I artikkelen «Uviten: Dumme nobelprisvinnere» i Aftenposten torsdag 11. juni skriver professor i biologi Kristian Gundersen om nobelprisvinnere som har fremmet pseudovitenskap og kvakksalveri . Opp gjennom årene er listen blitt ganske lang. Fenomenet er blitt kalt «the nobel disease»
De mest kjente tilfellene er Linus Pauling og Luc Montaginer. Pauling fikk nobelprisen i kjemi i 1954 og fredsprisen i 1962, men er siden blitt mest kjent for sine påstander om helbredende virkning av høye doser av C-vitamin. Montagnier fikk nobelprisen i medisin etter å ha vært med på å oppdage HIV-viruset. Siden har han henfalt til å promotere homeopati.
Som enda et tilfelle av «nobelsyke» nevner Kristian Gundersen nobelprisvinner Nikolaas Tinbergen. Tinbergen fikk nobelprisen i fysiologi og medisin i 1973 for sitt arbeide innen adferdsforskning. Tinbergen brukte andre halvdel av sitt nobelforedrag til å snakke om Alexanderteknikken. Gundersen skriver i Aftenposten:
Adferdsbiologen Nikolaas Tinbergen (1907–1988) fikk fysiologiprisen i 1973, og brukte store deler av sitt nobelforedrag på å fremme den såkalte Alexanderteknikken som angivelig hadde helbredet ham selv og familien.
Nobelsyken
Det Gundersen synes å være uvitende om, er at Tinbergen i ettertid slettes ikke er blitt diagnostisert for «nobelsyke» på grunn av sin støtte til Alexanderteknikken, men på grunn av sine påstander i første halvdel av nobelforedraget. I foredragets første del hevder Tinbergen at autisme har psykososiale årsaker og at tilstanden kan helbredes ved terapi.
Tinbergen sier:
I cannot possibly go into all the evidence, but there are several good indications, firstly, that many autists are potentially normal children, whose affiliation and subsequent socialisation processes have gone wrong in one way or another, and secondly: this can often be traced back to something in the early environment - on occasion a frightening accident, but most often something in the behaviour of the parents, in particular the mothers (Tinbergen 1973).
Very soon our work led us to conclusions which went against the majority opinion, and we formulated proposals about therapies which, with few exceptions, had not so far been tried out. And I can already say that, where these treatments have been applied, they are leading to highly promising results, and we feel that we begin to see a glimmer of hope (ibid).
Tinbergens påstander er siden blitt diskreditert og han har mistet troverdighet. Alexanderteknikk-lærere, i likhet med Gundersen, er i stor grad uvitende om dette og fortsetter å bruke Tinbergen som eksempel når de promoterer teknikken. Gundersen skriver:
Disse nobelprisvinnerne brukes selvsagt av tilhengerne av Alexandermetoden, vitaminbehandling og homeopati,
Det er ikke sikkert at det er til fordel for Alexanderteknikken å henvise til Tinbergens nobeltale. Det er ikke bare på grunn av hans syn på autisme. Tinbergens presentasjon av Alexanderteknikken er også problematisk.
Terapi, behandling og massasje
Å bruke sin nobelpristale til å promotere Alexanderteknikken var selvfølgelig en skandale. Men interessant nok ser den sterkeste kritikken ut til å ha kommet fra deler av Alexanderteknikk-miljøet.
Patrick MacDonald skrev i et brev til New Scientist at han som erfaren lærer i Alexanderteknikken ikke kunne tillate
Professor Tinbergen’s ludicrous description of it in his Nobel address to pass without comment (Letters, Tinbergen on Alexander technique, (New Scientist November 14 1974).
Edward Maisel, som ikke var lærer, men som redigerte og utga en samling av Alexanders bøker og hadde god innsikt i teknikken, uttalte til New Scientist at
Professor Tinbergen's description of what appears to be some form of osteopathic treatment has very little to do with the Alexander Technique (Did nobelist go too far in advocating Alexander Technique? New Scientist, october 31 1974).
Tinbergen skriver i sin nobeltale om Alexanderteknikken at
It consists in essence of no more than a very gentle, first exploratory, and then corrective manipulation of the entire muscular system (Tinbergen 1973).
Tinbergen beskriver undervisningen slik han har opplevd den, ikke Alexanderteknikken. På det tidspunkt talen ble skrevet hadde han hatt ca. 15 timer over noen måneder. Det er synd (og betenkelig) at han i løpet av den tiden ikke hadde fått mer klarhet i hva teknikken handler om.
I nobelforedraget kaller Tinbergen Alexanderteknikken konsekvent for «therapy», timene for «treatment» og elevene for «patients». Dette bidrar til å gi feil inntrykk av hva Alexanderteknikken er. Manuskriptet til nobeltalen skal vistnok ha blitt gjennomlest av en Alexanderteknikk-lærer. Det er merkelig at slike feil fikk passere.
Astma
Problematisk er også listen som Tinbergen presenterer over tilstander Alexanderteknikken skulle kunne hjelpe mot:
... rheumatism, including various forms of arthritis; but also respiratory troubles, even potentially lethal asthma; following in their wake, circulation defects, which may lead to high blood pressure and also to some dangerous heart conditions; gastro-intestinal disorders of many types; various gynaecological conditions; sexual failures; migraines and depressive states that often lead to suicide ... (Tinbergen 1973)
Å presentere anekdotisk bevis i form av case-studies kan være på sin plass, men en slik vidtfavnende liste får eim av kvakksalveri.
Kristian Gundersen nevner astma spesifikt i sin artikkel:
Teknikken ble utviklet av skuespilleren Frederick M. Alexander (1869–1955), basert på erfaringer fra scenen. Holdningsøvelser skulle visstnok helbrede blant annet astma.»
I motsetning til Gundersens kommentarer i Snåsakoden er henvisningen til astma her relevant. Tinbergen skriver i sin nobeltale at teknikken kan hjelpe mot «potentially lethal asthma». En slik påstand er uakseptabel. Per dags dato finnes ikke dokumentasjon på at Alexanderteknikken hjelper mot astma. I Norge er det forøvrig forbudt å påstå bedring av spesifikke diagnoser. Meg bekjent er det ingen Alexanderteknikk-lærere i Norge som fremmer påstanden. Vi bør kanskje heller ikke fremme den gjennom å promotere Tinbergens nobeltale.
Helbredelse
Kristian Gundersen skriver at Tinbergen hevdet at Alexanderteknikken hadde «helbredet» ham og hans familie. Det var Tinbergens datter som spilte cello som først hadde timer, sidenTinbergen og hans kone. Tinbergen skriver:
... between the three of us, we already notice, with growing amazement, very striking improvements in such diverse things as high blood pressure, breathing, depth of sleep,overall cheerfulness and mental alertness, resilience against outside pressures, and also in such a refined skill as playing a stringed instrument (Tinbergen 1973).
Jeg vet ikke hva Gundersen mener Tinbergen ble «helbredet» for, men det er kanskje en riktig beskrivelse av hvordan Tinbergen følte seg. Jeg kan forestille meg, om jeg skal spekulere litt, at Tinbergen var en akademiker med begrenset kroppsbevissthet som opplevde effekten av Alexanderteknikk-timene som svært frigjørende. Ett år etter nobeltalen sier Tinbergen til New Scientist at
observations over the past year had, if anything, strengthened me in my conviction the Alexander Technique often has beneficial effects (Letters, New Scientist 14. november 1974).
Tinbergen fortsatte å ha timer i Alexanderteknikk fram til han fikk hjerneslag i 1983. Han døde i 1988, 81 år gammel.
Reafference
I sin nobeltale foreslår Tinbergen at det som kalles «the reafference principle» kan ligge til grunn for noe av mekanismen bak Alexanderteknikken. Prinsippet er viktig for kontroll av bevegelser og kan være med å forklare hvordan vaner oppstår og hvordan de kan endres. Tinbergen har således vært med på å bidra til en moderne forklaringsmodell for Alexanderteknikken.
Dessverre er det Tinbergens uvitenskapelige påstander om helseeffekt som er blitt brukt av Alexanderteknikk-lærere i ettertid, ikke hans vitenskapelige bidrag. Tinbergens entusiasme for Alexanderteknikken ble overskyggende. Kristian Gundersen stiller spørsmål i sin artikkel om «Dumme nobelprisvinnere»:
Gikk berømmelsen dem til hodet, eller mistet de sin kritiske sans når de kom utenfor sitt eget felt og baserte seg på private erfaringer?
Tinbergen forsøkte i sitt nobelforedrag å bruke sin erfaring som adferdsbiolog og vitenskapsmann når han omtalte Alexanderteknikken. Sin erfaring i «watching and wondering». Dessverre lykkes han ikke særlig godt med det. Hans entusiasme for Alexanderteknikken gikk ham til hodet.
Holdningsøvelser
Kristian Gundersen er selvfølgelig mye mer nøktern i sin omtale av Alexanderteknikken. Men det hindrer ham ikke i å gjøre feil. I artikkelen i Aftenposten kaller Gundersen Alexanderteknikken «holdningsøvelser». Alle som har litt greie på Alexanderteknikken vet at dette er ikke er riktig. Alexanderteknikken går ut på å endre stereotype reaksjonsmåter. Når du gjør øvelser risikerer du å styrke stereotype reaksjonsmåter heller enn å svekke dem. Alexanderteknikken er mer en anti-øvelsesstrategi. Jeg skrev om Alexanderteknikk og øvelser i forrige blogginnlegg.
Gundersen baserer antagelig sin beskrivelse på definisjonen av Alexanderteknikken i NOU 1998:21 Alternativ behandling, og som er gjentatt i Ot.prp. nr. 27 (2002-2003) Om lov om alternativ behandling mv., vedlegg nr. 2. Definisjonen lyder:
Alexanderteknikk er en manipulering av muskler og holdningsøvelser mot smerter i rygg/skjelett.
Denne definisjonen er latterlig. At Gundersen støtter seg til en slik definisjon viser helt tydelig at hans kjenskap til Alexanderteknikken er ytterst overfladisk. Til Gundersens forsvar må man påpeke at han, i motsetning til Tinbergen, ikke har hatt timer i Alexanderteknikk.
Vitenskapelig belegg
Kristian Gundersen skriver om Alexanderteknikken at
Teknikken har tilhengere også i Norge, men det er fremdeles ikke noe vitenskapelig belegg for påstandene.
Det er usikkert om Gundersen med «påstandende» viser til astma omtalt i foregående setning. I og med at han sier påstander i flertall får man inntrykk av at han mener påstander om helseeffekt generelt. Da er han, som han dessverre vanligvis er når han omtaler Alexanderteknikken, upresis.
Forskningen på Alexanderteknikk er begrenset, men det finnes i alle fall to randomiserte kontrollerte studier som viser positiv effekt. En stor studie publisert i British Medical Journal i 2008 viser at Alexanderteknikk har effekt på ryggsmerter, og en noe mindre studie viser at Alexanderteknikken kan være til hjelp for personer med parkinsons.
Ingen av studiene er til nå reprodusert, så her er det ikke snakk om vitenskapelig bevis, men vi kan i alle fall slå fast at det finnes vitenskapelig belegg for en viss helsemessig effekt. Dermed beviser Gundersen påstanden i sin egen artikkel: Det hjelper ikke være nobelprisvinner eller professor, man kan ta feil likevel.
Nikolaas Tinbergen, Nobel Lecture, December 12, 1973
Artikkel av Gerald Foley som beskriver debatten i etterkant av Tinbergens nobeltale
Patrick Macdonalds brev i New Scientist
Letters, Tinbergen on Alexander technique, New Scientist November 14 1974
Edward Maisel intervjuet i New Scientist, 31. oktober 1974
Tinbergens svar på kritikk i New Scientist
Tinbergen on Alexander. New Scientist november 14 1974
Artikkel av Gerald Foley som disktuerer Tinbergens mulige innflytelse
Kritikk av definisjonen av Alexanderteknikken i NOU 1998:21 og Ot.prp. nr. 27 (2002-2003): NOU 1998-21 Alternativ medisin
Forskning på Alexanderteknikk og ryggsmerter:
Forskning på Alexanderteknikk og Parkinsons
Flott at du tar til motmæle mot professorens feilaktige info om AT. Jeg syns det hadde vært flott om NFLAT utfordret Aftenposten til å lage en "weekend feature" om hva AT metoden kan bidra med ifht å hjelpe folk til bedre kroppsbruk og derav reduserte muskel og skjellett plager. Det er et stort helsemessig og samfunnsøkonomisk problem som bare blir verre og verre gjennom økt tilgang og "kronisk bruk" av digitale dingser". Bare se på alle "Iphone zombiene" som går rundt med duknakket hode og nesa klistret i telefonen! AT metoden har helt klart et stort potensiale til å redusere folks muskel og skjellet plager og bør gjøres kjent for almenheten!!!
SvarSletthilsen Kirsten (som har vært AT elev hos Nigel Hornby i over 10 år!)