «I have not come across anyone (including myself) who when attempting to give directions or send orders, doesn't glaze over and perform some rather bizarre muscular contortions» (Kingsley 2016 s 80).

Senest i forrige blogginnlegg skrev jeg at om du blir stiv eller fjern i blikket er det tegn på at måten å tenke på er feil. Kingsley beskriver et aktuelt problem.

Retninger
Når vi snakker om «retning» i Alexanderteknikken menes gjerne de mentale beskjedene, eller «ordrene» som Alexander selv fant ut var til hjelp når han skulle reorganisere måten han brukte kroppen på. En vanlig formulering er
La nakken være fri slik at 
hodet kan gå fram og opp slik at
ryggen kan bli lengre og bredere (osv).

Alexander skal visstnok senere ha angret på han var så spesifikk.* Selv om de gjelder for alle, siden vi deler samme fysiske struktur, er retningene ment bare som en omtrentlig beskrivelse av noe som er vanskelig å beskrive med ord. Men ordene er blitt dogmer og noen tror at ordene er retningene, og at det bare finnes én måte å tenke på.

De grunnleggende retningene formulert over bør heller ses på som et slags utgangspunkt, som skalaer som er grunnlaget for musikk, men som ikke er det samme som musikken. Å mestre skalaer kan være til stor hjelp på veien til å spille musikk. Også de beste musikerne spiller skalaer, men det er klart at de spiller dem på en annen måte en nybegynnere.

Nybegynnere
Det første som slo meg da jeg leste min kollegas beskrivelse av effekten av å tenke retning – fjernt blikk og bisarre muskulære forvregninger, var at dette er først og fremst et nybegynnerproblem.

Nybegynnere i Alexanderteknikken kan misforstå konseptet "retning". De kan for eksempel forsøke å utføre instruksjonene muskulært i stedet for bare å tenke dem. Dette er forståelig, fordi vi er alle mest vant til å «gjøre» noe for å få noe til, ikke bare tenke det. 
Løsningen er å ha det klart for seg at retningene i Alexanderteknikken først og fremst er preventive. De er forberedelse til bevegelse og skal sørge for at uønskede tendenser ikke skal finne sted under den påfølgende bevegelsen. Du skal ikke forvente å oppleve en følbar endring som direkte konsekvens av å tenke retning. Det er bevegelsene du gjør som eventuelt blir annerledes.

Det er en hårfin linje mellom det å gjøre noe og bare tenke det. For enkelte kan det være lett å begynne å gjøre noe uten å være klar over det. Selv erfarne Alexanderteknikk-lærer kan havne der. Resultatet blir som nevnt over: bisarre muskulære kontraksjoner. 

Min erfaring er at den beste måten å finne riktig tenkemåte for «retninger» er å forsøke å bruke det mens du er i aktivitet.

Tenke i aktivitet
Har du for uvane å gjøre retningene i stedet for bare å tenke dem vil det å tenke i aktivitet sette søkelys på problemet. Du vil da måtte gjøre to ting på en gang og det er vanskelig. For å «tenke i aktivitet» (thinking in activity – et uttrykk formulert av filosofen John Dewey) må du tenke veldig «lett». Det er nesten bare snakk om å ha en annen form for oppmerksomhet.

Det kan sammenlignes med at du klarer å være oppmerksom på trafikken samtidig som du kjører bil. Eller som det at en musiker klarer å være oppmerksom på både dirigenten, musikken og seg selv på en og samme tid. Denne sammenligningen gjør det også klart at å tenke retning krever en viss ferdighet. Trening og erfaring vil gjøre at det som kan se ut som tre ulike instruksjoner (nakken fri, hodet fram og opp, rygg lang og bred) blir til én tanke, akkurat som du en gang måtte stave ordet som du nå kan lese og høre inni deg ved bare å kaste et blikk på det.

Å tenke retning er lettere i noen situasjoner enn andre. Det er for eksempel mye lettere å tenke retning mens du ligger i aktiv hvileposisjon, enn når du kjører bil eller fører en samtale. Ulike aktiviteter forutsetter ulike måter å tenke på. I en aktivitet vil tenkemåten være enkel og generell, men jobber du med å integrere det å tenke retning i en ferdighet (som for eksempel å spille et instrument), vil du til tider tenke ganske detaljert og spesifikt. Det blir som når en musiker øver på en passasje sammenlignet med å fremføre stykket.

Behovet for å tenke spesifikt og detaljert kan også gjelde i forhold til uvaner. Alexander selv er et eksempel. Han tenkte spesifikt i forhold til sine da han jobbet med å endre vanene i forhold til stemmebruk. Han forteller om det i boken The Use of the Self. I samme bok skriver han også om en mann som stammer, og en golfer som har problemer med golfsvingen. Begge er tilfeller hvor måten å tenke retning på avhenger av det enkelte tilfelle.

Men noen ganger er det å tenke bevisst retning overflødig.

Overflødig
Hensikten med retningene er preventiv. De brukes for å hindre at noe skjer som reduserer kvaliteten på bevegelsene og stopper stoppe fri flyt. Noen ganger forsvinner det som hemmer aktiviteten av seg selv underveis i prosessen før det blir snakk om å tenke bevisst retning. Å forme bevisste tanker om retning blir overflødig.

Egentlig er retningene der likevel. Å tenke retning er ikke annet ann å ha en intensjon, en ønske om bevegelse, og det har vi jo uansett, enten vi bruker Alexanderteknikken eller ikke. Å tenke retning er en veldig naturlig ting.

Min kollega Kingsley skriver mye fint om å tenke retning i sin artikkel. Vi er nokså enige, selv om hans utgangspunkt var noe merkelig. Jeg tror alle kan lære å tenke retning bevisst uten at det fører til «bisarre muskulære forvregninger».


*Alexander var spesifikk i sin beskrivelse av retninger kun noen få steder i sine bøker. Som oftest understreket han at det var opp til læreren å finne ut hva som var passende for hver enkelt person. Dette poenget ser ut til å ha gått mange forbi.


Relaterte blogginnlegg:


Litteratur:
Kingsley, Anthony (2016): «Beoynd Posture» i The Congress Papers - 10th International Congress of the F.M Alexander Technique. STAT Books.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar