lørdag 31. oktober 2015

Å ønske bevegelse

Hensikten med Alexanderteknikken er å kunne bruke den i aktivitet. Det krever trening. Når noen skal anvende Alexanderteknikken i en aktivitet og skal tenke «retning» samtidig som de gjør noe, hender det at de utbryter: «Jeg kan ikke føle at det skjer noe».

Den gode nyheten er at dette er kjempefint! Du kan vanligvis ikke føle at du tenker retning. «Retningene» er først og fremst ment å være preventive. De skal sørge for at noe som ikke bør skje, ikke skjer. Hvis alt går bra så skjer det altså ikke, og du kan ikke føle noe som ikke skjedde.

Det kan derimot hende at aktiviteten eller bevegelsen føles annerledes ut på andre måter. Men det er altså ikke selve «retningen» du kan føle. Å tenke retning er først og fremst en mental aktivitet og du kan ikke føle hva du tenker, bare vite at du tenker. Det er altså ikke noe å «kjenne etter».

De grunnleggende «retningene» i Alexanderteknikken blir som oftest beskrevet med setningen:
La nakken være fri slik at
hodet går fram og opp slik at
ryggen blir lang og bred slik at
knærne kan gå fram og fra hverandre (osv.)

Dette er et ønske eller en beskjed, og det avgjørende er at dette er et ønske om bevegelse. Det er en bevegelses-kommando. Alexander kalte det for «ordre». Det er altså ikke noen intensjon bak om å føle. Tvert imot er det slik at om du forsøker å føle hva du gjør når du tenker retning, så saboterer du prosessen.

Hjernens områder for kroppssans og bevegelse ligger ved siden av hverandre i striper på tvers av hodet. Omtrent fra øre til øre. Det er interessant at disse områdene ligger parallelt. De har mye med hverandre å gjøre. Nervene i ryggmargen er organisert på samme måte – følelsesnervene (inngående signaler) i bakre halvdel og bevegelsesnervene (utgående signaler) i fremre.

Interessant er det også at hva du føler er avhengig av aktivitet i bevegelsesnervene. (De utgående eller efferente). Dette er ganske naturlig, om du tenker over det. Det er når du skal bevege deg at du trenger mest mulig av følsomhet i kroppen. Når du ligger eller sitter i ro skal det lite til for å bevare kroppens posisjon. Med en gang du velger å bevege deg utfordrer du balansen og følsomheten skrus opp. Hjernen din kan ikke ta sjansen på at du faller, går på trynet og slår hodet i bakken.

Når du beveger deg skjer det naturlig nok også mer både i og utenfor kroppen som stimulerer sanseorganene. Hvis jeg i en Alexanderteknikk-time ber en elev om å tenke på for eksempel føttene er det 99 prosent sjanse for at han eller hun beveger på dem for liksom å «føle» dem bedre. Og det virker jo, de føler mer, selv om det burde være unødvendig å bevege en kroppsdel for å kjenne hvor den er.
Problemet med å bevege noe for å føle mer er at dette er dine vante bevegelser, og i Alexanderteknikken er vi ute etter å gjøre ting på en ny måte. Du vil kjenne effekten av de vante bevegelsene, mens det som er verdt å kjenne mer av vil være nytt og annerledes.

I Alexanderteknikken løser vi problemet ved å bruke «directions», ved å tenke «retning», som altså er å ha et ønske om bevegelse. Dermed aktiveres følsomheten, samtidig som kroppens systemer setter i gang omorganiseringen som er nødvendig. Denne situasjonen åpner muligheten for endring og uvikling.

Når du så skal bruke «retningene» i praksis er disse ikke noe du skal føle, bare tenke. Men hvordan skal du klare å tenke på «retning» mens du gjør noe annet? Svaret er at det ikke er «noe annet». Retningene må være en del av den totale bevegelsesplanen. Retningene» du tenker må knyttes direkte til de faktiske bevegelsene du gjør.

Enkelt sagt går hodet alltid oppover (eller «fram og opp») og andre kroppsdeler går vekk fra hodet. Hvis du lener deg forover går hodet vekk fra bekkenet og bevegelsen består i at du både lener deg forover og blir lengre. Hvis du berører noe, for eksempel mobilskjermen, tenker du at hodet går oppover samtidig som fingeren går mot skjermen. Det samme gjelder om du skriver på tastaturet på en pc. Om du åpner ei dør blir armen lengre når dørhåndtaket går ned og hodet går andre veien. Hvis du reiser deg opp går føttene ned i bakken og hodet oppover i bevegelsesretningen. Når du går vil kneet gå framover samtidig som hodet går oppover og du kan tenke deg at du blir lengre fra hodet, gjennom kroppen og til kneet. Prinsippet er alltid det samme og du kan selv finne ut hva «retningene» blir i hver enkelt situasjon.

Retningene er altså ikke noe annet du gjør i tillegg. Det er ikke nødvendig å tenke på to ting på en gang. Bevegelse og «retning» henger sammen. Noen ganger er det opplagt, som når bevegelsen og retningene går samme vei. Andre ganger går «retning» og bevegelse hver sin vei. Det krever kanskje litt mer, men begynn med det enkle og opplagte, så vil du etterhvert få til å tenke «retning» i alle mulige slags sammenhenger. Fordi retningen du tenker alltid går ut på ekspansjon og alltid er de samme, vil du snart bli vant til dem.

Retningen kombinert med bevegelse skaper optimale forhold der musklene er relativt avspente, og lange, men samtidig har en viss tonus. Dette gjør at de både fungerer mest effektivt og at de er på sitt mest følsomme. Samtidig er tanken på bevegelse et signal som øker følsomheten. Du vil oppleve og føle mer uten at du behøver å kjenne etter så lenge du fokuserer på Alexanderteknikkens tenke-prosess.


Relaterte blogginnlegg:

lørdag 24. oktober 2015

Skanning

Forrige uke skrev jeg om en av de mange måtene du kan bruke «aktiv hvilestilling» til å øve Alexanderteknikk-tenkning. Jeg skrev om det mest grunnleggende (og aller viktigste): å gjøre ingenting. Denne gangen skal jeg skrive om en tenkemåte vi kan beskrive som «skanning».

Å skanne kan bety å gjennomlyse eller gjennomsøke. Nå for tiden skannes alt mulig; dokumenter i skanneren. strekkodene i butikken, bagasjen på flyplassen. Når noen har oppmerksomhet om kroppen sin mens de ligger i aktiv hvilestilling vil de ofte «skanne» kroppen. Det vil si de går gjennom kroppen del for del. Dette er også den metoden du ofte kan lese om i bøker og artikler om Alexanderteknikken som gir tips om aktiv hvilestilling.

Å skanne, å gå gjennom kroppen del for del, er nyttig av flere grunner. For det første er det enkelt. Du tar en ting av gangen. Du kan ta deg god tid til å bli bedre kjent med deler av kroppen. Du har sikkert oppdaget at noen deler av kroppen er veldig tydelige, mens andre er gråsoner hvor du ikke helt kan skjelne detaljene. Enkelte områder av kroppen har du kanskje ikke særlig kontakt med i det hele tatt.

Skanning er særlig nyttig når det kombineres med «body mapping» - det å studere skjelettets struktur og funksjon. Du kan lære mye på den måten som gir deg bedre grunnlag for å lære å bruke Alexanderteknikken.

Ikke Alexander
Problemet med skanning er at det strengt tatt ikke er Alexanderteknikk. Å skanne går i stor grad ut på å kjenne etter ulike deler av kroppen. Tenkemåten vi bruker i Alexanderteknikken, «directions», går ut på å gi beskjeder. I den prosessen er vi ikke spesielt fokusert på signaler som kommer inn, mest på hvilke beskjeder vi sender ut. Innkommende signaler, det vi føler, det vil vi kjenne etterhvert uansett, bare vi følger litt med.

Å skanne er også måten man tenker på ved for eksempel autogen trening og andre former for systematisk avspenning. Dette har sine nyttige sider, men å forsøke å slappe av er noe annet enn å tenke retning.

Lokalt versus globalt
Når vi tenker retning tar vi alltid utgangspunkt i hele kroppen på en gang. Vi må ha en grunnleggende, eller overbyggende og generell ide om kroppens utstrekning. Når du skanner går du fra sted til sted i kroppen. Du undersøker ett sted om gangen. Det blir som å gå på bakken fra post til post, i motsetning til å ha overblikk over et område fra lufta.

Fra et høyere og noe mer distansert perspektiv kan du ha overblikk over alt som skjer, og kan gripe inn der det er nødvendig. Når du skanner, har du oppmerksomheten på ett sted der du fokuserer grundigere. Du går i dybden uten for mye hensyn til hvordan dette stedet forholder seg til resten av landskapet. Når vi tenker «retning» går vi ikke «inn» i kroppen på samme måten. Vi må ha et totalperspektiv. Ikke minst inkluderer vi hodet i oppmerksomheten hele tiden.

Relative forhold
Alexander brukte uttrykket «en viss relativitet» når han beskrev forholdet mellom hodet, nakken og resten av kroppen, det han kalte «the primary control». Når vi tenker utvidelse og retning i Alexanderteknikken er det alltid forholdet mellom kroppsdeler det er snakk om – for eksempel mellom hodet og ryggen, hendene og ryggen eller mellom bekken og knær. Relative forhold avgjør muskelspenning og kraftbruk og utgjør organiseringen av kroppen.

Denne måten å tenke på kan utvides til også å gjelde utenfor kroppen slik at vi inkluderer omgivelsene. For eksempel kan du tenke på forholdet mellom stol og sitteknuter når du sitter, eller avstanden mellom stolsetet du sitter på og hodet ditt, eller du kan tenke på avstanden mellom mobiltelefonen du har i hånda og ansiktet.

Men å bruke «skanning» og flytte oppmerksomheten kan likevel være en fin øvelse. Og du kan tenke retning på den måten også. Særlig om du blir vant til å flytte oppmerksomheten lett og raskt. På en måte flytter vi også oppmerksomheten når vi tenker «retning», men det er bedre å beskrive det som å utvide den. Vi tenker på hode og nakke, og legger til ryggen, deretter legger vi til knær og føtter. Vi flytter oppmerksomheten, men vi glemmer ikke de stedene vi allerede har vært.

Tenkt bevegelse
Den viktigst forskjellen mellom «skanning» og «direction» er at mens skanning går ut på at du beveger oppmerksomheten, går direction ut på at du tenker at kroppen beveger seg. Å tenke retning er å ønske bevegelse. Det er å ønske en bevegelse som fører til ekspansjon av kroppen. Det er en tenkt bevegelse, men en bevegelse som ikke kan utføres som vanlige bevegelser. Bevegelsen kan bare finne sted som en tendens som følge av du gjør mindre.

Når du skanner er kroppen i ro. Når du tenker retning kan kroppen forsåvidt fortsatt være i ro, men mentalt har du satt i gang bevegelsesprosessen i kroppen. Du setter i gang mekanismene i kroppen som forbereder bevegelse og som derfor organiserer kroppen på nytt. Det utnytter vi i Alexanderteknikken. Mer om det neste gang.


Relaterte blogginnlegg:

lørdag 17. oktober 2015

Å gjøre ingenting

Alexanderteknikkens «aktiv hvilestilling» blir på engelsk ofte kalt «constructive rest». «Konstruktiv» betyr at den skal brukes til noe. Å ligge i aktiv hvilestilling kan brukes til å øve på Alexanderteknikk-tenkning.

Det er flere måter å gjøre dette på, og ulike strategier du kan velge. En måte å gå fram på er å ha som mål å gjøre minst mulig. Du legger deg ned og gjør ingenting, og så ser du om du kan klare å gjøre enda mindre.

Aktiv hvilestilling er en posisjon som gir kroppen anledning til utvidelse. Med en gang du legger deg ned vil du ikke lenger ha behov for samme grad av muskelspenning som når du er oppreist. Mindre muskelspenning betyr mindre sammenpressing og tyngdekrafta presser heller ikke lenger ryggsøyla sammen. Kroppen vil ha en tendens til å ekspandere og bli lengre og bredere.

Men på grunn av vaner de aller fleste av oss har kan du være ganske sikker på at du fremdeles holder på muskelspenninger du ikke behøver, selv etter at du har lagt deg ned. Dette kan være muskelspenning du egentlig ikke behøver når du er oppreist heller. Har vi unødvendige spenninger går vi rundt og holder på oss selv, presser oss sammen. Men spenninger i skjelettmuskulaturen er noe vi «gjør», selv om vi gjør det ubevisst, og vi kan velge å slutte å gjøre det.

Mens du ligger i aktiv hvilestilling kan du observere og oppdage eventuelle «holdninger» du har der du ligger. Hvis du gir deg selv nok tid til å roe ned vil mye av spenninger gi slipp mer eller mindre av seg selv. Du vil kanskje ikke oppdage hvordan du har holdt på spenninger før du kjenner at de slipper. Men slike observasjoner kan være nyttige. De kan fortelle deg noe om de spenningene du har når du er oppreist.

Med «ikke å gjøre noe» mener jeg akkurat det, - ikke gjøre noe. Det eneste som skjer er at du puster. Det er viktig at du ikke engang forsøker å slappe av! For veldig mange vil det å slappe av innebære at de gjør ett eller annet med musklene, om ikke annet så kan det føre til kollaps i en del av kroppen som lett fører til mer og unødvendig aktivitet et annet sted.

Ha øynene åpne slik at kroppen er «våken». Om du lukker øynene vil muskeltonus i kroppen endre karakter. Du vil gå inn i hvilemodus. Om hvile er det du trenger mest, er det ok, men «konstruktiv hvile» er noe annet. Vi gjør veldig lite når vi sover, men dette er en annen måte å gjøre ingenting på. Målet er å kunne være våken men samtidig gjøre minst mulig. Være istedet for å gjøre. (We are human beings, not human doings – som en eller annen sa). Hvis vi kan være våkne og tilstede og samtidig ikke gjøre noe som er unødvendig, vil vi ha en ro som er det beste utgangspunket for å foreta valg, og for å gjøre noe aktivt. Et nøytralt utgangspunkt.

Å legge seg ned og ikke gjøre noe er slettes ingen enkel sak. Noen får en veldig trang til å flytte på seg, rette på noe. Vi er skapt for bevegelse, så det er forståelig, men dette kan også være et tegn på unødvendig spenning og manglende kontroll over egne reaksjoner.

Tankene vil også flytte på seg. De vil vandre. Det kan de forsåvidt få lov til. Men i aktiv hvile er vi ute etter å gi tankene en konstruktiv oppgave. Oppmerksomheten må få noe konkret å forholde seg til. «Å gjøre ingenting» kan være vagt. I meditasjon gis tankene en konkret oppgave, og å ligge i aktiv hvilestilling kan også være en form for meditasjon.

Å ha oppmerksomhet mot kroppen i den hensikt å observere om det er noe du gjør som du ikke behøver å gjøre, er den konkrete oppgaven. I grunnen er dette også det viktigste prinsippet i Alexanderteknikken – det å oppdage hva du gjør, som du ikke behøver å gjøre, og så slutte med det.

Et annet fokuspunkt du kan ha, som ofte brukes i meditasjon, er å observere pusten uten å gjøre noe med den. Bruk det om det er noe som fungerer for deg. For enkelte er det å observere pusten problematisk av ulike årsaker. Hvis det er vanskelig har det ingen hensikt å presse seg selv.

Å ikke gjøre noe lærer du ikke på skolen. Å gjøre noe, prestere noe, blir mer verdtsatt. Barn blir riktignok bedt om å sitte stille, men å tvinge seg selv til å sitte stille er en sikker måte å bli anspent på. Det er mulig å gjøre ganske mye unødvendig i forsøk på å sitte stille. Hvis du er i en større gruppe mennesker, hvor mange er i ro? Hvor mange sitter stille fordi de rett og slett er stiv og anspente? Å være helt i ro uten faktisk å gjøre noe er noe helt annet. Det vi er ute etter er en tilstand der ingenting skjer, men alle muligheter for aktivitet er åpne.

Dette er noe som det er mulig å øve på, en form for ferdighet. Å ligge i aktiv hvilestilling er en god anledning til å øve på å gjøre ingenting.

I neste innlegg skal jeg skrive om en annen innfallsvinkel til «aktiv hvile».


Relaterte blogginnlegg

lørdag 10. oktober 2015

Arven etter Alexander

Som Alexanderteknikk-lærer er jeg del av en tradisjon som utgår fra Alexander selv. Mine lærere var elever av Alexanders nærmeste assistent. Å bruke hendene i undervisningen som vi gjør er en ferdighet som blir overlevert fra person til person, mye likt slik folkemusikk overleveres fra spillemann til spillemann. 
En tradisjon inneholder alltid både positive og negative elementer. Prinsippene teknikken bygger på og den helt spesielle bruken av hendene i undervisningen er kunnskap og ferdigheter vi ønsker å bringe videre. Men det er ikke alt i tradisjonen etter Alexander som det er verdt å ta vare på.

Undervisningstradisjon
På mitt utdanningsdiplom står det at jeg er kvalifisert til å undervise Alexanderteknikken «etter prinsippene i Alexanders bøker». Om ikke alltid like eksplisitt er prinsippene til Alexanderteknikken beskrevet i bøkene. Men når det gjelder metoden for å undervise teknikken er den preget av adferdspsykologien som var i vinden den gang og gir inntrykk av en metodikk som tildels er avleggs. Ingen underviser helt slik i dag. Heldigvis har de siste tiårene vært preget av stor utvikling når det gjelder metodisk kreativitet og mangfold. Stereotype prosedyrer henger fortsatt igjen her og der. Jeg forsøker å være bevisst sterke og svake sider ved tradisjonen jeg kommer fra og samtidig være med på å utvikle nye undervisningsmetoder.

Rasisme og evolusjon
Et annet problem ved Alexanders bøker er den utilslørte rasismen. Selv om Alexander tok avstand fra direkte rasehygieniske metoder må hans syn like fullt betegnes som rasistisk.

Han hadde også et noe spesielt syn på menneskets evolusjon. Blant annet ser han ut til å tro på nedarving av tillærte egenskaper, det som kalles for lamarckisme. Han hadde også grandiose tanker når det gjaldt teknikkens rolle i menneskets utvikling. Alexanderteknikken bygger på å kunne ta bevisste valg. Dette var ifølge Alexander neste steg i menneskets utvikling. Det kan virke som Alexander hadde «supermennesket» som ideal.

Kvakksalveri og vitalisme
Det er også klart for oss i dag at Alexander kom med overdrevne påstander om helseeffekt på vegne av teknikken. Han skrev blant annet en artikkel hvor han indirekte hevdet at å forbedre pustefunksjon gjennom hans teknikk kunne forebygge og kurere tuberkulose. Han mente også at på sikt ville teknikken bidra til perfekt helse og at sykdommer som influensa ville bli en saga blott. Da han ble anklaget for kvakksalveri i et sør-afrikansk magasin gikk han til sak og vant erstatning, mye takket være strenge lover mot ærekrenkelse. I dommen ble det påpekt at Alexanders påstander måtte betegnes som kvakksalveri, men at han var mindre kvakksalver enn han ble beskyldt for å være.

Som så mange på den tiden var hans menneskesyn preget av vitalisme. Særlig kommer dette til uttrykk i hans første bok hvor han definerer det ubevisste som menneskets iboende livskraft. Han mente denne kraften gradvis kunne komme under bevisst kontroll Selv om han kan kalles en erke-rasjonalist, fikk enkelte elementer av teknikken preg av nesten å være magi. For eksempel ble det han kalte «the primary control» - hodets dynamiske forhold til resten av kroppen, tillagt så stor vekt at inntrykket var at fri hodebalanse var løsningen på alle livets problemer. Dessverre er dette en tendens som fortsatt kan finnes hos enkelte Alexanderteknikk-lærere med en litt for enkel forståelse av konseptet «primary control».

Individualist og guru
Alexander var individualist. Han hatet alt som minnet om hordementalitet. Samtidig var han utøvende kunstner og elsket oppmerksomhet og publikums bifall. Man får inntrykk av at miljøet rundt Alexander var preget av tildels nesegrus beundring og overdreven respekt. En tendens til guru-tilbedelse er et tydelig trekk ved Alexanderteknikk-tradisjonen. Heldigvis er dette et avtagende problem ettersom nye generasjoner Alexanderteknikk-lærere kommer til og avstanden til Alexander øker i tid. En forenklet og idealisert framstilling av Alexander finnes fortsatt i enkelte kretser, og i noe av Alexanderteknikk-litteraturen.

Stabukk og spillegal
Selv om Alexander alltid blir omtalt i varme ordelag av de som kjente ham kan han ikke ha vært en enkel person å omgåes. Raseriutbrudd var ikke ukjent. For eksempel går det en historie om at han en gang kastet en bok på en elev. Han var også i årevis teknisk bankerott fordi han nektet å betale regning for reparasjon av en bil han hadde kjøpt.

Alexander var lidenskapelig opptatt av hester og hesteveddeløp. Om han ikke led av spillegalskap må han ha vært ganske nærme grensen. Han skal på ett tidspunkt hatt en egen assistent som hadde til oppgave å plassere veddemål flere ganger om dagen via telefon.

Alexander forsvarte innbitt sin kontroll over teknikken, noe som gjorde at han blant annet avslo tilbud om store beløp til forskning. Gjennom den kjente filosofen John Dewey skal han hatt muligheter til å få penger fra The Rockefeller Foundation. Kanskje fryktet Alexander for å bli plagiert og dermed lide økonomiske tap. Kanskje fryktet han for at teknikken ble misforstått og feilrepresentert. Uansett årsak ser han ut til ved flere anledninger å ha sagt nei til tiltak som kunne ha fremmet utviklingen av teknikken.

Geni eller imitator
Alexander blir ofte betegnet som et geni. På en måte kan han ha vært det. Han må ha vært en eksepsjonell dyktig observatør, og hatt en evne til å tenke «utenfor boksen». Kanskje hadde dette også sammenheng med hans mangel på akademisk utdannelse. Alexander likte å fremstille seg selv som et ensomt geni som helt på egenhånd og upåvirket av andre utviklet sine idéer. Dette er en myte som fortsatt lever i beste velgående i Alexandertradisjonen. Nyere forskning har gjort det klart at Alexander hadde mange påvirkningskilder. Kanskje kan han sammenlignes med Shakespeare. Hvert av Alexanderteknikkens prinsipper kan spores tilbake til tildligere ideer, på samme måte som hvert eneste av Shakespeares skuespill bygger på tidligere skuespill skrevet av andre.

Teknikk og metode
Alexanderteknikk-miljøet kan sies å være i ferd med å ta oppgjør med mye av «grumset» som finnes i arven etter Alexander. I tillegg til å ta et oppgjør med «grums» er det nødvendig med faglig nytenkning og revurdering.

Alexander kalte teknikken «my work», «my technique» eller «the technique that I advocate». Han skilte i dette ikke mellom Alexanderteknikken som ferdighet og metoden brukt for å undervise ferdigheten. Til en viss grad er dette forståelig. En lærer er helt nødt til å anvende teknikken selv i prosessen med å bruke hendene i undervisningen. Slik sett er selve teknikken og undervisningen av den uløselig knyttet til hverandre. Men sammenblanding av teknikk og metode fører til misforståelser og gjør det unødvendig vanskelig både å definere teknikken og å vurdere undervisningsmetoder.

Jeg ser det som viktig å ta et steg vekk fra tradisjonen og definere Alexanderteknikken som en praktisk ferdighet, (inhibition/direction), og fristille den fra undervisningsmetodene. Det finnes mange måter å undervise Alexanderteknikken på.


Relaterte blogginnlegg:

Litteratur:
Bloch, Michael. 2004. F.M. The Life of Frederick Matthias Alexander. Little, Brown.







lørdag 3. oktober 2015

Frederick Matthias Alexander

Alexanderteknikken er uløselig knyttet til Frederick Matthias Alexander
. Her er en kort historie om hans liv.

Frederick Matthias Alexander ble født 20. januar 1869 nær Wynyard, Tasmania. Han var etterkommer etter straffanger som ble landsforvist fra England.

Som barn var han veldig nysgjerrig og ble ifølge ham selv tatt ut av skolen fordi han stilte for mange spørsmål. I stedet fikk han kveldsundervisning av læreren som gav ham interessen for Shakespeare.

Tidlig karriere
Som 17-åring flyttet Alexander til gruvebyen Waratah for å tjene penger. Han jobbet som kontorassistent og var med i en amatørteatergruppe på kveldene. Etter tre år flyttet han videre til Melbourne. I Melbourne hadde han flere ulike jobber mens han på fritiden ivrig studerte drama og stemmebruk. Alexander hadde veldig lyst til å bli profesjonell skuespiller, men fikk etter hvert et problem: han ble hes under forestillingene.

Før en viktig forestilling rådet legen ham til å hvile stemmen så mye som mulig i to uker. Men da kvelden kom og forestillingen var i gang ble han mer og mer hes og hadde til slutt knapt stemme igjen.

Alexander gikk tilbake til legen. «Stemmen hadde vært bra før forestillingen», sa Alexander, «det må være noe jeg gjorde under forestillingen som gjorde at jeg mistet stemmen». Legen var enig, men kunne ikke hjelpe ham siden det naturlig nok var utenfor hans fagområde.

Alexanderteknikken 
Fast bestemt på å finne ut av problemet satte Alexander i gang med å observere seg selv i speil mens han brukte stemmen. Ganske snart oppdaget han uvaner som påvirket stemmen negativt. Da han så smått begynte å overvinne uvanene ble stemmen bedre. Det var begynnelsen til Alexanderteknikken. Vi vet ikke helt når dette skjedde, antagelig var det rundt 1892.

Etterhvert utviklet han en framgangsmåte for å overvinne uvaner generelt, og en metode hvor han brukte hendene for å undervise ferdigheten til andre. Man får i bøker ofte inntrykk av at Alexander hadde teknikken fiks ferdig da han begynte å undervise, men det gikk mange år før hans metode var utviklet til det som i dag kalles Alexanderteknikk. Man kan også få inntrykk av at han fant alt ut på egen hånd, men han var sterkt påvirket av idéer i samtiden.

Skuespiller og stemmepedagog
I 1894 dro Alexander på turne i Tasmania og i 1895 til New Zealand og hadde stor suksess med sine forestillinger hvor han deklamerte dikt og dramatiske tekster, noe som var svært populært den gangen. Mellom forestillingene underviste han i stemmebruk. «Mitt system» eller «min metode» kalte han det, men det han underviste på dette tidspunktet var stemmebruk og ikke Alexanderteknikk. Antagelig bygget han på allerede eksisterende metoder, men med spesielt fokus på å avlære uvaner.

Tilbake i Australia underviste han og jobbet som skuespiller, først i Melbourne og fra 1900 i Sydney. For en tid hadde han planer om å starte «The Sydney Dramatic and Operatic Conservatorium», men det ser ikke ut til at dette ble noe av. I Sydney ble han kjent med flere leger som fattet interesse for arbeidet hans. På denne tiden var tuberkulose en alvorlig sykdom. Opphold på kuranstalt hvor man fikk god pleie og mye frisk luft var regnet som viktig i bekjempelsen av tuberkulose. Alexander mente han kunne være til hjelp med sin metode som avlærte uvaner som hemmet pusten. På denne tiden skal han hatt tilnavnet «the breathing man». Oppmuntret av legene bestemte Alexander seg for å dra til London.

London og USA
Alexander kom til London i 1904. Han fikk ganske snart innpass i teatermiljøet og hadde mange kjente skuespillere som elever. Samtidig ble han også her kjent med leger som sendte pasienter til ham. Gradvis gikk hans arbeide over fra å dreie seg om stemmebruk og pust, til rehabilitering og helse generelt.

Alexander tok seg godt betalt for sine tjenester, og bortsett fra skuespillere kom klientellet først og fremst fra øvre samfunnslag. Han krevde at elever kom til ham hver dag i flere uker før timene ble trappet ned. På den måten kunne han antagelig oppnå bemerkelsesverdige endringer på kort tid.

Fra 1914 og til ut på 1920-tallet arbeidet Alexander deler av året i USA hvor han møtte filosofen John Dewey. De hadde stor gjensidig innflytelse på hverandre. Dewey var sterkt involvert i utformingen av en av Alexanders bøker (Constructive Conscious Control).
Andre kjente personer som var elever av Alexander var forfatterne George Bernhard Shaw og Aldous Huxley.

Utdanning av lærere
Av sine tilhengere ble Alexander omsider overtalt til å utdanne lærere i teknikken. I 1931 åpnet den første utdanningen, som var treårig den gang som nå. 
Noen år tidligere ble en liten skole for barn etablert hvor Alexanderteknikk var integrert i undervisningen. Da andre verdenskrig brøt ut ble skolen evakuert til USA og Alexander fulgte med. Mange av Alexanders studenter og nyutdannede lærere ble kalt ut i krigstjeneste. Det ble utdannet lærere også i USA, men da krigen var over var Alexander tilbake i London og startet opp igjen lærerutdanningen der.

Rettsak og hjerneslag
I 1943 publiserte et sør-afrikansk tidsskrift en artikkel som beskyldte Alexander for kvakksalveri. Alexander gikk til sak og fikk erstatning, men dommeren påpekte at Alexander kom med overdrevne påstander om helseeffekt. Saken gikk over flere år. Det var i denne perioden at Alexander fikk hjerneslag og fikk for en stund lammelser. Det sies at han med sedvanlig stahet og selvdisiplin trente seg opp igjen på egenhånd.

Siste leveårene
Etter å hatt slag og ettersom han ble eldre ble Alexander svakere, men det blir sagt at hans bruk av hendene samtidig ble stadig mer finstemt. Utdanningen av lærere ble etterhvert tatt over av hans assistent Walter Carrington, men Alexander fortsatte å gi timer. Han fortsatte å undervise til innen en uke før han døde, den 10. oktober 1955, 86 år gammel.

Alexander skrev fire bøker. Mest kjent er «The Use of the Self» hvor han i første kapittel gir en beskrivelse av den gradvise prosessen med å utvikle teknikken.

Frederick Matthias Alexander var mer fargerik, kompleks og kontroversiell enn du kan få inntrykk av gjennom denne korte historien om hans liv. På mange måter er han fortsatt kontroversiell. Det skal jeg skrive mer om neste gang.


Relaterte blogginnlegg:

Litteratur:
Bloch, Michael. 2004. F.M. The Life of Frederick Matthias Alexander. Little, Brown. 


torsdag 1. oktober 2015

Anti-compression

This is the English version of Anti-kompresjon

Last week I wrote in Beyond Angles that what we define as good or bad use of the body should not depend on the configuration of angles between body segments, i.e. "posture". To limit the use of the body to "correct" positions is constricting and unhealthy. Instead, every possible angle should be available. In practical terms this means having the potential to move in any direction.

It is not positions that determine the quality of how we use our bodies. The crucial question is: Do you compress yourself?

If you are making yourself shorter, narrower and more compressed, it is an indication that you are doing something wrong. The force exerted by your muscles are going in the wrong direction and you will be squeezing yourself. You risk becoming stiff and hamper your movements, and you have to compensate by using more muscle tension.

Moving becomes heavier, and it can affect how you feel about doing some activities. If there are things you don't like to do it may be because you are squeezing yourself and that you subconsciously find the activity uncomfortable. These habit patterns may in the long-term have negative impact on the health of the musculoskeletal system.

With the Alexander technique you have a choice. You can choose to do things in such a way that you do not squeeze yourself. This applies to whatever you do, whichever posture or configuration of body parts. The most important thing is not to squeeze between the head and body. This is why we are thinking the Alexander Technique "directions": neck free, head forward and up, back lengthening and widening, (or something similar).

The directions are primarily preventive. The Alexander Technique is an anti-compression technique.

In principle it's easy not to squeeze. The difficulty is that our movements are governed by habits to such an extent that it can be difficult to register that you are compressing yourself. Your breathing can be an indicator. If you notice that you are holding your breath you are most probably unnecessarily tightening in some way.

Other factors that may make it difficult to register whether you are using excess effort when moving is performing complex activities or activities that themselves requires the use of force. 

To get "hands-on" guidance from an Alexander Technique teacher can be invaluable. Even Alexander Technique teachers like myself find it very useful to receive guidance from the hands of another teacher

In addition to making you aware of how you are moving, an Alexander Technique teacher uses touch in a way that helps the pupil to "de-compress". This is one of the reasons why pupils often feel lighter and are moving easier after a lesson. With time the pupil learn how to "de-compress" him or herself, and even more importantly: how to think in order to avoid compressing in the first place.

In between lessons you can experiment by yourself. As mentioned in the last post, having every possible angle available when moving is an advantage. You may want to explore your possibilities.

If you remember to pause before moving, just long enough to think your Alexander Technique directions, you will be better able to detect if you are squeezing yourself. Then you will have a better chance of moving freely whatever movement you intend to perform. 

Related blog post: