lørdag 8. november 2014

Kaffekoppen

Dette er det tredje blogginnlegget i en serie på tre skrevet for deg som allerede er godt kjent med Alexanderteknikken.

Møter er en nødvendig og uunngåelig del av arbeidslivet for mange. Noen møter er viktige, mange er bortkastet. Å sitte på møter kan være slitsomt også. Du kan ende opp med å føle deg sammensunket eller anspent, eller begge deler. Det behøver ikke å være slik.
I blogginnlegget Effektiv møtetid fortalte jeg om hvordan jeg utnyttet tiden på et rutinepreget møte til å øve Alexanderteknikk. I innlegget kalt Omorganisering fortalte jeg videre hvordan jeg utnyttet bevegelser for å omorganisere muskelskjelett-systemet og redusere muskelspenning. I dette siste blogginnlegget skal jeg fortelle om hvordan jeg brukte et hjelpemiddel. Som tittelen avslører var hjelpemiddelet en kaffekopp.

Alt henger sammen med alt
Mennesker kan ikke eksistere i et vakuum. Når vi vurderer hvordan vi organiserer muskelskjelett-systemet må vi også ta hensyn til hvordan systemet fungerer i forhold til omgivelsene. (Når jeg skriver «muskelskjelett-systemet» er det en sterk forenkling siden muskelskjelett-system ikke kan fungerer uten nervesystemet og vår «mentale» aktivitet.) Den sterkeste ytre faktoren er tyngdekraften og den resulterende kontakten vi har med underlaget. Føtter og bekken er oftest vektbærende. Delene av muskelskjelett-systemet som ellers har mest aktiv kontakt med omgivelsene er hendene.

Med hendene påvirker vi omgivelsene. Vi arbeider, bruker redskaper og manipulere objekter. Med hendene kan vi utforske mange egenskaper ved ting vi berører. Vi kan for eksempel kjenne formen til en kaffekopp, tyngden og tyngdefordelingen, overflaten og egenskapen ved materialet. Men vi kan også bruke hendene til indirekte å få mer informasjon og økt bevissthet om oss selv.

Retning, forhold og avstand
Fordi sitteknuter og føtter er vektbærende, er de viktige utgangspunkt for å tenke «retning» eller «lengde» i Alexanderteknikken. Hender er nyttige utgangspunkt fordi de er så følsomme. Store deler av den sensomotoriske hjernebarken er opptatt av hva hendene driver med. Hendenes aktivitet og kontakt har derfor innvirkning på organiseringen av muskelskjelettsystemet. Følsomheten er lettest å utnytte når hendene er i kontakt med noe, for eksempel en kaffekopp.

Jeg drikker lite kaffe til vanlig, bare 2-3 kopper i løpet av uka i snitt. Lange møter er en av de få anledninger hvor jeg skeier ut og tyr til kunstige stimuli. Fordelen med å drikke så lite kaffe til daglig er at effekten blir desto sterkere. Jeg var dermed lys våken der jeg satt med koppen i hånden og fulgte med på møtet, samtidig som jeg øvde Alexanderteknikk.

Kontakten jeg hadde med kaffekoppen brukte jeg som et utgangspunkt for å tenke lengde til andre deler av kroppen. Mest av alt tenkte jeg tenkte lengde fra fingrene til hodet. 
Når noen prøver å «slappe av» i skuldre eller nakke prøver de vanligvis å gjøre noe direkte med det aktuelle området. Men muskler brukes alltid i sammenheng. Å slappe av i enkeltmuskler er ineffektivt. Å tenke indirekte er mye smartere. Ved å være oppmerksom på avstanden mellom hodet og fingrene, gjennom arm og skulder, påvirkes tonus i alle musklene som går mellom hodet og fingrene. Å ønske mer lengde, å tenke at hodet og fingre går i hver sin retning, hjelper til å redusere eventuell unødvendige spenninger.

Nakken kan være et særlig diffust område når det gjelder spenning. Delvis kan det ha med å gjøre at vi alltid må ha noe spenning i nakken for å balansere hodet. I stedet for å prøve å «slappe av» i nakken direkte er det mye lettere å påvirke nakkemusklene på en positiv måte ved å tenke på nakken i forhold til andre deler av kroppen, for eksempel hånden du holder kaffekoppen i. På en måte kan du si at jeg brukte kaffekoppen til å være mer bevisst hva jeg gjorde i nakken.

Jeg brukte også håndens kontakt med kaffekoppen til å tenke på avstanden mellom hånden og sitteknutene, og mellom hånden og føttene. Jeg tenkte også på avstanden mellom hendene, gjennom armer, skuldre og rygg. 
Når vi snakker om «lengde» i Alexanderteknikken forbindes det vanligvis med «å bli lengre» og å redusere muskelspenning. Hva nybegynnere i Alexanderteknikk ikke legger merke til er hvor effektiv bare det å være oppmerksom på avstanden kan være, uten at det behøver å skje så mye. Å være oppmerksom på lengde, bredde, avstand og rom, er veldig enkelt, så enkelt at nytten kanskje blir undervurdert.

Koppens tyngde
En kaffekopp er nyttig til mer enn å bare legge fingrene på. Fordelen med en kaffekopp i forhold til andre objekter jeg kunne ha brukt, er at den har en viss tyngde. Tyngde er spesielt interessant i forhold til å tenke «lengde og bredde».

Muskelskjelett-systemet må omorganisere seg i forhold til tyngden på ting vi holder eller løfter. Gjenstandens tyngde forenes med kroppens tyngde. Gjenstandens tyngde går «gjennom kroppen» og ned i bakken. Vi har et valg om hvordan vi tar imot tyngden og integrerer den. Vi kan trekke oss sammen eller ekspandere. Mest effektivt er å la kroppen ekspandere, la tyngden bli mest mulig fordelt utover muskelskjelett-systemet.

Da jeg løftet kaffekoppen lot jeg tyngden av kaffekoppen hjelpe armen til å være lang. Hvis jeg hadde dradd armen «inn» i kroppen hadde det vært tegn på at jeg brukte for mye spenning, og at den gikk i feil retning. Jeg lot tyngden av koppen og armen stimulere ryggen til å bli bredere, slik at skuldrene ble utspent fra ryggsøyla. «Bredde» i ryggen kan være en vanskelig instruksjon. Du må gi slipp på armene, men ofte betyr det å «gi slipp» at armene blir tunge og slappe. Da kan ikke ryggen være bred. «Bredde» kan være lettere å få til gjennom aktive armer og hender.

Stort sett løftet jeg ikke koppen på en synlig måte. Jeg satt med den på låret og lekte med å gå fra å løfte null vekt til å løfte vekten av armen og koppen. Da kunne jeg lettere sjekke at jeg lot armen være lang når jeg begynte bevegelsen.
Jo mer jeg løftet, jo mer økte vekten på sitteknutene, og den forskjellen kunne jeg kjenne. Denne stimulusen brukte jeg til å tenke mer «opp» fra sitteknutene slik at jeg også kunne gi mer slipp på beina. På en måte kan du si at jeg lot vekten av kaffekoppen generere «lengde og bredde» i hele kroppen i en slags god sirkel.

Noen ganger løftet jeg kaffekoppen høyere. For en kaffekopp kan ha en helt spesiell egenskap – den inneholder kaffe.

Kaffetørst
En bevegelse jeg ofte lar elever gjøre i en time er å legge ei hånd på hodet, klø seg på øret eller på nesa. Det avslørende med slike bevegelser er at de, antagelig fordi de indirekte involverer hodet, ofte fører til at vi strammer nakken og fikserer hodet. Det som også er typisk når vi fører noe til munnen er at vi hjelper til ved å skyve hodet forover. Vanligvis er dette veldig uhensiktsmessig og medfører mye ekstra arbeid for nakkemusklene.

Da jeg satt på dette møtet og fikk lyst på en slurk av kaffekoppen, var dette en fin anledning til å være oppmerksom på å la nakken være fri. Som før nevnt er nakken og hodebalansen en diffus greie. En av grunnene til dette er at hodet, i motsetning til f.eks. føttene, stort sett ikke berører noe. Dermed har vi mindre mengde taktile signaler fra dette området. Men akkurat som jeg kunne bruke fingrenes berøring med kaffekoppen til å være mer bevisst på hendene, brukte jeg koppens berøring med leppene til å være mer bevisst på hva jeg gjorde med hodet. Leppene er kanskje i enda større grad enn hendene, svært følsomme. Med koppen mot leppene kunne jeg derfor lettere merke om jeg lot hodet gå «opp» eller om det gikk «ned».

For å drikke fra en kaffekopp, og det er lite kaffe igjen i koppen, kan det være nødvendig å legge hodet bakover. En svært interessant utfordring, som ikke ble mindre interessant av at resten av det som foregikk på møtet ikke var det.

Utfordringen er å la hodet tippe bakover med en «fri» nakke, uten å stramme og uten å strekke. Nybegynnere i Alexanderteknikk kan ha vanskelig for å forstå at nakken kan være «fri» selv om du legger hodet bakover. Ja, selv mer erfarne Alexanderteknikk-lærere kan være skeptiske til å legge hodet bakover for å se i taket. Ganske idiotisk spør du meg. Å legge hodet bakover for å se i taket er en av bevegelsene vi burde gjøre hver dag, i likhet med å se seg over skulderen, balansere på ett bein, gå ned på huk, og løfte armene over hodet. Use it or loose it. En vakker dag er du så gammel at du ikke klarer det lengre, og da kan du bare angre.

Kaffekos
Som sagt kunne jeg godt brukt en annen gjenstand å eksperimentere med, for eksempel en penn eller mobilen. Men en kaffekopp har andre egenskaper. I tillegg til å kunne veie noe mer og inneholde kaffe, er den som oftest varm. Forskning viser at det å holde en varm kopp i hånden gjør deg mer positivt og vennlig innstilt. Sitter du på et langdrygt og frustrerende møte kan det absolutt være fordelaktig. Jeg fikk i alle fall mye ut av møtet jeg satt på, ikke minst takket være kaffekoppen.

Dessverre må jeg innrømme at jeg ikke husker så mye av det som ble sagt å møtet. Det jeg husker aller best er følelsen jeg hadde da jeg gikk ut. Jeg følte meg så lett i kroppen, akkurat som om jeg hadde hatt en Alexanderteknikk-time.


Relaterte blogginnlegg:

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar