Jeg er under gjennomsnittlig høy, sånn omtrent 170. Det merker jeg godt når jeg står i kø f.eks, jeg har ikke særlig utsikt. I England var det annerledes. Der var alle litt lavere og mer på min høyde. Det var ganske påfallende.
En ting er å stå i kø, verre er det når du kommer inn på kinoen, eller i konsert- eller teatersalen, og havner bak en av de der skyskraperne. Å nei, tenker du, her blir det ikke mye å se. Men lykken kommer til den som venter. For hva skjer? Etter få minutter vil den lange synke ned i sin yndlingsposisjon og kysten er klar og sikten fri.
Jeg har opplevd det gang på gang etter at jeg begynte med Alexanderteknikken. Jeg har ingen problem med å sitte oppreist, mens de fleste andre synker sammen etter kort tid. Det er i alle fall en stor praktisk fordel på kino.
Mange som er lave av vekst prøver å virke høyere enn de er. Ofte legger de hodet bakover i en slags «giv akt»-stilling. Fordi øynene skifter posisjon får du en subjektiv opplevelse av å være høyere.
I Alexanderteknikken lar vi hodet slippe «fram og opp». Dette blir veldig ofte misforstått i begynnelsen og eleven vil enten dra hodet bakover i «giv akt»-stilling, eller forsøke å dytte hodet oppover. I begge tilfeller brukes muskler, nakken strammes og hodet blir dradd nedover.
Men klarer du å slippe tak i unødvendig spenning, vil hodet få retningen oppover. Muskelspenning presser kroppen sammen. Om du slipper opp noe av spenningen vil kroppen utvide seg. Dette er en ørliten tendens, ofte så lite at det knapt kan måles, men den er der. På lengre sikt kan det gi målbart utslag. Veldig mange som begynner med Alexanderteknikken opplever etter noen måneder at de er blitt en centimeter høyere. De er forsåvidt ikke høyere, de er bare blitt mindre korte. De har sluttet å synke sammen, eller trykke seg sammen.
Jeg har opplevd det samme selv. Jeg har en tvillingbror som alltid var høyere enn meg. Etter at jeg tok Alexanderlærer-utdannelsen i England var jeg blitt like høy. Høy, mørk og pen, som jeg pleier å si.
En ting er å stå i kø, verre er det når du kommer inn på kinoen, eller i konsert- eller teatersalen, og havner bak en av de der skyskraperne. Å nei, tenker du, her blir det ikke mye å se. Men lykken kommer til den som venter. For hva skjer? Etter få minutter vil den lange synke ned i sin yndlingsposisjon og kysten er klar og sikten fri.
Jeg har opplevd det gang på gang etter at jeg begynte med Alexanderteknikken. Jeg har ingen problem med å sitte oppreist, mens de fleste andre synker sammen etter kort tid. Det er i alle fall en stor praktisk fordel på kino.
Mange som er lave av vekst prøver å virke høyere enn de er. Ofte legger de hodet bakover i en slags «giv akt»-stilling. Fordi øynene skifter posisjon får du en subjektiv opplevelse av å være høyere.
I Alexanderteknikken lar vi hodet slippe «fram og opp». Dette blir veldig ofte misforstått i begynnelsen og eleven vil enten dra hodet bakover i «giv akt»-stilling, eller forsøke å dytte hodet oppover. I begge tilfeller brukes muskler, nakken strammes og hodet blir dradd nedover.
Men klarer du å slippe tak i unødvendig spenning, vil hodet få retningen oppover. Muskelspenning presser kroppen sammen. Om du slipper opp noe av spenningen vil kroppen utvide seg. Dette er en ørliten tendens, ofte så lite at det knapt kan måles, men den er der. På lengre sikt kan det gi målbart utslag. Veldig mange som begynner med Alexanderteknikken opplever etter noen måneder at de er blitt en centimeter høyere. De er forsåvidt ikke høyere, de er bare blitt mindre korte. De har sluttet å synke sammen, eller trykke seg sammen.
Jeg har opplevd det samme selv. Jeg har en tvillingbror som alltid var høyere enn meg. Etter at jeg tok Alexanderlærer-utdannelsen i England var jeg blitt like høy. Høy, mørk og pen, som jeg pleier å si.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar