Når jeg holder kurs får jeg av og til spørsmål om hva som er riktig måte å gå på. Jeg svarer som sant er at det ikke finnes noen «riktig» måte å gå på. Men jeg forstår hvorfor spørsmålet kommer. Folk får så mange rare «gode råd» både her og der. Tidligere var det vanlig å gi kvinner med bekkenløsning råd om å ta små skritt, og fysioterapeuter ivrer for å «rulle med foten». Velmente råd som i beste fall er ufarlige, i verste fall skaper de store problemer.
Å gå er det mest naturlige i verden for oss mennesker. Grunnlaget for å gå ligger innprogrammert både i «software» og i «hardware», i nevrologien og muskel-skjelettsystemet. Akkurat som med pusten fungerer det å gå best når naturlige prosesser ikke blir forstyrret. Vi lærere i Alexanderteknikk lærer deg derfor ikke å gå, men vi hjelper deg til å bevege deg uten unødvendige spenninger. Resten går av seg selv.
Å gå er en aktivitet jeg bruker mye i mine timer. Jeg ser på det å gå som en resurs, ikke et problem. Jeg bruker det å gå på minst fire forskjellige måter i undervisningen:
For det første bruker jeg det som en form for pauseaktivitet. En mikropause. Når vi i timene trener på å bruke tankene og oppmerksomheten hender det at eleven «konsentrerer seg», tenker for hardt, og dermed stivner i både tanker og muskler. Å rusle litt rundt er enkleste måte å løse opp og få bedre balanse i oppmerksomhetsfeltet.
Å ta kortere eller lengre gå-pauser fungerer forøvrig glimrende når du gjør oppgaver som krever en smule kreativ tenkning, som for eksempel å skrive blogginnlegg.
For det andre er det å gå en god aktivitet å begynne å bruke Alexanderteknikken i. Det å gå går av seg selv, og du kan dermed bruke oppmerksomheten på forskjellige måter underveis. Det er også noe du kan dra nytte av i dagliglivet. Når du går fra A til B har du som oftest ikke noe du absolutt behøver å tenke på der og da, så hvorfor ikke bruke tiden til noe nyttig? Øv oppmerksomheten, øv Alexanderteknikk.
Den tredje sammenhengen hvor jeg bruker det å gå i undervisningen er for å bevisstgjøre igangsetting av bevegelser. Hvordan begynne en bevegelse er selve nøkkelen i Alexanderteknikken. Det er når du begynner en bevegelse at de unødvendige spenningene kommer. Det gjelder å ta dem på fersken, eller helst litt før. Du kan observere de øyeblikkene når du tar et første skritt, for å gå inn eller ut av heisen, for å gå på bussen, for å gå på grønn mann.
Den fjerde måten å jobbe på er å gå i detalj i det å ta ett enkelt skritt. Hensikten er å jobbe med generell koordinasjon, ikke det å gå spesielt. Opplever du det å gå som tungt og slitsomt er det sjelden det er ganglaget som er problemet. De spenningene og uvanene du har som gjør det strevsomt å gå er ganske sikkert uvaner som er der hele tiden, uansett hva du gjør. Bedring av koordinasjonen generelt vil vanligvis være løsningen.
Hvis du jobber med detaljer i en alexandertime så husk to ting:
1) Dette er ikke den «riktige» måten å gå på. alexanderlærere anvender utallige varianter av det å gå. Det gjør vi for å belyse noe, sette forstørrelsesglasset mot noe. Dette er eksperimenter.
2) Å gå langsomt er mer krevende enn å gå i normalt tempo. Du kan sammenligne det med å sykle veldig langsomt. Det er mye letter å holde balansen når du har fart forover. Det å gjøre noe langsomt er også en form for eksperimentering og ikke noe som er mer «riktig». Det er slettes ikke alltid at langsomt er «bedre».
Hvis du lurer på om du går på «riktig» måte så husk at svaret ligger i deg selv. Evnen til å gå, lekende lett, har du innebygget i deg. Stol på det.
Å gå er det mest naturlige i verden for oss mennesker. Grunnlaget for å gå ligger innprogrammert både i «software» og i «hardware», i nevrologien og muskel-skjelettsystemet. Akkurat som med pusten fungerer det å gå best når naturlige prosesser ikke blir forstyrret. Vi lærere i Alexanderteknikk lærer deg derfor ikke å gå, men vi hjelper deg til å bevege deg uten unødvendige spenninger. Resten går av seg selv.
Å gå er en aktivitet jeg bruker mye i mine timer. Jeg ser på det å gå som en resurs, ikke et problem. Jeg bruker det å gå på minst fire forskjellige måter i undervisningen:
For det første bruker jeg det som en form for pauseaktivitet. En mikropause. Når vi i timene trener på å bruke tankene og oppmerksomheten hender det at eleven «konsentrerer seg», tenker for hardt, og dermed stivner i både tanker og muskler. Å rusle litt rundt er enkleste måte å løse opp og få bedre balanse i oppmerksomhetsfeltet.
Å ta kortere eller lengre gå-pauser fungerer forøvrig glimrende når du gjør oppgaver som krever en smule kreativ tenkning, som for eksempel å skrive blogginnlegg.
For det andre er det å gå en god aktivitet å begynne å bruke Alexanderteknikken i. Det å gå går av seg selv, og du kan dermed bruke oppmerksomheten på forskjellige måter underveis. Det er også noe du kan dra nytte av i dagliglivet. Når du går fra A til B har du som oftest ikke noe du absolutt behøver å tenke på der og da, så hvorfor ikke bruke tiden til noe nyttig? Øv oppmerksomheten, øv Alexanderteknikk.
Den tredje sammenhengen hvor jeg bruker det å gå i undervisningen er for å bevisstgjøre igangsetting av bevegelser. Hvordan begynne en bevegelse er selve nøkkelen i Alexanderteknikken. Det er når du begynner en bevegelse at de unødvendige spenningene kommer. Det gjelder å ta dem på fersken, eller helst litt før. Du kan observere de øyeblikkene når du tar et første skritt, for å gå inn eller ut av heisen, for å gå på bussen, for å gå på grønn mann.
Den fjerde måten å jobbe på er å gå i detalj i det å ta ett enkelt skritt. Hensikten er å jobbe med generell koordinasjon, ikke det å gå spesielt. Opplever du det å gå som tungt og slitsomt er det sjelden det er ganglaget som er problemet. De spenningene og uvanene du har som gjør det strevsomt å gå er ganske sikkert uvaner som er der hele tiden, uansett hva du gjør. Bedring av koordinasjonen generelt vil vanligvis være løsningen.
Hvis du jobber med detaljer i en alexandertime så husk to ting:
1) Dette er ikke den «riktige» måten å gå på. alexanderlærere anvender utallige varianter av det å gå. Det gjør vi for å belyse noe, sette forstørrelsesglasset mot noe. Dette er eksperimenter.
2) Å gå langsomt er mer krevende enn å gå i normalt tempo. Du kan sammenligne det med å sykle veldig langsomt. Det er mye letter å holde balansen når du har fart forover. Det å gjøre noe langsomt er også en form for eksperimentering og ikke noe som er mer «riktig». Det er slettes ikke alltid at langsomt er «bedre».
Hvis du lurer på om du går på «riktig» måte så husk at svaret ligger i deg selv. Evnen til å gå, lekende lett, har du innebygget i deg. Stol på det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar