lørdag 19. desember 2015

Juletre

Ingenting skaper julestemning som et juletre. Kanskje kan juletreet gi deg Alexanderteknikk-inspirasjon også?

Opp
Trær bringer oss i kontakt med naturen. De assosieres med det grønne og livgivende og med frisk luft. Og så peker de oppover. De er oppløftende. Det har mer enn bare emosjonell betydning. I synssystemet har vi celler som reagerer på vertikale linjer. Disse cellene tar del i den nevrologiske aktiviteten som er nødvendig for å holde oss oppreist, orientere oss og bevege oss.

Og høyt i toppen...
Et juletre har ofte en stjerne i toppen. En ledestjerne. Ifølge kristen tradisjon var det en stjerne som viste tre vise menn veien til Betlehem og stallen med jesusbarnet. I Alexanderteknikken lar vi hodet på toppen av ryggsøyla lede resten av kroppen gjennom bevegelsene vi gjør. Men i Alexanderteknikken skal vi ikke noe sted. Veien er målet, vi skal bare «opp» uansett hva vi gjør. Det er den vise måten å gjøre ting på.

Bredde
Greinene på juletreet kan minne om ribbeina som er med på å gi bredde til kroppen. Ribbeina beveger seg med pusten. Når vi puster rolig er det veldig liten bevegelse. Greinene på et juletre er i ro der det står i stua, men det skal ikke mye til for at greinene beveger seg. På samme måte må vi være fri nok i kroppen til at ribbeina kan få bevege seg om nødvendig. Til det trenger vi å la kroppen være både lang og bred.

Foten
Uten røtter må juletreet settes på fot for at det skal stå stødig. Bakkekontakt er viktig for oss mennesker også. Samspillet med bakken gir ringvirkninger oppover akkurat som hodebalansen gir ringvirkning nedover. Om juletreet ikke er i balanse går det lett overende. Vi mennesker er bevegelige hele veien opp til hodet og kan kompensere for dårlig samspill med bakken. Motsatt kan vi gi slipp på kompenseringer om vi får bedre bakkekontakt. Bakkekontakten er også viktig for å ha et utgangspunkt å tenke «opp» ifra. Ha beina på jorda og tenk at du vokser oppover som et (jule)tre.

Sanseregistrering
«Er treet rett nå?». Å sette opp juletreet kan være et bask. Det må kanskje justeres flere ganger før mor i huset er fornøyd. (Hvis du ikke gjør som onkelen min og henger det fra taket). Du tenker kanskje ikke over det, men det er ingen selvfølge å vite hva som er opp. Vi kan bruke synet, som nevnt over, men kroppssansen vår kan med årene bli feiljustert. Vi kan bli vant til å være litt ute av vertikalen. Noen legger seg bakover, mange henger framover. Hva er din tradisjon for «opp»?

Pynt
Vaner er en god ting. Men de kan være dårlige. Vaner gir oss særpreg og individualitet. Akkurat som pynten på juletreet. Hvordan et tre er pyntet kan si ganske mye om dem som har pyntet det. Og så blir det ofte pyntet på samme måte hvert år. Vane det også. Vi bør ha et bevisst forhold til vanene vi har. Akkurat som vi tenker litt over hva vi henger på juletreet.

Julestemning
Jeg synes ikke et juletre trenger så mye pynt. Mest mulig naturlig tre til inspirasjon. Det aller fineste med juletreet er duften. Duften av juletre gir meg julestemning, sammen med duften av pinnekjøttet, og Sølvguttene som synger julen inn.

God jul!


Relaterte blogginnlegg:

søndag 13. desember 2015

Alexanderteknikk, akupunktur og nakkesmerter

Alexanderteknikkens historie går over hundre år tilbake i tid, men det har vært forsket lite på eventuell helseeffekt av å ta timer i teknikken. Alexanderteknikken går i stor grad ut på å endre vaner knyttet til bevegelse, det er derfor rimelig å anta at teknikken kan ha innvirkning på lidelser knyttet til muskel-skjelettsystemet. Hittil har det kun vært publisert én større studie som viste effekt av Alexanderteknikk mot ryggsmerter. Det var derfor knyttet store forventninger til publiseringen av en studie som undersøkte effekten av Alexanderteknikk eller akupunktur mot kroniske nakkesmerter.

Studien
I studien, kalt «ATLAS» (Alexander Technique Lessons or Acupuncture Sessions for Persons with Chronic Neck Pain), ble 517 personer med kronisk uspesifikk nakkesmerte fordelt på tre grupper som fikk henholdsvis 20 halvtimes leksjoner Alexanderteknikk, 12 behandlingstimer à 50 minutter med akupunktur, eller normal legebehandling. Etter 12 måneder var smerterelatert funksjonsnedsettelse redusert med 31% for Alexanderteknikk, 32% for akupunktur og 23% for vanlig legebehandling.

Du finner en grei oppsummering av studien på hjemmesidene til STAT, Society of Teachers of the Alexander Technique

Du kan lese studien i sin helhet hos Annals of Internal Medicine 

Akupunktur
Selv om denne studien ikke var designet for å sammenligne Alexanderteknikk og akupunktur, er det nærliggende å gjøre det. Akupunktur kom hårfint bedre ut enn Alexanderteknikk-timer. Med tanke på at akupunktur i veldig mange sammenhenger ikke har bedre effekt enn placebo er dette et skuffende resultat for Alexanderteknikken.

Det er verd å merke seg her at akupunktur-behandlingen ikke bare bestod av å sette nåler. Behandlingen kunne inkludere andre behandlingsformer etter terapeutens egen vurdering: moxibusjon, elektroakupunktur, ørefrøbehandling, kopping, akupressur eller varmelamper. Dette er behandlingsformer ofte brukt av akupunktører. I tillegg ble det gitt livsstilsråd, blant annet om trening, diett, avspenning, og hvile.

Men Alexanderteknikk-timer kan også inneholde elementer som strengt tatt ikke er del av teknikken, som for eksempel ergonomiske tips og råd om arbeidsrutiner, og Alexanderlærere gir også ofte råd om avspenning og hvile når det er aktuelt for eleven. Når vi i tillegg tar med i betraktningen at ekstrabehandlingen som akupunktørene utførte sannsynligvis ikke har noen langtidseffekt mot nakkesmerter var resultatet av studien oppsiktsvekkende dårlig for Alexanderteknikken.

Alexanderteknikk-timer
En mindre studie om Alexanderteknikk og nakkesmerter publisert i fjor hadde som resultat at 5 timer med Alexanderteknikk ikke gav bedre resultat enn bruk av varmepakninger. Problemet med studien var både det lave antall timer, 5 timer er normalt ikke tilstrekkelig for å kunne gjøre nødvendige endringer, og at resultatet ble målt umiddelbart etter fem uker. Det er som å ta fem pianotimer og så skulle spille konsert etter den siste timen.

I ATLAS-studien hadde gruppen som fikk Alexanderteknikk i gjennomsnitt 14 timer undervisning. Dette begynner å nærme seg et normalt antall timer elever behøver for å lære Alexanderteknikk. Lærerne forpliktet seg også til å følge en fastsatt protokoll for at undervisningen skulle være mest mulig homogen. Vi har dermed grunn til å anta at Alexanderteknikk-intervensjonen i studien er representativ for Alexanderlærere med utdanning godkjent av STAT, og det er de aller fleste.

Årsaksfaktorer
I Alexanderteknikken blir det lagt stor vekt på det dynamiske forholdet mellom hodet, nakke og rygg. Det er derfor naturlig å anta at Alexanderteknikken vil kunne ha innvirkning på nakkesmerter. Hvorfor gjør Alexanderteknikken det da så dårlig i denne studien?

Undervisningstradisjon
Kanskje vi Alexanderteknikk-lærere ikke alltid er så flinke til å endre folks vaner som vi liker å tro. Tradisjonell Alexanderteknikk-undervisning handler mye om «stolarbeid». Andre aktiviteter forekommer også, men mye tid blir brukt på å sitte og stå. For noen med ryggsmerter vil sitte-stå bevegelsen vanligvis innebære tilstrekkelig utfordringer. Men det er tenkelig at i tilfeller av nakkesmerter så gir ikke denne aktivitetene utfordring nok til en systemendring. En person med stiv og vond nakke vil ofte unngå å dreie på nakken og hodet og ubevisst hemme rotasjonsbevegelser. Denne begrensningen må bearbeides og overvinnes på en forsiktig måte.

Typisk er det lite rotasjonsbevegelser i en tradisjonell Alexanderteknikk-time. Det har vært normalt å fokusere på å reorganisere elevens «bruk av seg selv» når eleven setter seg og reiser seg. Anvendelsen av teknikken i andre situasjoner har, noe naivt, blitt overlatt til eleven selv. De senere årene har det blitt stadig vanligere å bruke andre aktiviteter i timene. Samtidig er det blitt vanlig at leksjonene er lengre enn den tradisjonelle halvtimen for å gi tid til mer aktivitet. I ATLAS-studien var timelengden 30 minutter, og med tanke på at det i tilfeller av nakkesmerter vil være hensiktsmessig å la eleven ligge deler av timen, kan det stilles spørsmål ved om timene inneholdt tilstrekkelig og utfordrende nok aktivitet.

Motivasjon
En annen faktor som spiller inn er elevens evne til å ta i bruk det som læres. Utbyttet av Alexanderteknikken avhenger i stor grad av elevens vilje til å gjøre endringer. Jeg har selv et godt eksempel på dette fra egen praksis. For noen år siden gav jeg omlag tyve timer til en person med nakkesmerter. Han var glad i sitt arbeide, og ble ofte overivrig og arbeidet altfor lange økter. Dessverre lykkes jeg ikke med å overtale vedkommende til å gjøre nødvendige endringer i arbeidsrutiner. Å ta tilstrekkelig med pauser er forsåvidt ikke noe som direkte er del av Alexanderteknikken, men i dette tilfellet var det nødvendig for å være i stand til å ta teknikken i bruk i praksis. Alexanderteknikken fikk aldri en sjanse.

Alexanderteknikken er et hjelpemiddel som må brukes for å ha effekt. En person med nakkesmerter ser gjerne seg selv som «pasient», noe som i seg selv kan være et problem. Ting kan tyde på at mange av deltagerne i ATLAS-studien først og fremst inntok en pasientrolle. Ser du på tabell 13 i tillegget til studien som viser oppmøtet på timene kan du se at 12% ikke møtte til første Alexanderteknikk-time og at ytterligere 14% hadde 5 timer eller færre. Det vil si at en fjerdedel av deltagerne lærte lite eller ingenting av Alexanderteknikk. Grunnen til det store frafallet kan nettopp være at disse personene først og fremst ville ha behandling og ikke var innstilt på å lære noe. Akupunktur hadde ikke samme frafallsmønster. 
En kollega foreslo at å lære Alexanderteknikken vil innebære økt oppmerksomhet og følsomhet, og dermed mer opplevelse av smerte; og at dette vil kunne oppveie opplevelsen av eventuell bedring. Jeg tror ikke det ville være tilfelle etter 12 mnd, men det kan ha vært medvirkende årsak til det høye frafallet innledningsvis. Siden det ble utført en såkalt «intention to treat»-analyse ble alle deltagerne likevel regnet med i resultatet. I analysen hvor time-antall var tatt med (Adherence-Related CACE Analysis) er utfallet for Alexanderteknikk naturlig nok noe sterkere, 4.83 prosentpoeng for Alexanderteknikk og 4.49 prosentpoeng for akupunktur (se Appendix Table 14).

Begrensninger
Det svake resultatet kan også ha å gjøre med at Alexanderteknikken har visse begrensninger når det gjelder innvirkning på helse. Alexanders hypotese var «use affects functioning». Bruk påvirker funksjon. Dette er nærmest en naturlov og trengs knapt bevises. Men hvor viktig er «bruk» i forhold til andre faktorer?

Selv om Alexanderteknikkens begrep om «bruk» er ganske vidt er det andre forhold som vil spille inn ved kroniske nakkesmerter som ikke direkte har å gjøre med Alexanderteknikk. Min elev som ikke ville ta grep når det gjaldt arbeidsrutiner er ett eksempel. Ved kroniske nakkesmerter kan det også tenkes at ergonomiske forhold på arbeidsplassen spiller en stor rolle, eller at personlige problemer og livssituasjon er avgjørende. Alexanderteknikken kan ha innvirkning på de fleste områder, men det er begrensinger for hva en Alexanderteknikk-lærer vil kunne hjelpe med. Selv om jeg som Alexanderteknikk-lærer hver eneste dag hjelper folk med å bruke hode og nakke på en bedre måte kan det ikke utelukkes at fagfolk på andre områder har vel så mye å si for noen med kroniske nakkesmerter.

«Misbruk»
Det er også mulig at vi Alexanderteknikk-lærere tar feil på et mer fundamentalt plan. Siden «bruk» påvirker funksjon følger at «misbruk» fører til dysfunksjon. I Alexanderteknikken defineres alt som hemmer optimal funksjon som «misbruk». Kanskje vi Alexanderteknikk-lærere overvurderer de helsemessige konsekvensene av det vi kaller «misbruk» av kroppen. Menneskekroppen er et komplekst dynamisk system som har stor evne til tilpasning og kan ofte fungere forbausende effektivt på tross av eventuelle begrensninger. Grensene for hva som er «sunt» kan være videre enn det Alexander-lærere har for vane å tenke.

Problemstillingen blir ytterligere komplisert ved at det ikke er et proporsjonalt forhold mellom graden av «misbruk» av kroppen og graden av smerter. Her ser individuell egenskaper ut til å spille sterkt inn. Hvorvidt en person med kroniske nakkesmerter får hjelp gjennom avlæringen av «misbruk» vil kunne variere mye.

I Alexanderteknikken fokuserer vi på kvaliteten av aktivitet. Men det finnes situasjoner der kvalitet er mindre viktig enn mengden av fysisk aktivitet. Ved for eksempel akutte korsryggsmerter vil det å komme seg i bevegelse være mer avgjørende enn om kvaliteten på bevegelsene er god eller dårlig. Det samme kan i noen sammenhenger være tilfelle også ved nakkesmerter.

En kollega jeg diskuterte med nylig mente de helsemessige fordelene ved endret «bruk» vil vise seg først i et lengre tidsperspektiv, noe jeg også var inne på i blogginnlegget om forskning på Helseeffekt. Større epidemiologiske studier er antagelig nødvendig for å påvise en slik effekt. Foreløpig må det kalles en hypotese, en hypotese som kan logisk begrunnes, men som selv om den skulle vise seg å være riktig kanskje ikke er så interessant for folk flest. Kanskje det lønner seg mer å begynne å trimme?

Studiedesign
Doktor Edzard Ernst, spesialist i forskning på «CAM», - komplementær og alternativ behandling, har lite til overs for ATLAS-studien. Han mener selve designen av studien er feil. Alle tre grupper av pasienter fikk normal legebehandling, men gruppene som fikk Alexanderteknikk eller akupunktur fikk dette i tillegg til normal legebehandling. Hva som helst av tilleggsbehandling vil øke behandlingseffekten, det kan like gjerne dreie seg om placebo. Studien manglet dermed en reell kontrollgruppe.

Istedet, mener Ernst, burde Alexanderteknikk vært sammenlignet med «liksom»-Alexanderteknikk. Å skape en «lureversjon» (sham) av Alexanderteknikken er en veldig interessant utfordring, men svært vanskelig å få til, noe Ernst ser ut til å være klar over. Som alternativ mener han at Alexanderteknikk-timer (eller akupunkturbehandlingen) skulle vært sammenlignet med «best practice», dvs. en kombinasjon av konvensjonell behandling (som f.eks fysioterapi, ortopedi, smertebehandling, psykoterapi) . Jeg tror dette hadde vært en god idé, forutsatt at også Alexanderteknikken ble «optimalisert», dvs. at intervensjonen bestod av 30 timer.

Når det er sagt er det også viktig å ha med seg at Alexanderteknikken ikke er noe alternativ til konvensjonell behandling. Vi Alexanderteknikk-lærere er fagpersoner innen vårt område. Selv om konseptet om «bruk» er vidtrekkende og Alexanderteknikken anvendes i utallige sammenhenger, vil det være feil å forvente at Alexanderteknikken har den totale løsningen. Det virker selvmotsigende når Ernst på den ene siden vil sammenligne Alexanderteknikken med en kombinasjon av behandlingstiltak og på den andre påpeker det faktum at Alexanderteknikken ikke vil dekke alle årsaksfaktorer.

Siste nytt!
Under arbeidet med denne artikkelen har det kommet fram nye opplysninger. COMPare-prosjektet som arbeider for bedring av kvaliteten på publisering av forskning har kritisert ATLAS-studien i et brev. En av underskriverne er Ben Goldacre, kjent for All Trials-kampanjen og bøkene Bad Science og Bad Pharma. 
Kritikken går blant annet ut på at listen av måleresultater ble endret underveis i studien. Før forskning settes i gang skal det oppgis eksakt hva man har som hensikt å måle og hvordan man skal foreta målingen. Endres dette underveis kan det være fare for at resultatene blir pyntet på. Dette behøver ikke nødvendigvis tyde på noe uredelig, men det setter spørsmålstegn ved resultatene i studien. Om feilene påvirket resultatet, gikk disse da i Alexanderteknikkens favør eller disfavør?

Konklusjon
Konklusjonen i ATLAS-studien var at:
Acupuncture sessions and Alexander Technique lessons both led to significant reductions in neck pain and associated disability compared with usual care at 12 months. Enhanced self-efficacy may partially explain why longer-term benefits were sustained.

Studien viste en liten positiv effekt for Alexanderteknikken, men usikkerhetene er så mange at jeg tror vi må si at det for øyeblikket ikke finnes vitenskapelig grunnlag for å hevde at Alexanderteknikken har effekt på kroniske nakkesmerter.

Hvis du har kroniske nakkesmerter og har prøvd alt annet uten hell, kan det likevel være en idé å prøve Alexanderteknikken. Ut ifra hypotesen om at «bruk påvirker funksjon» kan det hende at endring av bevegelsesvaner vil gjøre en forskjell.
Ikke forvent bedring etter kun fem timer. Men fem timer burde være nok til å få en idé om Alexanderteknikken er noe du er villig til å bruke tid og penger på. Om ikke nakkesmertene forsvinner vil du helt sikkert lære noe du har nytte av likevel.

Forholdet mellom hode, nakke og rygg er sentralt i Alexanderteknikken. Om teknikken har innvirkning på muskel-skjelettplager i det hele tatt, så skulle en tro at det i det minste måtte gjelde nakkesmerter. Om fremtidig forskning viser at Alexanderteknikken ikke har nevneverdig effekt på kroniske nakkesmerter vil det måtte få følger for hvordan Alexanderteknikken markedsføres, men utover det vil det ha lite å si. Vi er tross alt lærere og ikke terapeuter.


Relaterte blogginnlegg:





lørdag 5. desember 2015

300

Dette er blogginnlegg nr. 300. I alle fall om jeg jukser litt og regner med de jeg har oversatt og republisert på engelsk. Er det noe interessant å si om de siste hundre bloggartiklene?

Mest lest har vært artiklene om Eyebody-metoden. Metoden er delvis basert på Alexanderteknikken og er utviklet av en Alexanderteknikk-lærer. Med noe velvilje kan metoden beskrives som en mindfulness-teknikk med synssansen som arbeidsredskap. Dessverre presenterer teoriene bak Eyebody-metoden noe av det verste som finnes av kvakksalveri og pseudovitenskap assosiert med Alexanderteknikken. 

Grunnleggeren av The Eyebody Method, Peter Grunwald, ser ikke ut til å ha forbedret seg. I et nummer av Statnews, tidsskriftet til den engelske Alexanderlærer-foreningen, skrev han i vår en artikkel hvor han la ut om sin metode. Sammenhengen var antagelig en rekke kurs han skulle holde i Europa i løpet av sommeren, (han bor i New Zealand), i tillegg til at han var en av kursholderne på den store internasjonale Alexanderteknikk-kongressen i Irland i august. I artikkelen påstod han blant annet at briller for nærsynte fungerer som forstørrelsesglass. Dette er direkte feil. De virker stikk motsatt. Grunwald har i nærmere 20 år fremmet påstander om at briller forsårsaker alvorlige helseproblemerproblemer og at de til og med får visse deler av hjernen til å krympe. Han er selv svært nærsynt men vet altså ikke en gang hvordan hans egne briller virker! (Eller «virket», jeg regner med at han ikke lenger bruker briller).

Mengden av kvakksalveri og pseudovitenskap som dyrkes blant Alexanderteknikk-lærere rundt omkring, og mangelen på vitenskapelig tenkning, gjør at jeg ser det som viktig å skrive artikler som Wishful thinking, Habitual reactions, Research on health benefits, Neck pain trial negative og The Nobel disease. Disse handlet om Alexanderteknikk og forskning og var først og fremst skrevet for Alexanderteknikk-lærere. Slike artikler er kanskje ikke så interessante for den jevne Alexanderelev. Jeg sysler med tanken på å starte en egen blogg for Alexanderteknikk-lærere hvor jeg kan gå i dybden på spørsmål som angår profesjonen.

Vanlige elever og nybegynnere vil sikkert ha mer nytte av artikler med praktiske tips, som Smartphone-trikset og Aktiv hvilestilling
Elever som er kommet lengre vil kanskje finne nytte også i artikler som Opposisjon og Exercise or experiment, og artiklene om anatomi – som f.eks Kjeven.

Noen blogginnlegg ligger det mye arbeid bak, som for eksempel trilogien om Eyebody-metoden. Det samme gjelder artiklene om boka Frisk nakke. Boka er et godt forsøk på helhetlig tilnærmingsmåte til nakkeproblemer. Jeg var ikke fornøyd med hvordan mange av øvelsene i boka var beskrevet og ville gi noen ekstra tips. Etterhvert viste det seg at jeg hadde ganske mange tips. Men noen ganger er det korte artikler som tar mye tid. Ett ekspempel er Brystkassa som jeg fiklet med i månedsvis. Når jeg redigerer bort mye stoff underveis pleier artiklene å bli bedre, selv om artikkelen om brystkassa kanskje ikke ble spesielt vellykket.

Jeg forsøker å ha det litt morsomt også når jeg skriver. I Jeg har så vondt i ryggen min skrev jeg om ryggsmerter med utgangspunkt i historien om Karius og Baktus. Bake kake søte handler om forandringsprosessen som kan finne sted i Alexanderteknikk-timene.

Et blogginnlegg som var viktig for meg å skrive var Frivillig fordi det handler om min undervisningsfilosofi og om hvordan jeg ser Alexanderteknikken. Alexanderteknikken handler mye om frihet, både ved at du får et valg i forhold til vanemessige reaksjoner, og ved at det å lære Alexanderteknikken er en individuell prosess som etterhvert gjør deg mer uavhengig.

En av artiklene jeg ble mest fornøyd med var Not natural, hvor jeg skriver om at Alexanderteknikken er en ferdighet som må læres, akkurat som når vi lærer å lese og skrive. Svært få stiller lenger spørsmål ved nytten av å kunne lese og skrive. Nytten av Alexanderteknikken burde være like åpenbar.


Hva er din favoritt blant blogg-artiklene?

En endring jeg har gjort siste året er at jeg har ryddet opp i tagger/etiketter og laget en liste som du finner til høyre for teksten. Ved å klikke på et nøkkelord finner du artikler med samme tema, for eksempel anatomi, forskning, eller Alexanderteknikkens prinsipper. For å få dette til måtte jeg lese gjennom alle artiklene jeg hadde skrevet. Ganske mye arbeid, men veldig interessant. Håper du finner det nyttig.


Relaterte blogginnlegg:

fredag 27. november 2015

Non-doing

Translated and expanded version of the blogpost Ikke-gjøre. Intended for the advanced Alexander pupil, and for teachers.

‘Non-doing’ is one of the Alexander Technique principles. It's not a principle the average Alexander pupil needs to know about. But if you delve deeper into the technique, and if you read about the theory behind it, you can't avoid encountering the concept of ‘non-doing’. 

Alexander seems to have heard about ‘non-doing’ from John Dewey. In the 1925 lecture ‘An Unrecognised Principle’ Alexander is quoted as having said: ‘When Professor Dewey read the MS [manuscript] of my last book, he came in to me one morning and said, “Alexander, I am delighted that you hit upon that wonderful principle of non-dong in your technique.” [...] He had just come back from China [...]’ (Alexander 1995, p. 147).

‘Non-doing’ stems from Eastern philosophy but what is its meaning in the context of the Alexander Technique?


Non-doing’ is often equated with inhibition’, the decision not to respond to a stimulus. Non-doing and inhibition are related concepts but they are not the same.

Alexander writes in The Universal Constant in Living:
In my work we are concerned primarily with non-doing in the fundamental sense of what we should not do in the use of ourselves in our daily activities; in other words, with preventing that habitual misuse of the psycho-physical mechanisms which renders these activities a constant source of harm to the organism (Alexander 2000a, p. 99).
It is clear from this that non-doing’ does not mean sitting absolutely still and not doing anything. According to Alexander it is about what we should not do in the use of ourselves in our daily activities’, i.e. while we are in activity.

Alexander writes further about putting into practice the idea of non-doing’ (ibid, p. 100). Non-doing is an idea, an attitude or an overall intention to be process-oriented. To follow the principle of non-doing entails that you are attending to the means-whereby and that you are using your ability to choose not to respond to a stimulus (inhibition): ... the idea of non-doing leads to the employment of indirect “means-whereby” of preventing [...] misdirection’, (ibid, p. 101). 

But he can also be interpreted as saying that non-doing is the same as inhibition: 
... [non-doing] is an act of inhibition which comes into play when, for instance, in response to a given stimulus, we refuse to give consent to certain activity, and thus prevent ourselves from sending those messages which would ordinarily bring about the habitual reaction resulting in the “doing” within the self of what we no longer wish to “do”. (ibid, p 101).
It is my opinion that ‘non-doing’ is best defined as an overarching concept, and ‘inhibition’ as a specific action.

There is an indication of this in one of Alexander's aphorisms: ‘Specific prevention is permissible only under conditions of non-doing, not of doing.’ (Alexander 2000b)

Here we see that non-doing also can be seen as a condition. It is a condition in which everything that can happen by itself, happens by itself. A condition in which nothing superfluous is taking place.

Patrick Macdonald regarded non-doing to be related to the process of sending directions: ‘The question of doing and non-doing, again in our special sense, is one that is intimately bound up with that of giving directions, and is one that has caused a great deal of confusion’. 
But he continues by giving this simple definition: ‘The long and short of it is that we, as teachers, require that certain activities should, as we say “do themselves”. This we call non-doing.’ (Macdonald, p. 82) 

‘“Non-doing” and “direction sending” are the life-blood of the Alexander Technique, though they are not of course the whole of IT’ (ibid, p. 86).

Alexander again:
It follows that the putting into practice of the theory of non-doing where the manner of use of the self is concerned is a fundamental experience, and is the most valuable experience to be gained by those who wish to learn to prevent themselves from harmful 'doing' in carrying out activities outside themselves (Alexander 2000a, p. 101).
Non-doing’ is what you attain by following the process of inhibition’ and direction’, by focusing on ‘the means-whereby’. 

But perhaps there is a shortcut?

Negative directions
In her book ‘How You Stand, How You Move, How You Live’ (or ‘the book with the difficult title’ which I tend to call it), Missy Vineyard describes how she experimented with not reacting to a stimulus. For example, she would lie in semi-supine (active rest) and practice having an intention to lift the leg but at the same time decide not to do it; or she would sit in a chair, framing in her mind the intention to stand up, but refraining from reacting to the wish. Alexander made similar experiments when trying to get rid of bad habits related to the use of his voice. (Binkley, p. 104)

Vineyard then goes a step further and explores the possibility of thinking more generally. One day feeling stressed at the thought of having to teach a new pupil, she says to herself, ‘I'm not teaching today’. In this way she was able to change her condition and the stress subsided. One night she had difficulties sleeping by the thought of a busy schedule the following day, she was thinking: ‘I do not have anything to do tomorrow’ (Vineyard 2007, p. 122).

It is debatable whether this is a constructive response to a challenge, or if it is self-deception. Choosing to totally refrain from activity can however make one aware of any unnecessary or disproportionate reactions that are subconsciously elicited. The mere thought of an activity, especially if it is one we dislike, can cause a lot of ‘doing’ that is not at all helpful in fulfilling the task. If we decide to do absolutely nothing, we can then go on and choose to do something differently.

But Vineyard goes even one step further. In an interview with Robert Rickover she recounted a stressful car journey. While driving she said to herself, ‘I'm not driving’. (Robert Rickover publishes interviews on the Alexander Technique on bodylearningcast.com. The interview in question is unfortunately no longer to be found on the site). 
Vineyard is saying to herself that she is not performing the action she is actually performing. Again, it is debatable whether this amounts to self-deception, but there is no doubt that it could have an effect. The brain is easily fooled. Saying to yourself that you are not performing the action you are performing can allow you slightly more distance to the situation, and make room for reduction of unwanted reactions.

Rickover is using this way of ‘self-directing’ also in connection with the more traditional Alexander Technique directions. Instead of ‘let the neck be free’ he says, ‘I'm not tensing my neck’. This Rickover calls ‘negative directions’.

The term ‘negative directions’ is potentially misleading. The Alexander Technique ‘directions’ are already negative. The basic directions: ‘to let the neck be free, etc’ have a preventive purpose. Alexander himself used the expression ‘preventive orders’. One might just as well think of not tensing the neck. (See for instance Alexander 1996, p. 60, or Alexander 2004, p. 115).

A practical interpretation was given by senior Alexander Technique teacher Marjorie Barstow who is reported to have said: ‘If your head is moving forward and up, haven't you already inhibited it going back and down?

The term ‘negative directions’ was already used by Patrick Macdonald in his influental book ‘The Alexander Technique As I See It’ as one of a number of interpretations of the term ‘direction’: ‘Negative Directions (i.e., do not stiffen your neck)’ (Macdonald 1989, p. 67). 
I have myself from time to time pupils who much prefer to phrase the basic directions in the negative. I think it is a good idea for teachers to try this out with every pupil as a matter of routine. Even if the pupil does not find this way of thinking appealing to them, it does at least clarify the preventive nature of Alexander Technique directions. Since direction must precede action it would be natural to formulate it as an intention: ‘I'm not going to ...’, which then of course will be continued during the action.

Non-doing directions
What may give Rickover's version of the basic directions a tint of something new is the use of the -ing form of the present tense in English, which may stress the fact that you are not doing something you are actually doing. This will not necessarily have the same hue in other languages, like Norwegian, which doesn't have this way of expressing present tense. In Norwegian ‘I'm not going to ...’ will, on the other hand, be phrased ‘I will not ...’, which covers both future intention and what you are doing at this very moment.

A more appropriate name than ‘negative directions’ would be ‘non-doing directions’.

In this connection it is important to realise that the words are not the directions. The words are only labels. This fact is mentioned by several of the senior teachers interviewed in the newly published book ‘Living the Alexander Technique’. With experience, they were no longer thinking in words. Using different words does not mean that you have found a new way of directing. Most probably you have only found a new way of describing the process. Which, of course, in a teaching situation can be very valuable.

New ways to formulate the Alexander Technique directions are always a welcome addition to the teaching methods. But to tell yourself that you are not to tensing your neck when you can feel that you are actually doing it, might not always be wise. A fundamental aspect of the Alexander technique, and often formulated as a step in the process, is to ‘analyse the conditions of use present’ (Alexander 1985, p 39), to be aware of your situation as it is. This includes accepting the reality of the situation.

Saying to yourself that you are not tensing your neck may in some cases amount to denying reality. The Alexander Technique is based on the opposite. For a musician on his way out on stage, feeling the level of tension in body and neck increasing, ‘I'm not tensing my neck’, is hardly the most constructive way of thinking.

It is vitally important to realise the difference between telling yourself you are not doing something you are doing that you don't want to do (like stiffening the neck), and not doing something you are doing that you wish to be doing (like walking, talking, running etc.).
Having a pupil think of not tensing the neck may be like asking them to not think of a pink elephant. Thinking about not performing a normal activity is a different animal. The former is problematic, especially if the pupil is actually tensing the neck. The latter, which I would describe as the ‘true’ non-doing direction, still has the potential of self-deception or of leading to passivity, but can have some very interesting effects and are well worth trying out.


For example, you may imagine that you are not walking when you are out walking, or that or you are not cycling when riding a bike. Try it out and see what happens. It is quite possible that you will discover new aspects of the way you do things.

What might be called a variation of non-doing directions was described by Alexander Technique teacher John Appleton in another interview with Robert Rickover: Using Posture Release Imagery for Better Health (Appleton has developed visualisation exercises called Posture Release Imagery. This is maybe not strictly Alexander Technique, but something worth trying out if you have a preference for thinking visually).

Put briefly, the exercise suggested by Appleton is to imagine your body, or parts of your body, being in another position than they actually are. For instance, imagine that you are standing when you are sitting, that the legs are straight and that your feet are not on the floor, but much further down. Likewise, you can imagine that you are sitting when you are standing.

You can try out the same procedure with your arms, hands or head and neck. For example, try out what happens when you imagine that you have your arms hanging straight down when you are actually lifting them out to the sides.

You might be able to fool your brain into stop making unnecessary effort. In this way, the use of these ‘non-doing directions’ may bring you closer to what could be described as a state of non-doing.

Not-having directions
I have myself occasionally used an extreme version of ‘non-doing direcitons’, perhaps inspired by Missy Vineyard. I've been thinking ‘I have no arms’. It has sometimes helped me to not tighten the shoulders. (Maybe I should market this as a new variant of the Alexander Technique-directions: ‘not-having directions’. Yes, maybe you'll even see it trademarked soon!)

Your imagination can help you. Use it! Just remember that most important and most difficult of all when learning the Alexander Technique, is to become aware of how things actually are and to accept it.

Although I have in certain circumstances found it helpful to imagine that I had no arms when my shoulders were tense, I nevertheless believe that in the long term it will benefit me more accepting my shoulders as they are. The important thing is, after all, to learn to use the arms in the best possible way. Non-doing is not doing nothing.


Related blog post:
Ikke-gjøre (in Norwegian)


Literature:
Alexander, Frederick Matthias. (1985). The Use of the Self. Victor Gollancz.
Alexander, Frederick Matthias. (1995). Articles and Lectures. Mouritz
Alexander, Frederick Matthias. (1996). Man's Supreme Inheritance. Mouritz.
Alexander, Frederick Matthias. (2000a). Universal Constant in Living. Mouritz.
Alexander, Frederick Matthias. (2000b). Aphorisms. Mouritz.
Alexander, Frederick Matthias. (2004). Constructive Conscious Control of the Individual. Mouritz.
Binkley, Goddard. (1993). The Expanding Self. STAT Books.
Macdonald, Patrick. (1989). The Alexander Technique As I See It. Rahula Books. 
Rootberg, Ruth. (2015). Living the Alexander Technique. Off the Commons Books.
Vineyard, Missy. (2007). How You Stand, How You Move, How You Live. Marlowe and Company

lørdag 21. november 2015

Ikke-gjøre

Skrevet for viderekomne Alexanderteknikk-elever.

«Non-doing» er et av prinsippene i Alexanderteknikken. Det er et prinsipp den gjennomsnittlige alexanderelev strengt tatt ikke behøver å vite om. Men hvis du går dypere og hvis du leser om teorien bak Alexanderteknikken kan du ikke unngå å støte på konseptet. Hva betyr «non-doing»?

Ofte sidestilles «non-doing» med «inhibition», det å velge å la være å reagere på en stimulus. Non-doing og inhibition er relaterte begreper, men er ikke helt det samme.

Alexander skriver i The Universal Constant in Living:
In my work we are concerned primarily with non-doing in the fundamental sense of what we should not do in the use of ourselves in our daily activities; in other words, with preventing that habitual misuse of the psycho-physical mechanisms which renders these activities a constant source of harm to the organism (Alexander 2000, s. 99).
For det første er det opplagt at «non-doing» ikke betyr det å sitte helt i ro og ikke gjøre noenting. Alexander skriver jo om det vi ikke skal gjøre «i våre daglige aktiviteter», dvs. mens vi er i aktivitet.

Alexander skriver videre «putting into practice the idea of non-doing» (ibid, s. 100). Non-doing er en idé, en holdning eller innstilling, en overordnet intensjon om å være prosessorientert Å følge prinsippet om «non-doing» innebærer at du bruker evnen du har til å velge å la være å reagere på stimulus (inhibition): « ... the idea of non-doing leads to the employment of indirect "means-whereby" of preventing [such] misdirection» (ibid, s. 101).

Men Alexander er ikke helt klar i sin definisjon. Han ser også ut til å sidestille «non-doing» med «inhibition»:
... [non-doing] is an act of inhibition which comes into play when, for instance, in response to a given stimulus, we refuse to give consent to certain activity, and thus prevent ourselves from sending those messages which would ordinarily bring about the habitual reaction resulting in the "doing" within the self of what we no longer wish to "do." (ibid, s 101).
Jeg mener det er best å definere «non-doing» som et overordnet begrep, «inhibition» som en praktisk handling.

Jeg mener også, (kanskje uten å ha dekning for det i Alexanderteknikk-litteraturen), at «non-doing» kan brukes som betegnelse på en tilstand. En tilstand der alt som kan skje av seg selv skjer av seg selv. En tilstand der ingenting unødvendig gjøres i aktiviteten. 
It follows that the putting into practice of the theory of non-doing where the manner of use of the self is concerned is a fundamental experience, and is the most valuable experience to be gained by those who wish to learn to prevent themselves from harmful "doing" in carrying out activities outside themselves (ibid, s 101).
«Non-doing» er det du oppnår ved å følge Alexanderteknikkens prosess bestående av «inhibition» og «direction». Du oppnår «non-doing» gjennom å fokusere på det Alexander kalte «the means-whereby».

Men kanskje det går an å ta en snarvei?

Non-doing directions
I boken «How you stand, how you move, how you live» (eller «boka med den håpløse tittelen» som jeg pleier å kalle den) beskriver Missy Vineyard hvordan hun eksperimenterte med det å ikke reagere på stimulus. F.eks kunne hun ligge i semisupine (aktiv hvilestilling) og øve på å ha en intensjon om å løfte beinet men samtidig bestemme seg for at hun ikke skulle gjøre det; eller hun satt i en stol med et ønske om å reise, samtidig som hun var bevisst at hun ikke ville reagere på ønsket. Alexander eksperimenterte på lignende måte når han prøvde å bli kvitt uvanene sine relatert til stemmebruk.

Vineyard går et skritt videre og tenker mer generelt. En dag hun kjenner at hun blir stresset ved tanken på at hun skal undervise, sier hun til seg selv: «I'm not teaching today». På den måten klarte hun å sette seg selv i en annen situasjon og ble roligere. En kveld hun ikke fikk sove ved tanken på en travel morgendag, tenkte hun: «I don't have anything to do tomorrow» (Vineyard 2007, s. 122).

Det kan diskuteres om dette er en konstruktiv respons på en utfordring, eller om det er et forsøk på å lure seg selv. Men å gi totalt avkall på å skulle utføre en oppgave kan være med å øke oppmerksomheten for ubevisste og uforholdsmessige reaksjoner. Bare tanken på noe kan gjøre at vi stresser og «gjør» mye i oss selv som overhodet ikke er noen hjelp til å løse oppgaven. Hvis vi begynner med å ikke gjøre noe som helst kan vi velge å gjøre ting på en annen måte.

Men Vineyard går enda et skritt videre. I et intervju med Robert Rickover fortalte hun om en stressende biltur hvor hun sa til seg selv: «I'm not driving». (Robert Rickover publiserer intervjuer på nettstedet bodylearningcast.com. Det aktuelle intervjuet ser dessverre ut til å være fjernet fra siden). Vineyard sier altså til seg selv at hun ikke utfører handlingen hun faktisk er i ferd med å utføre. Igjen kan det diskuteres om dette er å lure seg selv, men det er ikke tvil om at det kan ha en effekt. Hjernen lar seg lure. Du får mer avstand til det du holder på med og slutter å stresse.

Rickover har begynt å bruke dette også ved de tradisjonelle Alexanderteknikk-retningene. Istedet for «la nakken være fri» sier han «I'm not tensing my neck». Han kaller det «negative directions».

Betegnelsen «negative directions» er misvisende. Alexanderteknikk «directions» er allerede negative. «Å la nakken være fri» har en preventiv hensikt. Man kan like gjerne tenke på å la være å stramme nakken. Et bedre navn enn «negative directions» ville vært «non-doing directions».

Det som til en viss grad er nytt ved Rickovers formulering av retingene er «ing»-formen av presens på engelsk som gjør det tydeligere at du ikke vil gjøre noe du allerede er i ferd med å gjøre. Nyansen kommer kanskje ikke så tydelig fram på norsk hvor vi ikke har den samme formen av verbet.

Nye måter å formulere Alexanderteknikk-retningene på er alltid velkomne og verdt å prøve ut. Men å si til seg selv at du ikke strammer nakken når du kan kjenne at du faktisk gjør det, er kanskje ikke alltid like lurt. Grunnleggende i Alexanderteknikken, og ofte formulert som et steg i prosessen, er «analyse the conditions of use present» (Alexander 1985, s 39) - å bli klar over sin nåværende situasjon. Å si til seg selv at du ikke strammer nakken kan i noen sammenhenger være å fornekte virkeligheten. Alexanderteknikken går ut på det motsatte.

For en musiker på vei ut på scenen, som kjenner spenningene i kropp og nakke øke, er «jeg strammer ikke nakken min», neppe den mest konstruktive måten å tenke på.

Men når det er sagt er «non-doing directions» absolutt noe å prøve ut. For eksempel kan du tenke at du ikke går når du er ute og går, at eller at du ikke sykler når du sykler. Prøv det ut og se hva som skjer. Det er godt mulig du vil se nye sider ved måten du gjør ting på.

En annen variant er blitt foreslått av Alexanderlærer John Appleton som går på posisjon av kroppen. Kort fortalt kan du forestille deg at du står når du sitter, at beina er rette og føttene ikke befinner seg på gulvet, men mye lengre ned. På samme måte kan du forestille deg at du sitter når du står.

Du kan gjøre det samme med armene, hendene eller hodet og nakke. Prøv for eksempel ut hva som skjer når du forestiller deg at du har armene hengende rett ned når du løfter dem ut til sidene. Øvelsen kan bidra til at du blir oppmerksom på om du har unødvendig aktivitet i muskulaturen.

Du kan høre John Appleton beskrive disse øvelsene i dette intervjuet med Robert Rickover: Using Posture Release Imagery for Better Health (Appleton har utviklet visualiserings-øvelser kalt Posture Release Imagery som strengt tatt ikke er Alexanderteknikk, men som er noe å prøve ut for de som liker å tenke visuelt).

Selv har jeg av og til brukt en ekstremversjon av dette noen ganger, kanskje inspirert av Missy Vineyard. Jeg har tenkt «jeg har ingen armer». Det har noen ganger hjulpet meg til ikke å stramme skuldrene. (Kanskje jeg skal markedsføre det som en ny variant av Alexanderteknikk-retninger: «not-having directions»?)

Fantasi kan hjelpe. Bruk den! Bare husk at det vanskeligste og viktigste når vi lærer Alexanderteknikk er å bli klar over hvordan ting faktisk er, og å akseptere at ting er som de er.

Selv om det i visse sammenhenger skulle være til hjelp at jeg forestilte meg at jeg ikke hadde armer når skuldrene er stive og anspente, tror jeg like fullt at jeg på lengre sikt vil ha mest igjen av å akseptere skuldrene som de er. Det viktigste er tross alt å lære å bruke armene på en best mulig måte. Hvordan skulle jeg ellers ha skrevet blogg?


Relaterte blogginnlegg:


Litteratur:
Alexander, Frederick Matthias. (1985). The Use of the Self. Victor Gollancz.
Alexander, Frederick Matthias. (2000). The Universal Constant in Living. Mouritz.
Vineyard, Missy. (2007). How You Stand, How You Move, How You Live. Marlowe and Company.

lørdag 14. november 2015

Hullete sokker

Før eller siden får sokkene hull. Litt etter litt blir de slitt og en dag er det hull på dem. Det er ikke til å unngå.

Heldigvis er det ikke slik med føttene. Med føttene er det omvendt. Huden blir hardere der føttene utsettes for slitasje. Hadde vi ikke gått med sko hele tiden hadde huden under føttene blitt tykkere. Ikke bare det, tærne hadde også blitt kraftigere. Knoklene våre blir sterkere ved bruk.

Selv har jeg en venstre lillefinger som er større enn den høyre fordi jeg i årevis har brukt den for å trykke ned strengene på fiolinen. Kroppen formes etter bruk og blir sterkere der vi trenger det. En fantastisk egenskap vi må utnytte til det beste.

Denne egenskapen har også ulemper. En av mine lærere på Alexanderteknikk-utdanningen i England fortalte at han hadde gitt timer til en profesjonell cricket-spiller. År etter år med å kaste en ball på en veldig unaturlig måte hadde gitt asymmetri i kroppen som førte til problemer. Musikere på instrumenter som fiolin og tverrfløyte kan utsettes for noe lignende. En medstudent av meg som spilte bratsj hadde en Alexanderteknikk-time og fikk høre at hun var «en av disse skrudde menneskene». (Sagt på spøk vel og merke).

Bruker vi kroppen på en god måte i de daglige aktivietene vil også tilpasningene som skjer i kroppen over tid være de beste. Kroppen blir sterkere uten å at funksjonsevnen kompromiteres. Da kan kroppen tåle det utroligste, selv det som kan kalles «unaturlig».

Ikke bare kroppen blir sterkere. Enda viktigere er det at mønsteret av hjerneaktivitet blir sterkere, den usynlige plan for hvordan vi bruker kroppen. Vanene forsterkes. Dette har avgjørende betydning når noe går galt. Da kan det være nødvendig å endre vaner. Ryggsmerter er et godt eksempel.

Har du vondt i ryggen beveger du deg annerledes for å unngå smerter. Ganske snart blir du så vant til den kompenserende måten å bevege deg på at du ikke tenker over det. Det er som å ta på seg sokkene om morgenen og etter en stund kjenner du ikke at du har dem på en gang.

Men hvis du beveger deg som om du har ryggsmerter vil du bare fortsette å ha ryggsmerter. Norske leger har hatt gode resultater ved å oppfordre ryggpasienter til å bevege seg «normalt» og ikke unngå vanlige bevegelser. I utgangspunktet er dette det enkleste og beste rådet om du får vondt i ryggen: Å komme seg i normal aktivitet.

Men hva om det ikke virker?

Ryggsmerter kan tilsynelatende komme plutselig. Du skulle bare plukke noe opp fra gulvet, og så står du der. Men mønsteret for hvordan ryggmusklene aktiveres er noe som formes gjennom vanemessig bruk opp gjennom årene. Det kan godt tenkes at mønsteret som disponerer for ryggsmerter har vært der lenge før smertene kommer. Å gå tilbake det som var «normalt» er i så tilfelle ikke godt nok.

Å endre bruken av ryggmusklene betyr å endre måten du holder deg oppreist på. Det er lettere sagt enn gjort. Med en gang du reiser deg opp om morgenen bruker du kroppen på din vante måte i forhold til tyngdekraften. Det er vanskelig, kanskje umulig, å forestille seg hvordan ting kunne vært annerledes.

I Alexanderteknikken løser vi problemet ved at læreren bruker hendene når han eller hun veileder eleven gjennom dagligdagse bevegelser. Eleven får oppleve en ny måte å bevege seg på. Det er som om eleven får prøve på seg et nytt og uvant plagg. De aller fleste opplever det som svært behagelig fordi vanligvis vil eleven kunne bevege seg med mye mindre muskelspenning enn vanlig. Eleven føler seg lett.


Alexanderteknikken kan endre kroppsholdningen, redusere ryggsmerter og gjøre at du beveger deg lettere. Beveger du deg bedre sliter du kanskje mindre på sokkene også.


Relaterte blogginnlegg:



Lenker: