fredag 18. mars 2016

Vend i tide

I vinter ble de gode gamle fjellvettreglene oppdatert og fornyet av Turistforeningen og Norges Røde Kors. En regel som ikke ble forandre var nr 8: Vend i tide, det er ingen skam å snu. Denne regelen har almen og evig gyldighet.

Det står respekt av dem som klarer å snu når forholdene tilsier det. Fjellklatreren som i årevis har drømt om å bestige Mount Everest som tar avgjørelsen om å snu noen hundre meter fra toppen. Politikeren som endrer standpunkt i en sak basert på nye fakta. Legene som forandrer praksis på bakgrunn av ny forskning.

Noen ganger er det lettere å fortsette som før i det samme sporet. Bare gjøre det samme av god gammel vane. Eller dårlig. (Bare spør noen som har prøvd å slutte å røyke). Trangen til å oppnå tilfredsstillelsen ved å nå målet er så sterk at den overskygger alle forsøk på rasjonell tenking. 

Slik er vi mennesker skrudd sammen. Vi har anlegg for å bli avhengige, og vi er avhengige av vanene våre, på godt og ondt. Det blir veldig tydelig i Alexanderteknikken

Målet
Trangen til å nå målet gjelder selv for helt vanlige bevegelser. Når du bøyer deg ned for å plukke opp noe er tingen du skal plukke opp det altoverskyggende målet. Noen vil si det så sterkt at det er tingen som setter igang bevegelsen og ikke du selv. Hvordan du klarer å plukke opp tingen er uvesentlig så lenge du klarer det. I de aller fleste tilfelle går det jo greit. Du behøver ikke å tenke på hver detalj når bevegelsene går av seg selv.

Men hvis du har som mål å forandre noe, må du tenke annerledes. Kanskje har du vondt i ryggen av måten du bruker kroppen på til daglige. Kanskje har du stive skuldre og nakke av måten du bruker mobil og datamaskin på. Det første du må gjøre for å kunne ha mulighet til å vurdere hvor det bærer, er å stoppe.

Stoppe
Vanene våre er som store godstog på flere tusen tonn. Er de først i gang kan de være vanskelige å stoppe. Derfor kan det være nødvendig å ta seg godt tid, særlig i begynnelsen. Når du er blitt mer vant med stoppe opp tar det ikke mer enn brøkdelen av et sekund. Utfordringen er å oppdage at du har muligheten til å stoppe.

En måte å øve på er å stoppe før du i det hele tatt begynner. Før du for eksempel begynner å skrive en epost, stopp og ta en sjekk over hvordan tilstanden er. Eller stopp opp et øyeblikk før du begynner å pusse tennene. Når det å stoppe er blitt noe du assosierer med aktiviteten er det lettere også å stoppe opp underveis.

Men å stoppe er ikke nok i seg selv, selv om det er en nødvendighet. Hvis du fortsetter igjen på samme måte ender du jo opp på samme sted som før. Du må tenke på hvordan du når målet. Målet i seg selv er kanskje ikke feil. Måten du kommer til målet må endres.

Midlene
«Midlene» i Alexanderteknikken kan deles i to kategorier. Å tenke «retning» er en form for middel til å nå målet. En annen er det å ha en klar forestilling om hvordan du skal utføre aktiviteten.

Å tenke retning gjør kroppen klar for aktivitet, utnytter synergien mellom muskler, bindevev og knokler og bringer deg i balanse, klar til å gjøre en hvilken som helst bevegelse. Ved å gi musklene økt hvilelengde vil kroppen også være mer følsom. Du kan letter oppdage om du er i ferd med å gjøre noe uhensiktsmessig. Å tenke retning er først og fremst preventivt. Du tenker lengde og bredde for å unngå kollaps eller sammenpressing.

Å ha en klar idé om selve bevegelsene du skal utføre er til stor hjelp særlig ved komplekse aktiviteter som å spille et musikkinstrument eller skrive på pc. Men selv ved noe så enkelt og dagligdags som å sette seg ned på en stol kan det å tenke gjennom hva som faktisk skal til for å utføre bevegelsen bidra til en bedre og mer effektiv utførelse. Tankene blir ryddigere. Det er viktig at planen er enkel nok. Blir den for komplisert gjør den bare vondt verre.

Å ha en klar plan gjør ikke minst at du forstår enda bedre hva som ikke er nødvendig å gjøre, hva du vil unngå, og den vil gjøre det letter å ta en ting om gangen, steg for steg på veien mot målet.

Gi aldri opp 
Det står respekt av dem av holder ut og aldri gir opp for å nå målet. Gir du opp kommer du ingen vei. Det utroligste er oppnåelig hvis du arbeider iherdig over lang tid. Det avgjørende er at du velger den riktige veien mot målet. Ofte er det nødvendig å snu, tenke på nytt. revurdere.

Alexanders egen historie om hvordan han mistet stemmen og gjenvant den er et godt eksempel. Underveis i prosessen måtte han stoppe mange ganger og revurdere. Hadde han bare gjentatt første steg i prosessen om og om igjen hadde han ikke nådd særlig langt.

Å stoppe, revurdere, endre retning, er den kloke framgangsmåten. Da kommer du langt. Fortsetter du på samme måte hele tiden kan du havne i vanskeligheter. Å ikke endre retning kan rett og slett være dumt. Kanskje fjellvettregel nr 8 også burde vært endret: Vend i tide, det er teit å fortsette!

God påske!

Relaterte blogginnlegg:

lørdag 12. mars 2016

Monkey-øvelse

Alexanderteknikken er ikke øvelser, men det er mye det går an å øve på i Alexanderteknikken.

Siden Alexanderteknikk er noe du anvender i daglige aktiviteter kan hva som helst være øvelse. Forutsetningen er at du tenker på riktig måte. En av de første «øvelsene» du kan gjøre har jeg skrevet om i blogginnlegget En første øvelse [lenke]. I tillegg er det nyttig å ha trent mye på å tenke retning mens du ligger i aktiv hvile-stilling.

Når eleven har blitt et hakk mer bevisst og begynner å observere forskjellene på det å bruke nakke og rygg på en god eller dårlig måte i sine daglige aktiviteter, er eleven moden for å lære «monkey». «Monkey» er rett og slett bare det å bøye seg ned, enten helt ned på huk eller så lite at det er knapt synlig. Monkey er det Alexander kalte «a position of mechanical advantage». Det er en posisjon hvor «retningene» i Alexanderteknikken lettere kan få effekt: nakken fri slik at hodet går fram og opp og slik at ryggen blir lengre og bredere.

Å bøye seg ned er noe alle kan. Men jeg vil påstå at de færreste er i stand til å bøye seg ned og samtidig ha et velkoordinert muskel-skjelettsystem. Når en elev er i stand til å bøye seg ned med god koordinasjon markerer dette en milepæl i Alexander-timene. Oftest skjer dette i løpet av de fem første timene. Det begynner gjerne med at vi jobber med å plukke opp noe fra gulvet, og så oppdager de forskjellen det gjør å la nakken være myk og ryggsøyla lang.

For å gjøre en god monkey må du kunne gi retning til knærne i tillegg til nakke og rygg. Eleven vil normalt allerede ha erfaring med å la knærne gå forover når de setter seg ned, og ha erfaring med å tenke retning på knær når de sitter og når de ligger i «aktiv hvilestilling». Aktiv hvile eller «semisupine» kan ses på som monkey i liggende posisjon.

I praksis er det tre ting å tenke på i monkey: retning for hodet, bekken og knær. Det er som å sjonglere tre baller på en gang. Det krever litt øvelse, men når du først knekker koden har du forstått grunnlaget for koordinasjonen av muskel-skjelettsystemet i absolutt alle aktiviteter, intet mindre. «Monkey» er også grunnlaget for ferdighetene Alexander-lærere har i å bruke hendene og noe vi øver på hver eneste dag, akkurat som musikere øver skala.

Her er noen tips om hvordan å bruke monkey som øvelse.

Begynn i nøytral
Alle øvelser begynner alltid fra nøytral. Det vil si at du begynner med å gjøre ingenting. I forhold til monkey betyr det at du begynner med å stå rett opp og ned. Ofte når noen skal gjøre en monkey forbereder de seg ved å stille seg i en bestemt posisjon. Denne forberedelsen kan medføre at de har låser leddene i beina. Et knep du kan buke er å gå litt rundt først og så stoppe opp på ett eller annet tidspunkt og ta posisjonen du ender opp med som utgangspunkt for å gjøre monkey.

Når er du i nøytral? En nøytral posisjon innebærer at du har muligheten til å bevege deg i hvilken som helst retning om du skulle bestemme deg for det. Stå i din fulle høyde, la ankler og nakkeledd være frie og tenk Alexanderteknikk-retningene. Tenk over hvilken vei du vil at hodet, bekkenet og knærne skal gå.

Inhibition
Tenk også over hva slags ting du er ute etter å ikke gjøre, det du vil unngå. Du vil unngå alt som komprimerer kroppen unødig, og du vil unngå alle former for kollaps. De to vanligste feilene er å la overkroppen synke sammen, og å bruke muskler til aktivt å bøye knærne.
Hele tiden underveis fortsetter du å tenker retningene. Retningene forbedrer organiseringen av muskelskjelett-systemet, noe som også styrker den proprioseptive sanseevnen og gjør det lettere å oppdage om det skjer noe uønsket.

Alltid når vi gjør Alexanderteknikk-øvelser er vi interessert i å observere igangsettingsøyeblikket. Det er øyblikket som avgjør om du utfører en frigjørende bevegelse eller en anspent og ineffektiv bevegelse. 
Knepet er å gi seg selv mange muligheter til å velge å begynne bevegelsen, og alltid gi seg selv muligheten til å si nei og vente til neste øybelikk. Alexander forteller i The Use of the Self hvordan han under sine eksperimenter gav seg selv valget mellom å si en setning, å ikke gjøre noe, eller gjøre noe annet. Ved å gi seg selv flere handlingsmuligheter svekket han innflytelsen av den vanemessige responsen. Når du står og vil gjøre en monkey har du valget mellom å gjøre monkey eller la være, eller gjøre noe annet, som f.eks å gå noen skritt rundt i rommet.

Action
Når du gjør monkey vil du at tyngdekrafta skaper bevegelsen. Du vil la fleksorene, musklene som trekker sammen kroppen, gjøre minst mulig, og du vil overlate til ekstensorene, som holder kroppen oppreist, å forsiktig motarbeide tyngdekrafta mens kroppen senkes. På den måten lar du musklene være lange, fleksible, følsomme, fjærende og sterke.

Vær forsiktig med å bevege deg for sakte. Med andre ord – ikke være for forsiktig. Bruk et normalt tempo. Vær nysgjerrig på hva som skjer av endringer i nakken, ryggen og beina. Ryggen beveger seg som ett stykke, men i hele lengden mellom hode og bekken må det skje utallige små justeringer som avhenger av at særlig det øverste nakkeleddet er fritt og at du ikke holder pusten.

Når du har kommet ned dit du ville, (enten du bare såvidt lot knærne bevege seg, eller gikk helt ned på huk), stopp et øyeblikk og tenk over retningene igjen. Holdt du dem gående hele veien ned? Er du fortsatt i balanse over anklene? Skjedde noe som ikke behøvde å skje?
Du har valget mellom å stå der, gå dypere (om det er mulig), eller komme opp igjen. Ikke stå i posisjonen så lenge at du mister retningene. Avslutt mens du er på topp.

Opp igjen
Ikke gjør feilen å tro du er ferdig før du er ferdig. Du må også tenke retning når du skal opp igjen. 
Retningene er de samme som når du gikk ned. Det kan være en utfordring. Hodet skal opp i den retningen du beveger deg i, så det er greit. Men knærne skal fortsatt tenkes forover vekk fra bekkenet og bekkenet bakover vekk fra knærne.

Når er du egentlig helt oppreist? Om du har for vane å låse knærne bakover vil du kanskje oppleve det som om knærne fortsatt er bøyd selv om de er rette. Du skal kunne ha noe av den samme dynamikken i kroppen som i monkey selv når du er helt oppreist. Knærne skal være rette, men ikke låste. Å øve monkey er også en måte å øve på det å ha god organisering når du er i oppreist stilling.

Bruk speil
Å bruke speil kan være veldig nyttig når du øver monkey. Det kan også være farlig. Faren ligger i at du gjør lokale justeringer som bare forstyrrer helheten. Du skal ikke korrigere. Du skal bruke speil, ikke fordi du skal gjøre ting riktig, men fordi du skal kunne observere når du gjør noe galt.

Hvis du bruker to speil som står i vinkel i forhold til hverandre kan du se deg selv fra siden. Observer om du kollapser i det du går ned i monkey. Hold et øye med dine egne øyne for å unngå at du blir stiv eller fjern i blikket. Når du går opp igjen kan du observere om knærne er så rette som du tror de er.

Variasjoner
Utforsk alle mulige varianter av vinkler du kan gjøre monkey i. I Alexanderteknikk-undervisningen hender det at man gjør monkey i to steg, først ned med ryggsøyla vertikalt, deretter lene seg forover fra hoftene. Utført på denne måten kan det være lettere å observere om du kollapser i overkroppen. Utforsk også den motsatte varianten – bruk mest hofteleddene og la knærne være nærmest rette, slik at du ender opp med ryggsøyla nærmere horisontalt.

I Alexanderteknikk-undervisningen vil ofte monkey gjøres med føttene parallelle. Når kroppen er symmetrisk er det enklere å observere forskjeller. I det virkelige liv er det mye vanligere at føttene ikke er parallelle. Utforsk derfor ulike plasseringer av føttene.

En slags variant av monkey mye brukt blant en del Alexanderteknikk-lærere er det som på engelsk kalles «lunge». Det kan beskrives som fektestilling, eller den posisjonen du kanskje er i når du bruker en støvsuger. «Lunge» har mange praktiske anvendelser og kan regnes som en egen øvelse i Alexanderteknikken. Jeg skal skrive mer om «lunge» en annen gang.

I mellomtiden kan du gjøre «monkey» på alle de måter du kan finne på. Ta med deg det du lærer om å organisere muskel-skjelettsystemet inn i andre aktiviter.

Rasisme?
Til slutt noen ord om ordet monkey. Noen Alexanderteknikk-lærere unngår å bruke ordet monkey fordi de mener det kan oppfattes som rasistisk. Ordet «monkey» blir brukt nedsettende om svarte og fargede mennesker. Jeg forstår godt ønsket om å være hensynsfull og ville vurdert bruken av ordet om situasjonen tilsa det.

En annen ulempe med ordet er at om noen prøver å være «monkey» kan de ofte kollapse i overkroppen for å ligne en apekatt. Dette er ikke hva vi er ute etter i Alexanderteknikkens «position of mechanical advantage».

Når jeg likevel har valgt å bruke betegnelsen monkey er det fordi ordet er en god beskrivelse av grunnleggende egenskaper ved menneskets fysiologi, og fordi det er en erkjennelse av at vi alle har samme opphav. Å bruke ordet «monkey» kan tolkes som det motsatte av rasisme.


Relaterte blogginnlegg:
Opposisjon (for de viderekomne)

lørdag 5. mars 2016

Ord

Da jeg begynte å ta timer i Alexanderteknikk syntes jeg det var håpløst vanskelig å forklare Alexanderteknikken til andre som ikke hadde hørt om den. Jeg trodde det kom til å bli enklere da jeg utdannet meg som Alexanderteknikk-lærer og kunne bruke hendene for å vise hva teknikken gikk ut på. Jeg tok feil. Bruken av hendene gjør det ikke mindre nødvendig med muntlige forklaringer.

Bruken av hendene i undervisningen har flere funksjoner, noen av dem er nevnt i blogginnlegget om Effekten av berøring.
Bruken av ord har også flere funksjoner i Alexanderteknikk-undervisningen.

Nye elever
Bruken av ord er spesielt viktig i de første timene. En ny elev har behov for informasjon og læreren har behov for informasjon om eleven. Samtale er derfor et sentralt element.

Læreren vil ha nytte av å vite om elevens motivasjon for å ta timer, om utfordringer i arbeid og dagligliv, om spesielle interesser og om eventuelle helseproblemer som kan ha konsekvenser for valg av aktiviteter i timene.

Eleven behøver egentlig ikke vite noe om selve Alexanderteknikken i utgangspunktet, bare noe om hvordan undervisningen foregår, og det er kjapt forklart. Mer avgjørende er at eleven forstår sin egen rolle, at å ta Alexanderteknikk-timer er en læringsprosess, og at elevens egen innsats og interesse er avgjørende for prosessen.

Det er et mål at eleven lærer noe som har praktisk nytte allerede første timen. Ellers er det best om læreren ikke forsøker å forklare for mye verbalt. De aller fleste, det gjelder også, «gamle» elever, får mest ut av å lære én enkelt ting om gangen. To ting kan gå an, men lærer du tre nye ting vil du sannsynligvis glemme alle tre.

Nye lærere, som kan være ekstra ivrige i tjenesten, gjør lett den feilen å forsøke å forklare for mye for en ny elev. Det er best å holde litt tilbake og heller la eleven komme med spørsmål.

Spørsmål
At eleven stiller spørsmål er viktig for undervisningen. Spørsmål fra eleven sier noe om hva eleven har interesse for, og viser noe om elevens forståelse, som er avgjørende for at læreren skal kunne legge opp undervisningen på en optimal måte. Her som ellers i pedagogiken gjelder regelen om at det ikke finnes dårlig spørsmål.

Det er ikke alltid like lett å svare på spørsmål om de kommer før eleven har lært nok til å forstå svaret, men jeg prøver alltid å gi et svar som gir mening for eleven.

Enkelte Alexanderteknikklærere har ord på seg for å ikke ville svare på spørsmål. I noen tilfeller kan dette være et ufortjent rykte. Det finnes ting som er vanskelig å forklare. Men det finnes også lærere som elsker å fremstille Alexanderteknikken som noe mystisk og uforklarlig. Slike lærere er uproffesjonelle og du bør vurdere å finne en annen.

Om eleven ikke stiller spørsmål må læreren gjøre det. Læreren må ha en ide om hva eleven tenker, og det er umulig å vite uten at elev og lærer snakker sammen. Noen ganger kan man få inntrykk av at læreren nærmest kan føle hva eleven tenker gjennom berøring med hendene, men det kan vi slettes ikke.

Aktiviteter
I tradisjonelt «stol-arbeid», når eleven bare sitter og står, setter seg og reiser seg opp igjen, er det veldig lite behov for diskusjon i timene. Læreren kan gjøre veldig mye uten å måtte behøve å få elevens aktive medvirkning. Men bare stol-arbeid kan ikke gi fullgod undervisning. Andre og relevante aktiviteter må trekkes inn i undervisningen.

Læreren kan foreslå aktiviteter, men aller best er om eleven selv kan foreslå aktiviteter som er aktuelle for ham eller henne. Igjen blir det verbale, samtale og diskusjon, sentralt element i undervisningen. Ofte vil læreren foreslå varianter eller modifisering av aktiviteten, eller en trinnvis fremgangsmåte. Læreren må være i stand til å forklare hensikten med variasjonen og må sørge for at eleven forstår den praktiske nytten og ser sammenhengen til aktiviteter i dagliglivet.

Mellom timene
Målet med Alexanderteknikk-undervisning er at eleven tar i bruk det som læres utenfor timene. For at eleven skal klare det er det som oftest nødvendig å prøve ut ting på timen først, og nødvendig at lærer og elev diskuterer hvordan teknikken kan tas i bruk. Det er bare eleven som kjenner sitt dagligliv, sine behov, og sin muligheter.

Når eleven kommer tilbake på time er det også nyttig å høre om hvordan det har gått siden sist. Kanskje eleven har observert noe, eller funnet ut noe nytt som kan være gode innspill til innholdet av timen. Hva som helst som eleven kan fortelle kan være av verdi for undervisningen. Igjen er det nødvendig at timene ikke bare består «hands-on» arbeid, men også av samtale.

Tenke retning
Verbalisering kan være en god hjelp til å tenke Alexanderteknikkens «retninger» eller mentale beskjeder. Under aktivitetene i en time hender det at Alexanderteknikk-læreren sier «retningene» høyt for eleven. Det er mye letter å tenke retning når noen står ved siden av og sier hva du skal tenke. 

Noen ganger kan læreren be eleven si retningene høyt. Igjen gir dette læreren en ide om hvordan eleven tenker. Kanskje er det noe som mangler i elevens tenkning, eller eleven viser at han/hun faktisk forstår mer enn læreren forutså.

Alexanderteknikkens retninger kan beskrives på mange måter. Noen ganger vil jeg som lærer komme med forslag som eleven kan eksperimentere med. Folk tenker forskjellig og det er ulikt hva som fungerer for ulike mennesker. Hver enkelt må finne sin måte å tenke retning på.

Hvilke ord du bruker er uvesentlig så lenge effekten er som ønsket. Alexander formulerte retningene som: nakken fri, hodet fram og opp, ryggen lang og bred, osv. Senere angret han visstknok på at han satte dem på trykk. Folk fulgte dem for slavisk og det er ikke hensikten. Enkelte Alexanderlærere har av og til hevdet at de har funnet på noe nytt bare ved å endre litt på Alexanders formulering. Der er selvfølgelig bare tull. Ordene er ikke retningene.

Etterhvert som man får lengre erfaring med Alexanderteknikken er det en tendens til at man slutter å tenke ordene. Retningene blir noe du «tenker i kroppen». Å formulere ordene tar for lang tid.

Fagidioti og sjargong
Ordene som læreren bruker må tilpasses eleven. Alexanderteknikken har sine egne fagutrykk, men læreren behøver ikke å bruke dem. Når du tar en lang utdannelse er det lett å bli fagidiot. Det er lettvint og fristende å ty til fagterminologien. En lærer kan trenge en tids praktisk undervisningserfaring før han/hun har kommet over den kneika og begynner å snakke som folk. Dette gjelder ikke alle, men det gjaldt i høyste grad meg selv. I tillegg var utfordringen for meg at siden all undervisning og litteratur var på engelsk måtte jeg skape mitt eget ordforråd på norsk da jeg begynte å undervise i Norge.

Et særegent fenomen innen Alexanderteknikken, som kanskje kommer av at det ikke finnes noen entydig definisjon av teknikken, er at noen lærere synes å tro at om de ikke bruker Alexanders terminologi så er det ikke Alexanderteknikk. Slik er det selvfølgelig ikke. Ord er bare ord brukt for å beskrive noe. Andre ord kan gjøre samme nytten.

Sladder
Elevens oppmerksomhet har mye å si for det som skjer i en Alexanderteknikk-time. Noen ganger er eleven for fokusert. Eleven prøver for hardt. Andre ganger er eleven fjern og drømmer seg bort. I begge tilfeller hender det Alexanderteknikklærere tyr til sladder. Sladder er passe interessant uten å være viktig. Knepet er å prate om noe som ikke er så viktig at eleven blir for engasjert, men heller ikke så dumt at eleven minster interessen. Sladder kan fungere utmerket, politikk og religion funker dårlig.

Å prate om løst og fast kan altså ha en hensikt. Walter Carrington, som var Alexander assistent i mange år, hadde sin egen måte å gjøre dette på. Han pratet mye i timene, ofte om ting som tilsynelatende hadde lite med Alexanderteknikken å gjøre, men som likevel var indirekte råd og vink til eleven. Noen syntes at dette var genialt, andre tolket det som en form for overbærenhet (noe det slettes ikke var), og andre igjen syntes løst prat var å kaste bort tiden.

En Alexanderteknikk-time bør i seg selv være så interessant og engasjerende at det ikke blir tid til for mye tullprat. For mye løst snakk kan i alle fall være med på å ødelegge en Alexanderteknikktime. Det er om å gjøre å finne balansen.

Lærerstil
Det er stor forskjell fra lærer til lærer når det gjelder å legge vekt på muntlige forklaringer og samtale i timene. Noen Alexanderteknikk-lærere bruker mye berøring og sier minst mulig, andre legger stor vekt på muntlig instruksjon og diskusjon og berører minst mulig. Ett argument brukt av lærere som bruker lite berøring er at når de først berører så blir berøringen mer signifikant. Jeg tror det samme kan sies om lærere som sier lite. Det som sies blir desto viktigere. I alle fall håper jeg det er slik.

Jeg er selv blant de lærerne som legger mer vekt på «hands-on» undervisning enn (bare) prat. Ettersom jeg med årene har fått mer erfaring og rutine har den muntlige delen av undervisningen blitt mye lettere. Å skrive blogg har også vært til god hjelp som trening i å formulere meg om Alexanderteknikken.

Hvor mye jeg samtaler med eleven kan variere mye time til time. Uansett om det prates lite eller mye på timen, så har ordene en funksjon i undervisningen som ikke kan dekkes av «hands-on» arbeid alene.

Men, for å være ærlig, noen ganger er det deilig slippe å si noe. Når alt kommer til alt har ord sine begrensninger.

Det er som med musikk. Jeg kan snakke lenge om toneart, taktart, rytmer form, frasering, dynamikk, harmonikk, akkorder og klangfarge, osv, men å spille musikken for deg vil gi deg en helt annen forståelse. På samme måte kan man forklare Alexanderteknikken rasjonelt ut ifra anatomi, fysiologi og psykologi. Men en kroppslig opplevelse av Alexanderteknikken gir noe mer.

Relaterte blogginnlegg: