Fysioterapiens blindsone

Jeg har mye indirekte kontakt med fysioterapeuter. De fleste av mine elever har på ett eller annet tidspunkt gått til behandling. En av dem var til fysioterapeut nå nylig. Diagnosen han fikk var at skuldrene var for langt fram og at brystet var anspent slik at pusten ikke slapp til. Foreslått kur var øvelser for å styrke muskler mellom skulderbladene slik at skuldrene ble dradd mer bakover, og pusteøvelse for å få mer bevegelse i brystkassen.

Dette er et veldig typisk eksempel på hva fysioterapeuter kan foreslå. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor forslagene var dårlige.

Hvorfor kommer skuldrene forover? Jo, fordi du gjør noe med armene, og armene bruker du for det meste foran kroppen. Når min elev skriver på PC har han tendens til å synke sammen, lene seg tungt på håndleddene og bruke mye unødvendig spenning i armer, hender og fingre. I alle fall noe av årsaken til skuldrenes posisjon er uhensiktsmessig bruk av krefter.
Uansett hvor mye du styrker musklene mellom skulderbladene, eller øver på å dra skuldrene bakover, vil det ikke fjerne uvaner knyttet til for eksempel bruk av PC. Intensjonen bak bevegelsene er ikke endret og vanene vil forsatt være der.

Om du klarer å endre skuldrenes posisjon gjennom å trene vil skuldrene bare bli dradd forover igjen den dagen du slutter å gjøre øvelsene. Har du lyst til å trene resten av livet på å dra skuldrene bakover? Hvorfor ikke bare slutte å dra dem forover?

Og hvor mye bakover er tilstrekkelig? Det finnes det ikke noe svar på, for vi kan være ganske ulike av kroppsbygning. Jeg vil tippe på at du får ulike svar avhengig av hvilken fysioterapeut du spør.

Fysioterapeutens observasjoner var korrekte, men diagnosen var ufullstendig fordi den ikke tar hensyn til hvordan eleven "bruker" seg selv. Forslagene til behandling/treningsopplegg blir dermed langt fra ideelle.

Grunnen til at min elev gikk til fysioterapeut er at han er sykmeldt på grunn av senebetennelse i armene. Han er over akuttfasen og prøver nå å komme seg tilbake i jobb. Etter bare noen få timer i Alexanderteknikk er skuldrene mykere og smertene lavere. Fysioterapeutens forslag til øvelser ville bare ha gjort skuldrene strammere og sirkulasjonen dårligere.

En avgjørende faktor for hvor du har skuldrene er hvordan du organiserer forholdet mellom hodet, nakken og ryggen, eller «kroppsholdningen» som normale mennesker pleier å si. Når han går har min elev for vane å stramme i nakken og skyve hodet forover. Øverste del av ryggsøylen følger etter og dermed kommer skuldrene også forover. Når min elev følger noen enkle instrukser lar han være å stramme nakken og dis-koordinere kroppen når han går. Han går mer oppreist, og umiddelbart endres skuldrenes posisjon slik at de er nærmere ryggen, der de hører hjemme.

Når han er mer oppreist er brystkassen mindre sammentrykt og mer åpen. Pusten har mulighet for å slippe til der den skal.

Min elev er utålmodig etter å komme seg tilbake i jobb. Han prøver alt mulig rart, trener og holder på. Det blir fort mye stress. En pusteøvelse kan være bra å bruke til å stresse ned, men pusteøvelser skaper oftest flere problemer enn de løser.
Pusteøvelser for å øve på å puste på en bestemt måte er spesielt risikable. De fører lett til unødvendig spenning i nakken, skuldrene og korsryggen. Eleven det er snakk om har tendens til å få korsryggsmerter.

Trening er nyttig. Fysioterapeuter gjør en viktig og nødvendig jobb ved rehabilitering etter skade og sykdom. Min elev har nytte av trening for armene. Men størst innflytelse har kvaliteten på bevegelsene han gjør til daglig. God kvalitet på bevegelser er det som skal til for å koordinere muskeltonus i rygg, nakke, skuldre og armer, forbedre kroppsholdning og frigjøre pusten.

Alexanderteknikken går ut på å la være å gjøre det som er unødvendig, avlære uvaner. I stedet for å gjøre mer forsøker vi hele tiden å gjøre mindre. Når du har å gjøre med et selvorganiserende system som den menneskelige organisme er det mer effektivt å ta bort det unødvendige enn å sette inn kompenserende tiltak. Avlæring er nøkkelen.

Fokus på avlæring er noe av det jeg synes mangler i repertoaret hos fysioterapeuter. De legger heller til enn å trekke fra. Øvelsene som fysioterapeuter gir til pasientene fungerer nærmest som krykker. Kan være gode om de behøves, men ofte unødvendige. Jeg har liten tro på at fysioterapeutenes praksis vil forandre seg med det første. Det er noe ved selve forståelsesmodellen til fysioterapien som er feil. Mer om det en annen gang.

Relaterte blogginnlegg:

Skuldermyter
Vond nakke?