lørdag 21. november 2015

Ikke-gjøre

Skrevet for viderekomne Alexanderteknikk-elever.

«Non-doing» er et av prinsippene i Alexanderteknikken. Det er et prinsipp den gjennomsnittlige alexanderelev strengt tatt ikke behøver å vite om. Men hvis du går dypere og hvis du leser om teorien bak Alexanderteknikken kan du ikke unngå å støte på konseptet. Hva betyr «non-doing»?

Ofte sidestilles «non-doing» med «inhibition», det å velge å la være å reagere på en stimulus. Non-doing og inhibition er relaterte begreper, men er ikke helt det samme.

Alexander skriver i The Universal Constant in Living:
In my work we are concerned primarily with non-doing in the fundamental sense of what we should not do in the use of ourselves in our daily activities; in other words, with preventing that habitual misuse of the psycho-physical mechanisms which renders these activities a constant source of harm to the organism (Alexander 2000, s. 99).
For det første er det opplagt at «non-doing» ikke betyr det å sitte helt i ro og ikke gjøre noenting. Alexander skriver jo om det vi ikke skal gjøre «i våre daglige aktiviteter», dvs. mens vi er i aktivitet.

Alexander skriver videre «putting into practice the idea of non-doing» (ibid, s. 100). Non-doing er en idé, en holdning eller innstilling, en overordnet intensjon om å være prosessorientert Å følge prinsippet om «non-doing» innebærer at du bruker evnen du har til å velge å la være å reagere på stimulus (inhibition): « ... the idea of non-doing leads to the employment of indirect "means-whereby" of preventing [such] misdirection» (ibid, s. 101).

Men Alexander er ikke helt klar i sin definisjon. Han ser også ut til å sidestille «non-doing» med «inhibition»:
... [non-doing] is an act of inhibition which comes into play when, for instance, in response to a given stimulus, we refuse to give consent to certain activity, and thus prevent ourselves from sending those messages which would ordinarily bring about the habitual reaction resulting in the "doing" within the self of what we no longer wish to "do." (ibid, s 101).
Jeg mener det er best å definere «non-doing» som et overordnet begrep, «inhibition» som en praktisk handling.

Jeg mener også, (kanskje uten å ha dekning for det i Alexanderteknikk-litteraturen), at «non-doing» kan brukes som betegnelse på en tilstand. En tilstand der alt som kan skje av seg selv skjer av seg selv. En tilstand der ingenting unødvendig gjøres i aktiviteten. 
It follows that the putting into practice of the theory of non-doing where the manner of use of the self is concerned is a fundamental experience, and is the most valuable experience to be gained by those who wish to learn to prevent themselves from harmful "doing" in carrying out activities outside themselves (ibid, s 101).
«Non-doing» er det du oppnår ved å følge Alexanderteknikkens prosess bestående av «inhibition» og «direction». Du oppnår «non-doing» gjennom å fokusere på det Alexander kalte «the means-whereby».

Men kanskje det går an å ta en snarvei?

Non-doing directions
I boken «How you stand, how you move, how you live» (eller «boka med den håpløse tittelen» som jeg pleier å kalle den) beskriver Missy Vineyard hvordan hun eksperimenterte med det å ikke reagere på stimulus. F.eks kunne hun ligge i semisupine (aktiv hvilestilling) og øve på å ha en intensjon om å løfte beinet men samtidig bestemme seg for at hun ikke skulle gjøre det; eller hun satt i en stol med et ønske om å reise, samtidig som hun var bevisst at hun ikke ville reagere på ønsket. Alexander eksperimenterte på lignende måte når han prøvde å bli kvitt uvanene sine relatert til stemmebruk.

Vineyard går et skritt videre og tenker mer generelt. En dag hun kjenner at hun blir stresset ved tanken på at hun skal undervise, sier hun til seg selv: «I'm not teaching today». På den måten klarte hun å sette seg selv i en annen situasjon og ble roligere. En kveld hun ikke fikk sove ved tanken på en travel morgendag, tenkte hun: «I don't have anything to do tomorrow» (Vineyard 2007, s. 122).

Det kan diskuteres om dette er en konstruktiv respons på en utfordring, eller om det er et forsøk på å lure seg selv. Men å gi totalt avkall på å skulle utføre en oppgave kan være med å øke oppmerksomheten for ubevisste og uforholdsmessige reaksjoner. Bare tanken på noe kan gjøre at vi stresser og «gjør» mye i oss selv som overhodet ikke er noen hjelp til å løse oppgaven. Hvis vi begynner med å ikke gjøre noe som helst kan vi velge å gjøre ting på en annen måte.

Men Vineyard går enda et skritt videre. I et intervju med Robert Rickover fortalte hun om en stressende biltur hvor hun sa til seg selv: «I'm not driving». (Robert Rickover publiserer intervjuer på nettstedet bodylearningcast.com. Det aktuelle intervjuet ser dessverre ut til å være fjernet fra siden). Vineyard sier altså til seg selv at hun ikke utfører handlingen hun faktisk er i ferd med å utføre. Igjen kan det diskuteres om dette er å lure seg selv, men det er ikke tvil om at det kan ha en effekt. Hjernen lar seg lure. Du får mer avstand til det du holder på med og slutter å stresse.

Rickover har begynt å bruke dette også ved de tradisjonelle Alexanderteknikk-retningene. Istedet for «la nakken være fri» sier han «I'm not tensing my neck». Han kaller det «negative directions».

Betegnelsen «negative directions» er misvisende. Alexanderteknikk «directions» er allerede negative. «Å la nakken være fri» har en preventiv hensikt. Man kan like gjerne tenke på å la være å stramme nakken. Et bedre navn enn «negative directions» ville vært «non-doing directions».

Det som til en viss grad er nytt ved Rickovers formulering av retingene er «ing»-formen av presens på engelsk som gjør det tydeligere at du ikke vil gjøre noe du allerede er i ferd med å gjøre. Nyansen kommer kanskje ikke så tydelig fram på norsk hvor vi ikke har den samme formen av verbet.

Nye måter å formulere Alexanderteknikk-retningene på er alltid velkomne og verdt å prøve ut. Men å si til seg selv at du ikke strammer nakken når du kan kjenne at du faktisk gjør det, er kanskje ikke alltid like lurt. Grunnleggende i Alexanderteknikken, og ofte formulert som et steg i prosessen, er «analyse the conditions of use present» (Alexander 1985, s 39) - å bli klar over sin nåværende situasjon. Å si til seg selv at du ikke strammer nakken kan i noen sammenhenger være å fornekte virkeligheten. Alexanderteknikken går ut på det motsatte.

For en musiker på vei ut på scenen, som kjenner spenningene i kropp og nakke øke, er «jeg strammer ikke nakken min», neppe den mest konstruktive måten å tenke på.

Men når det er sagt er «non-doing directions» absolutt noe å prøve ut. For eksempel kan du tenke at du ikke går når du er ute og går, at eller at du ikke sykler når du sykler. Prøv det ut og se hva som skjer. Det er godt mulig du vil se nye sider ved måten du gjør ting på.

En annen variant er blitt foreslått av Alexanderlærer John Appleton som går på posisjon av kroppen. Kort fortalt kan du forestille deg at du står når du sitter, at beina er rette og føttene ikke befinner seg på gulvet, men mye lengre ned. På samme måte kan du forestille deg at du sitter når du står.

Du kan gjøre det samme med armene, hendene eller hodet og nakke. Prøv for eksempel ut hva som skjer når du forestiller deg at du har armene hengende rett ned når du løfter dem ut til sidene. Øvelsen kan bidra til at du blir oppmerksom på om du har unødvendig aktivitet i muskulaturen.

Du kan høre John Appleton beskrive disse øvelsene i dette intervjuet med Robert Rickover: Using Posture Release Imagery for Better Health (Appleton har utviklet visualiserings-øvelser kalt Posture Release Imagery som strengt tatt ikke er Alexanderteknikk, men som er noe å prøve ut for de som liker å tenke visuelt).

Selv har jeg av og til brukt en ekstremversjon av dette noen ganger, kanskje inspirert av Missy Vineyard. Jeg har tenkt «jeg har ingen armer». Det har noen ganger hjulpet meg til ikke å stramme skuldrene. (Kanskje jeg skal markedsføre det som en ny variant av Alexanderteknikk-retninger: «not-having directions»?)

Fantasi kan hjelpe. Bruk den! Bare husk at det vanskeligste og viktigste når vi lærer Alexanderteknikk er å bli klar over hvordan ting faktisk er, og å akseptere at ting er som de er.

Selv om det i visse sammenhenger skulle være til hjelp at jeg forestilte meg at jeg ikke hadde armer når skuldrene er stive og anspente, tror jeg like fullt at jeg på lengre sikt vil ha mest igjen av å akseptere skuldrene som de er. Det viktigste er tross alt å lære å bruke armene på en best mulig måte. Hvordan skulle jeg ellers ha skrevet blogg?


Relaterte blogginnlegg:


Litteratur:
Alexander, Frederick Matthias. (1985). The Use of the Self. Victor Gollancz.
Alexander, Frederick Matthias. (2000). The Universal Constant in Living. Mouritz.
Vineyard, Missy. (2007). How You Stand, How You Move, How You Live. Marlowe and Company.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar