Som liten hadde min nevø stor glede av å kaste alle lekene sine ned fra mine foreldres terrasse og ned i hagen. Helst skulle de i havne i hekken noen meter borte. Ekstra stor var gleden når jeg plukket opp alle lekene slik at han kunne gå i gang med en ny runde.
Noen mennesker vokser ikke fra å kaste ting. I gården der jeg bor kaster folk stadig vekk ting ut av vinduene. Det går mest i sigarettsneiper og annet søppel. Fra min leilighet i første etasje har jeg utsikt til bakgården. Å ha utsikt til en søppelplass virker ikke oppbyggelig, og siden det er all utsikten jeg har må jeg gjøre noe med det.
Av og til når jeg likevel skal ta en løpetur for å få litt trim, tar jeg med meg en plastpose og legger turen innom bakgården for en oppvarmingsrunde. Jeg finner en sneip, bøyer meg ned, plukker opp, og reiser meg igjen. Går noen skritt til neste sneip, bøyer meg ned, plukker opp, reiser meg igjen. Bøyer meg ned, plukker opp, reiser meg. Etter en runde med 20-30 knebøy er jeg passe varm og klar for å løpe.
Å bøye seg ned er lett. Gjør du det på en god måte er kroppen som ei fjær. Hvis du gjør det på en dårlig måte, er det tungt.
Du kan høre når noe er tungt. Pust, pes og stønn. En vanlig feil er å holde pusten bare for å bøye seg ned. Så lenge du bare bærer din egen vekt er det unødvendig å holde pusten. Du strammer bare musklene mer enn du behøver.
Du kan lett se når noen bøyer seg ned feil. Den øvre delen av ryggen kollapser forover, nakken kollapser slik at hodet dras bakover. Dårlig utgangspunkt for å bruke armene, og når armen strekkes ut for å nå det du vil ha tak i, fører det til spenninger på feil sted i nakke og skulder.
Hvis du har sjansen til å ha ei hånd på kroppen til den som bøyer seg ned, slik jeg har når jeg underviser, vil du kunne oppdage årsaken til at ryggen kollapser. Beina gjør ikke jobben sin. Det begynner med at musklene i beina brukes til å bøye leddene. Det er helt unødvendig. Tyngdekraften kan gjøre den jobben. Beina fungerer et lite stykke på vei før det blir for tungt, hoftene låses, og så bøyes ryggen i stedet.
Hvis du observerer nøye kan du kanskje oppdage at kollapsen i ryggen kan begynne allerede før knærne er i bevegelse. Hodet dras ned. Det fører til at balansen forstyrres og det kommer et rykk i det hele kroppen stives av.
Ikke rart det blir tungt å bøye seg ned.
Hva skal vi så gjøre med tingenes bedrøvelige tilstand? Det er enkelt. Barnemat. Selv barn får til å bøye seg ned på en god måte. De er gode til det. Vi kan det vi også. Vi har bare «glemt» det.
Av ulike grunner, som jeg ikke skal komme inn på her, har vi begynt å gjøre ting på en annen måte. Vi har blitt vant til å bøye oss ned på en annen måte, er blitt vant til denne andre måten, og så opplever vi denne andre måten som «bedre» nettopp fordi det er den måten vi er blitt vant med. Vi må ut på en gjennoppdagelsesreise.
Evnen til å bøye seg ned på en god måte er innebygget i oss. Evnen er nedfelt i strukturen til muskel-skjelett-systemet. En mer naturlig bevegelse finnes knapt. Alt vi behøver å gjøre er å finne ut hva som skjer når tyngdekraften får lov å virke slik at beina folder seg sammen.
I tillegg er det et par ting som er nyttig å være oppmerksom på. Det ene er frihet i leddet mellom hode og nakke. Hodet må få lov til å balansere fritt for å kunne justeres seg i forhold til resten av bevegelsen. Du har fire ledd som må åpnes: nakke, hofter, knær og føtter. Den andre tingen å være oppmerksom på er balansen over føttene. La tyngden være over hele foten så du ikke drar deg selv forover eller bakover.
Så er det bare å sette i gang, prøve med små eller store bevegelser, se hva som skjer når tyngdekrafta virker.
Hvordan skal du vite om du gjør det riktig?
Det finnes uendelig mange posisjoner å bøye seg ned i, og ingen av dem er mer riktig enn andre. Jeg bruker derfor med hensikt ikke ordet «riktig», men snakker heller om en «god» eller «dårlig» måte å bøye seg ned på.
Hvis du ikke holder pusten, ikke lar ryggen kollapse, er i balanse over føttene og kan bevege deg i alle retninger selv om du står med bøyde knær, da er du antagelig på rett vei. En god hjelp kan være å sette opp to speil slik at du kan se deg selv fra siden. Hvis du er vant til å kollapse i ryggen når du bøyer deg ned kan det nærmest være umulig å kjenne om du kollapser eller ikke. Speilet vil si deg sannheten.
Så stiller noen kanskje spørsmålet: men er det så viktig da?
Det er et godt spørsmål. Vi klarer oss med å gjøre ting på en halvgod måte. Vi mennesker er så fleksible at vi kan leve godt med det. Men har du noe du vil forbedre, vil du ha mye igjen for å være bevisst på hvordan du bøyer deg ned.
Organiseringen vi har når vi bøyer oss ned på en god måte kan beskrives som at hodet, bekken og knær alle går i hver sin retning. Vi har «lengde og bredde» i kroppen og et dynamisk muskel-skjelett-system. God organisering av muskel-skjelettsystemet er grunnlaget for å gjøre hva som helst på en god måte.
Hvis du vil bli bedre til å spille et instrument, eller til å løpe fortere, sykle, gjøre yoga eller pilates, gjøre husarbeid, løfte barn eller løfte vekter, måke snø, eller kanskje plukke søppel – det du trenger er god organisering som når du bøyer deg ned på en god måte.
Hver eneste dag bøyer vi oss ned, så øvingsmuligheter får vi hele tiden. Har du naboer som slenger fra seg sneiper og annet søppel får du ekstra trening om du vil.
Egentlig har jeg nok med mitt eget søppel. Når jeg blir lei av å plukke opp andres i tillegg, tar jeg en tur opp i etasjene og ringer på hos den/de jeg mistenker å stå bak. Det pleier å virke for en stund, men kvitt problemet blir jeg nok aldri. Jeg trøster meg med at de får lungekreft, jeg får trim. Ikke tvil om hvem som kommer best ut.
Relaterte blogginnlegg:
Husarbeid
Monkey business
Noen mennesker vokser ikke fra å kaste ting. I gården der jeg bor kaster folk stadig vekk ting ut av vinduene. Det går mest i sigarettsneiper og annet søppel. Fra min leilighet i første etasje har jeg utsikt til bakgården. Å ha utsikt til en søppelplass virker ikke oppbyggelig, og siden det er all utsikten jeg har må jeg gjøre noe med det.
Av og til når jeg likevel skal ta en løpetur for å få litt trim, tar jeg med meg en plastpose og legger turen innom bakgården for en oppvarmingsrunde. Jeg finner en sneip, bøyer meg ned, plukker opp, og reiser meg igjen. Går noen skritt til neste sneip, bøyer meg ned, plukker opp, reiser meg igjen. Bøyer meg ned, plukker opp, reiser meg. Etter en runde med 20-30 knebøy er jeg passe varm og klar for å løpe.
Å bøye seg ned er lett. Gjør du det på en god måte er kroppen som ei fjær. Hvis du gjør det på en dårlig måte, er det tungt.
Du kan høre når noe er tungt. Pust, pes og stønn. En vanlig feil er å holde pusten bare for å bøye seg ned. Så lenge du bare bærer din egen vekt er det unødvendig å holde pusten. Du strammer bare musklene mer enn du behøver.
Du kan lett se når noen bøyer seg ned feil. Den øvre delen av ryggen kollapser forover, nakken kollapser slik at hodet dras bakover. Dårlig utgangspunkt for å bruke armene, og når armen strekkes ut for å nå det du vil ha tak i, fører det til spenninger på feil sted i nakke og skulder.
Hvis du har sjansen til å ha ei hånd på kroppen til den som bøyer seg ned, slik jeg har når jeg underviser, vil du kunne oppdage årsaken til at ryggen kollapser. Beina gjør ikke jobben sin. Det begynner med at musklene i beina brukes til å bøye leddene. Det er helt unødvendig. Tyngdekraften kan gjøre den jobben. Beina fungerer et lite stykke på vei før det blir for tungt, hoftene låses, og så bøyes ryggen i stedet.
Hvis du observerer nøye kan du kanskje oppdage at kollapsen i ryggen kan begynne allerede før knærne er i bevegelse. Hodet dras ned. Det fører til at balansen forstyrres og det kommer et rykk i det hele kroppen stives av.
Ikke rart det blir tungt å bøye seg ned.
Hva skal vi så gjøre med tingenes bedrøvelige tilstand? Det er enkelt. Barnemat. Selv barn får til å bøye seg ned på en god måte. De er gode til det. Vi kan det vi også. Vi har bare «glemt» det.
Av ulike grunner, som jeg ikke skal komme inn på her, har vi begynt å gjøre ting på en annen måte. Vi har blitt vant til å bøye oss ned på en annen måte, er blitt vant til denne andre måten, og så opplever vi denne andre måten som «bedre» nettopp fordi det er den måten vi er blitt vant med. Vi må ut på en gjennoppdagelsesreise.
Evnen til å bøye seg ned på en god måte er innebygget i oss. Evnen er nedfelt i strukturen til muskel-skjelett-systemet. En mer naturlig bevegelse finnes knapt. Alt vi behøver å gjøre er å finne ut hva som skjer når tyngdekraften får lov å virke slik at beina folder seg sammen.
I tillegg er det et par ting som er nyttig å være oppmerksom på. Det ene er frihet i leddet mellom hode og nakke. Hodet må få lov til å balansere fritt for å kunne justeres seg i forhold til resten av bevegelsen. Du har fire ledd som må åpnes: nakke, hofter, knær og føtter. Den andre tingen å være oppmerksom på er balansen over føttene. La tyngden være over hele foten så du ikke drar deg selv forover eller bakover.
Så er det bare å sette i gang, prøve med små eller store bevegelser, se hva som skjer når tyngdekrafta virker.
Hvordan skal du vite om du gjør det riktig?
Det finnes uendelig mange posisjoner å bøye seg ned i, og ingen av dem er mer riktig enn andre. Jeg bruker derfor med hensikt ikke ordet «riktig», men snakker heller om en «god» eller «dårlig» måte å bøye seg ned på.
Hvis du ikke holder pusten, ikke lar ryggen kollapse, er i balanse over føttene og kan bevege deg i alle retninger selv om du står med bøyde knær, da er du antagelig på rett vei. En god hjelp kan være å sette opp to speil slik at du kan se deg selv fra siden. Hvis du er vant til å kollapse i ryggen når du bøyer deg ned kan det nærmest være umulig å kjenne om du kollapser eller ikke. Speilet vil si deg sannheten.
Så stiller noen kanskje spørsmålet: men er det så viktig da?
Det er et godt spørsmål. Vi klarer oss med å gjøre ting på en halvgod måte. Vi mennesker er så fleksible at vi kan leve godt med det. Men har du noe du vil forbedre, vil du ha mye igjen for å være bevisst på hvordan du bøyer deg ned.
Organiseringen vi har når vi bøyer oss ned på en god måte kan beskrives som at hodet, bekken og knær alle går i hver sin retning. Vi har «lengde og bredde» i kroppen og et dynamisk muskel-skjelett-system. God organisering av muskel-skjelettsystemet er grunnlaget for å gjøre hva som helst på en god måte.
Hvis du vil bli bedre til å spille et instrument, eller til å løpe fortere, sykle, gjøre yoga eller pilates, gjøre husarbeid, løfte barn eller løfte vekter, måke snø, eller kanskje plukke søppel – det du trenger er god organisering som når du bøyer deg ned på en god måte.
Hver eneste dag bøyer vi oss ned, så øvingsmuligheter får vi hele tiden. Har du naboer som slenger fra seg sneiper og annet søppel får du ekstra trening om du vil.
Egentlig har jeg nok med mitt eget søppel. Når jeg blir lei av å plukke opp andres i tillegg, tar jeg en tur opp i etasjene og ringer på hos den/de jeg mistenker å stå bak. Det pleier å virke for en stund, men kvitt problemet blir jeg nok aldri. Jeg trøster meg med at de får lungekreft, jeg får trim. Ikke tvil om hvem som kommer best ut.
Relaterte blogginnlegg:
Husarbeid
Monkey business
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar